En moderne Vanity Fair

Det hjalp ikke stort for min del at bloggdatoen for lesesirkelboken i desember, Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri (1987), ble utsatt med nesten to uker, for jeg kom ikke ordentlig i gang med den før onsdag kveld. Foreløpig har jeg lest to hundre sider av til sammen sju hundre, og er ikke i nærheten av å kunne gi noen helhetlig vurdering av boken. Men da er det jo flaks at dette er en av de lesesirkelbøkene som virkelig har satt tankene mine i sving, og jeg kan lett skrive en avhandling om den brøkdelen jeg har rukket å lese. Derfor skriver jeg innlegget nå, ellers frykter jeg at store deler av våren går med i et håpløst forsøk på å formulere noe som er halvparten så intelligent og treffsikkert som Wolfes glitrende satire. Men altså, jeg skriver med forbehold om at Wolfe glitrer i starten, og at de siste fem hundre sidene er et makkverk.

Sherman McCoy er en universets herre. Han har utdannelse fra Yale, jobb som obligasjonsmegler i et prestisjetungt firma på Wall Street, sekstenroms leilighet over to etasjer i Park Avenue, supertrent og supertynn interiørarkitektkone, en engleskjønn datter og en rik elskerinne på si. Og skreddersydde dresser fra London, marmorgulv og Mercedes, selvsagt. Vi befinner oss i New York på 1980-tallet, jappetidens mekka. Sherman er i ferd med å ta det siste store spranget til ufattelig og evig rikdom, gjennom oppkjøpet av en lukrativ fransk statsobligasjon. Men en kveld han henter elskerinnen Maria på JFK, kjører de feil og ender opp i the Bronx istedenfor Manhattan. De befinner seg plutselig i storbyens jungel, hvor Den hvite mann og hans Mercedes er fritt vilt for de kriminelle innfødte. Etter noe Sherman tolker som et angrep fra to mørkhudede unggutter i en avkjørsel, kjører en skrekkslagen Maria på den ene. Gutten ender på sykehus i koma, og dør senere av skadene.

Larry Kramer er assisterende statsadvokat i the Bronx. I motsetning til Sherman arbeider han for luselønn med daglig å sluse en endeløs rekke fattige svarte og puertoricanere i fengsel for små og store forbrytelser. Han bor i en elendig leilighet med kone og nyfødt sønn, tynget av trøstesløse fremtidsutsikter. I likhet med alle de andre assisterende statsadvokatene ved Bronx-kontoret, drømmer Kramer om en dag å føre en sak mot Den store hvite mannen som en motvekt til fattigfolkene med minoritetsbakgrunn de vanligvis burer inne.

Peter Fallow er en fordrukken britisk journalist headhuntet til New York for å gjøre livet hett for de rike og mektige som holder den jødiske aviseieren utenfor det gode selskap. Men Fallow duger ikke til stort annet enn å drikke vodka i smug fra lommelerken på kontoret, og trenger desperat et skikkelig scoop for å få karrieren på rett kjøl.

I mellomtiden brygger det opp til raseopptøyer i New York. Det lutfattige afroamerikanske Harlem har fått nok av jødenes og de hvites overveldende rikdom og makt. I bokens prolog jager de byens jødiske borgermester vekk fra et politisk møte i Harlem. De vil ha blod i form av Den hvite manns hode på et sølvfat. Man skjønner hvor dette bærer hen, ikke sant? Sherman McCoys klatring mot toppen av universet er i ferd med å snu.

Baksideteksten på min bokklubbutgave oppsummerer Sherman McCoy og hans verden svært presist:

«Han lever av å tolke ytre tegn og signaler, for i hans verden finnes ingen realiteter, ingen personlige eller objektive verdier. Det er omverdenens oppfatning av hva som er realiteter som bestemmer hva noe er verd. Det bestemmer igjen aksjens verdi. I denne rendyrkede overflateverden, styrt av utvendige signaler gitt gjennom språk, statussymboler og omgangskretser, er Sherman McCoy en vinner.»

I denne verdenen handler alt om suksess, status og inntekt, og indirekte om utdannelse, etnisitet og bakgrunn. Sherman McCoy tenker konsekvent på sine meglerkolleger ut fra utdanningsinstitusjon og avgangsår (Harvard ’77, Yale ’80). Hvis man er utdannet ved Yale, vet man at rasisme er dårlig stil. Det er ikke umoralsk, bare vulgært. Derfor trenger man heller ikke bekymre seg over at ingen afroamerikanere jobber som meglere ved Wall Street, eller at det bare er jøder og hvite som befolker de absurd kostbare leilighetene i Park og Fifth Avenue. Men saken er en annen når disse afroamerikanerne dukker opp i jungelen the Bronx og man er Hvit mann på fremmed grunn. Politisk korrekthet er i grunnen best i teorien.

Larry Kramer trøster seg med at han ikke ser ut som en jøde, men kan passere som italiener eller greker. Han angrer allerede på at hans nyfødte sønn har fått navnet Joshua (jødesignal!!), føler seg overlegen sine italienske og irske kolleger ved domstolen i the Bronx (som ifølge hans foreldre er dyr), og underlegen sine jødiske studiekamerater som nå håver inn penger i private firmaer på Manhattan.

Peter Fallow føler seg på sin side som en overlegen britisk aristokrat i et grisete og nedrig amerikansk samfunn det er hans fødselsrett å forakte. «Hans far og mor var fra East Anglia og hadde vært blant de høyt utdannede unge menneskene av god herkomst og med godt to i seg som etter den annen verdenskrig hadde falt for den forestillingen at litterær følsomhet kunne gjøre et menneske til aristokrat”. En overlegenhet som ikke utfordres av at han er en alkoholiker uten talent for noe.

Alt som teller er overflate, og hva man kan passere som. Moralske verdier, indre verdier og mellommenneskelige relasjoner er underordnet og styrt av ytre faktorer som ingen enkeltperson kontrollerer. Hvis du nøler, er du ferdig. Å gi rom for tvil, samvittighet eller skyld er det samme som å bukke under i et stort maskineri drevet av penger og kynisme. Rettferdighet er i beste fall et retorisk begrep. Menneskets oppgave i en slik kontekst er å rettferdiggjøre overfor seg selv og andre at man kan gjøre hva man vil, så lenge det tjener Mammon – og egen karriere.

Jeg vil ikke beskrive Forfengelighetens fyrverkeri som en handlingsdrevet eller språkdrevet roman. Allerede i første kapittel vet man at Sherman sitter i klisteret, og det er altfor mye formidlingsivrig journalist i Tom Wolfe til at språkets finurlige egenskaper kan stå i fokus. Forfengelighetens fyrverkeri er snarere en miljødrevet roman, hvor de viktige begivenhetene foregår ytterst i synsfeltet. Fokuset ligger på samfunnet, og hvilke drivkrefter de ulike innbyggerne er underlagt. Wolfe beveger seg ubesværet mellom de hvite og styrtrike delene av Manhattan, til de hardt belastede bydelene Bronx og Harlem med en evne til miljøskildringer jeg ikke har sett maken til på lenge. Wolfe er en svært dyktig satiriker som plukker det kapitalistiske amerikanske samfunnet fra hverandre og latterliggjør dets ambisiøse strebere i all deres forfengelighet. Det er ynkelige greier, men akk, så gjenkjennelig. Detaljene i Wolfes samfunnsanalyse er altfor komplekse til at jeg klarer å sammenfatte dem, boken må leses. Men jeg kan i det minste konstatere at dette neppe vil være en bok hvor en dom over enkeltkarakterer – uansett hvilke – vil føles tilfredsstillende.

Sherman McCoy er ingen helt man sympatiserer med, men han er heller ingen antihelt man ønsker å se spikret opp på et kors. Han er ikke uten samvittighet og skyldfølelse, enten det gjelder utroskapen mot kona eller ulykken i the Bronx. De ubehagelige stikkene melder seg, og Sherman må jobbe hardt for å pumpe opp egoet for å rettferdiggjøre hvorfor nettopp han, en universets herre, kan gjøre akkurat som han vil. Det er kanskje det som er det snedigste med romanen, og der Wolfes satire er mest vellykket: De som er ute etter å ta Sherman, har nemlig like nedrige, overflatiske og egoistiske motiver som han har selv. Hvis Sherman McCoy går under, er det ingen seier for noen eller noe. Samfunnet som har skapt ham fortsetter ufortrødent sin vante gang. Mens nettet snører seg sammen rundt Sherman, etterlater det seg en ekkel bismak av at han rammes av en kynisme som muligens er enda mer kalkulert og brutal enn den han selv utøver. Å ta Sherman løser ingenting. Tvert imot, det vil bare gi en illusjon av at et skakkjørt og urettferdig system fungerer. Spillet består, selv om aktørene byttes ut.

Men det er også her bokens humor kommer inn, og den er vesentlig. Man må le av Sherman og hans bekymringer over å skulle være nødt til å flytte fra en leilighet verdt tre millioner dollar til en som bare er verdt en million dollar. Det går ikke an! tenker Sherman, i hans marerittaktige visjon om «fattigdommen” utenfor Park Avenue. Like komisk er hans forestillinger om en eventuell skilsmisse mellom han og konen på grunn av sidespranget. Det ville jo være så fryktelig om han måtte flytte til en tarvelig toetasjes leilighet i en sidegate til Park Avenue, og bare se datteren hver helg! At hans eneste kontakt med datteren er når han utålmodig følger henne til skolebussen rett over gata hver morgen, og at han sannsynligvis ville sett mer til datteren ved en skilsmisse, skjønner han ikke. Det viktigste for Sherman er at han ser ut som en familiefar for resten av verden. Forfengeligheten og fasaden styrer alt, noe annet finnes ikke.

Til tross for de grelle kontrastene i miljøet Wolfe beveger seg i, er det moralske landskapet en gråsone det er vanskelig å manøvrere seg i. Som leser ønsker man å dømme, og å dømme hardt, men grunnlaget for dommen renner gjennom fingrene gang etter gang. Wolfe viser hvordan rettferdighetssans går over i selvbedrag og selvrettferdighet, og hvordan forfengeligheten vet å gjemme seg bak fagre ord og handlinger. Uansett hva man mener om karakterene, vil det være naivt å tenke at de kunne gjort store forskjellen. Det tror jeg er mye av Wolfes poeng, som om han vil utfordre leseren fra å tenke i forenklede begreper – og dermed gå i samme felle selv. Domstolenes funksjon er da også et eget tema i boken. Det er økonomi og politikk, praktiske hensyn og tilfeldigheter som avgjør hvem som dømmes og hvem som går fri. En dom betyr med andre ord ikke at man har truffet rett. Eller at man har tatt det onde ved roten.

Forfengelighetens fyrverkeri er inspirert av en annen mursteinssatire, nemlig W. M. Thackereys 1800-tallsroman Vanity Fair, som jeg leste for to år siden. Når jeg sammenlikner de to bøkene, slår det meg først og fremst hvordan Wolfe på en måte har snudd historien på hodet. Hovedpersonen Becky Sharp i Vanity Fair klatrer seg møysommelig og kynisk oppover samfunnets rangstige. Med Sherman McCoy går det andre veien. Det som slår ut i Wolfes favør over Thackeray er at Wolfe i en helt annen grad lykkes med å plassere menneskets forfengelighet i en større kontekst, der Thackeray er mer opptatt av enkeltmennesker. Det tilfører Wolfes roman en større dypde, og en mye større politisk slagkraft enn forgjengeren. Men for all del: Vanity Fair er en skarp, kritisk og svært vittig roman.

Forfengelighetens fyrverkeri er underholdende og utfordrende lesning. Men et visst samfunnsmessig eller politisk engasjement er påkrevd. Boken har lite for seg hvis man ønsker ren underholdning, eller foretrekker å oppholde seg i en godt polstret litterær boble. Dette er samfunnskritikk i skjønnlitterær form, og hvis man ikke er villig til å følge Wolfe i hans komplekse samfunnsanalyse, er det bedre å stå over. Hvis man derimot har sansen for intelligente og velskrevne bøker som krever engasjement av sin leser, anbefaler jeg boken helhjertet.

Jeg har lyst til å vise frem et sitat fra teksten hvor jeg mener Wolfes språklige talent kommer til sin rett, i komprimert form. Sitatet er hentet fra journalist Peter Fallows hverdag i tabloidavisen The City Light, når han reflekterer over en avisforside hvor leseren kan fråtse i sensasjonell elendighet. Høres det kjent ut? Barnebarnet til en ukjent Carolina Pérez har ranet og skalpert sin bestemor, og Fallow er ikke nådig i sin vurdering av avisoverskriften «Skalper besta og ran henne!”:

«Hadde Fallow følt seg litt bedre, ville Fallow ha sendt en stum hyllest til den fantastiske slaktehusestetikken som gjorde det mulig for de skamløse rakkerne, arbeidsgiverne, landsmennene hans, folk som i likhet med ham var etterkommere av Shakespeare og Milton, å slå opp slike ting dag etter dag. Bare tenk hvilken sans for rennesteinssyntaks de måtte ha, som kunne få til en overskrift som utelukkende bestod av verb og objekter, med utelatt subjekt, for desto lettere å kunne krafse folk med seg inn mellom de grisete sidene, hvor de skulle få vite hvilke ondskapens barn som var infernalske nok til å fullbyrde dommen! Tenk bare hvilken gnagende makks stedighet som måtte til når en journalist fant veien inn i Pérez’ hus og kom ut igjen med et bilde av bestemoren som var slik at man måtte føle den blodige handlingen i fingertuppene – ja, like opp i skulderleddene! Bare tenk på et slikt antiklimaks: «skalper besta” … ”og ran henne”. For et meningsløst, glitrende antiklimaks! Bevare meg vel, hadde de hatt mer plass, ville de ha tilføyd: «og la alle lysene stå på i kjøkkenet hennes”.»

Jeg bøyer meg i støvet for Wolfe, og er ham dypt takknemlig for – via oversetteren – å ha gitt meg ord som «slaktehusestetikk” og «rennesteinssyntaks”. Jappetid eller ikke, Wolfe treffer spikerhodet med klokkeklar presisjon.

Uke 50

Stormen jeg bestilte tidligere i høst da jeg skulle lese Dumas’ Greven av Monte Christo, kom litt forsinket. Natt til julaften ble jeg holdt våken av bekymringen for om taket ville holde, og natt til første juledag var det lyn og torden i beste armageddon-stil. I dag er det snøstorm, så værgudene vet i det minste å variere. Det verste med stormen, bortsett fra å ligge våken hver natt, er at dekningen for tv, mobil og internett forsvant i to dager. Hva i alle dager gjorde man i gamle dager, før man kunne takke for julegaver på sms, glane på julefilmer dagen lang og bruke julefreden til å blogge om bøker? Jeg har alltid betraktet meg selv som noenlunde frigjort fra teknologihysteriet, men det selvbedraget er nå blitt ettertrykkelig avslørt.

Det har imidlertid vært noen svært gode nyheter å få i løpet av julehelgen, nemlig BØKER! Jeg må ha vært snill jente i år, for hele tretten bøker ventet på meg under juletreet. Enda bedre enn å få bøker, er å få bøker man har på ønskelisten. Og de var det mange av.

Jeg fikk tre 1001-bøker. Michael Cunninghams Timene (1998) er boken bak filmen «The Hours» med Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i hovedrollene som Virginia Woolf, Clarissa Vaughan og Laura Brown. Romanen er en slags lesning av Virginia Woolfs liv og forfatterskap, spesielt gjennom referansen til hovedpersonen Clarissa Dalloway i Woolfs kjente roman Mrs Dalloway. De tre karakterene lever i forskjellige tidsepoker, men livene deres flettes likevel sammen gjennom plott og tematikk. Cunningham vant den prestisjetunge Pulitzer-prisen i 1999 for Timene. Jeg har lest Mrs Dalloway og sett «The Hours», så her kommer jeg til dekket bord.

Joseph Hellers Catch 22 er en bok mange har hørt om, noen lest, og romanen fra 1955 regnes som en moderne klassiker. Ifølge baksideteksten har Joseph Heller «skapt en satireform som gjør det mulig å harselere med de alvorligste ting; det er den svarte humoren som gjør Yossarians (hovedpersonen) overlevelse sannsynlig. Hvis han bare er syk nok og frisk nok». Jeg elsker satire, og leser for tiden Tom Wolfes satire over jappetiden i New York på 1980-tallet Forfengelighetens fyrverkeri med stor begeistring. Jeg elsker også svart humor, så dette lover godt. Ingalill har overbevist meg om at dette er et av de sjeldne tilfellene hvor den norske oversettelsen (av Herbert Svenkerud) faktisk er bedre enn originalen. Romanen står høyt på prioriteringslisten min, siden Ingalill alltid kommer tilbake til boken i kommentarfeltet mitt uten at jeg forstår referansene.

Den siste 1001-boken vant Booker-prisen i 2008, og er en bok jeg har sett anbefalt på flere bokblogger. Aravind Adigas Hvit tiger er lagt til det moderne India, og tar blant annet opp de enorme kontrastene mellom fattig og rik. Hovedpersonen er Balram Halwai, som baksideteksten beskriver som en sammensatt mann.

«Balram er født i en liten landsby i dypeste India. Det er jobben som sjåfør for landsbyens rike mann som blir starten på den lange reisen han skal foreta. Fra sin plass bak rattet på Hondaen ser han India slik bare en innfødt kan. Kakerlakkene og call-sentrene, horene og de hellige, internettkulturen og eldgammel visdom, vannbøffelen og den hvite tigeren. Den hvite tigeren er kallenavnet Balram får, det er det sjeldneste av alle dyr, skapningen som kommer bare én gang i hver generasjon. Og i India sitter tigeren i bur i dyrehagen. Men Balram nekter å bli i buret sitt. Han tar det han mener han har krav på – også liv om det er nødvendig.»

Jeg leser ikke så mange spøkelseshistorier, men tidligere i høst ble jeg gjennom et av Bokelskerinnens innlegg gjort oppmerksom på at det finnes en bok bak en av de skumleste skrekkfilmene jeg har sett – «The Woman in Black». Jeg er mye modigere når det gjelder å lese skumle bøker enn å se skumle filmer, så denne måtte bare inn på ønskelisten. Boken er skrevet av Susan Hill.

«Arthur Kipps, a young lawyer, travels to a remote village to put the affairs of a recently deceased client in order. He works alone in her fog-shrouded house, unaware of the disturbing secrets it holds – but his unease grows when he glimpses a mysterious young woman dressed in black at his client’s funeral. The locals are strangely unwilling to talk about the sighting, and Kipps is forced to uncover the true identity of the woman in black on his own, leading to a desperate race against time when he discovers her true intent.»

Jeg får fortsatt lyst til å gjemme meg under dyna når glimt fra filmen dukker opp på netthinnen, så denne skal garantert ikke leses i en regnfull og stormende romjul.

En bok jeg derimot har lyst til å lese så fort som overhodet mulig er Dennis Lehanes roman De gales øy, bedre kjent under originaltittelen Shutter Island, en spenningsroman/ psykologisk thriller som i 2009 ble filmatisert av Martin Scorsese med Leonardo DiCaprio i hovedrollen som politimannen Teddy Daniels. Han ankommer Shutter Island, en øy for kriminelle sinnsyke, for å etterforske en forsvinning. Men ting er ikke helt som de virker, for å si det mildt. Galskap, lugubre eksperimenter på psykisk syke og kløktig manipulasjon av både karakterer og lesere er noen stikkord. Anmelder og forfatter Kurt Hanssen er sitert på baksiden av boken: «Noe så sjeldent som en spenningsroman man uten problemer kan lese én gang til – bare for å gjenoppleve hvordan Lehane manipulerer leseren.» Jeg så filmen i forrige uke, og ut fra plottet sier jeg meg enig i den påstanden. Så fort jeg hadde sett slutten, fikk jeg lyst til å se hele på nytt i lys av oppklaringen. Jeg har smuglest både her og der i boken, og ser til min glede at filmmanuset er lagt tett opp til romanen. Det lover godt.

Siste nye bok som muligens kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på leseren (baksideteksten lover både «Gothic tension» og «haunting horror») er The Phantom of the Opera (1911) av Gaston Leroux, en annen bok de fleste har hørt om. Det spøker i operaen i Paris, og mer trenger ikke jeg for å bli nysgjerrig.

Det kan være vanskelig å finne julegaver til folk som har alt, men det er slett ikke vanskelig å vite hva man skal kjøpe til andre bokbloggere. Jeg ga Ingalill Michail Bulgakovs strålende roman Mesteren og Margarita, mens Silje fikk Benedicte Meyer Kronebergs Ingen skal høre hvor stille det er. To veldig gode bøker jeg ennå ikke har fått skrevet innlegg om (men det kommer). Av Ingalill fikk jeg Carl Frode Tillers Innsirkling, en roman som neppe trenger videre presentasjon i bokbloggland. Ingalill har skrevet om boken her. Jeg gleder meg til å lese en bok som så utrolig mange bokelskere har falt pladask for, selv om jeg kanskje må kjempe hardt mot tvangskronologismen min for å lese Innsirkling før Skråninga. Av Silje fikk jeg Gail Carrigers Soulless, en bok jeg har hatt lyst til å lese siden Silje skrev innlegg om den i juni, et innlegg du kan lese her. En varulv som jobber for dronning Victoria, en sjelløs peppermø og en vampyr som bryter sosial etikette – dette må sjekkes ut. Kombinasjonen overnaturlige fenomener og 1800-talls high society i London kan bare ikke slå feil. Tusen takk for flotte julegaver, Ingalill og Silje!

Ellers ønsket jeg meg og fikk Jodi Picoults Plain Truth (fordi jeg har en uforklarlig, og muligens noe morbid, fascinasjon for Amish-folket), Baroness Orczys The Scarlet Pimpernel (en bok jeg lånte og slukte rått på barneskolen), Kathryn Stocketts Barnepiken (bøker fra sørstatene i USA interesserer alltid + stort gruppepress fra begeistrede lesere) og Johanna Spyris Heidi. Jeg husker tv-serien godt, men har aldri lest boken. Dessverre fikk jeg en forkortet utgave på nynorsk istedenfor komplett utgave på engelsk. Egentlig burde jeg slått til og lest den på tysk, men det får heller bli i et inspirert øyeblikk.

Det var tolv bøker. Den trettende hadde jeg allerede, og den må byttes. Dermed blir det ny bok i januar også, uten at jeg bryter målet om å la være å kjøpe. Huzza! Jeg satser på at det er nok til å holde abstinensene i sjakk noen uker.

Dette var også siste ukesinnlegg fra meg i denne omgang. I 2012 begynner jeg med månedstatistikker over hva jeg har lest og kjøpt i måneden som gikk, og ambisjonen er å lese mer enn jeg kjøper. Kanskje blir det også innlegg første dag i hver måned om hva jeg planlegger å lese den måneden. Inspirert av Labbens avstemninger på bloggen om både lesesirkelbok og beste Charles Dickens-roman, har jeg bestemt meg for at dere fra 2012 kan stemme frem lesesirkelbøker for 2013, måned for måned. Detaljene for avstemning og forslag til bøker kommer jeg tilbake til så fort jeg har funnet ut hvordan poll-funksjonen virker.

Da gjenstår det bare for meg å takke alle leserne mine for følget i 2011, jeg håper dere er med meg videre i 2012. En spesiell takk går til alle dere som slår dere løs i kommentarfeltet mitt en gang i blant eller stadig vekk. Uten dere hadde ikke blogging vært halvparten så gøy. Jeg ønsker dere alle et fantastisk godt nytt år!

Ibsen i badekaret

Mens Inger Marie Kjølstadmyr jobbet med prosjektet Henrik Ibsens skrifter, kom hun over et brev forfatteren skrev til sin kone Suzannah i romjulen 1894. Her uttrykker han sin store glede over en av sine julepresanger: «Den mest kærkomne og nyttige juleforæring var fra Bergliot. Hun gav mig en umådelig stor badesvamp som jeg vasker og frotterer mig med både aften og morgen og befinder mig udmærket vel derved». Sånne opplysninger om Norges nasjonalforfatter snubler man ikke over uten at det blir bok av det. I dette tilfellet er det blitt en illustrert barnebok, hvor man med egne øyne kan beskue en lykkelig badende Henrik Ibsen.

Historien er like enkel som den er herlig. Forfatteren ankommer sin leilighet i Kristiania en regntung aften i oktober 1895, hvor hans tre hushjelper venter på ham. Henrik skal bade, men han finner ikke badesvampen sin. Den må han ha, om han så må endevende leiligheten sin for å finne den. Til slutt finner han svampen i hårtoppen til Lina (hvordan havnet den der?). Henrik kan leke med den i badekaret, før han spiser to kavringer med smør og syltetøy og blir beordret i seng. Der sovner han søtt med en liten mus på dyna.

For et barn er dette en gjenkjennelig fortelling. Bade, spise, sove – koselig og fint. Åshild Irgens’ illustrasjoner er akkurat passe fargerike og frodige, med mange detaljer barn kan peke på og undre seg over. Boken er dessuten akkurat passe frekk – for en voksen leser, selvsagt. Og det er som voksen leser jeg fryder meg over historien. Når man har lest sin Ibsen – Et dukkehjem, Vildanden, Hedda Gabler og Gengangere – er det ikke mye som slår synet av den store forfatteren i pysjamasen, der hun tusler nybadet og mett mot sengen. Og den myndige frøken Blehr som bestemmer over både kveldsmat og leggetid, tjukk og blid.

Så svamper han seg selv på den store magen. Og han svamper hele kanten på badekaret og litt på veggen.

Jeg ler meg ihjel. Denne boken må være et must å lese for alle små kroker som gode litterater skal bli. Min Ibsen-samling er i alle fall endelig komplett. Ved siden av Ibsens samlede verker i smukke bind, og Tore Rem og Toril Mois bøker om forfatterskapet hans, står Henrik og badesvampen nå i bokhylla som en naturlig del av Ibsen-samlingen. Selv om jeg ikke har barn ennå, kan jeg lett forestille meg en dag langt frem i tid når poden sitter i norsktimen og blir fortalt om den store Henrik Ibsen, og tenker: «Er ikke det han tjukkasen i badekaret?»

Akkurat som det skal være når man skal nærme seg store litterære autoriteter med passe skepsis og ungdommelig pågangsmot. Jeg håper på en liknende bok om Knut Hamsun.

Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplar.

Uke 49

Jeg var tidlig ute med neste års lesemål og en oppsummering av hvordan det har gått med målene for 2011. Utålmodig som jeg er, føles 2011 allerede som et tilbakelagt år, og latmannsjulen jeg nå er i gang med er behagelig fritt for de modale hjelpeverbene skal, må og bør. Jeg leser ikke så mye riktig ennå, først må jeg venne meg til at mørketiden er enda mørkere i nord enn i sør.

Men de siste dagene har jeg tenkt mye på det jeg oppga som et vagt og ubestemmelig mål nummer 10 i innlegget mitt om lesemål for 2012, nemlig det som handler om å endre på bloggen min. Dette har jeg tenkt stadig mer på i løpet av høsten, men jeg har ikke helt klart å få taket på hva jeg vil endre og hvorfor før de siste par dagene. Da jeg leste innlegget «Dette er ikke en bokblogg» på bloggen Fløy en liten blåhval igår var det noe som falt på plass. Hva det var, skal jeg komme tilbake til.

Men jeg kan begynne med å slå fast at jeg alltid har hatet å skrive. Helt siden barneskolen, gjennom ungdomsskolen og videregående var stilskriving noe jeg utsatte til kvelden før innlevering. At jeg alltid fikk tilbakemeldinger om at jeg var flink til å skrive, hjalp ingenting. Jeg hatet det likevel. Da jeg begynte å studere litteratur ved universitetet var oppgaveskrivingen alltid semesterets store nedtur. Forelesningene var nesten uten unntak spennende. Jeg var alltid god til å plukke ut fag som passet mine interesser, med et pensum jeg ble oppglødd og engasjert over. Men å skrive om det? Nei, det var like traurig hver gang.

Til tross for min litteraturvitenskapelige utdannelse og livslange entusiasme for bøker var det altså ganske usannsynlig at jeg skulle begynne å blogge om bøker. Og ganske riktig, det var et ork det også. I starten. Og veldig nedprioritert. Men i løpet av det halvannet året jeg har blogget, har det skjedd noe. I hele høst har jeg tatt meg i å glede meg til å skrive innlegg. Og jeg har det sabla gøy mens jeg skriver. Jeg har vært så vant i alle år med å føle ulyst ved skriving at jeg ikke har oppdaget at ulysten gradvis har forsvunnet, før den nå så og si er borte.

Hva er det som har kurert meg? Jeg har hatt det på tungespissen en stund nå, men det falt altså ikke på plass før jeg leste Elizabeths innlegg.

«Jeg liker å kunne skrive om masteroppgaven min den ene dagen og katten min den neste. Jeg liker å ha muligheten til å skrive om trolldeig og middelalderlitteratur, mummitroll og metatekstualitet om hverandre og med akkurat så mye entusiasme, kjærlighet, faglighet, amatørisme og akademiske poenger som det faller seg naturlig, som jeg kan stå inne for, osv, uten å behøve å føle at jeg samtidig står til ansvar overfor en eller annet usynlig ‘plikt’ til å la være å være amatør.»

JA!!!

I likhet med Elizabeth har jeg ikke lest hva som skrives om bokblogger i Vagant. Jeg har tenkt å gjøre det, men ikke før jeg er sikker på at jeg vet hvilken retning bloggen min skal ta. Inntil videre tar jeg ikke sjansen på å bli påvirket i negativ retning av ideer jeg har brukt lang tid på å komme meg unna, nemlig den akademisk orienterte teksten og klokkertroen på dens fortreffelighet. Det som har skjedd i det siste, er nemlig at jeg har begynt å frigjøre meg fra kravene, eller «en eller annen usynlig plikt», jeg alltid har følt meg underlagt. Jeg har aldri vært min egen premissleverandør når jeg har skrevet noe. Det er slik den underlige motsetningen om at jeg elsker å diskutere muntlig, men ikke skriftlig, har oppstått. Fordi jeg alltid har skrevet slik en eller annen instans implisitt har fortalt meg at jeg burde skrive; i en form som ikke er min, med et språk som ikke er mitt, hvor de strenge formelle kravene har sneket seg over til innholdet, og sensurert enhver frihet til å tenke. Hvor jeg skulle skrive noe som ikke var meg. Og de rigide formkravene, den sterke innholdsmessige sensuren, den språklige tvangstrøyen, var aldri så sterk som på universitetet. Med kunnskapen om forfattere, bøker, litteraturhistoriske perioder, sjangre, begreper og teorier, får man en stor porsjon ideologi med på kjøpet. «Det kan du ikke skrive» var en evig gjentakelse, og det var lite rom til å stille spørsmålstegn ved føringene som ble gitt og hvilke konsekvenser de hadde for utforskning og legitim kritikk. Jeg tror at utfordringene ved skrivemåten virket mot sin hensikt for meg, selv om jeg også på universitetet fikk tilbakemeldinger om at jeg var flink til å skrive.

I løpet av det halvannet året jeg har blogget, har jeg imidlertid latt meg påvirke i stadig større grad av andre bokbloggere. Siden det etter min mening ikke er mulig å si noe generelt om disse bokbloggene – til det er de altfor forskjellige – har jeg endelig oppdaget at oppskriften ikke finnes. Man kan rett og slett skrive akkurat hva man vil, på den måten man vil, i det språket man vil, kort eller langt, grundig eller i forbifarten.

Friheten det innebærer er berusende, og jeg har undervurdert betydningen av den altfor lenge. Så lenge, faktisk, at jeg de siste månedene har kjedet meg over det jeg skriver. Det høres kanskje paradoksalt ut. Hvordan kan man oppdage gleden over å skrive samtidig som man kjeder seg over resultatet? Jeg tror det ene følger det andre naturlig. Litt som når man lærer å lese, og oppdager at spenningen forsvinner idet flyten kommer. Da trenger man nye utfordringer.

Det er der jeg er nå. Jeg forstår endelig at jeg kan skrive akkurat det jeg vil, og som Elizabeth sier det så treffende: med akkurat så mye entusiasme, kjærlighet, faglighet, amatørisme og akademiske poenger som det faller seg naturlig, som jeg kan stå inne for. Når man er opplært til å skrive innenfor en rigid institusjonell ramme, til å skrive med autoritet og ambisjoner om å skulle overbevise en sterkt kritisk leser ved å gjøre egne argumenter så uangripelige som mulig, alltid å fremstå som flink og smart og dyp og belest, alltid å skulle bevise noe, er det fantastisk å oppdage at man faktisk har lov til å være helt åpen når man skriver, og ikke engang være opptatt av å skulle overbevise seg selv. Man trenger ikke vite alt, og det er lov å stille spørsmål som ikke er retoriske. Det er mye positivt å si om akademisk form og dens funksjon, men for min del har den hittil virket begrensende snarere enn inspirerende, fordi den har krevd at jeg tilpasser meg vekk fra synspunktene mine.

Det er her målene mine for bloggens fremtid kommer inn i bildet. Så langt har jeg stort sett skrevet innlegg om bøker som i større eller mindre grad har vært en merkelig bastard av anmeldelse, omtale, essay, kåseri og helt subjektiv leseropplevelse, med en salig blanding av ymse formelle krav og fravær av slike, og en stemme som stadig forandrer seg. Sannsynligvis er det et resultat av at jeg aldri har klart å bestemme meg for hva det er jeg egentlig prøver å skrive, og om jeg heller burde ha skrevet noe helt annet. Og hvem er det jeg skriver for? Hvem er leseren? Det vet jeg fortsatt ikke, med unntak av mine trofaste lesere som legger igjen spor etter seg i kommentarfeltet med jevne og ujevne mellomrom. Men mine ambisjoner fremover går ut på å forsøke å viske ut denne tvilen fra bakhodet, og skrive akkurat det jeg har lyst til å si, å skrive det jeg vil. Slik jeg tror at mange av de andre bokbloggerne gjør. Jeg tror det er derfor jeg liker bloggene deres så godt. Det er deres fortjeneste at jeg har oppdaget hvor gøy det kan være å skrive.

Hva endringene på bloggen min skal bestå i rent konkret, vet jeg ennå ikke. Jeg kan si med sikkerhet at disse ukesinnleggene blir borte neste år. I år har jeg brukt dem til mye forskjellig, og neste år deler jeg det heller inn i egne innlegg når det passer seg sånn. Jeg har lyst til å gjøre mer ut av lesesirkelen, siden jeg synes det er fryktelig moro, og det er et prosjekt jeg er veldig glad for å ha satt i gang. Jeg har lyst til å skrive forfatterpresentasjoner av forfatteren bak bøkene vi skal lese i forkant av lesesirkelen, siden det er nokså sjelden at forfattere får egne innlegg på bokblogger. Da får jeg mulighet til å gjøre research, og det liker jeg. Forhåpentligvis vil dette være inspirerende for de som er med i lesesirkelen, og kanskje også for andre.

Jeg skal selvfølgelig fortsette å skrive innlegg om bøkene jeg leser, det er jo det morsomste av alt. Men kanskje dropper jeg å skrive like samvittighetsfullt om alt jeg leser, og heller lar enkelte bøker ta større plass, mens andre omtales i oppsamlingsinnlegg. Særlig fordi jeg ønsker å ha tid til å skrive om bøker jeg leste før jeg begynte å blogge, blant dem en del av 1001-bøkene jeg har haugevis av notater om fra studietiden. Jeg har lyst til å intervjue folk som driver med bøker på en eller annen måte, fordi jeg liker å lese andres intervjuer, og fordi jeg liker å snakke med folk om bøker. Og jeg har lyst til å skrive om andre ting enn bøker av og til.

Det er mye jeg har lyst til. Når det gjelder min egen lesing er jeg skeptisk til bare å følge lystprinsippet, for det har vist seg ikke å passe så bra for meg. Men når det gjelder bokblogging tror jeg det er et veldig bra prinsipp å ha.

Øyvind Strand – Gjørme. En kjærlighetshistorie

«Jeg finner ikke mening i noe som helst, glede gjør meg ikke glad, og det triste er blitt gørr kjedelig og dagligdags, som melk og brød og savn og søvn og mangel på søvn og presset fra en besværlig, voksende prostatakjertel, men jeg har skjønt, om enn litt sent, at alt håp bokstavelig talt er ute, ikke fordi mitt tilfelle er så veldig spesielt eller håpløst, ikke fordi det ikke er hjelp å få, det finnes tross alt psykologer og valiumpreparater og problemet mitt er ikke mer innviklet enn at jeg er redd, riktignok forferdelig redd, men det er ikke først og fremst redselen som gjør min situasjon så vond og vanskelig, men det sørgelige faktum at jeg helt grunnleggende har mistet alt håp om at noe skal bli bedre.»

Olavs hverdag er gjennomsyret av angst. Han er redd for det meste; gamle damer, toaletter, butikker, bakterier, naboer, ungjenter i flokk, kroppskontakt, gatehjørner, små kopper og brannstasjoner. Redselen har herjet Olav konstant etter en regnvåt dag da han var elleve år. Det var den dagen han møtte Ina for første gang. Og det var den dagen han ble lokket inn i huset til en fremmed mann, avkledd og voldtatt. Livet som voksen er så vidt til å holde ut. Det eneste lyset i tilværelsen er tanken på Ina og datteren Juni.

Gjørme – en kjærlighetshistorie er Øyvind Strands debut som romanforfatter. Det er en sterk historie om angst, smerte, overgrep og avmakt. Men først og fremst er det en gripende kjærlighetshistorie. Ina kommer inn i Olavs angstfylte liv igjen som voksen, og sammen med henne går det kanskje an å fungere sånn noenlunde. Ina bestemmer seg for at hun vil ha et barn, og hun vil ha barnet med Olav. Det er ingen enkel oppgave å få til med en mann som blir skrekkslagen ved utsiktene til kroppskontakt. Men med Ina og barnet følger et slags håp om at livet kan være noe også for ham. Et håp som allerede er blitt en fjern drøm når boken begynner. «Det begynner å bli en stund siden sist jeg spurte meg selv om Ina. Mine egne spørsmål om Ina og min oppfarende og sinte respons er den eneste kontakt jeg har med henne nå.»

Gjørme er skrevet i en stream of consciousness-aktig form. Olavs tanker springer mellom den nesten uoverkommelige hverdagens utfordringer og tilbakeblikk på barndommen og livet med Ina – ofte i en og samme setning. Språket er intenst, og speiler et kaotisk følelsesliv hvor panikken, angeren og selvforakten kan angripe når som helst. Det er et vellykket grep som fungerer godt litterært, samtidig som leseren blir sugd inn i en tankeverden som ikke er hverdagskost.

Det som overrasker mest med boken, er at Strand klarer å behandle en så sterk tematikk som overgrep, familievold og angst uten at han maner frem skrekkscenarioer så overveldende at de er fryktelige å lese om. Det er smertefull lesning, ja, men ikke fordi han spekulerer i sjokkeffekter. Den første overgrepsscenen fra den regnvåte dagen i barndommen formidles til leseren idet den gjenoppleves av Olav når Ina prøver å bli gravid, og de to opplevelsene blandes sammen.

«Øynene til Ina lyste opp da hun trædde seg på meg. Hun så meg dypt inn i øynene, som om hun så lys i mitt mørke, men jeg husket at mannen dro av meg trusen, ba meg stå helt stille før han gikk fra meg. Det eneste jeg hadde å skjule meg bak, var to våte sokker på føttene. Ina lo en stille og glad latter, men mannen kom tilbake med et håndkle, tørket meg i håret, tørket meg over hele kroppen, dro av meg sokkene. Latteren og smilet til Ina sa meg at hun var ute etter noe mye mer enn bare en befruktning. Jeg frøs, og stemmen sa: Kom.»

Olavs traumatiske barndomsopplevelser utgjør ingen isolert historie, fortalt for sin egen del, men flettes sammen med hans tafatte og livredde forsøk på kjærlighet i voksen alder. Et forsøk som er dømt til å mislykkes fordi følelsene på en måte er skrudd feil sammen, hvor uønskete assosiasjoner og reaksjoner er umulige å kontrollere. Samtidig flyttes leserens fokus fra årsaken til problemene, til det som utgjør kjernen i den voksne Olavs problem: Hvordan elsker man når man instinktivt forsøker å avverge det man ønsker mest av alt?

Olav elsker Ina og Juni dypt, inderlig og betingelsesløst, men det smertefulle mørket han lever i ødelegger enhver mulighet for intimitet og trygghet. Gjørme er en svært spesiell og inderlig historie om kjærligheten mellom mann og kvinne, far og datter. Det er en velskrevet og vakker roman som gjør sterkt inntrykk og fortjener mange lesere.