Stikkord: debutantutfordring

Øyvind Strand – Gjørme. En kjærlighetshistorie

«Jeg finner ikke mening i noe som helst, glede gjør meg ikke glad, og det triste er blitt gørr kjedelig og dagligdags, som melk og brød og savn og søvn og mangel på søvn og presset fra en besværlig, voksende prostatakjertel, men jeg har skjønt, om enn litt sent, at alt håp bokstavelig talt er ute, ikke fordi mitt tilfelle er så veldig spesielt eller håpløst, ikke fordi det ikke er hjelp å få, det finnes tross alt psykologer og valiumpreparater og problemet mitt er ikke mer innviklet enn at jeg er redd, riktignok forferdelig redd, men det er ikke først og fremst redselen som gjør min situasjon så vond og vanskelig, men det sørgelige faktum at jeg helt grunnleggende har mistet alt håp om at noe skal bli bedre.»

Olavs hverdag er gjennomsyret av angst. Han er redd for det meste; gamle damer, toaletter, butikker, bakterier, naboer, ungjenter i flokk, kroppskontakt, gatehjørner, små kopper og brannstasjoner. Redselen har herjet Olav konstant etter en regnvåt dag da han var elleve år. Det var den dagen han møtte Ina for første gang. Og det var den dagen han ble lokket inn i huset til en fremmed mann, avkledd og voldtatt. Livet som voksen er så vidt til å holde ut. Det eneste lyset i tilværelsen er tanken på Ina og datteren Juni.

Gjørme – en kjærlighetshistorie er Øyvind Strands debut som romanforfatter. Det er en sterk historie om angst, smerte, overgrep og avmakt. Men først og fremst er det en gripende kjærlighetshistorie. Ina kommer inn i Olavs angstfylte liv igjen som voksen, og sammen med henne går det kanskje an å fungere sånn noenlunde. Ina bestemmer seg for at hun vil ha et barn, og hun vil ha barnet med Olav. Det er ingen enkel oppgave å få til med en mann som blir skrekkslagen ved utsiktene til kroppskontakt. Men med Ina og barnet følger et slags håp om at livet kan være noe også for ham. Et håp som allerede er blitt en fjern drøm når boken begynner. «Det begynner å bli en stund siden sist jeg spurte meg selv om Ina. Mine egne spørsmål om Ina og min oppfarende og sinte respons er den eneste kontakt jeg har med henne nå.»

Gjørme er skrevet i en stream of consciousness-aktig form. Olavs tanker springer mellom den nesten uoverkommelige hverdagens utfordringer og tilbakeblikk på barndommen og livet med Ina – ofte i en og samme setning. Språket er intenst, og speiler et kaotisk følelsesliv hvor panikken, angeren og selvforakten kan angripe når som helst. Det er et vellykket grep som fungerer godt litterært, samtidig som leseren blir sugd inn i en tankeverden som ikke er hverdagskost.

Det som overrasker mest med boken, er at Strand klarer å behandle en så sterk tematikk som overgrep, familievold og angst uten at han maner frem skrekkscenarioer så overveldende at de er fryktelige å lese om. Det er smertefull lesning, ja, men ikke fordi han spekulerer i sjokkeffekter. Den første overgrepsscenen fra den regnvåte dagen i barndommen formidles til leseren idet den gjenoppleves av Olav når Ina prøver å bli gravid, og de to opplevelsene blandes sammen.

«Øynene til Ina lyste opp da hun trædde seg på meg. Hun så meg dypt inn i øynene, som om hun så lys i mitt mørke, men jeg husket at mannen dro av meg trusen, ba meg stå helt stille før han gikk fra meg. Det eneste jeg hadde å skjule meg bak, var to våte sokker på føttene. Ina lo en stille og glad latter, men mannen kom tilbake med et håndkle, tørket meg i håret, tørket meg over hele kroppen, dro av meg sokkene. Latteren og smilet til Ina sa meg at hun var ute etter noe mye mer enn bare en befruktning. Jeg frøs, og stemmen sa: Kom.»

Olavs traumatiske barndomsopplevelser utgjør ingen isolert historie, fortalt for sin egen del, men flettes sammen med hans tafatte og livredde forsøk på kjærlighet i voksen alder. Et forsøk som er dømt til å mislykkes fordi følelsene på en måte er skrudd feil sammen, hvor uønskete assosiasjoner og reaksjoner er umulige å kontrollere. Samtidig flyttes leserens fokus fra årsaken til problemene, til det som utgjør kjernen i den voksne Olavs problem: Hvordan elsker man når man instinktivt forsøker å avverge det man ønsker mest av alt?

Olav elsker Ina og Juni dypt, inderlig og betingelsesløst, men det smertefulle mørket han lever i ødelegger enhver mulighet for intimitet og trygghet. Gjørme er en svært spesiell og inderlig historie om kjærligheten mellom mann og kvinne, far og datter. Det er en velskrevet og vakker roman som gjør sterkt inntrykk og fortjener mange lesere.

Gode bøker, store planer og bokbloggkritikk

Tidligere denne uken leste jeg Benedicte Meyer Kronebergs debutroman fra 2010, Ingen skal høre hvor stille det er. For en debut! For ei nydelig bok! Det er tredje roman nesten på rad som har fått terningkast seks av meg på bokelskere, og hvor ofte skjer dét? Alexandre Dumas’ Greven av Monte Christo var en lite overraskende sekser, men jeg hadde ikke forventet at verken Väinö Linnas Ukjent soldat eller en debutroman skulle være så glitrende. Med unntak av Nadine Gordimers Bevareren og Robert Musils novelle Grigia, har jeg imidlertid ikke lest noe som var dårligere enn en firer på terningen etter sommerferien. Jeg er veldig usikker på hvilke kriterier jeg legger til grunn når jeg kjøper bøker, og like usikker på hvordan jeg til enhver tid velger lesestoff fra min stadig voksende boksamling. Men jeg gjør det i alle fall helt riktig.

Jeg er i gang med min sjette og siste debutant for i år, Ragnhild Kolden, som debuterte i fjor med romanen I krig og kjærleik. Med tre uker igjen av 2011 regner jeg derfor debutantutfordringen som oppnådd. Jeg rekker riktignok ikke å skrive om alle debutantbøkene i 2011, men man skal jo ha noe å skrive på i januar også.

Andre og tredje bok i neste års lesesirkel er nå anskaffet, Stella Gibbons Cold Comfort Farm og Victor Hugos The Hunchback of Notre-Dame, så i 2012 skal jeg prøve å ligge litt i forkant med lesesirkelbøkene istedenfor å sprenglese de siste dagene før bloggdato. Ingen av bøkene ser avskrekkende lange ut, så det skal være mulig å puste med magen helt til det er på tide å lese Tolstojs Anna Karenina på forsommeren.

Ellers har jeg fått med meg at stipendiat i litteraturvitenskap Bernhard Ellefsen har skrevet noen kritiske linjer om norske bokblogger i siste nummer av Vagant, og det nummeret må jeg skaffe meg. Noen av bloggerne som har skrevet om Ellefsens kritikk er Kommafeil, Aroundbooks og Bokstavelig talt. Så langt virker det ikke som Ellefsen har sagt stort mer enn det man kan forvente når en stipendiat skriver om bokblogging i et medium som Vagant, men jeg har som sagt ikke lest det selv ennå. Hvis det viser seg at Ellefsen har sagt noe riktig interessant, kommer jeg tilbake til det i et eget innlegg.

Noe mer bokbloggentusiasme klarer jeg ikke å mobilisere akkurat nå. Jeg har hatt feber i en uke, og hoster som en gammel mann. Likevel har jeg hatt et veldig hyggelig møte med Siljes skriblerier i ettermiddag, og snart er det tid for julefest med julequiz og juleølsmaking.

God adventshelg, folkens!

Lesemaraton og status lesemål

«Helvetes mursteiner!»

Det er mye gøy som skjer i bokbloggsfæren for tiden, og det meste av det er i form av utfordringer. Ann-Helen på Migrating Coconuts tok forrige uke initiativet til å arrangere norsk lesemaraton, og lørdag 9. juli skal det leses 24 timer i strekk. Mer informasjon om denne galskapen finner du her. Jeg anbefaler alle bokelskere å melde seg på. Hvis du ikke klarer å holde deg våken under hele maratonet, kan det jo likevel være verdt å få med seg deler av det?

Så langt i år har jeg ikke lagt ut noen oppdatering på hvordan det går med de halsbrekkende lesemålene jeg satte meg for 2011. Jeg stakk hodet i sanden tidlig i januar, og håpet at målene enten ville være borte eller fullført innen jeg kikket frem igjen. Surprise, surprise, de er der fortsatt – i all sin gru.

Av mine til sammen nitten «off the shelf»-bøker har jeg kun lest to, Knut Hamsuns Benoni og Rosa. Jeg hadde for øvrig en egen utfordring innen «off the shelf»-utfordringen, nemlig å lese seks bøker av Knut Hamsun. Akkurat der ligger jeg jo faktisk fantastisk godt an. Jeg har riktignok ikke lest noen av de resterende «off the shelf”-bøkene ennå, men fire av dem (pluss Hamsun nr. 3) inngår i lesesirkelen som skal samlese de 1001 bøkene i løpet av sommeren og høsten. Håpet er med andre ord lysegrønt og henger fortsatt i snøret.

En annen del av årets utfordringer jeg ligger godt an med så langt, er debutantutfordringen. Riktignok har jeg ikke skrevet innlegg om Karine Nyborgs novellesamling ennå, men jeg har lest to av seks debutanter. På grunn av samme novellesamling er jeg dessuten ganske à jour med årets novelleutfordring, jeg må som sagt bare få skrevet innleggene. Til sammen har jeg lest tjue noveller i år.

Målsetningen om å lese én bok pr uke og blogge om dem ligger jeg derimot sørgelig på etterskudd med. Jeg har lest 13 av 17 bøker, og har kun blogget om 8 av dem. Men våren er jo tiden for dugnad, så jeg får satse på at det ikke bare gjelder luking av blomsterbed, rydding i bod og hysteriske forsøk på å komme i bikiniform på to uker.

Jeg har ikke lest noen diktsamlinger eller skuespill ennå, men det er heldigvis sånne bøker man kan lese på en ettermiddag eller tre. Dette målet var dessuten beskjedent, med bare tre verker pr sjanger. Om ikke før, skal jeg kunne klare å nå dette målet på selveste nyttårsaften. Kremt.

Forrige uke var jeg fortsatt mer opptatt av å se filmatiseringer av P.D. James’ krimromaner om Adam Dalgliesh enn jeg var av å lese, og denne gangen så jeg Shroud for a Nightingale. Siden jeg så ut til å befinne meg i en slags P.D. James-periode begynte jeg å lese Det svarte tårnet, bare for å oppdage at den er veldig treig og at jeg kanskje ikke befinner meg i en P.D. James-periode likevel. Men damen skriver godt (som de gjør, alle forfatterne som jeg sliter med å komme gjennom). Jeg har begynt på lesesirkelboken Elskeren, men har ikke kommet langt nok i den til å danne meg noe inntrykk av hvordan den er. Inntil videre har jeg stagnert i Buddenbrooks, og boken har fått sin faste og intenst tilstedeværende plass på stuebordet. Et slags ekstra familiemedlem, kan man si. Så nå har jeg startet på tre bøker og alle går like treigt. Det er med andre ord ikke bøkene, det må være meg det er noe i veien med.

Jeg har da muligens også fått mitt banesår som bokblogger, og troverdigheten min er i alvorlig krise. Ellikken: Jeg lover å skjerpe meg, og komme sterkere tilbake med noen GODE anmeldelser med ORDENTLIGE begrunnelser. Men først må jeg som sagt lese litt. Og komme i bikiniform. Gjerne begge deler samtidig.

Debutantlesning

Både forrige uke og denne uken har jeg vært opptatt med å få neste nummer av Tidsskriftet Biblioteket i trykken. Underveis har jeg blant annet oppdaget at omtaler av 27 norske krimromaner merkelig nok ikke skriver seg selv. Stressnivået er kommet sånn ca dit at det står damp ut av ørene mine. Likevel har jeg faktisk klart å lese Kurt Hanssens debutroman Forglemmegei mellom slagene. Men det sier nok mer om bokens underholdningsverdi enn det gjør om mine multitasking skills.

Forglemmegei er den første boken jeg har lest i årets debutantutfordring. Siden jeg nå er så godt i gang, tenkte jeg å fortsette i samme stil – dersom jeg klarer å sjonglere det med påskekrim, novelleutfordring og Thomas Mann. Mine andre debutbøker er Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker, Ragnhild Koldens roman I krig og kjærleik, novellesamlingen De vanlige av Jo Sannem, romanen Ingen skal høre hvor stille det er av Benedicte Meyer Kroneberg, og Dan Aleksander Andersens diktsamling Evighetsarbeid. Alle bøkene er nå i hus, takket være effektive forlagsansatte.

Jeg synes det har vært litt tyst rundt debutantutfordringen i det siste, men det er mulig det er jeg som ikke får med meg ting. Å lese flere debutanter er nok den mest sympatiske av årets bloggutfordringer, så jeg håper den ikke er den første som ryker verken for meg eller andre.

Hvordan går det med dere andre og debutantene?