Stikkord: Vanity Fair

En moderne Vanity Fair

Det hjalp ikke stort for min del at bloggdatoen for lesesirkelboken i desember, Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri (1987), ble utsatt med nesten to uker, for jeg kom ikke ordentlig i gang med den før onsdag kveld. Foreløpig har jeg lest to hundre sider av til sammen sju hundre, og er ikke i nærheten av å kunne gi noen helhetlig vurdering av boken. Men da er det jo flaks at dette er en av de lesesirkelbøkene som virkelig har satt tankene mine i sving, og jeg kan lett skrive en avhandling om den brøkdelen jeg har rukket å lese. Derfor skriver jeg innlegget nå, ellers frykter jeg at store deler av våren går med i et håpløst forsøk på å formulere noe som er halvparten så intelligent og treffsikkert som Wolfes glitrende satire. Men altså, jeg skriver med forbehold om at Wolfe glitrer i starten, og at de siste fem hundre sidene er et makkverk.

Sherman McCoy er en universets herre. Han har utdannelse fra Yale, jobb som obligasjonsmegler i et prestisjetungt firma på Wall Street, sekstenroms leilighet over to etasjer i Park Avenue, supertrent og supertynn interiørarkitektkone, en engleskjønn datter og en rik elskerinne på si. Og skreddersydde dresser fra London, marmorgulv og Mercedes, selvsagt. Vi befinner oss i New York på 1980-tallet, jappetidens mekka. Sherman er i ferd med å ta det siste store spranget til ufattelig og evig rikdom, gjennom oppkjøpet av en lukrativ fransk statsobligasjon. Men en kveld han henter elskerinnen Maria på JFK, kjører de feil og ender opp i the Bronx istedenfor Manhattan. De befinner seg plutselig i storbyens jungel, hvor Den hvite mann og hans Mercedes er fritt vilt for de kriminelle innfødte. Etter noe Sherman tolker som et angrep fra to mørkhudede unggutter i en avkjørsel, kjører en skrekkslagen Maria på den ene. Gutten ender på sykehus i koma, og dør senere av skadene.

Larry Kramer er assisterende statsadvokat i the Bronx. I motsetning til Sherman arbeider han for luselønn med daglig å sluse en endeløs rekke fattige svarte og puertoricanere i fengsel for små og store forbrytelser. Han bor i en elendig leilighet med kone og nyfødt sønn, tynget av trøstesløse fremtidsutsikter. I likhet med alle de andre assisterende statsadvokatene ved Bronx-kontoret, drømmer Kramer om en dag å føre en sak mot Den store hvite mannen som en motvekt til fattigfolkene med minoritetsbakgrunn de vanligvis burer inne.

Peter Fallow er en fordrukken britisk journalist headhuntet til New York for å gjøre livet hett for de rike og mektige som holder den jødiske aviseieren utenfor det gode selskap. Men Fallow duger ikke til stort annet enn å drikke vodka i smug fra lommelerken på kontoret, og trenger desperat et skikkelig scoop for å få karrieren på rett kjøl.

I mellomtiden brygger det opp til raseopptøyer i New York. Det lutfattige afroamerikanske Harlem har fått nok av jødenes og de hvites overveldende rikdom og makt. I bokens prolog jager de byens jødiske borgermester vekk fra et politisk møte i Harlem. De vil ha blod i form av Den hvite manns hode på et sølvfat. Man skjønner hvor dette bærer hen, ikke sant? Sherman McCoys klatring mot toppen av universet er i ferd med å snu.

Baksideteksten på min bokklubbutgave oppsummerer Sherman McCoy og hans verden svært presist:

«Han lever av å tolke ytre tegn og signaler, for i hans verden finnes ingen realiteter, ingen personlige eller objektive verdier. Det er omverdenens oppfatning av hva som er realiteter som bestemmer hva noe er verd. Det bestemmer igjen aksjens verdi. I denne rendyrkede overflateverden, styrt av utvendige signaler gitt gjennom språk, statussymboler og omgangskretser, er Sherman McCoy en vinner.»

I denne verdenen handler alt om suksess, status og inntekt, og indirekte om utdannelse, etnisitet og bakgrunn. Sherman McCoy tenker konsekvent på sine meglerkolleger ut fra utdanningsinstitusjon og avgangsår (Harvard ’77, Yale ’80). Hvis man er utdannet ved Yale, vet man at rasisme er dårlig stil. Det er ikke umoralsk, bare vulgært. Derfor trenger man heller ikke bekymre seg over at ingen afroamerikanere jobber som meglere ved Wall Street, eller at det bare er jøder og hvite som befolker de absurd kostbare leilighetene i Park og Fifth Avenue. Men saken er en annen når disse afroamerikanerne dukker opp i jungelen the Bronx og man er Hvit mann på fremmed grunn. Politisk korrekthet er i grunnen best i teorien.

Larry Kramer trøster seg med at han ikke ser ut som en jøde, men kan passere som italiener eller greker. Han angrer allerede på at hans nyfødte sønn har fått navnet Joshua (jødesignal!!), føler seg overlegen sine italienske og irske kolleger ved domstolen i the Bronx (som ifølge hans foreldre er dyr), og underlegen sine jødiske studiekamerater som nå håver inn penger i private firmaer på Manhattan.

Peter Fallow føler seg på sin side som en overlegen britisk aristokrat i et grisete og nedrig amerikansk samfunn det er hans fødselsrett å forakte. «Hans far og mor var fra East Anglia og hadde vært blant de høyt utdannede unge menneskene av god herkomst og med godt to i seg som etter den annen verdenskrig hadde falt for den forestillingen at litterær følsomhet kunne gjøre et menneske til aristokrat”. En overlegenhet som ikke utfordres av at han er en alkoholiker uten talent for noe.

Alt som teller er overflate, og hva man kan passere som. Moralske verdier, indre verdier og mellommenneskelige relasjoner er underordnet og styrt av ytre faktorer som ingen enkeltperson kontrollerer. Hvis du nøler, er du ferdig. Å gi rom for tvil, samvittighet eller skyld er det samme som å bukke under i et stort maskineri drevet av penger og kynisme. Rettferdighet er i beste fall et retorisk begrep. Menneskets oppgave i en slik kontekst er å rettferdiggjøre overfor seg selv og andre at man kan gjøre hva man vil, så lenge det tjener Mammon – og egen karriere.

Jeg vil ikke beskrive Forfengelighetens fyrverkeri som en handlingsdrevet eller språkdrevet roman. Allerede i første kapittel vet man at Sherman sitter i klisteret, og det er altfor mye formidlingsivrig journalist i Tom Wolfe til at språkets finurlige egenskaper kan stå i fokus. Forfengelighetens fyrverkeri er snarere en miljødrevet roman, hvor de viktige begivenhetene foregår ytterst i synsfeltet. Fokuset ligger på samfunnet, og hvilke drivkrefter de ulike innbyggerne er underlagt. Wolfe beveger seg ubesværet mellom de hvite og styrtrike delene av Manhattan, til de hardt belastede bydelene Bronx og Harlem med en evne til miljøskildringer jeg ikke har sett maken til på lenge. Wolfe er en svært dyktig satiriker som plukker det kapitalistiske amerikanske samfunnet fra hverandre og latterliggjør dets ambisiøse strebere i all deres forfengelighet. Det er ynkelige greier, men akk, så gjenkjennelig. Detaljene i Wolfes samfunnsanalyse er altfor komplekse til at jeg klarer å sammenfatte dem, boken må leses. Men jeg kan i det minste konstatere at dette neppe vil være en bok hvor en dom over enkeltkarakterer – uansett hvilke – vil føles tilfredsstillende.

Sherman McCoy er ingen helt man sympatiserer med, men han er heller ingen antihelt man ønsker å se spikret opp på et kors. Han er ikke uten samvittighet og skyldfølelse, enten det gjelder utroskapen mot kona eller ulykken i the Bronx. De ubehagelige stikkene melder seg, og Sherman må jobbe hardt for å pumpe opp egoet for å rettferdiggjøre hvorfor nettopp han, en universets herre, kan gjøre akkurat som han vil. Det er kanskje det som er det snedigste med romanen, og der Wolfes satire er mest vellykket: De som er ute etter å ta Sherman, har nemlig like nedrige, overflatiske og egoistiske motiver som han har selv. Hvis Sherman McCoy går under, er det ingen seier for noen eller noe. Samfunnet som har skapt ham fortsetter ufortrødent sin vante gang. Mens nettet snører seg sammen rundt Sherman, etterlater det seg en ekkel bismak av at han rammes av en kynisme som muligens er enda mer kalkulert og brutal enn den han selv utøver. Å ta Sherman løser ingenting. Tvert imot, det vil bare gi en illusjon av at et skakkjørt og urettferdig system fungerer. Spillet består, selv om aktørene byttes ut.

Men det er også her bokens humor kommer inn, og den er vesentlig. Man må le av Sherman og hans bekymringer over å skulle være nødt til å flytte fra en leilighet verdt tre millioner dollar til en som bare er verdt en million dollar. Det går ikke an! tenker Sherman, i hans marerittaktige visjon om «fattigdommen” utenfor Park Avenue. Like komisk er hans forestillinger om en eventuell skilsmisse mellom han og konen på grunn av sidespranget. Det ville jo være så fryktelig om han måtte flytte til en tarvelig toetasjes leilighet i en sidegate til Park Avenue, og bare se datteren hver helg! At hans eneste kontakt med datteren er når han utålmodig følger henne til skolebussen rett over gata hver morgen, og at han sannsynligvis ville sett mer til datteren ved en skilsmisse, skjønner han ikke. Det viktigste for Sherman er at han ser ut som en familiefar for resten av verden. Forfengeligheten og fasaden styrer alt, noe annet finnes ikke.

Til tross for de grelle kontrastene i miljøet Wolfe beveger seg i, er det moralske landskapet en gråsone det er vanskelig å manøvrere seg i. Som leser ønsker man å dømme, og å dømme hardt, men grunnlaget for dommen renner gjennom fingrene gang etter gang. Wolfe viser hvordan rettferdighetssans går over i selvbedrag og selvrettferdighet, og hvordan forfengeligheten vet å gjemme seg bak fagre ord og handlinger. Uansett hva man mener om karakterene, vil det være naivt å tenke at de kunne gjort store forskjellen. Det tror jeg er mye av Wolfes poeng, som om han vil utfordre leseren fra å tenke i forenklede begreper – og dermed gå i samme felle selv. Domstolenes funksjon er da også et eget tema i boken. Det er økonomi og politikk, praktiske hensyn og tilfeldigheter som avgjør hvem som dømmes og hvem som går fri. En dom betyr med andre ord ikke at man har truffet rett. Eller at man har tatt det onde ved roten.

Forfengelighetens fyrverkeri er inspirert av en annen mursteinssatire, nemlig W. M. Thackereys 1800-tallsroman Vanity Fair, som jeg leste for to år siden. Når jeg sammenlikner de to bøkene, slår det meg først og fremst hvordan Wolfe på en måte har snudd historien på hodet. Hovedpersonen Becky Sharp i Vanity Fair klatrer seg møysommelig og kynisk oppover samfunnets rangstige. Med Sherman McCoy går det andre veien. Det som slår ut i Wolfes favør over Thackeray er at Wolfe i en helt annen grad lykkes med å plassere menneskets forfengelighet i en større kontekst, der Thackeray er mer opptatt av enkeltmennesker. Det tilfører Wolfes roman en større dypde, og en mye større politisk slagkraft enn forgjengeren. Men for all del: Vanity Fair er en skarp, kritisk og svært vittig roman.

Forfengelighetens fyrverkeri er underholdende og utfordrende lesning. Men et visst samfunnsmessig eller politisk engasjement er påkrevd. Boken har lite for seg hvis man ønsker ren underholdning, eller foretrekker å oppholde seg i en godt polstret litterær boble. Dette er samfunnskritikk i skjønnlitterær form, og hvis man ikke er villig til å følge Wolfe i hans komplekse samfunnsanalyse, er det bedre å stå over. Hvis man derimot har sansen for intelligente og velskrevne bøker som krever engasjement av sin leser, anbefaler jeg boken helhjertet.

Jeg har lyst til å vise frem et sitat fra teksten hvor jeg mener Wolfes språklige talent kommer til sin rett, i komprimert form. Sitatet er hentet fra journalist Peter Fallows hverdag i tabloidavisen The City Light, når han reflekterer over en avisforside hvor leseren kan fråtse i sensasjonell elendighet. Høres det kjent ut? Barnebarnet til en ukjent Carolina Pérez har ranet og skalpert sin bestemor, og Fallow er ikke nådig i sin vurdering av avisoverskriften «Skalper besta og ran henne!”:

«Hadde Fallow følt seg litt bedre, ville Fallow ha sendt en stum hyllest til den fantastiske slaktehusestetikken som gjorde det mulig for de skamløse rakkerne, arbeidsgiverne, landsmennene hans, folk som i likhet med ham var etterkommere av Shakespeare og Milton, å slå opp slike ting dag etter dag. Bare tenk hvilken sans for rennesteinssyntaks de måtte ha, som kunne få til en overskrift som utelukkende bestod av verb og objekter, med utelatt subjekt, for desto lettere å kunne krafse folk med seg inn mellom de grisete sidene, hvor de skulle få vite hvilke ondskapens barn som var infernalske nok til å fullbyrde dommen! Tenk bare hvilken gnagende makks stedighet som måtte til når en journalist fant veien inn i Pérez’ hus og kom ut igjen med et bilde av bestemoren som var slik at man måtte føle den blodige handlingen i fingertuppene – ja, like opp i skulderleddene! Bare tenk på et slikt antiklimaks: «skalper besta” … ”og ran henne”. For et meningsløst, glitrende antiklimaks! Bevare meg vel, hadde de hatt mer plass, ville de ha tilføyd: «og la alle lysene stå på i kjøkkenet hennes”.»

Jeg bøyer meg i støvet for Wolfe, og er ham dypt takknemlig for – via oversetteren – å ha gitt meg ord som «slaktehusestetikk” og «rennesteinssyntaks”. Jappetid eller ikke, Wolfe treffer spikerhodet med klokkeklar presisjon.

Vanity Fair

Charles Dickens og Jane Austen er kongen og dronningen over britisk 1800-tallslitteratur – i hvert fall i Norge. William Makepeace Thackeray er sannsynligvis ikke like kjent for norske lesere, selv om han står bak en av de ubestridte klassikerne fra denne perioden: Satiren Vanity Fair – A Novel Without A Hero, eller Forfengelighetens marked – En roman uten helt, som den heter på norsk. Romanen kom ut i serieform i løpet av 1847-8 og trykkes fortsatt opp i stadig nye opplag. I filmatiseringen med samme navn fra 2004 er det Reese Witherspoon som spiller hovedrollen som Becky Sharp, navnet som i den engelske kulturen er blitt synonymt med en skikkelig gold digger. Kort oppsummert er Vanity Fair en roman hvor alle karakterer blottlegges i sin egoisme, sentimentalitet, grådighet, hykleri, bedrag, selvbedrag, løgn og forstillelse, skildret av en forfatter som likevel lar sin kjærlighet for mennesker skinne gjennom. Thackeray klarer sånn sett mesterstykket det er å skrive om kynikerne uten å la kynismen få overtaket.

Hovedperson Becky Sharp er datter av en operadanserinne og en kunstner, noe som i de høyere kretser i datidens London ble ansett for å være like lugubert som å være datter av en prostituert og en svindler. I begynnelsen av romanen er hun ca 16 år og foreldreløs, uten familie, venner, penger eller status. Hennes eneste fordeler er at hun er vakker, vittig og intelligent – og det viser seg fort at hun har talent for manipulasjon og bedrag. Beckys livsprosjekt er å karre til seg alt hun kan få av rikdom og status, og hun vil ha innpass i Londons eksklusive sosietet. Om hun ikke har verdens beste utgangspunkt for å lykkes med dette, har hun i hvert fall den fordelen at hun verken er synlig hemmet av noen sans for moral eller omtanke for andre.

Becky klarer å gjøre maksimalt ut av alle muligheter hun får, og romanen følger Becky mens hun snor seg stadig oppover i samfunnet. Hun gifter seg med sønnen til en baron i håp om å få både rikdom, adelig tittel og status med på kjøpet, men lar seg ikke vippe av pinnen når han blir gjort arveløs på grunn av henne. Selv om de knapt eier nåla i veggen, klarer hun med stor oppfinnsomhet å lure kreditorene trill rundt, og paret lever ubekymret over evne mens Becky planlegger hvordan hun skal legge sosieteten for sine føtter.

Vanity Fair ville ikke vært en skikkelig klassiker hvis ikke Becky hadde en rak motsetning som vi også følger fra begynnelse til slutt. Hun heter Amelia Sedley og har alt Becky mangler – eller mangler alle hennes fortrinn, alt ettersom hvordan man ser det. I romanens første kapittel møter vi de to jentene idet de uteksamineres fra pikeskolen Chicwick Mall, og forlater den sammen på vei ut i verden og livet. Becky vet å henge seg fast i Amelia som et første ledd i sin sosiale klatring. Amelia er nemlig rikmannsdatter med herskapelig hus og gode utsikter i livet. Selv om hun er noe bortskjemt, er hun likevel utpreget godhjertet, naiv, trofast og tilbøyelig til å leve kun for andre. Mens Becky jobber beinhardt for å karre seg oppover i samfunnet, har den litt hjelpeløse Amelia stort sett bare en tanke i hodet – George Osborne, hennes livs store kjærlighet. Tankene hennes kretser først om å få ham, deretter om å gifte seg med ham. Etter hans tidlige død (både i alders- og romanmessig forstand) bruker hun mesteparten av tiden sin – og romanens 67 kapitler – på å dyrke ham som en gud. Hun nekter å gifte seg på nytt, og hun nekter å la livet gå videre.

Johnathan Rhys Meyers og Reese Witherspoon som George Osborne og Becky Sharp

Nå hører det selvsagt med til historien at George Osborne er en kvinnebedårer og egoist av rang, som gifter seg med Amelia kun etter å ha blitt overtalt til å gjøre det av sin beste venn, William Dobbin, som selv forguder Amelia, og ville ha giftet seg med henne på flekken om det ikke var for at hun er så forelsket i George. Og det mer enn antydes at George innleder en affære med nettopp Becky Sharp, sin kones venninne, en knapp uke etter at de er gift. Mannen Amelia dyrker som en gud er med andre ord en mann hun burde ha vært lettet over å bli kvitt. Men en slik erkjennelse på et tidlig stadium ville selvfølgelig ikke vært noe godt utgangspunkt for en roman på ca tusen sider, full av forviklinger.

Det som gjør Vanity Fair til en spennende roman er ikke bare at man som leser lurer på hvordan det skal gå med Becky og Amelia, eller at fortellerstemmen forfører deg gjennom handlingen med humor, intelligent kritikk og velrettede satiriske spark i alle retninger. Det som er så spennende er at romanen pirker borti våre forventninger og ønsker om hva som skal skje ved å utfordre vår forhåpentligvis velutviklede sans for moral. Det er nemlig slik at det går stadig bedre for eventyrersken Becky når hun manipulerer, bedrar, lyver, forfører, kravler og kryper seg sleipt og møysommelig oppover i samfunnet, og overkjører de fleste hun møter på sin vei. Hun blir invitert til stadig mer prestisjefylte selskaper og glitrer i vakre kjoler og kostbare juveler (som hun selvsagt bare har «lånt»). At livet er en stadig flukt fra kreditorer, bekymrer henne lite. Hun overser følelsene til ektemannen, og misliker sin lille sønn intenst.  Hun har ingenting til overs for «føleri» (eller medmenneskelighet, som andre kaller det). På forfengelighetens marked er det bare overflaten som gjelder.

Samtidig går det stadig nedover med Amelia. Ektemannen George dør på slagmarken i Waterloo i 1815. Amelias far går konkurs, og herskapshuset med alt innbo auksjoneres bort i full offentlighet med all skam og ydmykelse det innebærer. Etter konkursen blir faren halvgal og moren bitter og kranglevoren, og Amelia må bruke dagene på å blidgjøre foreldrene og bekymre seg for hvor penger til mat og husleie skal komme fra. Hennes fiendtlige svigerfar foreslår til slutt å overta foreldreretten til sønnen hennes, den eneste hun lever for, fordi hun er fattig og svigerfar er rik. Så mens Becky glitrer seg gjennom det fasjonable London,  er Amelia en hårsbredd fra rennesteinen, venneløs og elendig, og må ta stilling til om hun skal gi fra seg sønnen eller ikke.

Og det er her man som leser nærmest blir tvunget til å ta stilling til hva man ønsker skal skje med damene. Selv om Becky kaldblodig bedrar alle hun møter og bruker mennesker som et redskap til selv å lykkes, er det et faktum at majoriteten av hennes «ofre» selv er forfengelige, løgnaktige og grådige. Og som hun resonnerer for seg selv: Hvorfor skal ikke hun få ta del i livets goder? Hun er tross alt både smartere og flinkere enn de fleste rikmannsdøtre som har fått alt lagt i hendene. Likevel forandrer det ikke at hun er en egoistisk og overfladisk hykler og at hun er en ulykke for sine nærmeste. Underveis i lesningen er det vanskelig å avgjøre om jeg faktisk liker henne eller ikke. Hun er nådeløst fornøyelig i de mange scenene hvor smålige, rike mennesker prøver å sette henne på plass med vittigheter på hennes bekostning, og hun uten å nøle parerer med giftige, ydmykende kommentarer og et uskyldig blikk. I det sosiale spillet er hun en mester man bare må beundre for sin uredde kvikkhet og intelligens. Men samtidig er hun like nådeløst full av forakt og kynisme i forholdet til ektemannen Rawdon og sønnen deres, og det er ikke bare en tolkning fra min side at hun helst skulle sett at den lille sønnen aldri var blitt født.

Forfatterens egne illustrasjoner

Så: Vil jeg at hun skal lykkes, eller vil jeg at hun skal bli straffet for sin forfengelighet? Men hvis jeg vil at hun skal lykkes, innebærer det at jeg godkjenner hykleri? Og hvis jeg vil at hun skal straffes, er jeg da et moraliserende fjols som indirekte støtter de som er født med sølvskje i munnen og som gjerne vil ha privilegiene sine i fred for samfunnets mindre heldige, og dermed mest sannsynlig er selv er hyklere? 

Det er ikke enklere å bestemme seg for hva jeg vil skal skje med Amelia, som i motsetning til Becky bare bedrar seg selv i sin urokkelige trofasthet mot en død mann. Amelia har aldri vært populær hos kvinnelige lesere, noe som for så vidt er litt morsomt siden Amelia ikke er populær blant kvinnene i boken heller. Men der årsaken til manglende popularitet i boken er at Amelia er så umåtelig populær blant menn, selve oppskriften på kvinners misunnelse, kan Amelias manglende popularitet blant kvinnelige lesere skyldes at hun er feministens verste mareritt. Jenta som tidlig i romanen venter og venter og venter på at George skal besøke henne (mens han er ute og spiller biljard, drikker seg full og har seg med andre damer), som nekter å tro at han er noe annet enn en halvgud som nedlater seg til å elske stakkars lille henne, og som hardnakket tror at han er den eneste mannen i verden som duger til noe, selv om både leseren og samtlige andre karakterer vet at dette er vrangforestillinger som står i grell kontrast til den virkelige George. Hun er heller ikke i stand til å løsrive seg fra minnet om ham mange år etter hans død, til tross for at den alltid hengivne og snille William Dobbin står parat til å gifte seg med henne. Så hva skal man tenke om henne? Vil jeg at hun skal synke stadig dypere i elendighet og fattigdom som straff for selvbedraget, eller vil jeg at hun skal bli belønnet for sin evne til å føle og leve etter en forestilling om trofast kjærlighet?

I motsetning til med Becky, tror jeg faktisk at jeg klarer å konkludere med noe når det gjelder Amelia. For selv om Amelia til tider er utrolig irriterende i sine naive forestillinger om livet og kjærligheten, er hun en av ytterst få karakterer i boken som faktisk klarer å holde på prinsippene sine, selv om hun må lide aldri så mye av den grunn. Og hun har den, i denne sammenheng, hjertevarmende egenskap at hun faktisk tillater seg å føle godhet, at hun bryr seg om andre mennesker og at hun tror det beste om menneskene hun er glad i. Så ja, jeg håper på happy ending for Amelia – om ikke annet, så i nestekjærlighetens og rettferdighetens navn.

Kanskje er det nettopp Amelias prinsippfasthet og troen på kjærligheten – to solide, gode verdier – som forklarer hvorfor det er desto vanskeligere å konkludere med noe når det gjelder Becky, som mangler begge deler, og som heller snor seg etter vinden. Forklaringen ligger nok også i at det er lettest å lese Amelia som en ren romanfigur, mens det er noe livlig eller levende over Becky som gjør at jeg leser henne som et menneske, og som igjen gjør at kriteriene for bedømmelse blir uendelig mange flere og kompliserte. Hennes trang til berømmelse og suksess er lett å kjenne igjen fra kjendissamfunnet jeg selv lever i, og det at hun lever over evne fordi hun vil karre til seg alt hun kan få, gir meg assosiasjoner til de vandrende økonomiske katastrofene i TV3s Luksusfellen. Men Becky er likevel aldri en taper, selv når hun har tapt. At jeg kan ha problemer med å velge hva jeg skal tenke om henne, forandrer likevel ikke at det i denne «romanen uten helt», er Becky som er heltinnen – enten jeg liker henne eller ikke.

William Makepeace Thackeray

Thackeray skrev Vanity Fair for å dømme samfunnet han levde i. I det forfengelighetens marked han så rundt seg fantes det ingen helter, bare bedrag og selvbedrag. Eller mennesker, som man gjerne kaller slike antihelter. Og romanen er full av smålige, egoistiske mennesker som gjerne vil fremstille seg som bedre enn de er, uten å ha noe ønske om å faktisk forbedre seg. Men det som er kilde til samfunnskritikk i romanen, er samtidig også det som gjør den så ustyrtelig morsom og underholdende. Det foruroligende ved romanen, at slemme mennesker klarer å klatre til toppen fordi de ikke eier hemninger mens de snille meies ned, synes jeg stemmer nokså bra med den virkelige verden.

Selv om jeg er over gjennomsnittlig begeistret for britisk litteratur fra 1700- og 1800-tallet og det påvirker min opplevelse av boken, må det sies at menneskelige svakheter og hykleri neppe har forandret seg noe særlig siden 18oo-tallet. Vanity Fair oppfyller dermed kravet som må oppfylles for å kunne kalles en ekte klassiker: Evig aktualitet.

Dessverre er det ikke helt enkelt å få tak i en utgave av Vanity Fair på norsk, men på originalspråket er den tilgjengelig i rimelige utgaver og er et standard innslag i alle engelske klassikerserier. Hvis man vil lese den på norsk, er det imidlertid ikke like enkelt å skaffe seg et eksemplar. Et folkebibliotek med respekt for seg selv burde ha en utgave til utlåns. Man kan også tråle antikvariater eller prøve å skaffe seg en utgave på nett. Romanen er strålende, om enn krevende og langdryg lesning, og krever en leser som ikke mister motet av størrelsen på boken eller av detaljrikdommen i skildringen. Som leser er jeg likevel takknemlig når jeg lukker boken for siste gang og tenker at menneskene heldigvis ikke er like kalde i min verden, selv om jeg vet at jeg nok tar feil.