Uke 49

Jeg var tidlig ute med neste års lesemål og en oppsummering av hvordan det har gått med målene for 2011. Utålmodig som jeg er, føles 2011 allerede som et tilbakelagt år, og latmannsjulen jeg nå er i gang med er behagelig fritt for de modale hjelpeverbene skal, må og bør. Jeg leser ikke så mye riktig ennå, først må jeg venne meg til at mørketiden er enda mørkere i nord enn i sør.

Men de siste dagene har jeg tenkt mye på det jeg oppga som et vagt og ubestemmelig mål nummer 10 i innlegget mitt om lesemål for 2012, nemlig det som handler om å endre på bloggen min. Dette har jeg tenkt stadig mer på i løpet av høsten, men jeg har ikke helt klart å få taket på hva jeg vil endre og hvorfor før de siste par dagene. Da jeg leste innlegget «Dette er ikke en bokblogg» på bloggen Fløy en liten blåhval igår var det noe som falt på plass. Hva det var, skal jeg komme tilbake til.

Men jeg kan begynne med å slå fast at jeg alltid har hatet å skrive. Helt siden barneskolen, gjennom ungdomsskolen og videregående var stilskriving noe jeg utsatte til kvelden før innlevering. At jeg alltid fikk tilbakemeldinger om at jeg var flink til å skrive, hjalp ingenting. Jeg hatet det likevel. Da jeg begynte å studere litteratur ved universitetet var oppgaveskrivingen alltid semesterets store nedtur. Forelesningene var nesten uten unntak spennende. Jeg var alltid god til å plukke ut fag som passet mine interesser, med et pensum jeg ble oppglødd og engasjert over. Men å skrive om det? Nei, det var like traurig hver gang.

Til tross for min litteraturvitenskapelige utdannelse og livslange entusiasme for bøker var det altså ganske usannsynlig at jeg skulle begynne å blogge om bøker. Og ganske riktig, det var et ork det også. I starten. Og veldig nedprioritert. Men i løpet av det halvannet året jeg har blogget, har det skjedd noe. I hele høst har jeg tatt meg i å glede meg til å skrive innlegg. Og jeg har det sabla gøy mens jeg skriver. Jeg har vært så vant i alle år med å føle ulyst ved skriving at jeg ikke har oppdaget at ulysten gradvis har forsvunnet, før den nå så og si er borte.

Hva er det som har kurert meg? Jeg har hatt det på tungespissen en stund nå, men det falt altså ikke på plass før jeg leste Elizabeths innlegg.

«Jeg liker å kunne skrive om masteroppgaven min den ene dagen og katten min den neste. Jeg liker å ha muligheten til å skrive om trolldeig og middelalderlitteratur, mummitroll og metatekstualitet om hverandre og med akkurat så mye entusiasme, kjærlighet, faglighet, amatørisme og akademiske poenger som det faller seg naturlig, som jeg kan stå inne for, osv, uten å behøve å føle at jeg samtidig står til ansvar overfor en eller annet usynlig ‘plikt’ til å la være å være amatør.»

JA!!!

I likhet med Elizabeth har jeg ikke lest hva som skrives om bokblogger i Vagant. Jeg har tenkt å gjøre det, men ikke før jeg er sikker på at jeg vet hvilken retning bloggen min skal ta. Inntil videre tar jeg ikke sjansen på å bli påvirket i negativ retning av ideer jeg har brukt lang tid på å komme meg unna, nemlig den akademisk orienterte teksten og klokkertroen på dens fortreffelighet. Det som har skjedd i det siste, er nemlig at jeg har begynt å frigjøre meg fra kravene, eller «en eller annen usynlig plikt», jeg alltid har følt meg underlagt. Jeg har aldri vært min egen premissleverandør når jeg har skrevet noe. Det er slik den underlige motsetningen om at jeg elsker å diskutere muntlig, men ikke skriftlig, har oppstått. Fordi jeg alltid har skrevet slik en eller annen instans implisitt har fortalt meg at jeg burde skrive; i en form som ikke er min, med et språk som ikke er mitt, hvor de strenge formelle kravene har sneket seg over til innholdet, og sensurert enhver frihet til å tenke. Hvor jeg skulle skrive noe som ikke var meg. Og de rigide formkravene, den sterke innholdsmessige sensuren, den språklige tvangstrøyen, var aldri så sterk som på universitetet. Med kunnskapen om forfattere, bøker, litteraturhistoriske perioder, sjangre, begreper og teorier, får man en stor porsjon ideologi med på kjøpet. «Det kan du ikke skrive» var en evig gjentakelse, og det var lite rom til å stille spørsmålstegn ved føringene som ble gitt og hvilke konsekvenser de hadde for utforskning og legitim kritikk. Jeg tror at utfordringene ved skrivemåten virket mot sin hensikt for meg, selv om jeg også på universitetet fikk tilbakemeldinger om at jeg var flink til å skrive.

I løpet av det halvannet året jeg har blogget, har jeg imidlertid latt meg påvirke i stadig større grad av andre bokbloggere. Siden det etter min mening ikke er mulig å si noe generelt om disse bokbloggene – til det er de altfor forskjellige – har jeg endelig oppdaget at oppskriften ikke finnes. Man kan rett og slett skrive akkurat hva man vil, på den måten man vil, i det språket man vil, kort eller langt, grundig eller i forbifarten.

Friheten det innebærer er berusende, og jeg har undervurdert betydningen av den altfor lenge. Så lenge, faktisk, at jeg de siste månedene har kjedet meg over det jeg skriver. Det høres kanskje paradoksalt ut. Hvordan kan man oppdage gleden over å skrive samtidig som man kjeder seg over resultatet? Jeg tror det ene følger det andre naturlig. Litt som når man lærer å lese, og oppdager at spenningen forsvinner idet flyten kommer. Da trenger man nye utfordringer.

Det er der jeg er nå. Jeg forstår endelig at jeg kan skrive akkurat det jeg vil, og som Elizabeth sier det så treffende: med akkurat så mye entusiasme, kjærlighet, faglighet, amatørisme og akademiske poenger som det faller seg naturlig, som jeg kan stå inne for. Når man er opplært til å skrive innenfor en rigid institusjonell ramme, til å skrive med autoritet og ambisjoner om å skulle overbevise en sterkt kritisk leser ved å gjøre egne argumenter så uangripelige som mulig, alltid å fremstå som flink og smart og dyp og belest, alltid å skulle bevise noe, er det fantastisk å oppdage at man faktisk har lov til å være helt åpen når man skriver, og ikke engang være opptatt av å skulle overbevise seg selv. Man trenger ikke vite alt, og det er lov å stille spørsmål som ikke er retoriske. Det er mye positivt å si om akademisk form og dens funksjon, men for min del har den hittil virket begrensende snarere enn inspirerende, fordi den har krevd at jeg tilpasser meg vekk fra synspunktene mine.

Det er her målene mine for bloggens fremtid kommer inn i bildet. Så langt har jeg stort sett skrevet innlegg om bøker som i større eller mindre grad har vært en merkelig bastard av anmeldelse, omtale, essay, kåseri og helt subjektiv leseropplevelse, med en salig blanding av ymse formelle krav og fravær av slike, og en stemme som stadig forandrer seg. Sannsynligvis er det et resultat av at jeg aldri har klart å bestemme meg for hva det er jeg egentlig prøver å skrive, og om jeg heller burde ha skrevet noe helt annet. Og hvem er det jeg skriver for? Hvem er leseren? Det vet jeg fortsatt ikke, med unntak av mine trofaste lesere som legger igjen spor etter seg i kommentarfeltet med jevne og ujevne mellomrom. Men mine ambisjoner fremover går ut på å forsøke å viske ut denne tvilen fra bakhodet, og skrive akkurat det jeg har lyst til å si, å skrive det jeg vil. Slik jeg tror at mange av de andre bokbloggerne gjør. Jeg tror det er derfor jeg liker bloggene deres så godt. Det er deres fortjeneste at jeg har oppdaget hvor gøy det kan være å skrive.

Hva endringene på bloggen min skal bestå i rent konkret, vet jeg ennå ikke. Jeg kan si med sikkerhet at disse ukesinnleggene blir borte neste år. I år har jeg brukt dem til mye forskjellig, og neste år deler jeg det heller inn i egne innlegg når det passer seg sånn. Jeg har lyst til å gjøre mer ut av lesesirkelen, siden jeg synes det er fryktelig moro, og det er et prosjekt jeg er veldig glad for å ha satt i gang. Jeg har lyst til å skrive forfatterpresentasjoner av forfatteren bak bøkene vi skal lese i forkant av lesesirkelen, siden det er nokså sjelden at forfattere får egne innlegg på bokblogger. Da får jeg mulighet til å gjøre research, og det liker jeg. Forhåpentligvis vil dette være inspirerende for de som er med i lesesirkelen, og kanskje også for andre.

Jeg skal selvfølgelig fortsette å skrive innlegg om bøkene jeg leser, det er jo det morsomste av alt. Men kanskje dropper jeg å skrive like samvittighetsfullt om alt jeg leser, og heller lar enkelte bøker ta større plass, mens andre omtales i oppsamlingsinnlegg. Særlig fordi jeg ønsker å ha tid til å skrive om bøker jeg leste før jeg begynte å blogge, blant dem en del av 1001-bøkene jeg har haugevis av notater om fra studietiden. Jeg har lyst til å intervjue folk som driver med bøker på en eller annen måte, fordi jeg liker å lese andres intervjuer, og fordi jeg liker å snakke med folk om bøker. Og jeg har lyst til å skrive om andre ting enn bøker av og til.

Det er mye jeg har lyst til. Når det gjelder min egen lesing er jeg skeptisk til bare å følge lystprinsippet, for det har vist seg ikke å passe så bra for meg. Men når det gjelder bokblogging tror jeg det er et veldig bra prinsipp å ha.

49 thoughts on “Uke 49”

  1. Leser bloggen din med stor glede. Liker også spredningen på biblioteket ditt. Med alt fra Deaver til Austen til Hamsun osv.
    For meg er bøker lyst og irritasjon. Fra flir til høyt blodtrykk. Kanskje derfor jeg sluttet som anmelder en gang i tiden. Det ble arbeid og høyt blodtrykk og for lite flir.
    Så, det jeg egentlig skulle si da, fortsett med den spennende bloggen din. Den leses som sagt med stor glede.

    1. Tusen takk for hyggelig tilbakemelding, Vidar, den var en julegave i seg selv. Jeg synes du sier det godt om hvordan det kan gå når den profesjonelle tilnærmingen til bøker får overtaket på det som i utgangspunktet var basert på glede og engasjement. Jeg blir glad for å høre at du liker det jeg skriver; det gir lyst og energi til å strekke meg lengre.

  2. Så flott at jeg kunne bidra til å sette fingeren på noe🙂 Det med å være sin egen premissleverandør tror jeg er kjempeviktig i et sånt format som «personlig blogg». Det trenger jo ikke bety at man setter seg ned og ikke utvikler seg, bare at man selv bestemmer i hvilken retning. Selv har jeg vært ganske komfortabel med oppgaveskrivingen på litteraturstudiet, men det er til sitt bruk, liksom. Jeg tenker at det jeg måtte ha opparbeidet meg av faglig tyngde uansett er tilstede i måten jeg leser og opplever litteratur på, og at jeg har den med meg på den måten, men at jeg samtidig står fritt til å velge hvordan jeg vil sette ord på opplevelsen. Jeg liker omtale/essay/kåseri-«bastardene» dine veldig godt, sånn forresten🙂

    1. Ja, det er akkurat det: Å bestemme premissene selv er ikke det samme som stillstand. Eller overfladiskhet, mangel på grundighet og vilje til å utforske litteraturen og egne perspektiver. Bare for å presisere, mener jeg ikke å sette blogging og akademisk skriving opp mot hverandre og si at den akademiske formen taper, for det er ikke tilfelle. Jeg snakker om gleden over å skrive, og det er noe annet. Den akademiske formen oppfordrer til både grundighet og presisjon, og rent praktisk må man ha en felles standard for hvordan tekster skal utformes, hvordan argumenter skal bygges opp. Denne klarheten og ryddigheten liker jeg godt.

      Men jeg tenkte ofte at disse formkravene ble dratt for langt, at formen fikk for store konsekvenser for innholdet, hva som var «lov» å diskutere eller kritisere – noe blant annet mange feministiske teoretikere har påpekt. Det er ironisk at noen av tekstene akademikerne hyller, er skrevet nettopp av filosofer og litterater som først ble uglesett og møtt med fiendtlighet av institusjonen da de forsøkte å sprenge rammene for den akademiske diskursen, inkludert å trekke inn personlige erfaringer. Jeg har aldri ønsket å skrive som en Cixous eller Foucault, til det er jeg altfor glad i tydelig kommunikasjon, men jeg syntes det ble lagt for lite vekt på å utvikle evnen til virkelig selvstendig og kritisk tenkning, også evnen til å forholde seg kritisk til gjeldende praksis. Under slike forhold var det vanskelig å opparbeide noen skriveglede. Det var gøy å studere litteratur, men det var vanskelig å ta med seg engasjementet inn i egne tekster.

      Heldigvis smittet frustrasjonen over skrivingen aldri over på engasjementet jeg hadde for bøker. Derfor er det herlig å ta innover seg at jeg nå står helt fritt til å skrive om dem nøyaktig slik det passer meg på min egen blogg. Så bastardene mine blir nok ikke borte med det første:-)

  3. Jeg sitter igjen med mange tanker etter å ha lest dette. Hvor skal jeg begynne? Det må bli ved den manglende skrivegleden. Det overrasket meg. Jeg har alltid hatt inntrykk av en sterk skriveglede bak de lange innleggene dine. Nå tror jeg at jeg har forvirret skriveglede med den lesergleden du gir uttrykk for i innleggene. Det gjør meg i det minste veldig glad å lese at du nå begynner å finne glede i å skrive, så vel som å lese.

    Jeg er en av de mange som liker bloggen din meget godt som den er. Jeg tror også at jeg liker de rigide akademiske rammene bedre enn det du gjør selv. Der du aldri har følt deg komfortabel med å skrive innenfor slike rammer, føler jeg meg mest komfortabel med å skrive på den måten. Når jeg skriver universitetsoppgaver har jeg en ro og en følelse av kontroll som jeg aldri finner når jeg skriver innlegg i bokbloggen. Den roen har jeg alltid hatt inntrykk av at du har hatt, kanskje fordi fagfeltet ditt og bokbloggen din dreier seg om det samme overordnede temaet: litteratur. Du har både skriftlig kapasitet og en innsikt i litteraturens verden som jeg tror få av oss andre kan matche. Derfor tror jeg at din faglige bakgrunn danner grunnlaget for kvaliteten på bloggen din. Men uten ditt engasjement for litteratur hadde ikke den faglige bakgrunnen hatt noe betydning. Og uten skriveglede er det vanskelig å opprettholde en god og interessant blogg i lengden. Et godt utgangspunkt kan selvsagt gjøres enda bedre. Derfor gleder jeg meg til å følge bloggen videre for å se hvordan din skrivestil og personlige stemme utvikler seg etter denne åpenbaringen.

    For meg er det enkelt å skille mellom fag og hobby i og med at de er så forskjellige. Men det gjorde det desto vanskeligere å finne en egen stemme i bloggverdenen, når min akademiske stemme er så annerledes. Jeg skjønte raskt at jeg ikke kunne bruke et strengt akademisk språk i bloggen, men jeg visste ikke hva jeg kunne bytte det ut med. Som deg har jeg fått inspirasjon av andre bokbloggere til å se hvordan man kan skrive mer muntlig, forhåpentligvis uten at det blir for muntlig. Likevel er jeg ikke fornøyd med mitt eget språk utenfor rammene gitt av Institutt for Sammenliknende Politikk, og strever fremdeles med å oppnå godt språk, uten et skikkelig rammeverk. Akademisk språk blir fort kjedelig i denne konteksten, muntlig språk blir ofte dårlig språk. Jeg syns blant annet at Knirk er en av de bloggerne som har funnet en meget god balanse som gjør at språket er livlig og annerledes samtidig som det aldri blir dårlig.

    Når det gjelder de ikke-språklige endringene du tar opp blir det uten tvil spennende å se et enda mer variert innhold på bloggen din. Julie hadde forfatterfredager i en lang periode, og noe lignende, med utgangspunkt i lesersirkelen, hadde vært et veldig interessant tilskudd. Jeg savner hennes faste fredager. Har du noen ideer om hvilke andre tema enn bøker du ønsker å gi plass til i bloggen? Jeg vil tro at det å utvide tema for bloggen kan gi flere lesere, selv om jeg er sikker på at det ikke er motivasjonen din. De aller fleste bokbloggere virker positive til å lese mer personlige innlegg, eller innlegg om andre tema. Jeg leser fast Ingalill sine joggeoppdateringer, selv om jeg ikke har interesse for jogging. Hun klarer på en eller annen måte å gjøre det interessant likevel.

    Lystprinsippet er viktig, det er vel omtrent det eneste som driver min egen blogg, og om noen synes at det ikke holder mål, så er det helt greit (jf. Vagant-debatten). Mine faglige interesser går som sagt en annen vei. Jeg tror din faglige innsikt og din (relativt) nye skriverglede og lystbetonte blogging vil være en god kombinasjon for å gjøre bloggen enda bedre. Utvikling er fint, selv om utgangspunktet var strålende som det var. Lykke til =)

    1. Takk for lang kommentar, Ann Helen, her var det mye å tenke på. Kanskje er det du har sett en blanding av leseglede (som alltid har vært sterk selv når leselysten har vært laber) og en gryende skriveglede som har kommet snikende inn bakdøra?

      Interessant det du sier om å like de akademiske rammene, for mitt inntrykk er at litteraturvitenskap skiller seg fra andre fagdisipliner når det gjelder tekstkrav. Selv syntes jeg at det var en betydelig forskjell bare mellom litteraturvitenskap og engelsk/tysk – fagområder som utvilsomt er nært beslektet. I sistnevnte fag var de formelle rammene tydelig pragmatiske, en rettesnor som man ikke behøvde å tenke over når man først hadde lært dem. Hvorfor jeg aldri opplevde det slik i litteraturvitenskapen, har jeg ingen god forklaring på. Men jeg og flere av mine medstudenter kunne bli sjokkerte over hvordan man kunne skrive og likevel få A innenfor for eksempel samfunnsfagene. Et tegn på at de er mer opptatt av innhold enn form? Jeg tror det. Og det mener jeg er bra.

      Det er ingen tvil om at min fagbakgrunn er med på å forme bloggen min slik den er idag. Som Elizabeth sier i kommentaren over, når man først har opparbeidet seg en viss faglig kompetanse, er den alltid med når man leser og skriver om litteratur. Jeg ønsker heller ikke å frigjøre meg fra den. Tvert imot tror jeg det handler mer om å innse at jeg endelig har en arena hvor jeg kan skrive ut tankene mine om bøker som jeg ikke følte det var plass for innenfor de akademiske rammene. Jeg er blitt så vant med å skille mellom det jeg tenker om bøker og det jeg skriver om dem, at det er blitt to forskjellige verdener. Det er ikke sikkert at leserne mine vil merke helt den store forskjellen, kanskje handler det mer om min egen innstilling til det jeg skriver.

      Godt poeng det du sier om å finne en stemme og et språk som passer for blogg, mellom det tørre akademiske og det muntlige. Ingen av dem passer for meg heller når jeg skriver om bøker. Men jeg synes du har en veldig tydelig og særegen stemme når du skriver, selv om du kanskje ikke merker det selv?

      Hvilke andre temaer jeg vil skrive om kommer nok til å variere, men jeg kommer ikke til å gå andre temabloggere i næringen. Jeg har så vanskelig for å tenke på bloggen min som noe annet enn ren bokblogg, og må nok venne meg til det gradvis. Men jeg er samfunnsengasjert, så det vil nok være relatert til ulike aktuelle temaer som jeg av en eller annen grunn ikke klarer å få ut av hodet før jeg har skrevet det ut. Jeg har gjort det noen ganger allerede, men vegret meg for å legge det ut på bloggen fordi jeg var usikker på om jeg ønsket det. Blant annet fordi jeg er veldig usikker på om jeg ønsker å tiltrekke meg et annet/større publikum enn det jeg allerede har.

      Ingalill kunne forøvrig skrevet om mystiske steinformasjoner, støvtørking og amerikansk fotball og fortsatt skrevet interessant:-) Joggeinnleggene hennes er kostelige, selv for en innbitt sofasliter som meg.

      1. Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner meg igjen i din beskrivelse av mangel på formkrav i samfunnsfagene. I Bergen er det slik at du kun får A, B eller C hvis en god struktur er på plass. Hvis ikke kan du glemme gode karakterer. Og vi har en noenlunde fast mal på hvordan det skal gjøres. Slikt er jeg komfortabel med. Jeg var seminarleder i høst, og fikk beskjed om å godkjenne de oppgavene som hadde fått på plass strukturen og kildehenvisninger. Innholdet kunne være ganske dårlig og likevel ble oppgavene godkjent. Men både form, innhold og kilder må være på plass for å få toppkarakter. Også må man unngå det min gamle vgs-politikklærer kalte «blomsterspråk», og være flittig i bruken av prinsippet «kill-your-darlings».

        Jeg merker ikke så mye til min egen særegne stemme. Det jeg legger merke til er de formuleringene jeg ofte bruker som jeg ikke liker. Men det er ikke enkelt å slutte å bruke dem selv om man er bevisst på det.

        Forresten, jeg har bestemt meg for å følge i dine fotspor når det gjelder å lese flere faktabøker. Etter å ha lest Steinfeld sin bok har jeg funnet ut hvor mye man kan lære av bøker som ikke er rene fagbøker, men som likevel tar for seg interessante tema, på en litt annen måte. Jeg har ikke helt blitt vant til sjangeren enda, men jeg tror jeg kommer til å like den. Jeg har mange interessante bøker i bokhyllen som jeg ikke har lest fordi de ikke er skjønnlitteratur eller fagbøker. De skal leses i 2012. Nytt mål for året som kommer.

        Ellers tror jeg du skjønner at vi liker bloggen din som den er, samtidig som vi tror den vil fortsette å være god i fremtiden. Vi følger deg uansett endringer =)

        P.S. Ikke vær redd for å legge ut innlegg om aktuelle tema som ikke er bokrelatert. Det virker faktisk ganske spennende å lese dine meninger om hva det nå enn måtte gjelde.

      2. Nei, mangel på formkrav er det ingen steder på universitetet, det har jeg aldri hørt om. Det som var slående, var forskjellen i kravene som ble stilt i de ulike fagene. Det du nevner er jo rene formkrav; fotnoter, kilder, alt sånt som er enkelt å måle og vurdere. Slik det skal være i alle fag, enkelt og greit å lære seg, enkelt og greit å bruke. Fagspråk, saklighet osv. Slik opplevde jeg at det var i engelskfaget, der rensket man vekk alt føleri og all synsing, slik at man stod igjen med gode argumenter og bra struktur. Noen var mer hissige på enkelte krav, men det var alltid med henvisning til konkrete kilder. Valgte man å slurve med formalitetene, ble man trukket deretter. Oversiktlig og lett å forholde seg til.

        Men på litteraturvitenskap opplevde jeg derimot at ymse «formelle krav» plutselig dukket opp fra ingensteds hen, spesielt når karakterer var satt og man ba om begrunnelse. Det var spesielt interessant når masteroppgaver skulle skrives og man fikk anledning til å sammenlikne hva veileder, sensor/eksaminator og eventuelt klagekommisjonen trakk fram. Det var mye rart, gitt, og mye av det hadde man jammen kommet seg helskinnet gjennom studiet uten å vite. Det som var påfallende var at begrunnelsene alltid var totalt forskjellige, selv om de hadde vurdert samme oppgave. Da kan man jo spørre seg hvor viktig kravene er, hvis én vitenskapelig ansatt kan overse det en annen finner som trekkgrunnlag. Som sagt opplevde jeg aldri noe liknende på engelskfaget, hvor jeg totalt sett avla flere eksamener. Det rareste jeg opplevde, var at jeg på muntlig eksamen på masteroppgaven ble spurt om hvorfor jeg ikke hadde skrevet hvor professorene hvis artikler jeg analyserte var ansatt hen. Det måtte jeg jo gjøre! Da jeg påpekte at ingen av professorene som hadde skrevet artiklene, hadde skrevet noen henvisninger til hverandres arbeidssteder innbyrdes og at jeg ikke kunne se at dette var vanlig praksis, var svaret at jeg likevel burde ha gjort det. Det var visstnok UTROLIG viktig å vite om den eller den var professor ved universitetet i Michigan eller Iowa. Hva det skulle være godt for, kunne de ikke svare på. Men det var veldig viktig. Noe jeg altså ikke oppdaget før jeg var ti minutter unna mastergrad, og som veilederen min tydeligvis heller ikke visste. Nei, det blir bare for useriøst.

        Spennende med mer sakprosa på bloggen din! Steinfeld er jo en grepa kar, er ikke det han som snakker så høyt? I så fall, hører du stemmen hans i hodet mens du leser? Hehe, for en opplevelse:-) Jeg har ikke kommet lengre med sakprosaen foreløpig, men det går seg til når jeg bare får vennet meg til det. Hvis bare temaet interesserer, går det lekende lett.

        Veldig betryggende (og fine) avsluttende ord du kommer med der, Ann Helen. Blogg skal man jo skrive slik man vil, men jeg har ikke lyst til å miste de leserne som har fulgt meg så langt. Jeg tror faktisk at jeg må ha verdens beste lesere, og de vil jeg ikke bytte ut med noen andre. Jeg må imidlertid jobbe med min egen angst for å skrive om noe som ikke er strengt bokrelatert. Ikke nødvendigvis fordi det er så personlig, men jeg har sannsynligvis verdens laveste terskel for å mene at tankene mine vil oppleves som private. Og det er tross alt betryggende å skrive innenfor sitt eget felt. Men hvis det kan være spennende for noen andre, er ingenting bedre!

  4. Interessant innlegg, Line.
    Jeg har lyst til å kommentere hvordan jeg har tenkt om egne og andres bok/litteratur-blogger: Jeg synes blogging generelt (uavhengig av fag/tema) er interessant, men det er bokbloggene jeg liker å følge systematisk. Jeg liker best de bloggene som holder seg «rent» til temaet bøker, litteratur, forfattere, lesing, skriving og alle mulige personlige og upersonlige tanker i forhold til dette feltet. Hvis det på en blogg plutselig kommer innlegg om interiør, baking, håndarbeid og liknende iblandet, liker jeg ikke det så godt, når det var innleggene om litteratur som motiverte meg for å følge bloggeren. Jeg er ikke uinteressert i interiør etc, men når jeg følger en bokblogg, er det innlegg om litteratur jeg vil lese.
    Jeg blogger om lesing og skriving i to ulike blogger – så strengt skiller jeg for å være strukturert!🙂
    For at leserne skal finne de innleggene som interesserer mest, tror jeg litt systematisering er lurt – og det er enkelt å opprette og administrere flere blogger – i alle fall i verktøyet jeg bruker.

    1. Jeg følger stort sett bare bokblogger selv, men ikke alle er rene bokblogger. To av mine favoritter, Ingalill og Elizabeth, skriver også om andre ting, og jeg liker variasjonen. For meg kommer det mer an på hvordan dette andre skrives om. Jeg har liten interesse av å lese om interiør, lavkarbo, sminke eller barnestell uansett hvilken blogg det dukker opp på, og overlater det til de som er bedre husmoremner enn meg. Dukker det opp på en av bloggene jeg følger, er det som sagt måten det skrives om som avgjør om jeg leser eller ikke. Jeg tenker at det er et av de store privilegiene man har som blogger; enten man har en alt-i-ett-blogg eller flere forskjellige blogger. Så får leseren heller bestemme selv hva de vil stå over. Jeg synes du skiller mellom blogger på en strukturert og oversiktlig måte, men for min egen del har jeg blant annet stor glede av å følge Aina Bassos blogg, hvor både lesing, skriving og andre temaer er blandet. Fri og freidig er et annet eksempel på en blogg hvor litteratur og politikk er blandet på en vellykket måte.

  5. Jeg hadde ingen anelse om at du befant deg i en slik skriftlig tvangstrøye. Det har ihvertfall ikke vist seg i bastardinnleggene og ting er ikke nødvendigvis kjedelig kun fordi de kjeder deg. Denne følelsen kommer av at man tenker egne tanker på repeat, i det uendelige
    – men se for andre er de forundringspakker og ferskvare.
    Dette sier jeg med absolutt autoritet.

    Gleder meg til the-new-you trer fram i fult flor på nyåret.
    (men kan hende jeg savner den gamle også -)

    1. Jeg er overrasket over å høre at bastardinnleggene mine har falt såpass i smak, og at ikke alle bryter ut i et unisont lettelsens sukk over at jeg endelig tar grep. (De som gjør det, er kanskje for høflige til å kommentere.) Det får meg til å tenke at mitt nye jeg muligens ikke blir oppdaget engang, og at den eneste merkbare forskjellen for andre blir at jeg lager ordentlige overskrifter på innleggene.

      Tankene mine er forresten ikke på repeat, de flakser ukontrollert i alle mulige retninger som skremte kyllinger. Ikke er de kjedelige, heller, de holder meg daglig i ånde i det min eks så vakkert kalte min «rike indre verden» (fagspråk: moderat autisme). Problemet er når jeg prøver å overføre tankene til skrift uten å aktivere repeat-funksjonen i samme slengen. Yrkesskade? Jeg har sansen for autoriteten din, forresten.

  6. +++
    holdt nesten på å sette kaffen i gledeshalsen over at labben leser
    løpeinnlegg. Det eneste målet jeg hadde når jeg startet egen blogg var at leserne skulle løpe mer og løperne lese mer. Enkelt nok – og hvis leserne i det minste leser om løping er man jo halveis -)

    Er forresten svært enig med labben. Jeg liker den underholdende akademikken og at du kan skrive langt og underliggende humoristisk om ting som garantert ville kjedet meg på andre blogger.

    Jeg liker denne vagantfyren mer og mer. Har lest mye interessant om blogging den siste uka.

    1. Hehe, kanskje Ellefsen til slutt stikker av med den gjeve prisen som årets bokbloggmann?

      Jeg føler forresten for å understreke (ikke nødvendigvis overfor deg, men bare for å ha sagt det et sted her siden vagant-ordet dukker opp overalt) at siden jeg ikke har lest hva han skriver og derfor heller ikke har tatt stilling til noe av det, har det lite med det jeg sier om mine skriveerfaringer å gjøre. Men de er grunnen til at jeg ikke tør å lese ennå. For alt jeg vet er jeg helt eller delvis enig med ham. Ellefsen har sikkert satt i gang noe som har spredd seg som ildebrann i tørt gress, men mine tanker om akademia som tvangstrøye og positive bloggerfaringer vil sannsynligvis feiltolkes hvis de leses utenfor min personlige skriveglede-kontekst. Jeg er tross alt akademiker, jeg også, det kommer man ikke unna selv om jeg ikke er noen vagant-akademiker. (Nytt begrep?)

      Takk for humoristisk akademikk-kompliment. Jeg kan bare si det samme tilbake: Du kan skrive langt og underliggende humoristisk om ting som garantert ville kjedet meg på andre blogger.

  7. Jeg storkoser meg med alle innleggene dine, og har egentlig aldri tenkt at du ikke har likt å skrive. Som mange andre skriver over, så opplever jeg at både omtaler og ukebrev sprudler av skriveglede – knallgodt formulert, interessant, spennende og vittig! Synes Labben, tror jeg det var, sa det godt med at det må være lesegleden som skinner igjennom🙂 Og så er det jo strålende at du liker skrivng bedre og bedre!

    Jeg har alltid likt skriving, og «stil» var favorittleksen min på skolen – etter mange år med kun oppgaveskriving/ akademisk skriving synes jeg det er så befriende og deilig å gjenoppdage min egen» stemme» gjennom bloggingen.

    Det høres ut som det kommer mye nytt og spennende på bloggen din, og jeg gleder meg til å lese og oppleve det🙂

    1. Tusen takk for hyggelige ord, Silje! Selv om jeg nå slutter med ukesinnleggene mine om kort tid, tror jeg at det var der det begynte. Jeg hadde ingen konkret plan om hva de skulle inneholde, derfor måtte jeg improvisere ukentlig. Først var det skremmende, men jeg tror at jeg hadde veldig godt av det. Hele året har jeg blitt forbløffet over at det er nettopp disse innleggene som har fått flest treff og flest kommentarer. Jeg håper at jeg etter hvert blir flinkere til å bruke den evnen til å improvisere også i bokinnleggene mine. Noe Ingalill er flink til å gjøre, jeg glemmer ikke hvordan hun brukte google translate for å oversette en fiktiv samtale mellom herr og fru Kepler ved kjøkkenbordet til svensk.

      Jeg synes det er lett å se at du var glad i å skrive stil på skolen, for du skriver alltid så uanstrengt og med en tydelig stemme. Det er alltid veldig fint å lese, uansett hva du skriver om.

  8. Wow…

    Dette var interessant. Jeg har alltid trodd du var en skriver, jeg vet ikke akkurat hvordan jeg vil definere en skriver, men jeg tror det er en som liker å skrive.

    Uansett hva du kommer til å skrive om så kommer jeg til å lese det, du skriver godt og jeg synes du har hatt din egen stil. Slik som Labben og Ingalill har sine stiler også, svært forskjellige, men det fungerer veldig bra.

    Jeg er imidlertidig litt overrasket over de strenge kravene mange bloggere setter til seg selv. Som du sier, det finnes ingen oppskrift. Selv skriver jeg fortere enn jeg tenker (slik er jeg muntlig også… på russekortet mitt hadde jeg «hvor tenke før man snakker når man ikke vet hva man skal si før man har sagt det!» – eller noe sånt). Jeg har ingen fast form for omtalene mine, det er derfor jeg kaller de omtaler og ikke anmeldelser. Av og til korte og noen ganger lange. Jeg liker den friheten som bloggen gir meg, den lar meg bruke en del av skrive-meg som jeg ikke får andre steder.

    (PS – jeg leser også Ingalill sine joggeomtaler, men ikke si det til henne:-) )

    1. Å, det er så herlig hvordan Ingalill snikes inn i den ene kommentaren etter den andre! Vi jogger kanskje ikke, men at vi leser om jogging må tas med i betraktning når årets helseregnskap skal settes opp.

      Det er rart det med å være en skriver, for jeg tror også at skrivere vanligvis er folk som liker det. Men jeg har ikke engang fått til å skrive dagbok på en tilfredsstillende måte, det blir bare kleint. Kanskje er det det bokblogging har hjulpet meg til å se; at skriving faktisk er gøy så lenge man føler at man får til et eller annet, selv når det ikke blir som man har tenkt. Jeg blir veldig glad for å høre at andre mener jeg har en stemme eller en stil, for jeg tror ikke jeg er helt fortrolig med den selv ennå. Litt som å høre sin egen stemme på opptak, avskrekkende og ubehagelig.

      Jeg synes generelt sett at bloggere skal stille akkurat de kravene til seg selv som de føler seg komfortabel med. At jeg stiller store krav til meg selv er et gjennomgående tema i livet forøvrig, når det gjelder bokblogging er jeg usedvanlig mild. Jeg husker en gang jeg var utrolig misfornøyd med meg selv mens jeg studerte klassisk tysk litteratur (på tysk). Frustrasjonen var voldsom, inntil det gikk opp for meg at det er sånn det går når man setter seg fore å lese Faust på originalspråket og knapt har tilbrakt en langhelg i Tyskland. Hvis jeg ikke har noen mål i livet som er potensielt halsbrekkende, kjeder jeg meg. (Jeg fikk forresten B på eksamen, så man kan komme utrolig langt med å være sta.)

      Jeg blir så glad for at dere kommer med innspill, så mange av dere bokbloggere som jeg hadde i tankene da jeg skrev at jeg liker de som skriver akkurat det de vil. Ikke minst er det fint å høre hva folk egentlig tenker om egen blogg og egen skriving. Oppskriften finnes ikke, og godt er det. (Ut fra russekorthastigheten på snakkingen din synes jeg det er på tide med bokbloggtreff snart. Jeg snakker like fort, og det samme gjør Ingalill. (Se der, nå dukket hun jammen opp igjen!))

  9. Alle bør naturligvis ha de målene de har, jeg har bare forundret meg over målene (eller kravene), kanskje mer i mangel på mine egne. Eller kanskje rett og slett har jeg ikke tenkt at det at jeg selv har bestemt at jeg skal skrive om alle bøker jeg hører og leser i løpet av et år også egentlig er et mål, eller krav til meg selv. Kanskje burde jeg stoppe her så jeg helt og holdent viser hvor lite reflektert jeg;-)

    Stahet er viktig – Faustepisoden imponerer meg. Halsbrekkende mål også, noen trenger det mer enn andre.

    Jeg synes i alle fall at du har din egen stemme og jeg gleder meg virkelig til å lese mer av deg i 2012. Forresten så hadde det vært gøy med et bokbloggtreff, jeg blir misunnelig hver gang dere har vært på bookcrossingmøte eller vært kulturkjærringer:-)

    1. Takk, det samme! Du har da flere mål som jeg vet om, blant annet dette med å lese mer lyrikk og flere ukjente bøker (i tillegg til 100% omtaler). Men nå er det jo stor forskjell på mål og krav, da. Mål er en god ting, det er bare moro. (Med mindre de begynner å føles som krav.)

      Da synes jeg du skal se om ikke det passer med bookcrossingmøte i begynnelsen av februar, for det er bare å møte opp på kafeen. Uansett skal vi klare å samle troppene enten vi er kulturkjerringer eller bare skravler. Hyggelig blir det åkke som, satisfaction guaranteed!

  10. Jeg vil også være med! En unnskyldning for å dra til Oslo er ikke dumt, for jeg skulle gjerne dratt på boksightseeing – innom alle de beste bokhandlerne, antikvariat og litteraturhuset. Oslo har mest å by på når det kommer til bøker.

    Men det kan være jeg er for feig til å møte opp. Ukjent by, ukjente mennesker kan bli en skummel kombo.

    1. Ja, det må du! Og for en plan! Hvis vi følger den, vil vi jo få så mange kulturstjerner i boka at vi kan skrive meterlange innlegg i ukevis. Jeg trenger dessuten en unnskyldning for å stikke innom antikvariater, det gjør jeg altfor sjelden. Og jeg er på utkikk etter en gammel bokklubbutgave av Selma Lagerlöfs Jerusalem.

      Oppmøte trenger du ikke å tenke på, hvis du vil kan du jo møte en av oss først? Det blir så mye og ivrig skravling at du garantert er varm i trøya etter ti minutter. Da oppdager du at disse ukjente menneskene passer til stemmene i blogger du har fulgt lenge, og at de derfor ikke er så ukjente likevel. Jeg tror de eneste garvede Oslo-damene er meg og Karin, så vi kan være guider. Jepp, det blir en suksess!

  11. Jeg tror jeg misforstod den første kommentaren din om ulike krav i ulike fag, forstår det bedre nå. Det er håpløst å forholde seg til regler og krav hvis ingen av dem som styrer har kommet til en enighet om hva de faktisk ønsker. Noe lignende har jeg heldigvis ikke vært borti.

    Steinfeld snakker høyt og bredt. Han er artig. Det aller gøyeste er å høre ham snakke russisk. Total forvandling. Boken ga noen gode innsikter i russisk politikk, og mer spesifikt i sinnene til Putin og Medvedev, men på en helt annen måte enn jeg er vant med. Den var full av anekdoter fra Steinfelds liv, og skrevet på en mye mer ustrukturert måte enn jeg er vant til fra fagbøker. Videre skal jeg lese mer om Russland og også litt om Nord-Korea, også lurer jeg på om jeg skal lese biografier. Jeg har kjøpt en om Dickens, og jeg har lyst til å lese Stephen Fry sine biografier og Christopher Hitchens’ biografi. Med interesse for historie og politikk blir det neppe vanskelig å finne spennende bøker som ikke er skjønnlitteratur. Jeg venter i spenning på å finne ut hvilke faktabøker du velger å lese.

    Haha, det verste er faktisk at jeg trenger guider. Min retningssans er udugelig, og i Oslo har jeg ingenting å orientere meg etter. Jeg er helt avhengig av kart (slik at jeg virkelig ser ut som en turist) eller å ta offentlig transport, for der annonseres stoppestedene. Å vandre rundt i gatene er håpløst, jeg kommer meg ingen vei. Mulig jeg har skrevet det tidligere, men jeg gikk meg vill i fjor da jeg letet etter Aker Brygge. Ikke søren om jeg skulle finne frem dertil fra Karl Johan. Colletts Café, derimot, klarte jeg å finne uten problemer, i og med at bussen stoppet rett utenfor.

    Skravling høres bedre ut enn pinlig stillhet. Men jeg vet ærlig talt ikke om det er lurt at flere bokbloggere går inn i en bokhandel sammen. Da vil jo alle ha tips på lur, og alle vil være blakk før vi har kommet oss ut fra den første butikken. Det kan i så tilfelle være en ide å starte med antikvariatene slik at lommeboken får en myk start. Forresten, etter desemberbokkjøpstopp er over skal den første nyervervede boken i januar bli Keiseren av Portugalia. Jeg har fått med meg at jeg har gått glipp av noe stort… (siden du nevnte Lagerlöf).

    Jeg tror jeg skal gi meg nå før jeg blir beskyldt for å spamme kommentarfeltet ditt, men gi beskjed hvis det blir en bokbloggsammenkomst på nyåret, så skal jeg se om jeg våger meg ut av Nordens Paradis for å dra til det nærmeste man kommer en norsk bokhimmel (annet en Fjærland?).

    1. Hehe, det blir nok ingen slike beskyldninger herfra. Det er bare gøy når folk engasjerer seg, og det er ikke hver uke vi samles mannssterke i en lang kommentartråd. Bokbloggtreff må selvsagt annonseres god tid i forveien, jeg skal sjekke med de andre neste gang vi møtes om det er noen gode ideer til når og hvor. Jeg klarer å finne veien fra Karl Johan til Aker Brygge i blinde, så det skal gå helt fint med guiding! Godt du sier det om mange bokbloggere i en bokhandel, jeg skal huske å legge igjen kredittkortet hjemme… Keiseren av Portugalia er en nydelig bok, den er verdt å sjekke ut. Jeg håper at Jerusalem er like god, og har stor tro på Gösta Berlings saga.

      Jeg fant faktisk en ny faktabok idag jeg kunne tenke meg å lese, etter å ha fått mail fra Schibsted forlag om vårnyhetene deres. Jeg har en bok av Laurence Rees liggende hjemme som heter Auschwitz, boken bak BBCs dokumentarserie for noen år tilbake. Den skal jeg lese neste år, utrolig interessant bok, men jeg fikk aldri lest mer enn de første kapitlene da jeg begynte på den som student. Til våren utgir Schibsted ut en ny bok av Rees, Bak lukkede dører, om Stalin, nazistene og vesten. Den vil jeg lese. Stalin var jo enda galere enn Hitler, så den boken passer nok fint sammen med Ann Heberleins En liten bok om ondskap, som jeg kjøpte i høst. Og så elsker jeg å lese om 1700-tallet, spesielt i England, så det blir nok noe derfra også. Du har helt rett: Hvis man er interessert i historie og politikk er det nok av bøker å ta av.

      1. En liten bok om ondskap håper jeg du leser og skriver om snart, for den er jeg nysgjerrig på. Bøker om England på 1700-tallet må du også gjerne introdusere meg for, der er jeg ganske blank (selv om jeg sikkert kan grave opp gamle historiebøker, men det blir fag og ikke fakta). 1800-tallet er vel det århundret jeg har lest mest fra/om, men da som regel skjønnlitteratur.

        Jeg setter opp Keiseren av Portugalia som en «må-leses»-bok i januar. Den virket sær på en artig måte. I januar kan jeg bekrefte eller avkrefte den beskrivelsen.

        Jeg gleder meg allerede til Oslo-tur. Nå har jeg planlagt to dager i hovedstaden for meg selv. Jeg har ikke vært glad i å reise alene tidligere, men jeg tror det kan være deilig å kunne gjøre det jeg vil, når jeg vil. Når man skal besøke uttallige bokbutikker er det greit å slippe å ha med seg utålmodige mennesker som maser om at jeg må bli ferdig. Dessuten, siden jeg kommer til å reise alene blir jeg nok etter hvert ensom nok til at jeg manner meg opp til å treffe dere Oslo-boere (og siden jeg tenker på dere som Oslo-boerne blir jeg sikkert like overrasket som Ingalill ble når jeg hører dialekten din for første gang).

      2. Det var fantastiske nyheter! Men du må treffe oss tidlig nok til at du får vært sammen med oss en stund, ellers kommer du bare til å angre når du er hjemme igjen. Det blir i hvert fall ikke noe mas fra oss om å komme seg ut av bokbutikker, så vi får håpe at vi kommer oss ut før vi sulter ihjel eller kemneren kommer på døra. Men uansett hvor forberedt du er, blir du garantert overrasket over at det bak den nokså konservative bokmålsfantasten meg befinner seg en ekstremt pratsom nordlending. Jeg er forberedt på at du snakker klingende bergenser, men er fryktelig spent på sjokket jeg vil få over at Karin snakker nordmøring.

        En liten bok om ondskap står langt fram i køen, men først skal jeg lese ferdig boken om rasismens fremvekst i Europa og Heberleins bok om psykisk sykdom. Når det gjelder bøker om 1700-tallet har jeg flere gode tips som jeg trenger en unnskyldning for å hente fram og lese mer i. Det er utrolig underholdende bøker som gir masse innsikt i perioden samtidig som det er fengende lesning. Jeg håper du også skriver om sakprosa etter hvert, gjerne innenfor ditt felt. Jeg velger sakprosabøker som er tett knyttet til mine interesseområder, og da blir det mye andre verdenskrig og 1700-tallet. Da trenger man kanskje å få utvidet horisonten en smule?

  12. Sannelig en interessant og inspirerende kommentartråd – og gledelig, ikke minst at flere leser joggeinnlegg. Jeg lukter lettjogg rundt bygdøy på bokbloggtreffet. (det hjelper ikke å rope NEI, for fingrene er allerede i ørene.). Så inspirert ble jeg at det er nesten så jeg begynner å jogge igjen, å blogge – og lese noe annet enn hundebøker.

    Motivasjon, energi og selvtillit er fremdeles fremmedord, men det morsomste med blogging, nest etter at man får sagt det man vil si, på innpust og brainstorm – er at noen leser det, og forteller deg om det. Hadde aldri trodd at kommentarfeltet skulle bli en så integrert og gledelig del av bokopplevelse og joggetur.

    For som de fleste andre begynte bloggen som dokumentering og listeskriving, hjelp til oversikt og egen motivering. Det jeg har funnet ut i dette vagantiske selvransakelsesrushet er at:
    Når deg gjelder meg og mine blogginnlegg er MIN lesing og opplevelse av ei bok, mye viktigere enn boka i seg selv, enn forfatteren, og hva boka ‘objektivt’ handler om. Ikke spesielt akdademisk, non-teoretisk
    , og heller ikke jeg er en bokblogg.
    (men det visste vi jo fra før -)

    1. Jeg roper glatt NEEEEIIIIII! Det får da være måte på hvor dårlig førsteinntrykk det er meningen vi skal gi på et slikt treff. Du er vel kanskje den eneste med skikkelig løpekondis av oss? Nå synser jeg bare altså…

      Hundebøker er fint, det er bare så synd at det ikke finnes bøker om verdens herligste rase, Dachsen. Og bare så du vet du, du blir hjernevasket med en gang valpen kommer i hus. Din rase er den beste, din hund er den aller beste. Slik er det, og det er fint!

      Hvis noen lurer, så er min blogg en bokblogg. I hvertfall etter min definisjon =)

    2. Da var det heldig at jeg rakk å få hodet ned i sanden før du stakk fingrene i ørene. Selv om ordene blogging og jogging rimer på hverandre, vil mange mene at aktivitetene ikke er til forveksling like.

      Kommentarfelt er stor stas og kanskje det aller morsomste med blogg. Særlig når det utvikler seg i en sånn retning som dette og lever sitt eget liv. Selv om det, som du tidligere har etterlyst, er relativt sjelden vi går i strupen på hverandre.

      For meg som begynte med blogg dels av pliktfølelse, dels av uvitenhet om hva blogg var, har det vært moro å oppdage at man kan bruke den til dokumentering, listeskriving, overskrift – og motivasjon. Alt som regnes som uviktig og useriøst om bøker i den store sammenhengen, og som man kun bedriver fordi det er kjempegøy, kan ha plass på blogg. Da føles det dessuten mer som en hobby, og mindre som lekser.

      Dine innlegg skiller seg ut fordi det er så tydelig at de er dine lesninger, og er ment å være det. Men hvis du bare blar gjennom noen akademiske teoribøker, finner du garantert belegg for måten du skriver på et sted. Det er det positive med litteraturvitenskapen; alt er lov så lenge man finner noen andre som har sagt eller gjort det samme. How scientific.

  13. Jeg vil også lese mer sakprosa, men glemte å sette det opp som eget mål. Jeg merker allerede at flere mål kommer til etterhvert, men det er jo bare retningslinjer for hva man kunne tenke seg å lese. Det fine med blogging er jo nettopp det at man ikke har noen krav til hva man skal skrive om eller hvordan man skal skrive det, bortsett fra de man ev stiller selv. Jeg begynte å blogge om bøker for å utfordre meg selv til å skrive om bøker og til å lese mer. Jeg er ikke akademiker og heller ikke spesielt glad i skrive, og har utviklet en slags klassikerangst og angst for å uttale meg for høyt om litteratur for det har jeg jo ikke peiling på. Jeg har kommet over en del av dette gjennom bloggingen og har såvidt gått i gang med å overvinne klassikerangsten:-) Jeg synes det er kjempeflott og inspirerende at det finnes så mange flinke bloggere, gjerne med akademisk bakgrunn, som leser og skriver om både underholdningslitteratur og det som anses som god og «riktig» litteratur. Det har slått meg som litt merkelig at de samme menneskene som kun vil lese og snakke om den «riktige» litteraturen ikke ser på samme måte på for eksempel film (en liten digresjon:-).

    Haha, nå fikk jeg et bilde i hodet av mange bokbloggere i bokhandelen samtidig. Jeg har vært i bokhandel sammen med en haug med andre bibliotekarer og det blir kanskje litt det samme. Det er mange lommebøker som tømmes ja:-)

    1. Jeg har oppdaget at en av fordelene med bokblogging er at jeg er blitt mye mer bevisst på hva jeg leser enn jeg var før. Det å sette seg lesemål eller formulere leseprosjekter jeg kunne tenke meg å gjennomføre har hjulpet meg til å organisere lesingen min bedre. Og jeg føler at jeg får mye mer ut av det jeg leser. Ikke minst har det hjulpet meg til å definere hva jeg ikke ønsker å prioritere av bøker, og det er nesten det viktigste.

      Jeg hadde i likhet med deg klassikerangst før jeg begynte å studere, og det tok tid før jeg klarte å overvinne autoritetsskrekken man ofte får i møtet med klassikerne. Når jeg nå blogger om klassikere, har jeg det i bakhodet at mange av leserne mine potensielt kan ha en slik angst, og vegre seg for å lese bøker med høy status. Jeg prøver derfor alltid å si noe om hvordan det oppleves å lese boken (er den morsom? er språket vanskelig? krever den mye forkunnskap? osv.) Jeg mener det skal være lov til å si at man synes Shakespeare er kjedelig og at man ikke forstår bæret av Virginia Woolf, enten man er litteraturviter eller ei. Og så synes jeg det er spennende å gå mer i dybden når jeg leser underholdningslitteratur, og lese den med litteraturteoretiske perspektiver i bakhodet. Det er en fin frihet å kunne velge sin egen lesemåte, og hva man vil legge vekt på når man skriver om bøker.

  14. Første gang jeg skulle kommentere droppet jeg det fordi jeg ville vente til jeg hadde formulert meg godt nok.
    Andre gang jeg skulle kommentere droppet jeg det fordi kommentarene var så velformulerte og interessante at smiley-kommentaren min ville vært til dyp skam.
    Tredje gang jeg skulle kommentere droppet jeg det fordi jeg fikk psykisk sammenbrudd av tanken på bokbloggtreff.
    Fjerde gang jeg skulle kommentere gjorde jeg det faktisk.

    Tingen er. Noen skriver så inderlig godt at selv oppskrift på serinakaker vil være interessant og morsomt. En av disse er deg, og det er tydelig at jeg ikke er den eneste i din fanclub.

    Når det er sagt: det er fint mulig å skrive om mye, og likevel kunne vinkle det inn på bokrelaterte tema.

    Jeg skjønner veldig godt at du ønsker deg frihet, noe du selvsagt også har all rett til. Jeg mister litt pusten av å hele tiden føle et press til å forsvare bokblogging. Jeg blogger om bøker fordi jeg elsker å lese, og jeg elsker å formidle leseglede. Jeg forbeholder meg retten til å skrive akkurat det jeg vil, bruke akkurat de ordene jeg ønsker, slippe å unnskylde meg om det går over en uke uten at jeg legger ut et innlegg, og jeg påberoper meg retten til å mene noe uten å ha all verdens fagkunnskap i bunn. Det ville jeg gjerne ha sagt, og nå har jeg gjort det.

    Jeg gleder meg veldig til å følge deg også neste år, Line🙂

    1. Da er jeg veldig glad for at det ble kommentar på fjerde forsøk, med smiley og alt:-)

      Av og til er måten noen skriver på hovedgrunnen til at man gidder å lese, og jeg synes blant annet humor er undervurdert når man skriver om eller forsøker å formidle stoff som ellers kan være tungt. Det er ikke alltid man lykkes, men man bør ikke fortsette å prøve av den grunn. Det er hyggelig å høre at du liker måten jeg skriver på, for den ellikenske stil er veldig inspirerende for meg. Noen ganger gapskratter jeg av innleggene dine, andre ganger blir jeg veldig rørt, og jeg synes det er flott at man kan skrive og lese om litteratur og ikke bare gjøre det med hodet. Akkurat som det er når man leser bøker.

      Etter å diskutert sakprosalesing med Ann Helen i kommentarfeltet her gikk det opp for meg at mange av temaene jeg ønsker å skrive om, jo faktisk er relatert til bøker – de er bare ikke relatert til skjønnlitteratur. Her har nok min egen forståelse av bokblogg vært uforholdsmessig og feilaktig snever. Dessuten står man jo fritt til å skrive om temaer i tilknytning til skjønnlitteratur, siden bokens prosjekt gjerne kan underordnes egne tanker så lenge man klarer å skille mellom hvem som mener hva.

      Jeg synes ikke man trenger å forsvare bokblogging overfor noen, og synes det er synd at det oppleves som et press av andre bloggere. Jeg føler masse press, jf. innlegget, men ikke i forhold til å forsvare det jeg driver med. Flere eller andre grunner enn de du oppgir, trenger man ikke for å blogge. Det viktigste er at du lykkes med det som er ditt eget prosjekt, og det gjør du.

      Jeg gleder meg til å følge din blogg videre, og håper det blir mange innlegg fra deg i året som kommer. Uten å ville stresse deg om innleggshyppighet, vil jeg bare ha sagt at blogglandia er veldig tomt når det er stille fra din kant:-)

  15. For en morsom kommentarlenke! Og det midt i førjulstiden! Her var det mye interessant å tenke på. Ikke minst fordi Line og alle dere andre som har kommentert er blant mine favoritt bloggere :-)) Så godt at noen setter ord på prosessen, hvordan og hvorfor vi blogger. Det er godt å få luftet temaet. Tusen takk Line for åpenheten din og de interessante spørsmålene du stiller. Og konklusjonen din; oppskriften finnes ikke.
    Jeg tror at når jeg skriver blogg så har jeg en ganske lite akademisk innfallsvinkel; jeg har et mentalt panel av fire-fem mennesker som jeg har kjent i årevis og virkelig liker å diskutere med, i tankene. Da tenker jeg at hvis jeg skriver til dem, vil forhåpentlig budskapet nå de jeg ønsker skal lese innleggene mine. Hvis det er godt nok for dem klikker jeg ´publiser´. For mye av gleden ved bloggingen er vel å finne sin målgruppe? I tillegg til et behov for å uttrykke seg så er jo bloggingen en måte å få dialog med mennesker som kan gi tilbakemeldinger og innspill. Kontakten med lesere av bloggen jeg treffer direkte i hverdagen og med andre bloggere rundt omkring på nettet er jo noe av det fineste med å blogge. Jeg tror at vi bloggere virkelig scorer på å ikke være for objektive, folk vil ha mennesket bak ordene, vil ha nettopp det personlige, alle adjektivene og kanskje tilogmed det usaklige. Digresjonene. Vi er jo ikke en avis. Vi skal være ufiltrert. Mene noe og ha egne synspunkter.
    Så balansen går kanskje mellom å være proffe og akademiske sterke nok til at innleggene holder mål, men ikke så proffe at vi selv ikke kommer til syne som mennesker.
    Jeg syns alle dere som har kommentert her mestrer den balansen så fint, og da er bloggverdenen et levende og interessant sted å være- –

    1. Takk, i like måte, Clementine! Jeg ser ikke bort fra at vi liker hverandres blogger så godt fordi vi deler mange tanker om hva vi vil få ut av bloggingen, og hva vi ser etter hos andre bokbloggere. Jeg er glad jeg skrev om temaet, for jeg har fått massevis av nyttige innspill i kommentarfeltet som jeg tar med meg videre. Også fra deg, og det du sier om hvilket publikum man skriver for. Etter at jeg leste kommentaren din i går har jeg tenkt mye på det, og har kommet frem til at min skriveaversjon tidligere kan ha vært knyttet til at jeg følte at jeg skrev for feil publikum, eller at jeg var usikker på om jeg henvendte meg til et publikum jeg ønsket å skrive for. Nå når jeg har blogget en stund, har jeg fått en stadig klarere følelse av hvem leserne mine er, og da blir det enklere og og morsommere å skrive. Det er like utfordrende, men det er en utfordring jeg føler at jeg kan trives mye bedre med fordi jeg føler at utviklingen går i riktig retning.

      Jeg er så enig med deg i at dialogen man får med andre bloggere og lesere er noe av det beste med å blogge, og at det ufiltrerte er bra. Jeg vet at mange av mine lesere er godt oppdaterte på det litterære feltet i Norge, spesielt det som foregår i mer «seriøse» fora enn bokblogger. Jeg tror de anser bokblogging for å være et fint supplement til blant annet den institusjonelle litteraturkritikken. Det du sier om å skrive proft nok til at innleggene holder mål, men samtidig vise oss frem som de leserne vi er, tror jeg tilfører det litterære feltet mye, selv om det er en ny og annerledes måte å forholde seg til litteratur i offentligheten på. Jeg ser i alle fall ingen grunn til å tro at folk som leser bokblogger ikke vet hva de leser, og stort sett vet hvilke premisser det er skrevet på. Innenfor litteraturteorien har jeg alltid vært interessert i leser-respons-teori og litteratursosiologi, og jeg synes bokblogger er en gullgruve i så måte. Det er mye refleksjon over egne sympatier og antipatier i forhold til litteratur ute og går, og bokbloggere er ofte utrolig flinke til å vise frem hvordan de tenker. Som akademisk skolert leser lærer jeg mye av å få innsyn i hvordan folk tenker om bøker.

  16. Clementine: Jeg syns du og Line er de som skriver mest akademisk og grundig, men det er mulig jeg forvirrer akademisk med dybde og grundighet. Jeg trodde jo at du var litteraturviter, som du kanskje husker. Dine innlegg er ofte de jeg kunne ønske jeg hadde skrevet selv.

    Når det er sagt syns jeg det er fint hvor forskjellig bloggerne skriver. Mange har funnet sin særegne stemme, og flere skriver ikke bare gode innlegg, men særdeles underholdende innlegg. Da tenker jeg spesielt på Ellikken og Ingalill, også er jeg veldig glad i Knirk sin «stemme». Ellikken sitt innlegg fra tidlig i år står seg fremdeles som det mest underholdende innlegget fra en bokblogg i 2011. Line hadde også noen særdeles morsomme, og jeg tror det beste (les: mest underholdende) kom i desember i fjor (hvis hukommelsen min ikke svikter fullstendig). Mangfold er bra, og jeg er helt enig med de som mener at en personlig stemme er viktig for bokblogger. Hvis ikke dere hadde hatt personlige stemmer hadde ikke noen av de mest underholdende innleggene blitt skrevet. Man kan skrive gode innlegg når man er objektiv, men det er ikke det jeg først og fremst ser etter når jeg leser bokblogger.

    1. Litteraturvitenskapelige tekster innebærer ofte dybde og grundighet, så jeg synes ikke det er rart at Clementine fremstår som en litteraturviter. Man kan som regel skue en litteraturviter på gangen ved at de sjelden klarer å motstå fristelsen til å trekke inn litteraturteori når de skriver om bøker (=yrkesskade). Eventuelt at de trekker inn mye fagterminologi og -begreper, snakker ekstremt mye om språk og diskurs, og er opptatt av hvordan forfattere problematiserer et eller annet (eller begår dødssynden det er å ta opp et tema uten å problematisere det). Det var mitt lynkurs i hvordan avsløre en litteraturviter:-) (Og Clementine skriver så gode innlegg at jeg føler for å ta meg selv i nakken, på en god måte.)

      Jeg må innrømme at jeg ikke husker hvilket Ellikken-innlegg du refererer til, for slik jeg husker det har det vært mange uforglemmelige fra den kanten. Kan det ha vært et av bokshopoholiker-innleggene hennes? Hvis jeg har skrevet noe morsomt, var det garantert i år, for jeg skrev ingen morsomme i desember i fjor. Sannsynligvis var det noe jeg skrev i januar en gang, muligens noe om lesemål? Hvis jeg husker riktig. Men tusen takk for det!🙂

      1. Jeg tror jeg må ta et dypdykk i bloggen din for å finne innlegget jeg tenker på. Når det gjelder Ellikken sitt tror jeg at det var det aller første shopoholiker-innlegget. Jeg tror jeg tenkte at jeg aldri hadde lest noe lignende før, at det var enestående =)

        Det blir sakprosa-omtaler på bloggen min ganske snart. Først skal Steinfeld roses, og deretter skal jeg skrive om boken jeg leser nå, The Lost City of Z. Den handler om en forfatter som går i fotsporene til en eventyrer som forsvant da han jaktet på den tapte byen Z. Vi følger både forfatteren og eventyreren, og den er knallgod. Begge historiene han forteller (oppdageren og sin egen) er historier fra virkeligheten, men boken er minst like spennende som en oppdiktet skjønnlitterær bok om ville eventyr og oppdagelser. Jeg har planer om å snike i bokhyllene på jobben for å finne flere skatter, men det har ikke blitt tid. Julerushet låser meg til kundene, med ingen tid til egen boksnusing. Jeg kikket litt i en som het «Trotskij i Norge», som virket spennende, men jeg må ha bedre tid til å se på den og andre før jeg kjøper noe. Overraskende nok fikk jeg faktisk lyst til å lese bøkene om Haakon og Maud også. Jeg har aldri vært interessert i kongefamilien, men jeg leste litt om dem på wikipedia for noen uker siden, og det var mer interessant enn forventet. Spesielt når man går litt tilbake i tid.

        Første verdenskrig interesserer meg kanskje enda mer enn den andre. Sakprosa om den krigen skulle jeg likt å lese, men jeg har ikke funnet noe særlig. Alnæs sin roman, Ikke Dø Sophie er nydelig. Noe lignende men i faktaformat hadde vært kjekt å lese. Revolusjoner er også et spennende tema, og jeg har en rekke bøker om den franske. Skulle hatt noen om den russiske også. Jeg har derimot bok om Romanov-slekten, hvis ikke jeg husker helt feil.

      2. Jeg gleder meg til å lese! Jeg kan ikke huske å ha funnet noe som fristet om første verdenskrig, så det er kanskje ikke et yndet tema for tiden. Synd, for det er interessant, det også. Revolusjoner har jeg ingen bøker om, noe som er litt rart, siden jeg både liker å lese om 1700-tallet og krigstiden. Når jeg får anledning skal jeg lete meg gjennom forlagene sine sider og se hva jeg finner.

  17. Fra den ene tingen til den andre, jeg er gjerne guide i Oslo (om vi ender opp med jogging på Bygdøy så tror jeg skal holde munn:-) ), skal klare å finne frem til fine bokbutikker og evnt andre butikker også. Bør vel kanskje her komme med en advarsel at jeg i mine vennekretser er kjent for å være en habil shopper (ikke bare av bøker) og de fleste som handler med meg på slep klarer å bruke penger:-)

    1. Kremt. Skamrødme. Jeg tror det er lite sannsynlig at du klarer å lede oss ut i flere fristelser enn vi leder oss selv inn i, men jeg vil være deg evig takknemlig hvis du kan legitimere vår mangel på selvkontroll og få den til å virke fornuftig:-)

      Godt at du også stiller som guide, så får du og jeg heller krangle om hva som er korteste vei fra Litteraturhuset til bokeldorado ved Karl Johan (med fråde rundt munnen og håret til alle kanter). En tanke: Bør dette gjøres i forbindelse med Mammutsalget? Gode GUD, hvilke muligheter!!

  18. Dypdykk gjennomført, og du hadde helt rett, det handlet om lesemål og det ble skrevet i januar. 4. januar. I mitt forsvar er ikke det så langt unna desember😉

    https://linesbibliotek.wordpress.com/2011/01/04/skal-lese-2011/

    Også vil jeg minne deg på at du skrev følgende etter at jeg nominerte innlegget til årets foreløpige beste:

    «Men når du sier det, synes jeg vi må ha det i bakhodet til årets slutt: Hvilke bokblogginnlegg likte vi best?»

    Et romjulsprosjekt? Det blir et helvetes antall innlegg å gå gjennom, men vi har vel kanskje noen ideer om hvilke innlegg som har skilt seg ut i løpet av året? Jeg har nominert både deg og Ellikken (Ellikkens innlegg må jeg også lete opp), og det finnes sikkert en rekke flere innlegg som fortjener slik heder.

    1. Aha, I remember! 4. januar er nesten desember, så den godtas:-)

      Gode blogginnlegg tror jeg ikke blir vanskelig å finne, selv om det er fryktelig mange å kikke på. Tenkte du at vi skulle finne beste innlegg eller morsomste? Eller begge deler? Om vi ikke finner ut av det i romjulen, har vi vel alle en mørk og kald januar å slå ihjel. Takk for nominasjon!

  19. Takk for et interessant og godt innlegg. Jeg har heller ikke opplevd at du ikke liker å skrive, føler som flere har sagt at det oser skriveglede av innleggene dine. Ukespostene dine er noe av det jeg liker aller best ved bloggen din.

    » Jeg har oppdaget at en av fordelene med bokblogging er at jeg er blitt mye mer bevisst på hva jeg leser enn jeg var før. »

    Sånn har jeg det også i tillegg til at jeg føler at jeg er blitt en mer observant leser og tenker på bøkene på en helt annen måte, og det liker jeg. Nå jeg skal skrive om hva jeg liker, eller ikke liker, ved en bok blir man nødt til å bearbeide leseropplevelsen på en helt annen måte.

    Jeg har ikke lest saken i Vagant og har heller ikke engasjert meg i diskusjonen rundt den. Det er alltid interessant å diskutere et tema som bokblogging, men det er kun en selv som kan sette standarden for hvor man ønsker å legge listen. Jeg synes det var skikkelig skummelt da jeg postet de første innleggene mine i cyberspace, og det hender jeg føler den følelsen fortsatt men i sum synes jeg bokblogging er givende. En av de tingene jeg liker med bokblogger er nettopp det at man kan være litt personlig, da føler jeg at jeg kjenner personen som skriver bokomtalen og det blir også mer interessant å følge vedkommendes leseopplevelser.

    Jeg blir også gjerne med på bokbloggtreff. Kanskje det kunne blitt kombinert med en litterær begivenhet? Også håper jeg du får en leseverdig jul.

    1. Takk for fin kommentar! Jeg håper at jeg klarer å beholde noe av stilen ukesinnleggene har hatt, for de har jevnt over vært de morsomste å skrive. Jeg også opplever at man bearbeider bøker på en annen måte når man vet at man skal skrive om dem i etterkant. Jeg føler at jeg er blitt en mye grundigere leser enn jeg var før, selv om jeg ikke alltid har tid eller lyst til å skrive like grundige innlegg. Og så har jeg oppdaget hvor utrolig mye bedre jeg husker bøkene i etterkant på grunn av bloggingen.

      Det er morsomt hvordan ingen som har lagt igjen kommentar her har lest Vagant, men likevel har mange tanker om hva som ligger bak bloggingen. Jeg synes det er så fint å høre hvordan andre tenker om sin blogg når jeg i lang tid har gått alene med tankene om min egen. En veldig god ting med bokbloggmiljøet er at åpenheten er stor og at det er en positiv tone mellom bloggerne. Det hadde ikke vært mulig uten at man var litt personlig, både i innlegg og kommentarfelt. Men det er fortsatt skummelt å legge ut enkelte innlegg, blant annet dette. Noe som har vist seg å være et godt tegn, for det er ofte de litt skumle innleggene som får størst respons.

      God idé med bokbloggtreff samtidig med litterær begivenhet. Jeg skal følge bedre med på hva som skjer neste år enn i år, og holde utkikk etter noe som kunne passet. Forslag mottas med takk. Riktig god jul til deg også!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s