En moderne Vanity Fair

Det hjalp ikke stort for min del at bloggdatoen for lesesirkelboken i desember, Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri (1987), ble utsatt med nesten to uker, for jeg kom ikke ordentlig i gang med den før onsdag kveld. Foreløpig har jeg lest to hundre sider av til sammen sju hundre, og er ikke i nærheten av å kunne gi noen helhetlig vurdering av boken. Men da er det jo flaks at dette er en av de lesesirkelbøkene som virkelig har satt tankene mine i sving, og jeg kan lett skrive en avhandling om den brøkdelen jeg har rukket å lese. Derfor skriver jeg innlegget nå, ellers frykter jeg at store deler av våren går med i et håpløst forsøk på å formulere noe som er halvparten så intelligent og treffsikkert som Wolfes glitrende satire. Men altså, jeg skriver med forbehold om at Wolfe glitrer i starten, og at de siste fem hundre sidene er et makkverk.

Sherman McCoy er en universets herre. Han har utdannelse fra Yale, jobb som obligasjonsmegler i et prestisjetungt firma på Wall Street, sekstenroms leilighet over to etasjer i Park Avenue, supertrent og supertynn interiørarkitektkone, en engleskjønn datter og en rik elskerinne på si. Og skreddersydde dresser fra London, marmorgulv og Mercedes, selvsagt. Vi befinner oss i New York på 1980-tallet, jappetidens mekka. Sherman er i ferd med å ta det siste store spranget til ufattelig og evig rikdom, gjennom oppkjøpet av en lukrativ fransk statsobligasjon. Men en kveld han henter elskerinnen Maria på JFK, kjører de feil og ender opp i the Bronx istedenfor Manhattan. De befinner seg plutselig i storbyens jungel, hvor Den hvite mann og hans Mercedes er fritt vilt for de kriminelle innfødte. Etter noe Sherman tolker som et angrep fra to mørkhudede unggutter i en avkjørsel, kjører en skrekkslagen Maria på den ene. Gutten ender på sykehus i koma, og dør senere av skadene.

Larry Kramer er assisterende statsadvokat i the Bronx. I motsetning til Sherman arbeider han for luselønn med daglig å sluse en endeløs rekke fattige svarte og puertoricanere i fengsel for små og store forbrytelser. Han bor i en elendig leilighet med kone og nyfødt sønn, tynget av trøstesløse fremtidsutsikter. I likhet med alle de andre assisterende statsadvokatene ved Bronx-kontoret, drømmer Kramer om en dag å føre en sak mot Den store hvite mannen som en motvekt til fattigfolkene med minoritetsbakgrunn de vanligvis burer inne.

Peter Fallow er en fordrukken britisk journalist headhuntet til New York for å gjøre livet hett for de rike og mektige som holder den jødiske aviseieren utenfor det gode selskap. Men Fallow duger ikke til stort annet enn å drikke vodka i smug fra lommelerken på kontoret, og trenger desperat et skikkelig scoop for å få karrieren på rett kjøl.

I mellomtiden brygger det opp til raseopptøyer i New York. Det lutfattige afroamerikanske Harlem har fått nok av jødenes og de hvites overveldende rikdom og makt. I bokens prolog jager de byens jødiske borgermester vekk fra et politisk møte i Harlem. De vil ha blod i form av Den hvite manns hode på et sølvfat. Man skjønner hvor dette bærer hen, ikke sant? Sherman McCoys klatring mot toppen av universet er i ferd med å snu.

Baksideteksten på min bokklubbutgave oppsummerer Sherman McCoy og hans verden svært presist:

«Han lever av å tolke ytre tegn og signaler, for i hans verden finnes ingen realiteter, ingen personlige eller objektive verdier. Det er omverdenens oppfatning av hva som er realiteter som bestemmer hva noe er verd. Det bestemmer igjen aksjens verdi. I denne rendyrkede overflateverden, styrt av utvendige signaler gitt gjennom språk, statussymboler og omgangskretser, er Sherman McCoy en vinner.»

I denne verdenen handler alt om suksess, status og inntekt, og indirekte om utdannelse, etnisitet og bakgrunn. Sherman McCoy tenker konsekvent på sine meglerkolleger ut fra utdanningsinstitusjon og avgangsår (Harvard ’77, Yale ’80). Hvis man er utdannet ved Yale, vet man at rasisme er dårlig stil. Det er ikke umoralsk, bare vulgært. Derfor trenger man heller ikke bekymre seg over at ingen afroamerikanere jobber som meglere ved Wall Street, eller at det bare er jøder og hvite som befolker de absurd kostbare leilighetene i Park og Fifth Avenue. Men saken er en annen når disse afroamerikanerne dukker opp i jungelen the Bronx og man er Hvit mann på fremmed grunn. Politisk korrekthet er i grunnen best i teorien.

Larry Kramer trøster seg med at han ikke ser ut som en jøde, men kan passere som italiener eller greker. Han angrer allerede på at hans nyfødte sønn har fått navnet Joshua (jødesignal!!), føler seg overlegen sine italienske og irske kolleger ved domstolen i the Bronx (som ifølge hans foreldre er dyr), og underlegen sine jødiske studiekamerater som nå håver inn penger i private firmaer på Manhattan.

Peter Fallow føler seg på sin side som en overlegen britisk aristokrat i et grisete og nedrig amerikansk samfunn det er hans fødselsrett å forakte. «Hans far og mor var fra East Anglia og hadde vært blant de høyt utdannede unge menneskene av god herkomst og med godt to i seg som etter den annen verdenskrig hadde falt for den forestillingen at litterær følsomhet kunne gjøre et menneske til aristokrat”. En overlegenhet som ikke utfordres av at han er en alkoholiker uten talent for noe.

Alt som teller er overflate, og hva man kan passere som. Moralske verdier, indre verdier og mellommenneskelige relasjoner er underordnet og styrt av ytre faktorer som ingen enkeltperson kontrollerer. Hvis du nøler, er du ferdig. Å gi rom for tvil, samvittighet eller skyld er det samme som å bukke under i et stort maskineri drevet av penger og kynisme. Rettferdighet er i beste fall et retorisk begrep. Menneskets oppgave i en slik kontekst er å rettferdiggjøre overfor seg selv og andre at man kan gjøre hva man vil, så lenge det tjener Mammon – og egen karriere.

Jeg vil ikke beskrive Forfengelighetens fyrverkeri som en handlingsdrevet eller språkdrevet roman. Allerede i første kapittel vet man at Sherman sitter i klisteret, og det er altfor mye formidlingsivrig journalist i Tom Wolfe til at språkets finurlige egenskaper kan stå i fokus. Forfengelighetens fyrverkeri er snarere en miljødrevet roman, hvor de viktige begivenhetene foregår ytterst i synsfeltet. Fokuset ligger på samfunnet, og hvilke drivkrefter de ulike innbyggerne er underlagt. Wolfe beveger seg ubesværet mellom de hvite og styrtrike delene av Manhattan, til de hardt belastede bydelene Bronx og Harlem med en evne til miljøskildringer jeg ikke har sett maken til på lenge. Wolfe er en svært dyktig satiriker som plukker det kapitalistiske amerikanske samfunnet fra hverandre og latterliggjør dets ambisiøse strebere i all deres forfengelighet. Det er ynkelige greier, men akk, så gjenkjennelig. Detaljene i Wolfes samfunnsanalyse er altfor komplekse til at jeg klarer å sammenfatte dem, boken må leses. Men jeg kan i det minste konstatere at dette neppe vil være en bok hvor en dom over enkeltkarakterer – uansett hvilke – vil føles tilfredsstillende.

Sherman McCoy er ingen helt man sympatiserer med, men han er heller ingen antihelt man ønsker å se spikret opp på et kors. Han er ikke uten samvittighet og skyldfølelse, enten det gjelder utroskapen mot kona eller ulykken i the Bronx. De ubehagelige stikkene melder seg, og Sherman må jobbe hardt for å pumpe opp egoet for å rettferdiggjøre hvorfor nettopp han, en universets herre, kan gjøre akkurat som han vil. Det er kanskje det som er det snedigste med romanen, og der Wolfes satire er mest vellykket: De som er ute etter å ta Sherman, har nemlig like nedrige, overflatiske og egoistiske motiver som han har selv. Hvis Sherman McCoy går under, er det ingen seier for noen eller noe. Samfunnet som har skapt ham fortsetter ufortrødent sin vante gang. Mens nettet snører seg sammen rundt Sherman, etterlater det seg en ekkel bismak av at han rammes av en kynisme som muligens er enda mer kalkulert og brutal enn den han selv utøver. Å ta Sherman løser ingenting. Tvert imot, det vil bare gi en illusjon av at et skakkjørt og urettferdig system fungerer. Spillet består, selv om aktørene byttes ut.

Men det er også her bokens humor kommer inn, og den er vesentlig. Man må le av Sherman og hans bekymringer over å skulle være nødt til å flytte fra en leilighet verdt tre millioner dollar til en som bare er verdt en million dollar. Det går ikke an! tenker Sherman, i hans marerittaktige visjon om «fattigdommen” utenfor Park Avenue. Like komisk er hans forestillinger om en eventuell skilsmisse mellom han og konen på grunn av sidespranget. Det ville jo være så fryktelig om han måtte flytte til en tarvelig toetasjes leilighet i en sidegate til Park Avenue, og bare se datteren hver helg! At hans eneste kontakt med datteren er når han utålmodig følger henne til skolebussen rett over gata hver morgen, og at han sannsynligvis ville sett mer til datteren ved en skilsmisse, skjønner han ikke. Det viktigste for Sherman er at han ser ut som en familiefar for resten av verden. Forfengeligheten og fasaden styrer alt, noe annet finnes ikke.

Til tross for de grelle kontrastene i miljøet Wolfe beveger seg i, er det moralske landskapet en gråsone det er vanskelig å manøvrere seg i. Som leser ønsker man å dømme, og å dømme hardt, men grunnlaget for dommen renner gjennom fingrene gang etter gang. Wolfe viser hvordan rettferdighetssans går over i selvbedrag og selvrettferdighet, og hvordan forfengeligheten vet å gjemme seg bak fagre ord og handlinger. Uansett hva man mener om karakterene, vil det være naivt å tenke at de kunne gjort store forskjellen. Det tror jeg er mye av Wolfes poeng, som om han vil utfordre leseren fra å tenke i forenklede begreper – og dermed gå i samme felle selv. Domstolenes funksjon er da også et eget tema i boken. Det er økonomi og politikk, praktiske hensyn og tilfeldigheter som avgjør hvem som dømmes og hvem som går fri. En dom betyr med andre ord ikke at man har truffet rett. Eller at man har tatt det onde ved roten.

Forfengelighetens fyrverkeri er inspirert av en annen mursteinssatire, nemlig W. M. Thackereys 1800-tallsroman Vanity Fair, som jeg leste for to år siden. Når jeg sammenlikner de to bøkene, slår det meg først og fremst hvordan Wolfe på en måte har snudd historien på hodet. Hovedpersonen Becky Sharp i Vanity Fair klatrer seg møysommelig og kynisk oppover samfunnets rangstige. Med Sherman McCoy går det andre veien. Det som slår ut i Wolfes favør over Thackeray er at Wolfe i en helt annen grad lykkes med å plassere menneskets forfengelighet i en større kontekst, der Thackeray er mer opptatt av enkeltmennesker. Det tilfører Wolfes roman en større dypde, og en mye større politisk slagkraft enn forgjengeren. Men for all del: Vanity Fair er en skarp, kritisk og svært vittig roman.

Forfengelighetens fyrverkeri er underholdende og utfordrende lesning. Men et visst samfunnsmessig eller politisk engasjement er påkrevd. Boken har lite for seg hvis man ønsker ren underholdning, eller foretrekker å oppholde seg i en godt polstret litterær boble. Dette er samfunnskritikk i skjønnlitterær form, og hvis man ikke er villig til å følge Wolfe i hans komplekse samfunnsanalyse, er det bedre å stå over. Hvis man derimot har sansen for intelligente og velskrevne bøker som krever engasjement av sin leser, anbefaler jeg boken helhjertet.

Jeg har lyst til å vise frem et sitat fra teksten hvor jeg mener Wolfes språklige talent kommer til sin rett, i komprimert form. Sitatet er hentet fra journalist Peter Fallows hverdag i tabloidavisen The City Light, når han reflekterer over en avisforside hvor leseren kan fråtse i sensasjonell elendighet. Høres det kjent ut? Barnebarnet til en ukjent Carolina Pérez har ranet og skalpert sin bestemor, og Fallow er ikke nådig i sin vurdering av avisoverskriften «Skalper besta og ran henne!”:

«Hadde Fallow følt seg litt bedre, ville Fallow ha sendt en stum hyllest til den fantastiske slaktehusestetikken som gjorde det mulig for de skamløse rakkerne, arbeidsgiverne, landsmennene hans, folk som i likhet med ham var etterkommere av Shakespeare og Milton, å slå opp slike ting dag etter dag. Bare tenk hvilken sans for rennesteinssyntaks de måtte ha, som kunne få til en overskrift som utelukkende bestod av verb og objekter, med utelatt subjekt, for desto lettere å kunne krafse folk med seg inn mellom de grisete sidene, hvor de skulle få vite hvilke ondskapens barn som var infernalske nok til å fullbyrde dommen! Tenk bare hvilken gnagende makks stedighet som måtte til når en journalist fant veien inn i Pérez’ hus og kom ut igjen med et bilde av bestemoren som var slik at man måtte føle den blodige handlingen i fingertuppene – ja, like opp i skulderleddene! Bare tenk på et slikt antiklimaks: «skalper besta” … ”og ran henne”. For et meningsløst, glitrende antiklimaks! Bevare meg vel, hadde de hatt mer plass, ville de ha tilføyd: «og la alle lysene stå på i kjøkkenet hennes”.»

Jeg bøyer meg i støvet for Wolfe, og er ham dypt takknemlig for – via oversetteren – å ha gitt meg ord som «slaktehusestetikk” og «rennesteinssyntaks”. Jappetid eller ikke, Wolfe treffer spikerhodet med klokkeklar presisjon.

2 thoughts on “En moderne Vanity Fair”

  1. Jeg har egentlig aldri hatt spesiell lyst til å lese denne, men sammenlikningen med Vanity Fair gjorde den mer fristende, men mursteinsbeskrivelsen og at du bare har lest 200s, gjør at den legges på is inntil videre. Etter å ha pløyet gjennom de tynneste bøker med krysskreditt i desember, har jeg blitt bortskjemt og har problemer med å plukke opp bøker over 200s. Nå skal jeg pynte meg. Godt Nyttår.

    1. Godt nyttår! Denne gir riktignok også krysskreditt, man må bare jobbe ekstra for det. Jeg synes den er morsommere enn Vanity Fair, og lettere å lese. Ikke minst skulle jeg veldig gjerne ha kunnet skrive som Tom Wolfe. Oppdatering om hvordan det går videre kommer på møtet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s