Stikkord: Peter Pohl

Gaver, bruktbokfunn og lengden på noveller

Det ser ut til å være min skjebne her i livet at jeg er flinkere til å kjøpe bøker enn til å lese dem. I uken som gikk ble i hvert fall boksamlingen min utvidet med flere titler enn jeg klarte å lese – igjen. Og ennå har jeg ikke vært på Mammutsalg…

Først ut var Valentine’s Day. Min kjære vet sannelig hva han skal kjøpe i gave til meg, for jeg fikk Jonas Jonassons debutroman Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant i gave. Den stod på ønskelisten min, men det hadde jeg ikke sagt til noen. Godt valg, med andre ord. Før jeg siterer første del av den fantastiske baksideteksten, vil jeg sitere forfatterens onkel Hans: “Jeg har lest verre skit enn dette”. Mer fristende enn dét blir det ikke for min del.

I hundre år har Allan Karlsson gjort verden usikker ved bare å være til. Og nå er han løs igjen. Etter et langt og begivenhetsrikt liv havner Allan Karlsson på gamlehjem hvor han tror han snart skal ende sine dager. Problemet er bare at helsa nekter å svikte. En dag fyller han ubønnhørlig hundre år. Pomp og prakt, ordfører, lokalavis og bløtkake venter. Men Allan vil ikke være med. Han klatrer ut gjennom vinduet. Labben har skrevet om boken her.

Forrige uke var uken da jeg ENDELIG skaffet meg en av de bøkene som har gjort størst inntrykk på meg noensinne: Peter Pohls ungdomsroman Vi kaller ham Anna. Jeg lånte boken på biblioteket da jeg var seksten, og den rystet meg så sterkt at jeg ikke klarte å gå på skolen dagen etter at jeg hadde lest den.

På sommerhjemmet har de vært i gang en uke når Anders dukker opp. Tynn og liten finner han rommet der han skal tilbringe ukene sammen med sju andre gutter. Stemningen er allerede fra begynnelsen illevarslende, truende… “Anna” blir raskt målet for aggresjonen som ulmer under overflaten i gruppen. Han har Micke, sommerhjemmets idrettsleder, på sin side, og det utvikler seg et vennskap mellom dem som hjelper Anders til å overleve. I hvert fall sommeren…

Bare så det er sagt: Når det står at Micke hjelper Anders til å overleve sommeren, så kan du lese det helt bokstavelig. En mer nådeløs og grusom roman om et ungt menneskes tragiske skjebne skal man lete lenge etter. Jeg er virkelig glad jeg fant romanen og sikret meg den, men jeg kjenner at det godt kan ta en stund før jeg klarer å lese den på nytt.

Siste nye bok i hyllen er Håkan Nessers Carmine Street, som var hovedbok i Bokklubben. Denne har jeg få forhåpninger til på forhånd, siden jeg aldri har lest noe av Nesser før.

Erik og Winnies fire år gamle datter forsvinner. Erik ser henne løpe mot en bil utenfor familiens hage, så er hun borte. Etter sytten måneder med resultatløs leting, bestemmer ekteparet seg for å flytte langt vekk, til Carmine Street i New York. Der møter de spåkvinner, mystiske uteliggere, en pensjonert privatdetektiv og hverandre på underlige, nye måter. Datterens forsvinning viser seg også å ha gåtefulle forbindelser med ekteparets nye hjemland.

Forrige uke leste jeg for øvrig den fantastisk gode romanen Fru Marta Oulie av Sigrid Undset, og den første novellen i hennes samling Den lykkelige alder. Men det fikk meg til å stusse på noe. Romanen Fru Marta Oulie er nemlig kortere enn novellen “En fremmed”, som jeg holder på med nå. Romanen var ca åtti sider lang, mens novellen er på ca hundre sider. Hvordan i alle dager er det mulig? Er ikke et av sjangertrekkene for noveller at de er kortere enn romaner? Og hvorfor klarer jeg ikke å finne korte noveller til novelleutfordringen jeg er med på??

Nettet snører seg sammen.