Store forventninger på skjermen

I kveld vises siste episode av BBCs miniserie Store forventninger på NRK. Basert på trafikken jeg har hatt på bloggen de siste par dagene er det fryktelig mange seere som er nysgjerrige på hvordan det ender til slutt, og som ikke klarer å vente til i kveld med å finne det ut. Men Dickens skrev i sin tid to forskjellige avslutninger på historien, så BBC-folket har hatt flere muligheter å velge mellom.

I den opprinnelige slutten ble det aldri et par av Pip og Estella, og det er en resignert Pip som runder av historien i godt voksen alder etter at alle hans store forventninger er lagt i grus. Den originale slutten trykkes sjelden (aldri?), men kan leses her. Ettersom denne versjonen ikke tilfredsstilte Dickens-lesernes ønske om en lykkelig slutt, skrev Dickens like godt en ny der Estella og Pip møtes igjen mens de fremdeles er unge. De forsones med hverandre og det åpnes for at det blir dem likevel. Kanskje, kanskje ikke. Vurdert ut fra det jeg har sett av gryende romantikk og kjærlige blikk i de to første episodene, har BBC gått for den siste slutten. Jeg blir ikke overrasket hvis de i tillegg har valgt å fjerne tvetydigheten som lå i Dickens’ andre versjon. Jeg forventer en tradisjonell happy ending i kveld, men blir glad hvis jeg tar feil.

Paradoksalt nok har de fleste forståsegpåere i ettertid kåret den opprinnelige, ulykkelige slutten til den beste. Det hadde vært interessant hvis den ble valgt nå. Jeg håper at det kommer en vri bort fra det romantiske over i det tragiske, selv om jeg tviler på det. Tv-seerne i målgruppen er kanskje for tvangsmessig opptatt av at Hollywood-malen følges til å være åpne for en god historie med trist slutt?

Aftenpostens anmelder er mye mer begeistret over serien enn meg. Jeg må flire litt av anmelderen som noterer seg at Dickens-kjennere og andre litterater er kritiske til serien mens «vanlige seere» er veldig positive. Tja. Noen ganger har man faktisk et poeng eller to til tross for at man har lest sin Dickens og tatt en utdannelse i tillegg. At seere blir mer begeistret desto mindre Dickens de har lest, er vel neppe et tegn i seg selv på at serien holder høy kvalitet. Det handler nok like mye om at seerne derfor ikke har grunn til å ha for store forventninger – de vet jo ikke hvilket glitrende utgangspunkt BBC-folket har hatt å jobbe med. Men det er klart at det har noe å si om man kjenner Dickens eller ikke før man benker seg foran skjermen. Jeg håper bare at de såkalt vanlige seerne som lar seg begeistre over serien finner veien til Dickens i bokform etterpå. BBC er bra, Dickens er best.

Men BBC skal ha for det: Teknisk sett er det ikke mye å klage på her. Dickens-historiene kler sepia-toner, selv om bøkene er mye mer fargerike. Tidskoloritten er fantastisk. Åpningsscenen med lille Pip i tåken er skummelt lik åpningsscenen i boken og like illevarslende stemningsfull. Castingen er med ett viktig unntak veldig vellykket. Det er umulig å filmatisere Dickens uten å få god underholdning ut av det. Men det hjelper i mine øyne så lite når de har presset inn et komplisert og godt plott inn i tre skarve episoder og dermed mister mye av det som gjør Store forventninger til en så fantastisk god historie.

Det jeg savner mest er humoren. Man skulle ikke tro at Dickens var en så stor humorist når man ser serien. De karikerte figurene glimrer med sitt fravær, og det samme gjør de komiske dialogene. Det sier seg selv at man må kutte et sted når man skal presse en roman på fem hundre sider inn i tre episoder, og komedien er enklest å kutte fordi den ofte ikke er direkte knyttet til plottet. Likevel lurer jeg på om ikke det også avslører noe om vår tid, og hva moderne seere forbinder med kvalitet: Et dypt alvor, der latter regnes som litt vulgært. For eksempel er Pips svoger og farsfigur Joe Gargery en veldig komisk figur i boken. Joe er en enkel sjel, dummer seg ofte ut, men har en grenseløs generøsitet og kjærlighet til andre mennesker, og spesielt Pip. Han er dum men klok – den typen karakter som Dickens elsker fordi de lever gjennom hjertet istedenfor intellektet. Men på skjermen er alle ubehjelpelige trekk fjernet, og IQ-en hans er oppjustert med flere titalls poeng. Han er heller ikke komisk. Det er et interessant valg som jeg ikke klarer å se noen praktisk grunn for.

På en måte er det litt synd også, selv om jeg liker skjerm-Joe godt. Han har beholdt essensen av hva Joe skal være. Likevel: Pips svik mot Joe er fælt når Joe på skjermen konstaterer at Pip ikke klarer å se ham i øynene som en mann. Mye verre er det med Joe i boken som aldri anklager, bare unnskylder, og reiser stille og rolig hjem igjen med luen i hånden og knust hjerte. Store forventninger er i det hele tatt de knuste hjerters bok. Derfor blir det spennende å se om Dickens’ karakteristiske sentimentalitet får samme stemoderlige behandling som humoren i siste episode, hvor den hører naturlig hjemme. Hvis de kutter ut den også, er det strengt tatt ikke så mye Dickens igjen her.

Men hovedgrunnen til at jeg ikke er mer begeistret for det som likevel kunne ha vært en strålende tolkning av Store forventninger, er at de har ødelagt Estella. Og når de ødelegger Estella, rakner hele historien. Estella skal være en iskald skjønnhet som behandler Pip med en likegyldighet som svir. Den eneste grunnen han har til å tro at de kommer til å gifte seg når de blir voksne, er fordi han tror at Miss Havisham er velgjøreren hans og at hun vil gjøre Pip til en gentleman som er Estella verdig. Estella selv gir ham aldri noen slike forhåpninger, for hun vet at Miss Havisham har andre planer. Estella forsøker tvert imot å få Pip til å ta til fornuft og glemme henne. Det er derfor verden hans raser sammen når han oppdager at det er straffangen Magwitch som er velgjøreren hans, som belønning for hjelpen han fikk av Pip som barn. Miss Havishams plan med Pip har hele tiden vært å oppdra Estella til å knuse hjertet hans, som hevn for at Miss Havisham ble sviktet på bryllupsdagen. Estella er aldri forelsket i Pip. Hun er opplært til å være kald og følelsesløs, og det er akkurat det hun er. Hun beklager det for så vidt selv, men føler ikke noe mer av den grunn.

I denne tv-versjonen er den lille Estella akkurat så arrogant og ekkel som hun skal være. Vanessa Kirbys tolkning av den voksne Estella er derimot feil fra første stund. Hun mangler den oppsiktsvekkende kalde skjønnheten og karismaen til en kvinne som er oppdratt til å tiltrekke seg menn og knuse hjertene deres uten dårlig samvittighet. Istedet ser hun menneskelig og skjør ut, og virker helt betatt av den modellkjekke Pip med flott krøll i panneluggen. Denne Estellaen fremstår som et yndig og pent, men ganske ordinært pikebarn fra victoriatiden, ikke den uforstyrrelige og strålende femme fatale hun må være for å legge Pips liv i ruiner. Hun hevder at hun er følelsesløs og kald, men viser likevel et oppsiktsvekkende repertoar av følelsesladde ansiktsuttrykk og tårevåte øyne.

Hele poenget med historien forsvinner når man fra første stund får inntrykk av at Estella gjengjelder Pips følelser. Da står man igjen med en helt ordinær kjærlighetshistorie med en passende mengde forviklinger, og reduserer Store forventninger til enda et typisk kostymedrama fra 1800-tallet. Min indre feminist stønner oppgitt over at den beherskede og upåvirkelige Estella transformeres til en stereotyp kvinneskikkelse i tv-serien, og jeg forbanner populærkulturen for å være så kjedelig forutsigbar. Gjenkjennelighet trumfer særpreg, må vite. Hvis jeg ikke får grunn til å gråte av handlingen i siste episode, skal jeg gråte over akkurat det.

Da jeg leste boken tidligere i år var jeg ikke engang overbevist om at forholdet mellom Pip og Estella i det hele tatt er en kjærlighetshistorie, av grunner jeg går nærmere inn på her. Først og fremst er Store forventninger en dannelsesroman, og en ganske trist en. Forholdet mellom Pip og Joe og Pip og Magwitch er minst like viktig som forholdet mellom Pip og Estella. Jeg skulle ønske at serien var dobbelt så lang, sånn at det hadde vært plass til å gi utviklingen av disse to forholdene plassen de fortjener. Da kunne karakteren Biddy også ha vært med, den fattige jenta Pip vokser opp med og som leseren skulle ønske at han valgte foran Estella. Det er Biddy som egentlig er den klassiske heltinnen i Store forventninger, men Pip forstår det ikke før det er for sent. I stedet for å ha to kvinnelige motsetninger som skaper en passende ambivalens i Pip, har serien blandet Estellas jernharde trekk med Biddys milde vesen. Fysj og fy.

Men for å si noe positivt og veldig entusiastisk om serien: Gillian Anderson er aldeles strålende som Miss Havisham, om enn både yngre og galere enn jeg hadde forestilt meg. I boken er hun riktignok splitter pine gal, men mer eksentrisk gal enn nevrotisk gal. Anderson tolker henne med større sårbarhet, men jeg digger det. Miss Havisham er absolutt en karakter som tåler å utforskes kreativt av kvalifisert personell. Gillian Anderson har full kontroll og tilfører karakteren minst like mye som hun trekker fra. Igjen skulle jeg ønske at serien var lengre og grundigere, for det er en del samtaler mellom Pip og Miss Havisham jeg gjerne skulle ha sett Anderson tolke. Hun var fantastisk i «Bleak House» fra 2005, og hun er fantastisk her. Heretter må BBC alltid finne en plass til Gillian Anderson når de skal lage moderne moro av Dickens. Dessuten er det like herlig å se den aller kjæreste David Suchet, den fabelaktige Poirot, spille Mr Jaggers. Mr Jaggers er like pertentlig som Hercule Poirot, så Suchet har god trening i å rense neglene foran kamera.

Min konklusjon er at serien er god på veldig mange måter, men at det er en middelmådig tolkning av Dickens. Hvis du har falt for serien og ennå ikke har lest noe av Dickens, bør det være det første du gjør i det nye året. Dickens skrev underholdningsromaner av høy kvalitet, og Store forventninger regnes som en av hans beste. Ragnhild Eikli har oversatt den til norsk, og den dama vet virkelig hva hun gjør. En hel haug bokbloggere leste Store forventninger i januar i år, og du finner lenker til tolv andre blogginnlegg om boken i kommentarfeltet under dette innlegget. Jeg mener å huske at alle var mer eller mindre positive til boken, selv om de ikke er litterater. Tenk det! Enda mer kred til Dickens.

Store forventninger

«Det er ikke vanskelig å forestille seg en Dickens som trollbinder en forsamling rundt et leirbål. Han har også en gudbenådet evne til å skape minneverdige skikkelser, bl. a. fordi han så ofte fremstiller dem med en superb blanding av komikk, ironi og dyp hengivenhet. Dertil kommer at han er en samtidskronikør av en slik art at en moderne leser kan få fornemmelsen av at 1800-tallets England mer var Dickens’ verk enn en historisk realitet, eller at det oppstod i kjølvannet av bøkene hans.» – Henning Hagerup i innledningen til Store forventninger.

Charles Dickens’ roman Store forventninger var lesesirkelbok i januar, men jeg klarte ikke å lese den ferdig tidsnok. Dermed ble den tatt frem sporadisk mellom andre bøker, og til slutt ferdiglest etter skippertaksmetoden. Jeg likte boken, det var ikke det. Men i midtpartiet ble Pip så egoistisk, Miss Havisham så ondskapsfull og Estella så kald at jeg hadde vanskeligheter med å oppholde meg i boken lenge av gangen, og oppsøkte istedet mer oppbyggelige bøker for å unngå litterært tungsinn. Det ble atskillig lettere å lese så fort den karakteristiske dickenske sentimentaliteten slo til med full kraft mot slutten av boken, og det skulle angres, gråtes og tilgis i stor skala.

Men, altså. Store forventninger.

Pip er foreldreløs og bor sammen med sin langt eldre søster og hennes mann Joe. Søsteren er en furie, Joe snill som dagen er lang. I bokens første kapittel blir Pip skremt til å hjelpe en rømt straffange med å skaffe mat og en fil han kan fjerne fotlenken med. Møtet med den skremmende fangen hjemsøker Pip i lang tid etterpå. Men han får andre ting å tenke på når distriktets mest eksentriske kvinne, Miss Havisham, sender bud på Pip. Hun vil betale ham for å komme på regelmessig besøk i gravkammeret av et hus hun bor i. Miss Havishams liv stoppet opp da hun ble vraket på bryllupsdagen i sin ungdom. Hun går fortsatt i brudekjolen, og har stoppet alle husets klokker på det tidspunktet da hun fikk vite at brudgommen ikke ville dukke opp. Hun holder ikke styr på dagene, og ser aldri dagslys. Miss Havisham har ikke så mye å by på annet enn vakre Estella, den kalde og hånlige adoptivdatteren sin. Pip forelsker seg dypt og inderlig, og Estella blir heretter punktet som hele Pips liv dreier seg rundt. Så mye, faktisk, at han glemmer formaningen han har fått gjennom hele barndommen: Å vise takknemlighet overfor de som har tatt hånd om ham.

Pips eneste drøm er nå å bli en ordentlig gentleman, slik at han kan bli en verdig mann i Estellas øyne. En dag går deler av drømmen i oppfyllelse. En advokat fra London dukker opp for å fortelle Pip at en hemmelig velgjører ønsker å gjøre ham til en gentleman. Pip må flytte til London for å få en skikkelig utdannelse, og han forlater villig og gjerne lærlingkontrakten i Joes smie til fordel for sine Store Forventninger. Endelig er drømmen om Estella innen rekkevidde.

Det er mye å si om Store forventninger, men med tanke på at boken har vært så til de grader populær siden utgivelsen i 1860-61, regner jeg med at det meste allerede er blitt sagt. For min del var høydepunktet med boken kombinasjonen av humor og sentimentalitet, og måten dette utspilles på gjennom karakterene. Noen av karakterene er både humoristiske og sentimentale figurer (blant annet Joe og Magwitch), andre er rene karikaturer. Men selv de komiske figurene er spill levende under den karikerte overflaten, og representerer enten forbilledlige menneskelige egenskaper eller tilsvarende dårlige. I likhet med de andre Dickens-romanene jeg har lest, spesielt Dombey and Son, er det disse bifigurene som står for mye av humoren i boken. Her heter de Mr. Pumblechook, Mr. Wemmick, Mr. Jaggers og Mr. Wopsle – bare for å nevne noen. Dickens skaper snodige karakterer som han deretter plasserer i situasjoner hvor særegenhetene deres får fritt spillerom. Som i denne pubscenen fra Pips barndom, hvor snille og trauste Joe viser sin ubehjelpelige konversasjonskunst og blir «reddet» av Shakespeare-entusiasten og klokkeren Mr. Wopsle:

Den fremmede kastet et nytt blikk på meg – fremdeles knep han det ene øyet igjen, som om han siktet på meg med sin usynlige pistol – og sa: «Han er visst en dugelig pode, han der. Hva er det dere kaller’n?»

«Pip,» sa Joe.

«Er Pip døpenavnet?»

«Nei, ikke døpenavnet akkurat.»

«Men etternavnet er kanskje Pip?»

«Nei,» sa Joe, «det er et slags oppnavn han gav seg sjøl da’n var liten, og som vi bruker på’n.»

«Sønnen deres?»

«Tja,» sa Joe ettertenksomt – det var selvfølgelig slett ikke nødvendig å tenke over saken, men det var liksom det som var omgangsformen på Three Jolly Bargemen; her skulle alt tenkes vel igjennom mens man smattet på pipen. «Nja – nei. Nei, han er’ke akkurat det.»

«En nevø?» sa den fremmede.

«Tja,» sa Joe, og på nytt la han ansiktet i dypsindige folder, «han er’ke – nei, jeg skal’ke lure deg, han er ikke – nevøen min heller.»

«Hva i helsike er han da?» spurte den fremmede, hvilket jeg syntes var en unødig voldsom spørsmålsform.

Mr. Wopsle gav nå sitt besyv med, som en som visste alt om familieforhold, og som i egenskap av sin profesjon hadde god greie på hvilke kvinnelige slektninger en mann ikke kan gifte seg med, og han forklarte nå forholdet mellom Joe og meg. Nå som han først var i gang, så Mr. Wopsle sitt snitt til å runde av med et fryktinngytende, snerrende utdrag fra Kong Richard III‘s liv og død, og han syntes åpenbart at han hadde rettferdiggjort utbruddet da han la til – ‘som poeten sier’.

Snodige karakterer, overraskende dialoger, pussige situasjoner – dette er det jeg liker aller best med Dickens. Det skyver som regel det mer forutsigbare hovedplottet litt ut i skyggen. Den frodige fantasien skaper en helt egen nysgjerrighet til boken, for han kan virkelig finne på hva som helst, og alt beskrives med like sterk innlevelse. I bokens etterord skriver John Irving at Dickens’ viktigste prosjekt er å røre leseren til latter og gråt, han er ikke en forfatter som forsøker å appellere til intellektet. Samtidig presenterer han en overbevisende forsvarstale for de sentimentale trekkene ved Dickens, de trekkene som vanligvis brukes mot ham:

«For en moderne leser er det altfor ofte slik at når en forfatter er på grensen til å bli sentimental, har han allerede gått over streken. Men som forfatter er det feigt å være så redd for sentimentalitet at man helt og holdent styrer utenom. Det er typisk – og unnskyldelig – for forfatterspirer at de unngår kliss ved ganske enkelt å nekte å skrive om mennesker, eller ved å nekte å plassere sine personer i sterkt følelsesladede situasjoner. En novelle som handler om en fire-retters middag sett fra gaffelens synsvinkel, kan aldri bli sentimental; det kan på den annen side tenkes at den ikke gjør særlig inntrykk på oss, heller. Dickens beveget seg med velberådd hu på kanten av det sentimentale.»

I motsetning til andre moderne lesere, er Dickens’ sentimentalitet en av grunnene til at jeg liker bøkene hans så godt. Han fornekter seg ikke, og skildrer skamløst de mest tåredryppende scener med en slik overbevisende innlevelse at jeg blir betatt. Og rørt. Hvis jeg har forstått Dickens rett, er det gjennom hjertet de store forandringer skjer, ikke hodet. Men intellektet fikk da noe å bryne seg på, det også. Spesielt i den meget spesielle karakteren Miss Havisham, det personifiserte Brustne Hjerte. Bitter, hatefull, hevngjerrig. Hun er avskyelig og herlig på en og samme tid. Det var likevel betydningen Estella får for Pip som interesserte meg mest. Gjennom hele boken kaller han det kjærlighet. Jeg er i tvil. Store forventninger er en oppvekstroman og en dannelsesroman, og for Pip er det ingenting som preger både oppvekst og dannelse så sterkt som Estella. Med jevne mellomrom leser jeg bøker som minner meg om Virginia Woolfs påstand fra det feministiske essayet Et eget rom:

“Women have served all these centuries as looking-glasses possessing the magic and delicious power of reflecting the figure of man at twice its natural size. […] If she begins to tell the truth, the figure in the looking-glass shrinks; his fitness for life is diminished.”

Pips møte med Estella mener jeg hører hjemme i denne kategorien. Estella speiler Pip nådeløst og uten formildende trekk, og Pip liker ikke det han ser. Han oppdager plutselig at han er fattig, tarvelig og uskolert, med stygge klær. Pips barndom er ikke den lykkeligste man kan tenke seg, med en hissig og lunefull søster og fattigslige omgivelser (uten Store Forventninger). Det interessante er at dette egentlig er nok for Pip. Han har en fremtid med sin beste venn Joe, og (underforstått) med den like fattige jenta Biddy. Når han blir gammel nok skal han arbeide som lærling i Joes smie, og dette er noe begge gleder seg til. Enter Estella, opplært av den hevngjerrige Miss Havisham til å være kald og hovmodig, og til å gjøre gutter og menn ulykkelige i sin beundring av en uoppnåelig vakker kvinne. Den unge Pip biter på kroken, og oppdager plutselig hvor utilstrekkelig han er i forhold til den skjønne Estella. Han skammer seg over seg selv. Og han skammer seg over Joe.

«Noe av det sørgeligste som kan skje, er at man begynner å skamme seg over sitt eget hjem. Det kan godt være at det er forferdelig utakknemlig, og at straffen for å gjøre noe slikt er rettferdig og velfortjent, men at det er sørgelig, det kan jeg bekrefte.»

Pip forklarer sin egen skam og Estellas voldsomme makt over selvbildet hans som kjærlighet. I lys av Virginia Woolfs sitat anser jeg det som mer sannsynlig at hans besettende ønske om å bli bra nok for Estella snarere handler om et behov for å reparere skaden hun har påført egoet hans. Etter møtet med Estella er det ren overflate som teller: status, penger, utdannelse og en gentlemans verdighet. Vennskap, lojalitet og oppriktig kjærlighet vender Pip ryggen til når han setter kursen mot London, og det er først når livet har overkjørt ham fullstendig at han er i stand til å se hva han har tatt for gitt. Frem til da jakter han på Estella i håp om å reparere skadene. Han elsker ikke Estella; han trenger bekreftelse på at han er god nok for henne. En vesentlig forskjell.

«Aldri opplevde jeg så mye som en times glede i hennes selskap, men ikke desto mindre kvernet alle mine tanker om hvor lykkelig jeg ville bli dersom jeg kunne være sammen med henne livet ut.»

Selvbedrag og illusjoner. Når den hemmelige velgjøreren avslører seg for Pip, begynner forandringen han må gjennom for å kunne skille det viktige fra det uvesentlige. Hvis Pip noen gang virkelig elsker Estella, er det nå det skjer. Om ikke helt og holdent for hennes egen del, så i det minste fordi deres liv og skjebne har vært forbundet siden de var barn. Pip blir ulykkelig men klok når Dickens kliner til med sentimentale innsikter og forsoninger. Det er ingen store forventninger igjen på slutten, men det er nok til det beste.

Nå er slutten på Store forventninger et tema for diskusjon i seg selv. Dickens forandret nemlig på den originale slutten fordi den var for lite lykkelig. For de som har lest boken, men ikke den opprinnelige slutten, finner du den her. I den opprinnelige slutten møtes Pip og Estella igjen mange år senere og Estella er på sitt andre ekteskap. I den nye versjonen møtes de derimot igjen i siste kapittel, og forsones med hverandre. De går hånd i hånd ut av handlingen, og det er åpning for at det blir de to likevel. Den originale slutten er i dag generelt ansett for å være bedre enn den nye, lykkeligere slutten, fordi den opprinnelige er mer realistisk. Men John Irving har (selvfølgelig) et meget godt poeng i sakens anledning, når han påstår at endringen var til det beste. En mer sentimental slutt, utvilsomt, men som han påpeker: Dickens er sentimental, og han skrev aldri realistiske romaner. Det blir helt feil å skulle avslutte en urealistisk roman på en realistisk måte, en måte som ikke passer med Dickens’ øvrige modus operandi. At Estella skulle gifte seg med en landsens lege etter mange års forferdelig ekteskap synes jeg dessuten er lite sannsynlig når hun har en formue å leve av. Enten Pip eller ingen, mener nå jeg. Leve romantikken!

Selv om jeg likte Store forventninger godt, har jeg på følelsen av at jeg fortsatt har til gode de beste romanene av Dickens. De jeg tror jeg kan like enda bedre er Bleak House, The Pickwick Papers, The Old Curiosity Shop og David Copperfield. De to første står på agendaen senere i år, men det spørs hva jeg rekker. For å trekke frem Irving igjen, og avslutte der, er det nemlig noe ved Dickens som gjør at det tar tid å komme gjennom mursteinene hans:

«Det er et håpløst foretagende å skumlese Dickens; man går glipp av så mye at man ikke skjønner noen ting. Han sørget for at hver eneste setning skulle være lettlest fordi han ville at hver eneste setning skulle bli lest.»

Lite oppløftende nyheter for de som foretrekker fiffig leseteknikk. Men du bør lese Dickens. Ikke la deg skremme av klassikerstempelet, lengden på bøkene eller språket. Ragnhild Eiklis norske oversettelse av Store forventninger er glimrende og gjennomarbeidet, og flyter så godt at boken gjerne kan leses på norsk. Det går nok litt raskere. Hennes norske oversettelse av Bleak House kommer senere i år, og den trumfer originalen for min del. Jeg gleder meg.

Lesesirkel januar: Store forventninger

God ettermiddag, folkens, og velkommen til årets lesesirkel! Dickens-året 2012 innledes om en drøy uke, og vi tyvstarter feiringen med å samlese den kanskje mest anerkjente av Dickens’ romaner, Store forventninger fra 1860-61. Hvis mine beregninger er riktige, er vi fjorten bokbloggere og et par stykker til som skal ha lest klassikeren til i dag. Det hviler som vanlig en forbannelse over min egen deltakelse i lesesirkelen. Hele forrige uke var jeg syk, og jeg leste ikke en side i noe som helst hele uken. Dermed fikk jeg ikke begynt på boken før i går ettermiddag. Det er synd, for Store forventninger fenget meg fra aller første side og ville ha vært en enkel sak å lese ferdig på en uke. Om det kommer innlegg fra meg senere i dag basert på det jeg da har rukket å lese, eller om jeg venter med å skrive innlegg til jeg er ferdig – det har jeg ikke bestemt meg for ennå. Men jeg vet at mange av dere har lest ut boken, og sannsynligvis bruker søndagen til å skrive iherdig om Pip, Miss Havisham & co.

Siden det er betydelig flere påmeldte til årets lesesirkel enn fjorårets, er den også mer krevende å organisere. Derfor oppfordrer jeg alle dere som deltar til å legge igjen lenke til innlegget deres i kommentarfeltet under, slik at alle lenkene er samlet på ett sted og lette å finne. Dere som ikke har blogg kan bruke dette kommentarfeltet til å diskutere boken, og det kan selvfølgelig alle andre som har lest boken på et eller annet tidspunkt også hive dere med på. Her er noen spørsmål som kan hjelpe dere i gang:

• Hva mener du om boken?
• Hvilken karakter likte du best?
• Hva synes du om språket?
• Var boken underholdende, eller tung å komme gjennom?
• Fristet boken deg til å lese mer Dickens?

Hvis mine skolefrøkenspørsmål var lite spennende, står dere selvfølgelig fritt til å overse dem og heller skrive om noe annet.

I morgen trekker jeg en vinner blant de som deltok i lesesirkelen i dag. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest. Kriteriene for å være med i trekningen er at dere har lest boken og skriver om den i dag – enten på egen blogg eller i kommentarfeltet under.

Nå er jeg spent på å lese hva dere synes om Store forventninger!