Merkelapp: krim

Den vanskelige niendeboken

Selv om jeg lenge har forsømt min plikt som bokbloggende litteraturstalinist og semikolonentusiast, betyr det ikke at jeg har forsømt lesingen. Bøker har blitt lest i tilfredsstillende mengder, uten at jeg føler meg tilfredsstilt av den grunn. Årets høydepunkt: Etter en del tilbakeslag og nerver underveis, klarte Harry Potter det til slutt. Voldemort er død, og denne gangen er han død på den ordentlige måten.

Dessverre betyr Voldemorts død også at jeg har gått tom for bøker med plottgaranti. Jeg leser alltid mange bøker parallelt for å kunne veksle mellom vanskelighetsgrad og tematikk etter humør og konsentrasjonsevne. For å holde flyten i gang, må én av dem til enhver tid være en bok som omtrent leser seg selv, typ Harry Potter. Her burde krimromaner komme inn i bildet. Jeg kan i hvert fall ikke tenke meg en annen grunn til å lese om brutal og unødvendig død enn å tømme hodet for støy og mobilisere krefter til å fullføre Anna Karenina.

Men å lese krim som avkobling er risikosport. Når bøkene ikke funker, som ofte er tilfellet, ender jeg opp med å tvangslese krimbøker når jeg egentlig skulle ladet opp til å tvangslese noe som er bra. Listen min over alt som er galt med krimromaner er lang. I sommer har problemet vært krimserieforfattere som ikke vet når de skal gi seg.

Tid for dogmer: Krimforfattere som skriver serier må alltid ha en plan om å avslutte med bok sju. Klimaks skal nås i bøkene 3-5, deretter er det på tide å runde av. For å forsikre seg om at de ikke faller for fristelsen det er å klø på gamle sår, bør hovedpersonen dø like ettertrykkelig som Voldemort i slutten av sjuende bok.

Det finnes unntak fra denne regelen, som med alle andre regler. Men med denne regelen spikret opp på porten hos forlagshus i alle verdens land, vil redaktørene slippe den umulige oppgaven det tydeligvis er å fortelle bestselgende forfattere at historien om den elskede detektivs siste bedrifter er dårligere enn en gjennomsnittlig debut. I stedet må det sies her, og dere, jeg har egentlig ferie.

Anne Holt avsluttet sin sjuende bok om Hanne Wilhelmsen med å la henne bli skutt i ryggen. Bra jobbet! Men så var hun ikke død likevel, bare lam fra livet og ned. I fjor kom tiende og forhåpentligvis aller, aller siste bok om Hanne Wilhelmsen, I støv og aske. Jeg tolker fraværet av lesere som begråter hennes død som et dårlig tegn.

I niendeboken Offline jobber Hanne med en cold case samtidig som politiet prøver å avverge et terrorangrep i hovedstaden på selveste 17. mai. Plottet er greit nok, passe ambisiøst og fjernt. Men boken skjemmes ved at en tredjedel av plassen vies politisk-byråkratisk pjatt på Politihuset som ikke bidrar til mer enn kjedsomhet for både meg og politifolkene. At Hanne og hennes nye side kick Henrik Holme tilfeldigvis klarer å løse terrorsaken via sin cold case, er faktisk ikke det minste rart, siden politifolkenes eneste rolle i boken er å snakke langt og lenge om hvor vanskelig alt her i verden er generelt og i denne saken spesielt. I tillegg distraherer forfatter Holt meg ved å veksle mellom replikker og skildring av bagatellmessig handling i annenhver setning, for å gi inntrykk av at Dette Skjer På Ordentlig. Men karakterer som er kjedelige når de snakker og lever, blir ikke mer spennende av å tygge i seg rundstykker for troverdighetens skyld.

Anne Holt skal likevel ha for at hun er flinkere enn de fleste av sine norske forfatterkolleger til å skrive empatisk og engasjerende om ensomme outsiderkarakterer – aka samtidslitteraturens hellige gral. Så får andre dømme om det er en kompliment til Holt eller en fornærmelse mot de andre. I Offline er det smått autistiske Henrik Holme og til dels en hjerneskadet dueoppdretter som berger romanen fra et stusselig endelikt i vedovnen min.

Overordnet sett er den klart beste boken i serien om Hanne Wilhelmsen åttendeboka 1222; ikke tilfeldigvis den eneste av bøkene som er skrevet i førsteperson, med en stemme som ligger kledelig tett opp til Anne Holts egen. Hun er smart, hun er morsom, og med sin troskap til plott og samfunnsaktualitet burde hun skrive mye bedre bøker enn dette. VGs kritiker Brynjulf Jung Tjønn ga Offline terningkast fem, og I støv og aske terningkast tre. Jeg ville gitt Offline terningkast to-tre, og sikkert endt opp med minus på terningen hvis jeg leste sisteboka. I stedet gravla jeg Hanne Wilhelmsen nå, død eller levende. Nok er nok.

Jeffery Deaver begynte på mange måter der Anne Holt burde ha sluttet. I hans første bok om radarparet Lincoln Rhyme og Amelia Sachs er Rhyme lam fra halsen og ned og ligger i sengen hele dagen og planlegger selvmord. What could possibly go wrong? Vel, bok ni, The Burning Wire, avsluttes idet Rhyme har gjennomgått en avansert operasjon og kan bevege armene. Deaver har siden skrevet fire bøker til om Rhyme, og jeg antar at han nå forbereder seg til å løpe New York Marathon.

Det må være irriterende for en forfatter å skape en lam karakter, bare for å oppdage etter et par bøker at du får større armslag i skrivingen dersom hovedpersonen din også kan bevege armene. Men denne utviklingen er symptomatisk for Jeffery Deavers store problem. Plottsnekring, produktivitet, kunnskapsnivå og oppfinnsomhet? Check, check, check og check. Akillessenen hans som krimforfatter med en forkjærlighet for seriemordere er selsom: Han liker ikke at folk dør. Eller at de har det vondt. Det han liker minst av alt er når han selv må drepe eller skade noen, selv om han bare gjør det med ordene sine, på liksom.

Elektrisitet er tema og drapsvåpen i The Burning Wire. Ifølge min mor vil tredje verdenskrig være kjapt overstått hvis elektrisiteten saboteres og den siviliserte verden i løpet av kort tid fryser eller sulter i hjel. Deaver går i motsatt retning og viser at du også kan gjøre mye ugagn hvis du hacker deg inn i New Yorks elektrisitetsnett og får tilgang til kabler med 700 000 volt. Ikke kan leverandøren skru av strømmen heller, hvis myndighetene vil unngå generelt mayhem og sammenbrudd av infrastruktur på hele østkysten. Det er en fiffig idé, og elektrisitet er livsfarlig nok i seg selv til å skape uggen stemning når Deaver forklarer alt som kan gå galt hvis du oppholder deg i nærheten av en stikkontakt. Jeg måtte tilfeldigvis skifte lysstoffrør på badet mens jeg leste boken, og ga meg selv dårlige odds for overlevelse.

Deaver gjør sånt når han er god. Ekstremspenning ved hjelp av grunnleggende fysikk. Men så ødelegger han det ved å være en altfor snill og hjertegod mann. I motsetning til Jo Nesbø har Deaver aldri klart å skrive ut en eneste karakter med rent mel i posen, og sørger heller for at folkene fra sine ulike serier møter hverandre og blir gode venner. Dermed sitter han igjen med en temmelig omfattende storfamilie av et persongalleri i niende bok av Opus Rhyme, og alle skal ha sitt. Det sinker utviklingen av plottet, som er utspekulert nok til å fortjene mer oppmerksomhet fra sin skaper. Og kjære Jeffery, du er min siste skanse mot forvitringen av plott som litterær bærebjelke. Ikke svikt meg nå.

Jeg vet ikke om dette ble den siste Rhyme-boken jeg leste. På den ene siden er The Burning Wire milevis unna Deavers The Empty Chair, som fremdeles er den beste krimboken jeg har lest. På den andre siden er den norske bokhøsten nå i gang. Gi meg fem strake måneder uten plott, stram dramaturgi og ytre handling, og spør meg igjen i januar om det frister å lese tiendeboka om en elsket detektivs bedrifter. Og der har du forklaringen du trengte på hvorfor bestselgerlisten er full av dårlige krimbøker.

Advertisements

Ti små negerunger og en herre med bart

Jeg er i ferd med å bli avhengig av Agatha Christie-historier. I løpet av 20 år har jeg lest ca 40 av Christies til sammen over 80 romaner og noveller, men det pleier å holde med et par absurd innfløkt og usannsynlige mordmysterier i slengen før jeg går over til mindre guilty pleasures. Nå har jeg lest åtte av romanene hennes på ett år, og Poirot har blitt min lille sorte: den jeg velger når jeg står foran hyllene med 700+ uleste bøker og ikke klarer å bestemme meg.

Hvis jeg skal tenke som Poirot, noe jeg for øyeblikket ikke klarer å unngå, ligger forklaringen ikke hos Agatha Christie, men i årsakssammenhengen og hva jeg leste først. Det var Denis Diderots Rameaus nevø, i påsken i fjor. Fransk opplysningstid, den evigvarende konflikten mellom vice and virtue, tre hundre år gammel intern humor inkl. infam sladder om Racine og Voltaire, i en tekst uten kapitler, avsnitt eller fotnoter => en umettelig trang til å lese om dramatisk død og Poirot som stresser rundt og spør vitnene om de la merke til – vepsen? Alltid i dramatisk kursiv – bare et lite dytt i ryggen … klokken på kaminhyllen viste kvart over seks! … men hun er jo venstrehendt … ?

Agatha Christie er ikke for alle, men hun er veldig mye for de av oss som mener at nøkkelen til et tilfredsstillende mord ligger i knappenålen foran kaminen. Så! Her er fem av Christie-bøkene som har holdt meg gående det siste året, i synkende rekkefølge fra terningkast gladparanoia til forkortet levealder.

and then there were noneOG DERMED VAR DET INGEN ~ På verdenshistoriens bestselgerliste ligger Agatha Christie på tredjeplass bak Bibelen og Shakespeare – og hestehoder foran Diderot, Racine og Voltaire – med to milliarder solgte bøker. Suksesskriteriet er formodentlig mere blod, mindre snakk. Av hennes 80+ romaner og fortellinger er Og dermed var det ingen kjent som hennes mest utspekulerte ved siden av Doktoren mister en pasient og Mord på Orientekspressen. Boken het opprinnelig Ten Little Niggers, og er rett og slett den Christie-romanen du må lese, hvis du av en eller annen ubegripelig grunn kun har tenkt å lese en av dem.

Moroa starter når åtte mennesker møter hverandre for første gang idet de fraktes over til Soldatøya utenfor kysten av Devon. Alle er blitt invitert av herr eller fru Owen, som det viser seg at ingen av dem har møtt. Fremme på øya venter et ektepar dem, men de er innleide tjenere og kjenner heller ikke Owens. På soverommene henger barnerimet «Ten Little Niggers», og på spisebordet står ti figurer. Etter middagen første kveld avbryter en høy stemme samtalen, og anklager hver av dem for å være skyldig i andres død. Et par minutter senere faller den første av gjestene om av forgiftning. Det blir storm, de er strandet på øya uten forbindelse til fastlandet, og gjestene blir drept en etter en. Hvert dødsfall har hentet inspirasjon fra barnerimet som henger på soverommene, og for hvert drap fjernes en av figurene fra spisebordet – av hvem? Er spørsmålet.

Grunnen til at en dødslojal Christie-slave som meg utsatte å lese hennes desidert beste bok i tjue år, er at jeg trodde tanten min hadde spoilet den for meg. Midt i tenårene, før jeg begynte å lese Christie, avslørte hun slutten, som jeg trodde ødela poenget med å lese boken selv. Det var noe med at alle dør i tur og orden, og til slutt står man igjen med to mistenkte, og en av dem må det jo være, men neida. Det viste seg å være en dysfunksjonell spoiler, eller en såkalt ikke-spoiler. Forvirringen min nådde nemlig klimaks da det kun var to personer igjen, jeg var like paranoid som de midlertidig overlevende, og ingenting gikk opp. Så jeg tror faktisk ikke at det går an å spoile denne boken. Selv om jeg sier hvem det er, skjønner du fremdeles ikke hvordan, hvordan, HVORDAN?? Og det er det som gjør denne boken gøyere enn 99% av alle de andre bøkene.

En nyinnspilling av And Then There Were None gikk som påskekrim på TV2 i fjor. Jeg fikk ikke sett den, fordi jeg har kastet ut tv-en og allerede var oppslukt av nye mysterier. Men jeg anbefaler miniserien likevel. Traileren viser en gjeng skuespillere som BBC vanligvis bare ringer til når de skal lage noe fint og kostbart av Austen, Brontë, Dickens, etc. Når de bruker disse folkene på Christie, mener de alvor.

Cards on the tableKORTENE PÅ BORDET ~ Jeg så innspillingen av Kortene på bordet med David Suchet som Poirot for evigheter siden. Med løsningen friskt i minne begynte jeg å lese boken mest for å bli påminnet det jeg husket som en streit episode av Detektimen. Og sånn kan man jo også undervurdere de slu djevlene i Agatha Christie-bransjen, som har endret hele plottet i filmversjonen. Noe de ved nærmere ettertanke ofte gjør. I Christie-land kan du kan gå fra bok til film og fra film til bok og bli like overrasket hver gang. Akkurat her er mitt stalltips å se innspillingen først, for jeg plasserer gladelig boken Kortene på bordet på min Christie topp ti-liste etter først å ha blitt rundlurt av David Suchet.

Poirot møter den sære Mefistofeles-aktige herr Shaitana i et selskap. Herr Shaitana har en morbid fascinasjon for mordere, og best liker han de vellykkede morderne, de som aldri er blitt tatt. Han inviterer Poirot til et selskap et par uker senere, der hensikten er å vise frem «samlingen» sin av slike vellykkede mordere. I tillegg til Poirot har herr Shaitana invitert de andre Christie-snushanene inspektør Battle, oberst Race og Ariadne Oliver, samt fire fremmede gjester. Etter middagen blir snushanene og gjestene plassert i hvert sitt rom for å spille bridge. Et par timer senere blir herr Shaitana funnet død i samme rom som de fire ukjente gjestene.

For å komme til bunns i saken må Poirot, Battle, Race og Oliver grave i gjestenes fortid for å finne ut hva Shaitana visste om dem, og hvem av dem som drepte Shaitana rett foran snuten på de tre andre. Utfordringen er klar nok: De har sluppet unna med mord før. Vil de gjøre det når de fire detektiver vet at de er mordere? Mens Battle graver i fortiden, er Poirot mer opptatt av kortene på bordet. Hvordan de fire var som bridgespillere, og hvordan spillet gikk mordkvelden. Kortene på bordet er ikke blant Christies mest kjente romaner, men den er blant hennes smarteste. Herr Shaitana må riktignok bøte med livet for å markere poenget, men det går som regel sånn med folk som blir overmodige og store i kjeften i nærheten av Poirot.

death in the cloudsDØDEN I FLYET ~ Dette er en helt streit Poirot-bok som stagget de verste abstinensene mine, uten å gå inn blant mine Christie-favoritter. Men selv når Christie skriver sine midt på treet-romaner, kom jeg fremdeles tre kvarter for sent til avtalen min lørdag kveld fordi det ikke var aktuelt å gå hjemmefra før jeg visste hvem som hadde gjort det.

På en flytur mellom Paris og Croydon går en flysyk Poirot glipp av et mord som skjer rett bak ryggen hans. Offeret er en kjent pengeutlåner/utpresser med stor formue og ugler i posen. De mistenkte er to flyverter, to arkeologer, en kokainsugen og spillegal lady, hennes kjærlighetsrival, en frisørdame, en tannlege, en krimforfatter, en lege, en forretningsmann og Poirot. Etter å ha skjerpet sansene og de små grå cellene på to innfløkte mysterier, var Døden i flyet relativt grei skuring for oss begge. Jeg skjønte riktignok ikke hvem morderen var like raskt som Poirot, men jeg skjønte det fort nok. For ærlig talt – når var tannleger egentlig til å stole på?

Dessuten må man være på vakt når kjærlighetshistorier dukker opp i Christies mysterier. Hun er ikke særlig romantisk av seg, men så handler trekantdramaene hennes heller ikke om ømme følelser. Hvis en sjarmerende ung dame har to beilere hun sliter med å velge mellom, kan du være sikker på at en av dem er en godt kamuflert ridder i hvit rustning, mens den andre er en iskald morder som ender i galgen. Det er alltid så kjekt når ting ordner seg på den måten.

Three blind miceTRE BLINDE MUS OG ANDRE HISTORIER ~ Skuespillet The Mousetrap hadde premiere i London i 1952, og er det skuespillet i historien som har blitt spilt lengst uten å bli tatt av plakaten. Ifølge Wikipedia blir publikum bedt om ikke å røpe hvem morderen er etter forestillingen. Det klarer de tydeligvis veldig godt, for i mine tjue år som dedikert Christie-fan har jeg aldri hørt snakk om verken plottet eller morderen.

I novellesamlingen Tre blinde mus og andre historier er skuespillet blitt omskrevet til prosa, riktignok med mye dialog og umiskjennelige tegn på at teksten er beregnet på fremføring. Et ungt ektepar har etter krigen bestemt seg for å lage pensjonat av en gammel eiendom. Timingen deres er heller dårlig. De første gjestene ankommer samtidig med et kraftig snøvær, og nyheten om at en kvinne er funnet myrdet i London. Rett før de snør inne og all mulighet for kontakt med omverdenen opphører, får de beskjed om at morderen befinner seg på pensjonatet.

Foruten den ca 70 sider lange novellen Tre blinde mus består samlingen av åtte kortere noveller med blant annet Poirot og Miss Marple. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg som gammel ringrev aldri blir lurt. Men jeg er i hvert fall ringrev nok til ikke å la meg lure på samme måte fire ganger på rad av samme forfatter. Hvem er den minst mistenkelige? There you go. Ellers er novellesamlingen helst for spesielt interesserte som allerede har rundet sine 20+ Agatha Christie og fremdeles ikke har fått nok.

NEMESIS ~ Dette må være en av Christies aller dårligste bøker. I etterordet til min utgave av Mord på Orientekspressen, skriver krimguru Nils Nordberg at kvaliteten på Christies bøker synker med årene omvendt proporsjonalt med salgstallene, og Nemesis fra 1971 er nest siste bok om Miss Marple.

Det blir kanskje feil av meg å klandre Miss Marple for å være en så usexy karakter, ettersom hun er en steingammel og giktbrudden peppermø med dårlig råd. Men hun trenger helt klart et snes saftige giftmord i nabolaget for å sprite opp stilen. Jeg vet at andre Christie-fans elsker denne vimsete og nysgjerrige skravlebøtta, og at det vitner om liten selvinnsikt når akkurat jeg bruker akkurat dét imot henne. Men jeg får makk av de ustanselige og stadig like irrelevante digresjonene hennes, og hvordan hennes vei fra A til B alltid går baklengs via hele føkkings alfabetet.

I Nemesis får hun i oppdrag av den eldre mangemillionæren hun reddet livet til i Mysteriet i Vest-India å løse en ti år gammel sak. I sitt testamente lover Rafiel senior henne mange tusen penger hvis hun klarer å løse drapssaken som Rafiel junior i sin tid ble dømt for. Hva kan jeg si? Hun løser saken, det er selvsagt ikke Rafiel junior som er den onde skurken, og Miss Marple er brått en søkkrik gammel dame som har tenkt å kose seg mens hun ennå kan.

God bless! Jeg unner henne det. Men likevel. Romanen føles mer enn dobbelt så lang i lesetid og tapt livskvalitet enn de 160 sidene skulle tilsi. Det holder nok ikke å være Christie-fan her, dessverre. Nemesis er en bok ment for en hardcore subkultur som elsker Miss Marple, håndarbeid og stell av hageblomster, og som blir opprørt av smuler på duken og folk som kommer tre minutter for seint. Hvis det er alt jeg får, kan jeg like gjerne lese en hvilken som helst romanutgivelse utgitt i serien Norsk Samtidslitteratur 2010-2020. Men det får vi snakke mer om når bokhøsten starter om et par uker.

Flere skriverier om Agatha Christie:

Malteserfalken – klassisk hardkokt krim

The Maltese FalconTemaet for lesesirkelen 1001 bøker i mars er inspirert av påsken – årets krimhøytid. Vi leser en valgfri 1001-bok som virker skummel eller spennende, et tema som kan tolkes i ortodoks retning Agatha Christie, Stephen King og Edgar Allan Poe, eller liberal retning [fyll inn det som passer].

Selv har jeg lest krimklassikeren Malteserfalken av Dashiell Hammett. Mange har sikkert sett filmen fra 1941 med Humphrey Bogart i hovedrollen som privatdetektiven Sam Spade. Bogart spilte også Philip Marlowe, Raymond Chandlers hardkokte privatdetektiv, og etter å ha lest Malteserfalken er det ingen tvil om at jeg foretrekker Chandlers bidrag til noir-krimmen.

Sam Spade oppstår tilsynelatende som menneske i første kapittel av boken. Han har ingen fortid, ingen fritid, ingen fremtidsplaner og en diffus personlighet. Siden det aldri kom flere bøker om Sam Spade, kan Hammett ha oppdaget at Spades utviklingspotensial var i magreste laget. Men krimscenariet er klassisk nok. Historien begynner og slutter med at Sam Spade sitter på kontoret sitt i San Fransisco, med hatten og sigarettene innen rekkevidde. Inn kommer en blendende vakker kvinne i nød, og i begynnelsen av andre kapittel er første mann funnet død i ei grøft.

Som tittelen avslører, er en malteserfalk sentral for handlingen. Det er ingen levende falk, men en gullfigur fra 1500-tallet som er verdt mange nok penger til at revolveren sitter løst i hånden på griske kjeltringer. Deretter følger den sedvanlige rekken løgner, feller, drap, anklager, mistanker, konfrontasjoner, slåsskamper og klining som hører med til historien. Plottet er standard krim, og det eneste som skiller seg litt ut fra den vanlige sjangeroppskriften er at oppklaringsscenen breier seg ut over hele seksti sider – ca en fjerdedel av boken. Det funker ikke helt. Ikke noe av det.

Jeg er litt overrasket over at en såpass anonym og intetsigende bok kan ha fått status som krimklassiker. For å finne en forklaring, leste jeg litt i det som burde være en bibel for alle som liker klassisk krim – P.D. James’ Talking about Detective FictionI et eget kapittel viet de amerikanske krim noir-forfatterne, forklarer hun Hammetts prestasjon sånn:

«In a writing career of little more than a decade he raised a commonly despised genre into writing which had a valid claim to be taken seriously as literature. He showed crime writers that what is important goes beyond an ingenious plot, mystery and suspense. More important are the novelist’s individual voice, the reality of the world he creates and the strength and originality of the writing.»

Problemet mitt med Malteserfalken er imidlertid at den verken har en særegen stemme eller et spesielt troverdig/engasjerende univers, og at Hammett skriver direkte uoriginalt. Beskrivelsene er nøytrale, karakterene mangler en interessant personlighet og Hammetts stemme er det jeg vil kalle anonym. Boken er ikke dårlig, men den er litt kjedelig. Med forbehold om at jeg leste romanen i en noe ynkelig norsk oversettelse (Olav Angell 1979), og at alle de spektakulære kvalitetene kan være lost in translation. Men jeg tviler, siden samme oversetter står bak Raymond Chandlers Den lange søvnen, en bok jeg likte veldig godt.

Merkelig nok er det som utmerker seg hos Chandler, det som James hevder at Hammett er god på. Språket, stilen, den spesielle stemmen til Marlowe/Chandler og et univers fra gamle dagers Los Angeles som bare har vokst seg sterkere og fagrere i hodet mitt fem år etter at jeg leste boken. Marlowes desillusjonerte ironi fortrenger dessuten behovet mitt for intrikate plott og mye action. Malteserfalken hadde trengt i hvert fall én av dem. Sam Spade er rappkjeftet, han også, men han sier ikke ting som «Folk som bruker penger på brukt smusslitteratur er like nervøse som enkefruer som ikke finner veien til toalettet».

Om P.D. James ikke forklarer hvorfor Malteserfalken regnes som en Big Deal i krimtradisjonen, forklarer hun på sitt vis hvorfor Chandler skriver så mye mer særpreget enn Hammett. Han var sannsynligvis mer opptatt av det. Begge skrev de krim for magasiner som ikke ville ha unødvendige skildringer, med begrunnelsen at leserne mislikte alt som kunne forsinke spenningen. Men i motsetning til Hammett (i hvert fall i Malteserfalken), bestemte Chandler seg for at leserne tok feil, de visste det bare ikke selv.

«I set out to prove them wrong. My theory was that the readers just thought they cared about nothing but the action; that really, although they didn’t know it, the thing they cared about, and that I cared about, was the creation of emotion through dialogue and description.»

Så var det bevist igjen. Språk er viktig, også i krimromaner.

Min foreløpige dom over Dashiell Hammett (der kommer nok flere sjanser), er at han ikke står seg verken mot moderne konkurrenter eller andre klassiske krimforfattere som Chandler, Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle. Men for de som har like sære krimhistoriske interesser som meg, er det ingen grunn til å unngå Malteserfalken. Plottet er helt ok, selv om den store spenningen uteblir. Og det gjør den, selv når det egentlig burde være spennende. Etter å ha lest ferdig et kapittel hvor Sam Spade svimer av etter å ha blitt bedøvd på hotellrommet til en suspekt kar, lukket jeg boken og sovnet som en stein.

Til sammenlikning ble jeg liggende våken i natt etter å ha lest de første femti sidene av Agatha Christies Og dermed var det ingen, og våknet med tilløp til panikk over at Christie-reserven min har krympet til kun ti uleste bøker! I påsken, av alle ting. (Jeg har bestilt to til.) Så hvis valget står mellom Malteserfalken og Og dermed var det ingen, vet du hva du bør gjøre.

Innleggene mine om andre 1001-bøker som passer til månedens tema finner du her:

Lesesirkeldeltakere kan lenke til innlegg eller si hvilke bøker dere har lest i kommentarfeltet under. Temaet for april er å lese en 1001-bok skrevet av en kvinnelig forfatter du aldri har lest noe av eller vet lite om. Jeg skal lese Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette, en fransk 1600-tallsroman som muligens vil få Malteserfalken til å fremstå i hukommelsen som en actionfylt pageturner.

Ha en fin påske!

Høstbøker fra Flamme Forlag

Bokhøsten er her igjen, og Flamme Forlag var som vanlig først ute med sin pressekonferanse mandag morgen. De får alltid full bokhøstdekning her på bloggen på grunn av timingen deres, før jeg har rukket å gå i svart etter de fullstendig overveldende pressekonferansene fra andre, stort sett større, forlag. Jeg kom meg helskinnet og tørrskodd gjennom Flamme og Tiden denne uken, og så regner jeg med at alt raser sammen et eller annet sted mellom Oktober, Samlaget og Gyldendal neste uke.

Mamma kone slaveØverst på ønskelisten fra Flamme står Linda Klakkens tredje diktsamling, Åtte minutter, som utgis i begynnelsen av september. Hennes første diktsamling Mamma, kone, slave fra 2013 har jeg lest opptil flere ganger, og det har blitt en av diktsamlingene jeg henter frem fra bokhyllen med jevne mellomrom for å lese i. Jeg får ofte spørsmål om hvilke diktsamlinger man kan lese uten å ha spesialkompetanse på lyrikk, gjerne som et sted å begynne for å bli kjent med sjangeren. Da kan du godt begynne med Linda Klakken. Diktenes kompleksitet ligger først og fremst i innholdet, i den forstand at språket ikke er en uoverkommelig symbolsk barriere som sperrer for erkjennelsen.

I Mamma, kone, slave skriver Klakken om livet i en skeiv familie, der perspektivet understreker normaliteten, ikke annerledesheten, ved å være to mødre og en liten datter. Diktene kombinerer det hverdagslige og politiske, stort og smått, og lykkes så godt med å vise hvordan alt henger sammen. Kjernefamilien får brukbar dekning i norsk litteratur, men premisset er vanligvis det heterofile samlivet, noe man kanskje ikke blir fullt ut klar over før man leser tekster som denne. Det er sårt og provoserende å lese om hvordan denne lille familien likner alle andre familier, men likevel angripes utenfra og på politisk nivå, og anklages for å være feil. Samlingens siste dikt – «jeg venter» – var det som dro meg inn i Klakkens forfatterskap etter en opplesning, og er fremdeles blant mine favoritter.

Omslaget på Mamma, kone, slave får være stand in-illustrasjon til Åtte minutter kommer i salg. Tittelen viser til tiden det tar for sollyset å reise fra sola til jorda – åtte minutter og tjue sekunder. Hvis (eller når) solen dør, vil det ta åtte minutter før det blir mørkt på jorden. Fra forlagets omtale: «Her går vi ikke en sort sol i møte, men forfatteren skriver om en mor-datter-relasjon, beskjeden i sitt slag, altovergripende i sin enkelthet – et bevis for at livet faktisk lever, selv om det alltid og allerede er dødsdømt.»

Jeg blir morsk og utålmodig av for mange eksperimentelle krumspring i lyrikken, men er tilsvarende positiv når krumspringene gjøres i krimbøker – særlig av forfattere som kan mer om dikt enn drapsvåpen. Krimsjangeren er ellers så formelpreget og tidvis selvhøytidelig at den har godt av å bli røsket litt opp i. Under årets krimfestival var et sju minutters bokbad med Jon Øistein Flink festivalens høydepunkt, da han snakket om sin krimroman fra i fjor, Mord i oppgangen. Det virker som Flink i likhet med de fleste andre rekruttene til krimsjangeren tenkte «Krim – hvor vanskelig kan det være?», og satte i gang. Men Flink er et godt eksempel på at resultatet nok blir annerledes i hendene på en (unnskyld uttrykket) ordentlig forfatter som ellers skriver noe helt annet enn krim, enn menn i femtiårene som etter en lang karriere i næringslivet får lyst til å realisere guttedrømmen om å tjene fett på mord og mysterier.

samlerenDa Audun Mortensen debuterte med diktsamlingen Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, ble han utropt til årets diktdebutant i Aftenposten. Det var det delte meninger om her i gården, for å si det pent. Men alt som irriterte meg med Mortensens konseptuelle diktsamling, er det som gjør meg nysgjerrig på årets roman Samleren, som utgis i slutten av august. Romanen beskrives (med et ironisk smil) av forlaget som en thriller, og en blanding av Da Vinci-koden og Hodejegerne. Jeg gleder meg til å se hvordan en konseptuell forfatter som Mortensen håndterer det überkommersielle pageturner-konseptet.

Forlagets omtale av Samleren: Norges mest lovende kunstkritiker, Jan Solheim, får et tilbud han ikke kan avslå. En eksentrisk kunstsamler holder verdens største kunstner skjult i en avsondret hytte på Østlandet, og lar Solheim treffe den gamle mesteren, Amalie Caridi, på én betingelse: Han får ikke forlate Caridi uten å ha stjålet med seg et maleri. Oppdraget er ikke bare sjokkerende og absurd. Det skal også vise seg umulig. Med mindre Solheim går fra konseptene, og ofrer alt for å sikre seg og sin favorittkunstner et navn i historiebøkene …

To sakprosabøker utmerker seg som svært interessante på Flammes høstliste. Den første er Å forsvinne i teksten, en samtalebok av Hans Petter Blad og Liv Køltzow. Aschehoug utgir senere i høst Køltzows første roman siden 2002, samme år som Køltzow fikk diagnosen Parkinson. Å forsvinne i teksten handler blant annet om skriveprosessen bak den nye romanen, men boken beskrives som like deler biografi, litterær dialog, sykdomsbeskrivelse og tilblivelseshistorie. I samtale med Hans Petter Blad går Køltzow gjennom alle sine utgivelser, overskuer sitt livsløp og forankrer forfatterskapet i en modernistisk tradisjon. Toril Moi har skrevet forordet til boken, og der gjør hun en lesning av hele Køltzows forfatterskap. Boken utgis i slutten av september.

Siste bok ut handler også om skriving. I Skrivehistorier har forlaget samlet tekster fra ca 60-70 forfattere om skriveprosessen, blant andre Jan Kjærstad, Brit Bildøen, Tor Åge Bringsværd og Gro Dahle. Ovennevte Linda Klakken og Hans Petter Blad er også med. Forlagssjef Nils-Øivind Haagensen er redaktør, og boken utgis i begynnelsen av oktober. Jeg er ellers ikke så opptatt av hva forfattere driver med før de ender opp med et publiserbart resultat, men blir unektelig nysgjerrig når en hel bråte tekster samles på ett sted. Kanskje finner jeg til og med noen tips om hva jeg kan gjøre når bloggskrivesperren min når morbide, destruktive høyder.

Forlagets omtale av Skrivehistorier: Var det voldsomme ryggsmerter som gjorde at Lars Petter Sveen endelig klarte å bli forfatter? Og begynte virkelig Ruth Lillegravens Urd med at forfatteren kom over en eng av gule blomster? Hvor mange ord tror du Jon Fosse fikk knota ned da han dro til Athen for å fullføre Stengd gitar? På hvilken måte er John Erik Rileys Heimdal, California venstrehåndsarbeid? Og hva var det som egentlig skjedde med Erlend Loe i studentavisa Under dusken som gjorde at han endelig fikk til en roman? Disse spørsmålene – og mange, mange andre – får du svaret på i Skrivehistorier, en samling små og mellomstore tekster fra et stort utvalg norske forfattere, samt et par utenlandske. Vi får historier om forfattere og bøker vi allerede har lest – eller nå må skynde oss å lese.

Hele katalogen fra Flamme finner du her. Deres egen presentasjon av bokhøsten finner du her. Hvis du foretrekker mine kvalitetssikrede anbefalinger, får du nøye deg med å lese om en av fjorårets bøker, Lotta Elstads roman Et eget rom, som jeg skrev om her.

Den sympatiske morderen

talented-mr-ripleyLesesirkelboken i februar var Patricia Highsmiths The Talented Mr Ripley fra 1955. Jeg har sett filmen fra 1999 med Matt Damon, Jude Law og Gwyneth Paltrow i hovedrollene, og kjente dermed til plottet før jeg leste boken. Med spenningsromaner pleier kjennskap til plott og slutt å bety en meningsløst kjedelig leseropplevelse. Så hva er det som gjør boken spennende likevel?

Først litt om plottet (ja, jeg røper det meste): Tom Ripley er en foreldreløs ung mann med nokså magre utsikter i livet. Men han har et par spesielle talenter. Han er svært god til å forfalske håndskrifter, og han kan imitere hvem som helst. Han er den fødte svindler som trives best når han lyver. Ripley er på flukt fra politiet da rikingen Herbert Greenleaf oppsøker ham på en bar i New York. Sønnen hans Dickie har reist til Italia for å male bilder og leve herrens glade dager, og nekter å komme hjem igjen. Greenleaf tilbyr Tom en pen sum penger for å reise til Italia og overtale ham. Tom slår til. Han kommer seg vekk fra politiet og et mistrøstig liv i New York, og legger store planer om å skape seg et nytt liv i Europa.

Det lykkes han for så vidt med, men ikke helt slik han hadde tenkt. I den lille kystbyen Mongibello vikler Tom seg inn i et trekantdrama mellom Dickie og venninnen hans Marge. Tom ønsker å bli så god venn med Dickie at han kan leve på Dickies inntekt når pengene fra Greenleaf senior tar slutt. Planen mislykkes, og Tom dreper Dickie for å overta hans identitet og formue.

Boken er som hovedregel alltid bedre enn filmen. I tilfellet Ripley er boken langt bedre enn filmen fordi den gir et innblikk i Tom Ripleys psyke som er umulig å overføre fra bok til film. Man kan bruke film til mye rart, men det er ikke et spesielt egnet medium til å grave dypt i tanker som karakterene aldri formulerer for noen, ikke engang seg selv. Filmen mangler dessuten den spesielle dynamikken mellom forteller-hovedperson-leser. Romanen er fortalt i tredje person, men fortelleren har innsikt i Toms tanker og følger hans indre liv tett på. Nærheten til Toms tanker gjør lagene i psyken hans synlig, og lagene stikker dypt. Vi vet hva Tom tenker, og likevel er han gåtefull. Til en viss grad er han nok en gåte også for seg selv.

He caught sight of himself in the mirror, the corners of his mouth turned down, his eyes anxious and scared. He looked as if he were trying to convey the emotions of fear and shock by his posture and his expression, and because the way he looked was involuntary and real, he became suddenly twice as frightened.

Tom er flink til å lese andre mennesker, og gir oss en viss indikasjon på hvilke tanker de også har. Mens fortelleren altså holder seg til ham, og skaper et ekstra lag av spenning knyttet til dybden og kompleksiteten i Toms psyke.

Og spennende er det, når handlingen drives fremover av løgnene Tom Ripley spinner rundt seg selv og omgivelsene. Han risikerer til enhver tid å bli avslørt som løgner, svindler og morder, og holder seg hårfint unna avsløring. Det baller på seg med falske forklaringer, og fakta som skal vrenges og tilpasses løgner han har fortalt tidligere. Ripley er vekselvis paranoid og redd, ovenpå og sikker på at han vil slippe unna. Den sanne historien bak det som skjer, og plottet som Tom koker sammen, er på sitt vis like snedig som en Agatha Christie-gåte. Forskjellen er bare at vi ikke følger detektiven som forsøker å få alt til å passe, men befinner oss på andre siden av gåten. Vi følger morderen som tenker at detektiven er en lettlurt idiot, og i neste øyeblikk frykter at han ikke er så dum likevel.

Jeg er fristet til å kalle fortellerteknikken smått genial, fordi den gjør Tom til en begripelig og til og med sympatisk karakter, selv når han gjør ubegripelige og sjokkerende ting. Hvis han hadde fortalt historien selv, ville han ha vært dønn upålitelig. Tredjepersonsfortelleren gir derimot sterk troverdighet til en mann som lever best når han lyver. Ikke minst skaper den en sterk sympati for Tom, og et sterkt ønske om at han skal slippe unna med mord. Det til tross for at handlingene hans strider mot mine egne (og de fleste andres) moralske prinsipper, og jeg ikke engang vil prøve å rettferdiggjøre handlingene hans.

Denne sympatien for Tom er nærmest et mysterium i seg selv. Hva kommer den av? Jeg vet ikke om jeg har noe godt svar. Tom Ripley selv føler bare forakt for Tom Ripley, og den smertefulle følelsen av å være underlegen og betydningsløs utgjør kjernen i selvbildet hans. Så sterkt hater han å være Tom Ripley at det eneste meningsfylte livet han kan se for seg, er hvis han tar en ny identitet og blir en annen. Han er en fattig og foreldreløs gutt som har bestemt seg for at han aldri skal tilbake til et tarvelig liv uten skjønnhet, frihet eller forventninger. For å klare det, må han bli en annen. Denne voldsomme selvforakten maner frem en slags barmhjertighet i meg som han nok ikke klarer å føle for seg selv.

He hated becoming Thomas Ripley again, hated being nobody, hated putting on his old set of habits again, and feeling that people looked down on him and were bored with him unless he put on an act for them like a clown, feeling incompetent and incapable of doing anything with himself except entertaining people for minutes at a time. He hated going back to himself as he would have hated putting on a shabby suit of clothes, a grease-spotted, unpressed suit of clothes that had not been very good even when it was new. His tears fell on Dickie’s blue-and-white-striped shirt that lay uppermost in the suitcase, starched and clean and still as new-looking as when he had first taken it out of Dickie’s drawer in Mongibello.

Tom dreper to mennesker, og han vurderer å drepe et tredje. Det mest ubehagelige ved å lese romanen er ikke drapene, til tross for at det første er overlagt og det andre svært kaldblodig. Nei, ubehaget kommer av fraværet av anger og skyldfølelse hos Tom etterpå. Han tenker mye på hvordan han skal lyve seg ut av det, taktisk og kalkulert, og han er temmelig sikker på å lykkes. Han tenker lite på hva han egentlig har gjort, hva som ligger i og bak handlingene. Han er ikke engang spesielt opptatt av å rettferdiggjøre drapene for seg selv, fordi han er så skråsikker på nødvendigheten av dem.

Samtidig er Tom ingen følelsesløs mann, det blir feil å kalle ham amoralsk eller psykopat. Men morder er han like fullt, og lettheten han dreper med gjør drapene nærmest groteske i sin alminnelighet. Som leser er jeg likevel ikke et øyeblikk i tvil om at jeg vil at han skal slippe unna, og jeg trekker et lettelsens sukk når han gjør det. Men det må sies at ingen av de andre karakterene, de Tom lurer eller dreper, er spesielt sympatiske. Spørsmålet er om de faktisk er usympatiske, eller om de bare virker sånn fordi de er filtrert gjennom Toms foraktelige blikk og følelse av underlegenhet.

Jeg forstår drivkraften hans, og sympatiserer med den, bare for å få porsjonert ut iskalde og sjokkerende drypp av hva den fører til. I en samtale med Marge bestemmer Tom seg plutselig for å drepe henne, og har den detaljerte forklaringen til politiet parat i løpet av få sekunder. Før han ombestemmer seg; han trenger ikke å drepe henne likevel. Fra vanlige Tom til kaldblodig drapsmann tilbake til Tom igjen, bare på få linjer.

Høydepunktet med boken var for min del likevel det fascinerende – og dysfunksjonelle – forholdet Tom utvikler til Dickie, både før og etter hans død. Dickie virker først som løsningen på Toms vansker med identitet og relasjoner. De kan bli bestevenner! Men Toms idé om vennskap innebærer en kvelende form for nærhet og likhet, fordi han blander nettopp identitet og relasjon. De to skal være som ett, tenker Tom, men hele prosjektet klapper sammen når Dickie naturlig nok markerer avstand.

Andre karakterer mistenker Tom for å være homofil, men jeg tviler på det. Dels fordi Tom er så fremmedgjort overfor seg selv at seksualiteten hans ser ut til å ligge dypt begravet utenfor noens rekkevidde. Dels fordi nærheten han søker til Dickie er absolutt, og derfor handler mer om identifikasjon enn kjærlighet eller tiltrekning. Men hvis Tom ikke kan leve som en parasitt på Dickie, vil han leve som Dickie. Tom ønsker seg Dickies identitet; hans liv, penger og personlighet.

Jeg tror det er forklaringen på at Dickies død ikke går mer inn på Tom. Noen ganger virker det som han ikke helt har forstått at Dickie faktisk er død; at han tenker på Dickie som levende så lenge han selv holder liv i hans personlighet ved å leve som ham. På sitt forskrudde vis gir det mening: Tom har drept Dickies kropp, men lever videre som Dickie selv. Dickie kan liksom ikke være ordentlig død når Tom er blitt Dickie, kan han vel? Egentlig er det Tom Ripley som er død, og ham er det ingen som savner – aller minst Tom Ripley selv. Det er først når Tom ikke lenger kan være Dickie, og alle muligheter til å bli Dickie igjen er borte, at han kjenner på sorgen over at Dickie er død. Det er ikke godt å si om han sørger mest over tapet av personen Dickie eller identiteten Dickie.

Tom har en visjon om et anstendig og godt liv, og nyter verdens skjønnhet med uskyldig intensitet. Han er et svært ensomt menneske, men innrømmer det aldri for seg selv. Han er innstilt på å finne lykken der den virker tilgjengelig for ham; i relativt håndgripelige størrelser som kostbare gjenstander, vakker arkitektur, innseilingen til Athen for aller første gang. Det ligger en egen vemodighet i at han egentlig aldri lengter etter andre mennesker. Bortsett fra Dickie.

Livet hans kan bare være strålende når han leker, når han dikter og finner på ting. Den fleksible identiteten, Toms evne til å leve seg ut og inn av løgner, er både tiltrekkende og urovekkende lesning. Tom er nærmest barnslig i sin tanke om at hvis han bare later som hardt nok, vil det være sant.

Hadn’t he learned something from these last months? If you wanted to be cheerful, or melancholic, or wistful, or thoughtful, or courteous, you simply had to act those things with every gesture.

Tom vantrives når han ikke spiller skuespill for noen. Det virker som han bare kan finnes i det falske bildet han gir andre av seg selv, i en slags illusjon eller virkelighetsflukt. Dét er det gode livet. Innvendig er det tomhet, grell selvforakt og tristhet. I kontrasten mellom sannhet og løgn i Toms forestilling om livet ligger det en sterk undertone av tragedie.

The Talented Mr Ripley er kjent for å være en krimroman for de som ellers ikke liker krim. Det er gjerne det man kaller spennende romaner med et mord eller to som – i motsetning til mye annen krim – også er gode romaner. Tom Ripley er i alle fall det perfekte eksemplet på at karakterer man elsker å finne i litteraturen, gjerne kan være mennesker man ville ha avskydd å møte i virkeligheten.