Store forventninger på skjermen

Great-Expectations-BBC

I kveld vises siste episode av BBCs miniserie Store forventninger på NRK. Basert på trafikken jeg har hatt på bloggen de siste par dagene er det fryktelig mange seere som er nysgjerrige på hvordan det ender til slutt, og som ikke klarer å vente til i kveld med å finne det ut. Men Dickens skrev i sin tid to forskjellige avslutninger på historien, så BBC-folket har hatt flere muligheter å velge mellom.

I den opprinnelige slutten ble det aldri et par av Pip og Estella, og det er en resignert Pip som runder av historien i godt voksen alder etter at alle hans store forventninger er lagt i grus. Den originale slutten trykkes sjelden (aldri?), men kan leses her. Ettersom denne versjonen ikke tilfredsstilte Dickens-lesernes ønske om en lykkelig slutt, skrev Dickens like godt en ny der Estella og Pip møtes igjen mens de fremdeles er unge. De forsones med hverandre og det åpnes for at det blir dem likevel. Kanskje, kanskje ikke. Vurdert ut fra det jeg har sett av gryende romantikk og kjærlige blikk i de to første episodene, har BBC gått for den siste slutten. Jeg blir ikke overrasket hvis de i tillegg har valgt å fjerne tvetydigheten som lå i Dickens’ andre versjon. Jeg forventer en tradisjonell happy ending i kveld, men blir glad hvis jeg tar feil.

Paradoksalt nok har de fleste forståsegpåere i ettertid kåret den opprinnelige, ulykkelige slutten til den beste. Det hadde vært interessant hvis den ble valgt nå. Jeg håper at det kommer en vri bort fra det romantiske over i det tragiske, selv om jeg tviler på det. Tv-seerne i målgruppen er kanskje for tvangsmessig opptatt av at Hollywood-malen følges til å være åpne for en god historie med trist slutt?

Aftenpostens anmelder er mye mer begeistret over serien enn meg. Jeg må flire litt av anmelderen som noterer seg at Dickens-kjennere og andre litterater er kritiske til serien mens «vanlige seere» er veldig positive. Tja. Noen ganger har man faktisk et poeng eller to til tross for at man har lest sin Dickens og tatt en utdannelse i tillegg. At seere blir mer begeistret desto mindre Dickens de har lest, er vel neppe et tegn i seg selv på at serien holder høy kvalitet. Det handler nok like mye om at seerne derfor ikke har grunn til å ha for store forventninger – de vet jo ikke hvilket glitrende utgangspunkt BBC-folket har hatt å jobbe med. Men det er klart at det har noe å si om man kjenner Dickens eller ikke før man benker seg foran skjermen. Jeg håper bare at de såkalt vanlige seerne som lar seg begeistre over serien finner veien til Dickens i bokform etterpå. BBC er bra, Dickens er best.

Men BBC skal ha for det: Teknisk sett er det ikke mye å klage på her. Dickens-historiene kler sepia-toner, selv om bøkene er mye mer fargerike. Tidskoloritten er fantastisk. Åpningsscenen med lille Pip i tåken er skummelt lik åpningsscenen i boken og like illevarslende stemningsfull. Castingen er med ett viktig unntak veldig vellykket. Det er umulig å filmatisere Dickens uten å få god underholdning ut av det. Men det hjelper i mine øyne så lite når de har presset inn et komplisert og godt plott inn i tre skarve episoder og dermed mister mye av det som gjør Store forventninger til en så fantastisk god historie.

Det jeg savner mest er humoren. Man skulle ikke tro at Dickens var en så stor humorist når man ser serien. De karikerte figurene glimrer med sitt fravær, og det samme gjør de komiske dialogene. Det sier seg selv at man må kutte et sted når man skal presse en roman på fem hundre sider inn i tre episoder, og komedien er enklest å kutte fordi den ofte ikke er direkte knyttet til plottet. Likevel lurer jeg på om ikke det også avslører noe om vår tid, og hva moderne seere forbinder med kvalitet: Et dypt alvor, der latter regnes som litt vulgært. For eksempel er Pips svoger og farsfigur Joe Gargery en veldig komisk figur i boken. Joe er en enkel sjel, dummer seg ofte ut, men har en grenseløs generøsitet og kjærlighet til andre mennesker, og spesielt Pip. Han er dum men klok – den typen karakter som Dickens elsker fordi de lever gjennom hjertet istedenfor intellektet. Men på skjermen er alle ubehjelpelige trekk fjernet, og IQ-en hans er oppjustert med flere titalls poeng. Han er heller ikke komisk. Det er et interessant valg som jeg ikke klarer å se noen praktisk grunn for.

På en måte er det litt synd også, selv om jeg liker skjerm-Joe godt. Han har beholdt essensen av hva Joe skal være. Likevel: Pips svik mot Joe er fælt når Joe på skjermen konstaterer at Pip ikke klarer å se ham i øynene som en mann. Mye verre er det med Joe i boken som aldri anklager, bare unnskylder, og reiser stille og rolig hjem igjen med luen i hånden og knust hjerte. Store forventninger er i det hele tatt de knuste hjerters bok. Derfor blir det spennende å se om Dickens’ karakteristiske sentimentalitet får samme stemoderlige behandling som humoren i siste episode, hvor den hører naturlig hjemme. Hvis de kutter ut den også, er det strengt tatt ikke så mye Dickens igjen her.

Men hovedgrunnen til at jeg ikke er mer begeistret for det som likevel kunne ha vært en strålende tolkning av Store forventninger, er at de har ødelagt Estella. Og når de ødelegger Estella, rakner hele historien. Estella skal være en iskald skjønnhet som behandler Pip med en likegyldighet som svir. Den eneste grunnen han har til å tro at de kommer til å gifte seg når de blir voksne, er fordi han tror at Miss Havisham er velgjøreren hans og at hun vil gjøre Pip til en gentleman som er Estella verdig. Estella selv gir ham aldri noen slike forhåpninger, for hun vet at Miss Havisham har andre planer. Estella forsøker tvert imot å få Pip til å ta til fornuft og glemme henne. Det er derfor verden hans raser sammen når han oppdager at det er straffangen Magwitch som er velgjøreren hans, som belønning for hjelpen han fikk av Pip som barn. Miss Havishams plan med Pip har hele tiden vært å oppdra Estella til å knuse hjertet hans, som hevn for at Miss Havisham ble sviktet på bryllupsdagen. Estella er aldri forelsket i Pip. Hun er opplært til å være kald og følelsesløs, og det er akkurat det hun er. Hun beklager det for så vidt selv, men føler ikke noe mer av den grunn.

I denne tv-versjonen er den lille Estella akkurat så arrogant og ekkel som hun skal være. Vanessa Kirbys tolkning av den voksne Estella er derimot feil fra første stund. Hun mangler den oppsiktsvekkende kalde skjønnheten og karismaen til en kvinne som er oppdratt til å tiltrekke seg menn og knuse hjertene deres uten dårlig samvittighet. Istedet ser hun menneskelig og skjør ut, og virker helt betatt av den modellkjekke Pip med flott krøll i panneluggen. Denne Estellaen fremstår som et yndig og pent, men ganske ordinært pikebarn fra victoriatiden, ikke den uforstyrrelige og strålende femme fatale hun må være for å legge Pips liv i ruiner. Hun hevder at hun er følelsesløs og kald, men viser likevel et oppsiktsvekkende repertoar av følelsesladde ansiktsuttrykk og tårevåte øyne.

Hele poenget med historien forsvinner når man fra første stund får inntrykk av at Estella gjengjelder Pips følelser. Da står man igjen med en helt ordinær kjærlighetshistorie med en passende mengde forviklinger, og reduserer Store forventninger til enda et typisk kostymedrama fra 1800-tallet. Min indre feminist stønner oppgitt over at den beherskede og upåvirkelige Estella transformeres til en stereotyp kvinneskikkelse i tv-serien, og jeg forbanner populærkulturen for å være så kjedelig forutsigbar. Gjenkjennelighet trumfer særpreg, må vite. Hvis jeg ikke får grunn til å gråte av handlingen i siste episode, skal jeg gråte over akkurat det.

Da jeg leste boken tidligere i år var jeg ikke engang overbevist om at forholdet mellom Pip og Estella i det hele tatt er en kjærlighetshistorie, av grunner jeg går nærmere inn på her. Først og fremst er Store forventninger en dannelsesroman, og en ganske trist en. Forholdet mellom Pip og Joe og Pip og Magwitch er minst like viktig som forholdet mellom Pip og Estella. Jeg skulle ønske at serien var dobbelt så lang, sånn at det hadde vært plass til å gi utviklingen av disse to forholdene plassen de fortjener. Da kunne karakteren Biddy også ha vært med, den fattige jenta Pip vokser opp med og som leseren skulle ønske at han valgte foran Estella. Det er Biddy som egentlig er den klassiske heltinnen i Store forventninger, men Pip forstår det ikke før det er for sent. I stedet for å ha to kvinnelige motsetninger som skaper en passende ambivalens i Pip, har serien blandet Estellas jernharde trekk med Biddys milde vesen. Fysj og fy.

Men for å si noe positivt og veldig entusiastisk om serien: Gillian Anderson er aldeles strålende som Miss Havisham, om enn både yngre og galere enn jeg hadde forestilt meg. I boken er hun riktignok splitter pine gal, men mer eksentrisk gal enn nevrotisk gal. Anderson tolker henne med større sårbarhet, men jeg digger det. Miss Havisham er absolutt en karakter som tåler å utforskes kreativt av kvalifisert personell. Gillian Anderson har full kontroll og tilfører karakteren minst like mye som hun trekker fra. Igjen skulle jeg ønske at serien var lengre og grundigere, for det er en del samtaler mellom Pip og Miss Havisham jeg gjerne skulle ha sett Anderson tolke. Hun var fantastisk i «Bleak House» fra 2005, og hun er fantastisk her. Heretter må BBC alltid finne en plass til Gillian Anderson når de skal lage moderne moro av Dickens. Dessuten er det like herlig å se den aller kjæreste David Suchet, den fabelaktige Poirot, spille Mr Jaggers. Mr Jaggers er like pertentlig som Hercule Poirot, så Suchet har god trening i å rense neglene foran kamera.

Min konklusjon er at serien er god på veldig mange måter, men at det er en middelmådig tolkning av Dickens. Hvis du har falt for serien og ennå ikke har lest noe av Dickens, bør det være det første du gjør i det nye året. Dickens skrev underholdningsromaner av høy kvalitet, og Store forventninger regnes som en av hans beste. Ragnhild Eikli har oversatt den til norsk, og den dama vet virkelig hva hun gjør. En hel haug bokbloggere leste Store forventninger i januar i år, og du finner lenker til tolv andre blogginnlegg om boken i kommentarfeltet under dette innlegget. Jeg mener å huske at alle var mer eller mindre positive til boken, selv om de ikke er litterater. Tenk det! Enda mer kred til Dickens.

19 thoughts on “Store forventninger på skjermen”

  1. Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om serien, men er veldig glad du gjorde det. Det ble mye mer grundig og bedre enn hva jeg hadde klart😉 Jeg er veldig enig med alt du skriver, selv om jeg protesterte høylytt når Miss Havisham dukket opp altfor ung. Jeg føler at dette er light-versjonen av historien. De har tatt med alle elementene som gjør at man vet at dette er Store forventninger, men den mangler helt dybden som gjør at jeg elsker historien. Når min 8 år gamle datter har sett deler av serien (noen har fått lov til å være litt lenge oppe i jula ja), og skjønt store deler av plottet, så sier det ganske mye. Ser frem til å se siste episode i kveld, men dette er ingen serie jeg kommer til å se en gang til, sammenlignet med mange andre filmatiseringer av BBC!

    1. Tusen takk, Anja! Nå puster jeg lettet ut, for det var ikke helt enkelt å skulle bevege meg utenfor min litterære komfortsone. Men du hadde i grunnen ikke trengt å skrive mer enn du gjorde her; «light-versjonen av historien» oppsummerer ALT jeg mener om serien (men ikke klarer å si med få ord). Haha, hvis datteren din på åtte år får med seg det meste, står det virkelig dårlig til! I realiteten er jo plottet og tematikken så kompleks at jeg sliter med å huske nok av detaljene underveis til å forklare det til moren min (som jeg ser sammen med, og som gjetter så mye og så fort at jeg sliter med å svare). Jeg elsker ellers BBCs serier, men foretrekker f.eks. Bleak House foran denne. Kanskje fordi jeg ennå ikke har lest boken. Ikke vær redd for at «noen» får lov til å være oppe lenger enn vanlig og se på tv; jeg så Die Hard med 18-årsgrense da jeg var åtte år, og det var starten på en livslang kjærlighet til middelmådige action-filmer😉

  2. Eg var ikkje udelt positiv til boka når eg las den, men eg har i ettertid tenkt at eg skulle ha lest den om igjen. Eg syns ikkje Dickens egner seg til lesesirkel fordi eg føler eg treng meir tid. Men det er bare meg!

    Eg har ikkje sett filmatiseringa, faktisk har eg ikkje sett ein einaste filmatisering av Store forventninger, nettopp fordi eg i grunnen ikkje liker boka. Men det kan og vera fordi eg ikkje heilt fekk tak på den då eg las den.

    BBC er flinke til å lage Dickens-filmatiseringer, og Bleak House (som du nemner) og Our Mutual Friend (1998) er noko av det beste eg kan sjå på. OMF leste eg i april d.å. og Bleak House les eg no, og begge dei troner over Store forventninger.

    1. Enig der, jeg trengte to måneder ekstra på å bli ferdig med boken sammenliknet med resten av lesesirkelfolket. Med gode og/eller lange bøker må man bruke tiden det tar på å lese i passende tempo. Dette er den andre versjonen jeg ser av Store forventninger, den første var en filmversjon med Ethan Hawke i hovedrollen hvor handlingen er lagt til det moderne USA. Såvidt jeg husker var det mange av de samme løsningene, blant annet med Estella. Kanskje du slet med å få taket på boken fordi plottet egentlig er ganske originalt? Jeg synes i hvert fall at det skiller seg ut fra mye annet jeg har lest. Our Mutual Friend har jeg ikke sett ennå, men det er mulig jeg har BBC-versjonen hjemme. Jeg har mange av dem på dvd, og når jeg tenker meg om burde jeg se alle sammen når jeg nå først er i gang.

      1. Store forventninger med Ethan Hawke har eg aldri vore borti, men det frister ikkje så veldig heller;-) Det kan godt vera det var sjølve plottet som ødela for meg, men eg har uansett lyst til å lese boka på nytt. Our Mutual Friend må du sjå, den er nydelig, og då eg las boka (eg såg filmen første gong for ca 2 år sidan og las boka tidlegare i år) var det ein glede fordi det var så mykje som var likt.

      2. Our Mutual Friend har jeg på dvd, hvis det er BBC-versjonen fra 1996 du tenker på. Jeg har hatt den lenge, men foreløpig latt være å se den fordi jeg egentlig har lyst til å lese boken først. Men vi får se, kanskje jeg ser den likevel! Jeg var ikke helt fornøyd med plottet til Store forventninger da jeg leste boken, men det var kun fordi jeg ville at det skulle ordne seg på alle måter. Mitt romantiske hjerte tålte ikke all elendigheten. Samtidig synes jeg at det er tragedien som gjør boken så god!

      1. Coveret er annerledes enn mitt, men jeg tror det likevel er samme serie. Det virker i hvert fall rart at BBC skulle ha laget to forskjellige versjoner så tett! Så lenge det går noen år i mellom, foretrekker jeg egentlig å se filmen/serien først. Ellers blir jeg bare sittende og sammenlikne film og bok, og legger for mye vekt på forskjellene. Når jeg leser boken er ikke det så farlig, for den er jo som regel mye bedre uansett!

  3. Jeg har nettopp sett siste episode, og jeg likte serien. Likte det mystiske myrlandskapet, stemningen, storyen, og den rørende slutten. men det er jo klart at re time rpå Tv langt fra kan dekke en bok på flere hundre sider. Jeg har ikke lest boka, men det fikk jeg lyst å gjøre. Regner med at den er mye bedre, som bøker ofte er.

    Har du sett den amerikanske filmen med Gwyneth P? Er den noe tess? Dattra mi har den, så jeg kan jo låne den. Hun hukser ikke selv hvordan den var..så kanskje hun sov, eller så var den ikke noe særlig.. Godt nytt leseår til deg.:)

    1. Før jeg sier noe annet vil jeg bare understreke én ting: Jeg tenkte rett om slutten! Herregud, så god jeg er. De brukte til og med SLOW MOTION! Sånn, nå har jeg sagt deeeet, og kan endelig innrømme at jeg ELSKET slutten og sukket henført over alt som ordnet seg til det beste, stikk i strid med min «jeg håper det ender ulykkelig». Hah! Hvem vil vel ha realisme når man kan få happy ending? Det var så romantisk at hjertet mitt banket i takt med skrittene de gikk mot hverandre. Smelt.

      Ja, les absolutt boka! Hvis du likte serien og syntes den var rørende, er boka et must. Nå som du kjenner hovedtrekkene i historien, kan du bare glede deg til alle de dickenske detaljene! Filmen med Gwyneth er kun noe tess hvis du synes at Ethan Hawke er dødsheit og har lyst til å se ham nesten kline med Gwyneth. Det var i alle fall det eneste jeg fikk ut av den da jeg så den for mange år siden, før litteraturvitenskapen og common sense tok meg. For å si det sånn: BBC-serien er ti ganger bedre. Godt nytt leseår til deg også, Anita!🙂

  4. Takk for et glimrende innlegg. Min samboer og jeg har fulgt serien med stooor interesse og jeg hadde faktisk tenkt å spørre hva du synes om den kontra boken, men nå slapp jeg! Jeg har ikke lest boken, synes serien var veldig bra. Men, jeg ble ikke umiddelbart grepet og jeg er enig i det du skriver om karakteren Estella. Slik jeg har oppfattet karakteren fra før av forventet jeg en vakker, iskald person, men synes hun karakteren ble altfor vanlig. I tillegg bleknet hun i forhold til Miss Havisham/G. Anderson som gjør en fantastisk jobb. Det gjør forøvrig flere av de andre også, jeg elsker de små detaljene som hever kvaliteten på serien.

    Det fine med å se denne serien er at jeg nå føler at jeg MÅ lese boka for å finne ut alt jeg har gått glipp av – og det liker jeg!

    Forøvrig gleder meg til å lese omtaler av The Monk i morgen – ble ferdig med den i formiddag og skal skrive et innlegg i morgen!

    1. Takk, Karin! Jeg syntes Gillian Anderson var strålende allerede etter de to første episodene og har ikke ord for hvor god hun var i siste. Men jeg gjentar at jeg gjerne skulle ha sett mer av henne, spesielt dersom de hadde hatt tid til å dvele lenger ved scenene. Som du sier er detaljene viktige her, og alle de tingene Pip fester seg ved med Satis House i kombinasjon med Miss Havisham burde i anstendighetens navn ha hatt større plass her. Og ja, les boken! Jeg fikk faktisk lyst til å lese den på nytt selv. Istedet skal jeg prøve å få lest Bleak House i 2013 – at last. Jeg har en følelse av at den er Dickens’ aller beste.

      Jeg rekker dessverre ikke å blogge om The Monk selv i morgen pga reise til Oslo og tre (!) runder med sykdom i julen, men jeg har lest en tredjedel av boken så langt og er veldig begeistret. Innlegg fra meg kommer enten mandag eller tirsdag, men både Marianne og Melusine er klare med innlegg imorgen i tillegg til deg. Jeg gleder meg stort til å lese!🙂

      1. Håper du er frisk igjen, migrene er vondt (holder seg heldigvis unna når man er gravid så det er supert!) og at du får en fin tur ned til Oslo igjen:-)

        Vi reagerte også på at serien var veldig kort, kun en timers episoder, forventet mye mer. Dessuten skjedde det veldig mye i den siste episoden sammenlignet med de to andre. Jeg elsker blant annet BBC-serien Pride&Prejudice fra 90-tallet som varer i åtte timer, der får man virkelig med alt. Men, som jeg sier (og du sier) – da må man lese boka for å få med seg alt!

      2. Takk for det! Akkurat nå er det bihulebetennelse som plager meg, men det er heldigvis mindre vondt enn migrene. Får man ikke migrene når man er gravid?? Det ante jeg ikke. Men da har jeg herved bestemt meg for å bli fembarnsmor – minst.

        Med et så godt utgangspunkt som de hadde for å lage en fantastisk serie er jeg veldig overrasket over at serien var så kort. Selv om siste episode var bra, måtte de rushe gjennom alt istedenfor å la ting utvikle seg sakte men sikkert mot høydepunktene. Du vil nok skjønne hva jeg mener når du leser boken. Pride and Prejudice er mitt yndlingseksempel på alt som har med BBC og filmatiseringer av klassikere å gjøre, så der er jeg hjertens enig. Den er et paradeeksempel på hvor vellykket man kan gjøre klassiker om til tv-serie!

      3. Skal ikke love gull og grønne skoger, men de flere jeg kjenner har vært migrene fri under graviditeten:-) God bedring – håper at bihulebetennelsen slipper fort!

        Nå må jeg lese boka, jeg blir bare mer og mer nysgjerrig!

      4. Tusen takk! Bihulebetennelsen er under kontroll, men nå har jeg fått feber i stedet… At det går an. Heldigvis får jeg lest noen sider Murakami innimellom slumringen, så det er ikke helt forgjeves. Håper du liker Dickens:-)

  5. Strålende og interessant innlegg. Jeg har ikke sett serien enda, men skal selfølgelig gjøre det, siden jeg elsker BBCs serier.

    Estella er åpenbart en rolle som krever ganske nyansert tolkning, og det blir feil å fremheve skjørheten og sårbarheten hennes i stedet for kulden og dysfunksjonaliteten. Hun skal vel også symbolisere overklassens hulhet og likegyldighet og vise hvorfor Pips lengsel er malplassert? Leste nettopp innlegget ditt og poenget om at hun også er et slags speil for Pip,- og det viser jo også hvorfor å fremheve den sensitive siden (fantes den?) til Estella blir feil. Pip trenger bekreftelsen til Estella (overklassen) og det er som du sier bekreftelsen som er det viktige, kanskje mer enn kjærlighet. For jeg opplever heller ikke Great Expectations først og fremst som en kjærlighetshistorie, men som en dannelsesroman og klassereise. En klassereise Dickens forvørig ikke oppmuntret gjennom denne boken. So much for upward mobility for the lower classes.

    Selv har jeg «store forventninger» .. til filmen, når enn den kommer (er den kommet allerede? Jeg har ikke fulgt godt nok med). Ralph Fiennes skuffer sjelden, og som Magwitch kommer han sikkert til å boltre seg. Og det må jo bli et skikkelig Burton-esque innslag med Helena Bonham Carter som Miss Havisham. Gleder meg allerede! Dessuten ryktes det sterkt at slutten er tro mot Dickens første og opprinnelige slutt, så da får du kanskje ønsket ditt oppfylt, Line!

    1. Tusen takk! Det hadde vært interessant å se en av de andre BBC-versjonene og hvordan de har gjort Store forventninger før. Jeg tror jeg har en eldre versjon liggende på dvd som jeg skal prøve å få sett i januar for å sammenlikne.

      Jeg kan ikke huske at Estella har noen sensitiv side, til det har Miss Havisham gjort en altfor grundig jobb. Det eneste jeg husker er at hun med tiden blir mindre likegyldig mot Pip og behandler ham litt mindre kjølig enn andre beilere. Det er først det forferdelige ekteskapet med Mr Drummle som gjør noe med Estella, og jeg husker henne som mer menneskelig i den siste scenen med Pip, etter at livet har vært hardt for dem begge. Til syvende og sist er det Mr Drummles kulde som knekker henne. Miss Havisham hadde ikke forutsett at Estella kom til å gifte seg med en mann som ikke lar seg knekke fordi han ikke elsker henne. En svakhet i planen, det der. Slik jeg leste boken, var det Biddy som representerte kjærlighet. Poenget er at Pip takker nei til kjærlighet fordi han heller vil erobre Estella. Når han møter Estella igjen, var det etter mitt skjønn ikke snakk om noen romantisk gjenforening. De forsones som venner og finner trøst i at begge forstår hva den andre har gjennomgått. Det er egentlig en mye finere slutt, synes jeg, selv om den er veldig vemodig. Nei, jeg tror at BBC her har falt for fristelsen til å omskrive Dickens ut fra helt andre hensyn enn romanen.

      Filmen må jeg se! Er det en kino-film, tror du? I så fall har du en date hvis du vil:-) Ingenting ville ha gledet meg mer enn å se den opprinnelige slutten på film. Da må de ha vært mer lojale mot karakterene underveis for å få det til å henge sammen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s