Tre noveller av Oskar Braaten

Inspirert av En verden full av bøkers anbefaling av lydbøker, har jeg lastet ned Ordflyt og hørt en del noveller av Oskar Braaten. Valget falt på Braaten kun fordi hans noveller er godt representert i utvalget av gratis noveller på Ordflyt. Et tilfeldig valg som viste seg å være svært heldig, for dette likte jeg godt. Fra skoledagene husker jeg ikke annet om mannen enn at han skrev realistiske bøker om arbeiderklassen i Oslo før krigen. Etter et kjapt nettsøk fant jeg ut at Braaten særlig er kjent for sin nyrealistiske stil, hvor miljøet skildres så ekte som mulig slik at omgivelsenes påvirkning på mennesket kommer tydelig fram. Braatens tekster bærer preg av medmenneskelig innlevelse, og stilen hans er verken nøytral eller naturalistisk deskriptiv.

Dømd!

I Oskar Braatens litterære debut, novellen «Dømd!» (1903), får en ung mann beskjed av legen at han kommer til å dø av tæring innen et halvt år. Unggutten har lenge mistenkt at noe er galt, men har utsatt å gå til lege av frykt for å få visshet. Etter legebesøket bestemmer han seg for å flykte ut i skogen og dø i ensomhet langt unna folk, men vender tilbake til hjemmet og moren likevel. Der tilbringer han natten i religiøse funderinger, oppslukt av en dyp fortvilelse som til slutt viker plassen for fred.

Novellen er skrevet på landsmål og opplest av Arne Thomas Olsen. Kombinasjonen av den alvorlige gammelmannsrøsten og det knotete landsmålet ga meg følelsen av at novellen ble fortalt direkte fra graven til en av Braatens samtidige. Det krevde konsentrasjon, men var faktisk utrolig sjarmerende å høre på. Novellen i seg selv er nokså enkel, noe Braaten også fikk kritikk for ved utgivelsen. Likevel gjorde det stort inntrykk å tenke på at novellen bare er litt over hundre år gammel, og at det på den tiden var helt vanlig å dø av tæring i så ung alder. Mye har forandret seg siden Braatens debut, heldigvis.

Hjemreisen

En ung jente ansatt ved en fabrikk på Sagene i Oslo lengter etter å reise tilbake til hjembygden sin. Lengselen overvelder henne alltid om våren, og jenta er fast bestemt på at hun skal spare alt hun klarer for å ha råd til å reise. Men det kommer alltid noe i veien. Årene går, jenta gifter seg og får barn, og hun kommer seg aldri av gårde. Men hjemlengselen forblir akkurat like sterk.

Denne novellen er skrevet på riksmål med østkantvri, og det kler stoffet godt. Ikke minst var den mye lettere å følge med på enn det antikvariske landsmålet i «Dømd!». Beskrivelsen av arbeidernes hverdag ved fabrikkene på Sagene ble ikke mindre levende av at jeg kjenner igjen mursteinsbebyggelsen ved Akerselva hvor handlingen foregår, og til og med har bodd og arbeidet i hjertet av Braaten-land. Tematikken er svært gjenkjennelig samtidig som den er fullstendig fremmed, og kombinasjonen er spennende. Jenta har en altoppslukende drøm som hun nekter å gi opp, et tema man finner overalt i litteraturens og virkelighetens verden. Men at drømmen hennes er å reise tilbake til hjembygda si, er vanskelig å forestille seg i en tid hvor et slikt ønske er så lett å oppfylle. Det er vemodig og litt sår lesning om fattigdom og fåfengte drømmer.

Faren

En mann oppsøker en bygård på Sagene for å treffe en kvinne han ikke har sett på mange år. Kvinnen er enslig med en tiåring datter, og det viser seg at mannen er faren til jenta. Mannen reiste til Amerika da kvinnen ble gravid, med planer om å vende tilbake til dem så snart han hadde lagt seg opp penger. I alle år har han drømt om å reise hjem til kvinnen og datteren. Men kvinnen er ikke interessert i å ta imot mannen med åpne armer. Hun er vant til å forsørge seg selv og datteren alene, og ser ingen grunn til å tilgi mannens svik. Det får et tragisk utfall.

Selv om novellen bærer umiskjennelig preg av tiden og stedet handlingen er lagt til, beveger Braaten seg her over til mer allmenne problemstillinger. Man kan forstå kvinnens uforsonlige holdning til mannen som sviktet henne og stakk av da hun trengte ham mest. Samtidig har mannen innrettet hele livet sitt med tanke på sin lille familie, og det er de to jentene på den andre siden av havet som har stått i sentrum for alt han har gjort siden han dro. Intensjonene hans er det ingenting å si på, selv om gjennomføringen er feilslått. «Faren» er en trist novelle om å velge feil der hvor man har alt å miste.

Positiv overraskelse

Etter å ha fått smaken på Braatens noveller har jeg også fått lyst til å lese annen norsk litteratur fra gamle dager, fortrinnsvis av forfattere jeg ikke allerede har lest. Det var forfriskende og interessant å få innblikk i et Norge og et Oslo som jeg opplevde som helt annerledes enn miljøet i bøkene til Ibsen, Undset, Hamsun, Garborg og Kielland. Det er spesielt lokalkoloritten jeg vil trekke frem som sjarmerende, men også det at Braaten skriver med inngående kunnskap om mennesker fra en samfunnsklasse som har vært mer eller mindre fraværende i de tekstene jeg har lest fra den tiden. Det er utrolig hvordan skjønnlitteratur kan bidra til å gi et levende bilde av en epoke der historiebøker stort sett bare tegner opp konturene.

Jeg er ikke vant til å høre på lydbøker, og hørte disse novellene i et forsøk på å venne meg til formatet. Sånn sett tror jeg at valget av forfatter var godt, siden Braatens stil er muntlig og egner seg godt til opplesning. Fokuset lå på karakterer og handling, og ikke på det skjønnlitterære formatet. Men jeg er litt usikker på om det var mitt fokus eller novellenes fokus, og det er aberet med lydbøker for meg. Jeg klarte i hvert fall ikke å konsentrere meg om de formelle aspektene ved novellene, som språk og struktur, og tviler på at jeg ville ha klart å få med meg stort hvis novellene hadde vært tyngre og lagt opp til mer inngående refleksjon. Men til muntlig fortellende og rett frem litteratur passet lydbokformatet godt.

6 thoughts on “Tre noveller av Oskar Braaten”

    1. Det kaller jeg en gjeng med blide mennesker! Hehehe, norsk film er ikke hva det engang var, gitt. Men jeg lurer litt på hva sang og dans egentlig har med Oskar Braaten å gjøre…?

  1. Jeg har aldri hørt om Oskar Braaten men ejg er glad for alle sjeler som hører på lydbøker. Noveller er sikkert en fin ting å høre på. Jeg prøvde å foreslå en novellesamling da vi skulle en lang tur med bil for to år siden, men ble nedstemt. Men jeg tror sannelig jeg skal prøve å høre noveller igjen i løpet høsten.

    1. Det som fungerte bra for meg med noveller var at jeg ikke trengte å konsentrere meg lenge av gangen. Og så brukte jeg mye kortere tid på novellene enn jeg ville ha gjort hvis jeg leste dem selv. Bjørnsons bondefortellinger står på leseplanen min for 2012, og de tipper jeg egner seg mye bedre på lydbok enn papir. Det blir neste prosjekt!

  2. Så flink du har blitt til å bruke ordflyt, henger litt etter der
    , men det gjør ingenting, for mitt lokale bib. har nettopp begynt å ta inn, (låne fra fylkesbiblioteket), engelske lydbøker. Juhuu, da ble jo valgmuligheten plutselig fordoblet!

    Ungen har jeg sett på tv men ellers er jeg ganske blank på Braathen.

    1. Tja, flink og flink, det var vel snarere en raptus;-) Men jeg liker utvalget på ordflyt, de har mange billige lydbøker i tillegg til de som er gratis. Det skal utforskes etter hvert! Ungen skal jeg høre en dag jeg har tid, for alenemødre og snurpete prester er alltid en god kombinasjon.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s