Kategori: Colin Dexter – Veien gjennom skogen

Veien gjennom skogen

Inspektør Morse er på en av sine sjeldne ferier i Dorset når politiet i Oxfordshire mottar et dikt fra en anonym avsender hvis innhold er relatert til en uoppklart forbrytelse. Året før forsvant den unge svenske studenten Karin Eriksson i nærheten av Woodstock, og siden har ingen sett henne. Ryggsekken hennes ble imidlertid funnet i veikanten utenfor Oxford, og politiet har derfor hele tiden mistenkt at hun er blitt drept. Diktet politiet mottar har klare referanser til «the Swedish daughter», men på grunn av ferieavvikling blir det først fortgang i sakene når politimesteren mottar enda et brev: «Hvorfor gjør De ingenting med brevet mitt? – Karin Eriksson». Kulturredaktøren i The Times kontaktes for bistand til å tolke diktet. Avisen trykker diktet i sin helhet, og i de påfølgende ukene trykkes også lesernes tolkninger av diktet jevnlig i avisen. Overkonstabel Lewis lykkes i å overtale Morse til å avbryte ferien sin for å lede etterforskningen og letingen etter Karin Erikssons lik i skogene rundt Oxford. Morse gjør i løpet av få dager større oppdagelser enn hans forgjenger, førstebetjent Johnson, har klart på et år. Men oppdagelsene bidrar bare til å øke forvirringen rundt hva som egentlig skjedde den dagen Karin Eriksson forsvant.

Dette var mitt første møte med Colin Dexter og hans inspektør Morse, og det var en fornøyelse fra begynnelse til slutt. På omslaget i min utgave av boken står det at Dexter «leste sine første krimbøker da han var på ferie i Wales med familien, og tenkte ‘dette kan jeg gjøre bedre selv'». Nå nevnes det ikke hvilke krimbøker Dexter hadde lest, men jeg er tilbøyelig til å være enig med ham. Veien gjennom skogen er en av få politikrimbøker hvor språket er viet like mye oppmerksomhet som i annen skjønnlitteratur, og resultatet er en velskrevet krimroman fullspekket med den tørrvittige humoren som britene er så gode på:

Alt og alle fikk skylden i tur og orden: politiet, foreldrene, lærerne, kirken, lavkonjunkturen, arbeidsledigheten, mangelen på fritidstilbud for ungdom, bilfabrikantene, været, fjernsynet, bryggeriene, venstreorienterte sosialarbeidere og høyreorienterte sosialarbeidere. Arvesynden høstet også mange stemmer, og til og med Djevelen fikk en.

Som halvparten av sine politikrimkollegaer er Morse svært glad i noe å drikke, og han hevder blant annet at «å drikke er som å puste, faktisk». Han inntar gjerne sine kalorier i flytende form, som han sier, istedenfor å spise, og anbefaler en favorittvin ved å si at «man trenger mye av den. Den er ikke så bra i små mengder». Morse ser ut til å tenke bedre så lenge promillen er jevn, og trives med det. Men Morse er ikke mindre glad i damer. Han sjarmerer de fleste damene han treffer i boken i senk, og når han i slutten av boken går til sengs med en ikke navngitt av dem, må jeg fundere litt før jeg bestemmer meg for hvem den mest sannsynlige kanditaten er.

Som etterforsker fremstår Morse som en impulsiv og intuitiv etterforsker, men han har helt klart mye til felles med Agatha Christies Poirot. Han får med seg ting som andre overser, og elsker en skikkelig gåte. Han er observant, kløktig, gretten og sær, og går løs på etterforskningen med glød og iver. Hans faste makker Lewis er derimot omgjengelig og blid, men ikke i nærheten så skarp som Morse. Ikke ulik Poirots trofaste kaptein Hastings, faktisk.

Plottet i boken sitter veldig godt, og det legges ut så mange forvirrende ledetråder underveis at det bare var en liten del av løsningen jeg klarte å gjennomskue på forhånd. Ellers var jeg stort sett like forvirret som Lewis. Det er et vanlig grep i krimromaner at leseren får vite mer enn etterforskerne, noe som for min del medfører en god del frustrasjon og kjedsomhet mens jeg venter på at etterforskerne omsider skal ta meg igjen. Her er det motsatt. Allerede litt over halvveis i boken har Morse løst mesteparten av gåten. Han forteller hva han vet til Lewis, men leseren får ikke vite noe som helst. Dette er et godt grep som pirrer nysgjerrigheten ekstra. Dexter veksler også mellom mange synsvinkler, avisinnlegg og dagboknotater, og det er mye av den tilsynelatende uskyldige informasjonen vi får som viser seg å være viktige ledetråder i gåten. Dette var en bok jeg brukte god tid på, og det var det verdt. Den var spennende, men sjelden så spennende at jeg begynte å sluke setningene.

Som kulturinteressert er det spesielt morsomt med alle referansene til litteratur, musikk og arkitektur som boken inneholder. Hvert av de 69 kapitlene innledes av sitater, som både er relevant for selve kapitlet, men også morsomme å lese i seg selv. Som for eksempel disse: «Ethvert hustak er en fryd for øyet, helt til det løftes av – da finner vi tragedier og jamrende kvinner og ektemenn med harde blikk” (Ralph Waldo Emerson). «Hva er en komité? En gruppe uvillige, utvalgt blant de udugelige, til å gjøre det unødvendige” (Richard Harkness).  Og favoritten min: «Den som leser og ikke blir klokere, ser sjelden noen mangel ved seg selv, men klager i stedet over vanskelige ord og uklare vendinger og spør hvorfor man skriver bøker som andre ikke forstår” (den alltid like fantastiske Samuel Johnson).

Veien gjennom skogen er en bok som trygt kan anbefales til både de som liker krim, og de som ikke gjør det.