Stikkord: Virginia Woolf

Essayisten Woolf

to_the_lighthouseVirginia Woolf var akkurat det skrivesperren min trengte. I går tok jeg en pause fra Til fyret for å bla gjennom essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, en samling av Woolfs beste essay. Blant gullkorn på løpende bånd var det spesielt ett sitat som virkelig rørte meg. Det er avslutningen på essayet «Women and Fiction» (1928), som opprinnelig var et foredrag Woolf holdt for kvinnelige studenter ved Cambridge. Essayet dannet utgangspunktet for boken A Room of One’s Own (1929), der Woolf slår fast at kvinner ikke kan skape kunst før de tjener 500 pund i året og får et eget rom – i alle betydninger av ordet. Woolf skriver:

«Vi vil derfor spå at kvinner i kommende tider vil skrive færre romaner, men bedre romaner; og ikke bare romaner, men lyrikk og kulturkommentarer og historie. Men da ser vi naturligvis fremover mot en gyllen, kanskje imaginær tid da kvinner har det de så lenge har måttet unnvære – tid, penger og et eget rom.»

Jeg har lest – og elsker – A Room of One’s Own. Det som grep meg så sterkt i går er de to siste linjene, og særlig formuleringen «en gyllen, kanskje imaginær tid». Woolf var ikke engang sikker på om denne visjonen om skrivende kvinner var mulig å realisere. 85 år senere kikket jeg rundt meg, og konstaterte at jeg både har tid, penger og et eget rom der jeg kan skrive så mye jeg vil. Så jeg fant ut at det ble for dumt å ha skrivesperre når lesesirkelen har lest Woolfs Til fyret. Akkurat det tror jeg Woolf ville ha likt veldig godt. Det var nettopp denne muligheten hun ønsket seg for kvinner.

Men det er essayisten Woolf, som jeg er svært begeistret for. Essayisten Woolf er fenomenal. Hun er energisk, intelligent, kunnskapsrik, nysgjerrig, følsom, intuitiv, varm, rastløs, selvironisk og vittig. Hun bobler over av entusiasme og skapertrang, og jeg elsker skrivestemmen hennes. Noen av essayene hennes er rene pageturnere. Hun er definitivt min overkvinne hva ordrikdom og tankekaos angår, men det flyter så vanvittig bra likevel.

Den skjønnlitterære forfatteren Woolf har jeg derimot aldri gått helt overens med. Jeg har nå lest halve Til fyret, og underveis har jeg prøvd å finne svaret på hvorfor. Jeg kan ikke unngå å bli imponert over Woolfs språklige begavelse og den åpenbare litterære kvaliteten. Hun fortjener sin status blant de beste britiske modernistene, og det er vanskelig å forestille seg hvordan litteraturhistorien ville ha sett ut uten henne. Men det oppleves veldig tungt å lese, mye tyngre enn essayene. Til fyret er tung, Mrs. Dalloway tyngre, og The Waves et rent modernistisk helvete av en ugjennomtrengelig labyrint. Debutromanen The Voyage Out var mer tradisjonell i formen, og til gjengjeld husker jeg ingenting av den.

Men halvveis uti romanen har jeg i det minste funnet ut hva lunkenheten skyldes. Det er personligheten hennes. Tankene, erkjennelsene og innsiktene hennes er så spennende at jeg vil ha dem i klartekst, ikke i fiksjonsform. Det jeg elsker med skrivestemmen hennes i essayene er der i skjønnlitteraturen også, men i filtrert form. Det er henne, men bare indirekte. Det jeg liker best er når hun ikke dikter opp karakterer for å sette en idé ut i livet. Jeg liker henne best når hun bare skriver fritt om det hun tenker, uten mellomledd.

En annen ting er at stemmen hennes uansett er så ruvende og dominerende at den overdøver karakterene hennes i hukommelsen min. Mens jeg leser, er karakterene innsiktsfullt og ekstremt troverdig skildret, både i seg selv og i relasjon til andre. Men så snart jeg legger boken vekk, hører jeg bare Woolfs stemme. Karakterene får liv mens jeg leser, etterpå er de borte. De blir alle en del av hennes stemme; forglemmelige i seg selv, minneverdige i den grad de uttrykker hennes innsikt. De er alle henne, eller fragmenter av henne: Fru Ramsey, Ramsey, Lily Briscoe, Mrs Dalloway. En kombinasjon av hennes observasjoner eller projiseringer.

Det er for meg så innlysende at de har sprunget ut av hennes hode at fiksjonen på en måte blir overflødig. Fiksjonen blir bare til teknikker hun tester ut for å se om det funker, for å fornye romansjangeren. Det er klart, det var jo sånn modernistene holdt på – med varierende resultater – og Woolf er en glimrende modernist. Likevel melder den kjetterske og nærmest uhørte tanken seg: Hvor briljant ville ikke Woolf ha vært som postmodernist? Hvis hun ikke var den som tok på seg å fornye romankunsten etter de senviktorianske inntørkede patriarkene Arnold Bennett, John Galsworthy og H.G. Wells? Men istedet kunne ha skrevet med mindre fokus på andres (dårlige) form og mer på den formen som passet hennes talent, hennes stemme?

Det er en merkelig tanke, så klart. Man kan sikkert utføre det samme tankeeksperimentet om ørten andre klassiske forfattere. Likevel tenker jeg aldri det når jeg leser Jane Austen, Charles Dickens eller Franz Kafka. De er sin form, og de er sin perfeksjonerte form. Jeg klarer ikke å forestille meg at de kunne ha skrevet på en annen måte. Med Woolf klarer jeg knapt å tenke på noe annet. At formen er henne så fremmed. At den er så konstruert at den kveler alt livligheten hennes. At alt som egentlig er spennende med henne, forsvinner et sted mellom teori og praksis.

Derfor har jeg heller ikke så mye å si om Til fyret. Hvis jeg skal sammenlikne den med andre romaner, er den genial. Istedet sammenlikner jeg den med hva jeg tror bodde i Virginia Woolf, og da synes jeg ikke at den yter talentet hennes rettferdighet. Hvilket er et stort kompliment, selvfølgelig.

Neste gang jeg skal lese Woolf, bortsett fra essayene hennes, velger jeg hennes selvbiografiske skrifter. De er utgitt samlet under tittelen Moments of Being (1985). Vanligvis interesserer jeg meg ikke stort for forfattere og deres liv, og jeg liker heller ikke selvbiografisk litteratur. Men Woolf er et hederlig unntak. Jeg er overbevist om at hun unngår alle fellene andre forfattere gladelig hopper uti når de skriver om seg selv. Jeg tviler i alle fall på at hun skrev om seg selv fordi hun var selvopptatt, lat og manglet fantasi, eller at hun skrev med dårlig skjult forfengelighet.

Uansett hva man velger, må man lese noe av Woolf før man dør. Jeg avslutter med et fantastisk sitat fra essayet «Er jeg en snobb?» (1936), fra en samtale mellom Virginia Woolf og ovennevnte tørrpinn, forfatteren Arnold Bennett. De møttes i et selskap dagen etter at Bennett hadde «skjelt ut» en av Woolfs romaner.

«Jeg beklager, fru Woolf, at jeg skjelte ut boken Deres i går kveld …»

Han stotret. Og jeg buste ut, helt oppriktig: «Jeg har selv valgt å utgi bøker. Jeg får ta følgene.»

«Jo – jo visst,» stotret han. Han godtok visst det. «Jeg likte ikke boken Deres,» fortsatte han. «Jeg syntes det var en riktig dårlig bok …» Han stotret igjen.

«De kan umulig mislike mine bøker mer enn jeg misliker Deres, herr Bennett,» sa jeg.

Jeg vedder på at minst halvparten av de som leser dette innlegget, vil tenke: «Hvem faen er Arnold Bennett?!» Det må man jo kunne kalle et nydelig poeng.

Lesesirkel 1001 bøker: Til fyret

to_the_lighthouseDet er tid for lesesirkel igjen, og denne gangen leser vi Virginia Woolfs Til fyret (To the Lighthouse). Romanen ble utgitt i 1927, og er Woolfs mest kjente ved siden av Mrs. Dalloway. Woolf er blant de forfatterne som har flest bøker med på 1001-listen, spesielt den originale listen fra 2006. I tillegg til To the Lighthouse og Mrs. Dalloway er hele sju romaner tatt med der: Orlando, Night and Day, The Voyage Out, The Waves, Between the Acts, Jacob’s Room og The Years. Så hvis dagens lesesirkelbok falt i smak, er det mer der det kommer fra.

Fra 1001-boken: Til fyret er Virginia Woolfs mest selvbiografiske roman. Her fremstiller hun sine foreldre Julia og Leslie Stephen gjennom de fiktive personene herr og fru Ramsey. Romanen er bygget opp rundt to dager, med ti år imellom.

I første del, “Vinduet”, skildres familien Ramsey og et utvalg gjester en dag på den øya i Hebridene hvor de har sommerhuset sitt. Bokens sentrale del, “Tiden går”, er et eksperiment i modernistisk fortellekunst hvor Woolf tar inn i romanen fremstillingsformer som er hentet fra den nye filmkunsten. Fru Ramsey dør, og verdenskrigen griper inn og splintrer historien og opplevelsene. I siste del, “Fyret”, fullfører kunstneren Lily Briscoe sitt maleri av fru Ramsey – tidligere har ikke kunstneren fått tak på “visjonen” av henne. Herr Ramsey og hans to yngste barn, James og Cam, kommer frem til fyret etter den reisen som blir planlagt i romanens aller første ord.

Boken er en slags spøkelseshistorie hvor Woolf gransker dødens virkning; hun fremstiller den indirekte, slik at den gir gjenklang gjennom hele beretningen. Det er en inngående utforskning av tiden og hukommelsen, av viktoriatidens maskuline og feminine konvensjoner og av forholdet mellom kunsten og det den forsøker å fange inn.

Jeg begynte på boken i går, og håper å lese den ferdig og blogge om den i morgen. Dagen i dag har jeg satt av til å lese innleggene deres; om Til fyret, Det røde rommet og de forsinkede innleggene om Northanger Abbey. Jeg har innsett det nå, at jeg ikke klarer både å skrive mitt eget innlegg og lese alle andres på én dag. Forrige måned prioriterte jeg mitt eget innlegg, denne gangen blir det motsatt. Det er veldig lenge siden jeg satte av en hel dag til bare å lese andres blogger, så det blir bra!

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om Til fyret tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

Husk å stemme på lesesirkelbok for juni 2014! Avstemningen stenges i dag.

God søndag!

Endelig ferie!

I går hadde jeg min første ordentlige feriedag, og det feiret jeg med å lese ferdig August Strindbergs Det røde rommet. Nerdepoeng til meg! Jeg likte boken godt og skjønner hvorfor den har klassikerstatus, men det var vanskelig å henge med i Strindbergs analyse av et samfunn jeg overhodet ikke kjenner. Jeg er glad jeg leste boken, og er like glad for å være ferdig. Det røde rommet anbefales varmt til tålmodige eller spesielt interesserte lesere, og Strindberg skriver virkelig godt – i verdenshistorisk forstand. Og så lærte han meg et nytt ord: Brennevinslitterat. Det er – på så mange måter – et verdifullt ord å kunne for en litteraturviter. Spesielt når fornærmelser skal deles ut sent på kvelden.

Ferien varte ikke så lenge, for i dag var jeg tilbake på jobb igjen. Min definisjon av ferie inkluderer nemlig to arbeidsdager i uken i statens tjeneste. Det føles som ferie så lenge jeg har fri fra manuslesing fem dager i uken, og vi har sommertid med sju timers arbeidsdag. Jeg vet ikke om det gir meg enda flere nerdepoeng, eller om det betyr at det bare er skikkelig gøy å jobbe i staten. (Eller om de bare ansetter nerder som meg i staten, som ikke vet hva «skikkelig gøy» er for noe.) Uansett er det good times, for de neste åtte ukene kan jeg lese akkurat det jeg vil, og så mange bøker jeg orker.

Jeg har en skikkelig fæl skrivesperre for tiden, og klarer ikke å skrive så mye fornuftig om verken det ene eller det andre. Men lister funker alltid, og jeg har satt opp en liste over de første tre bøkene som skal leses i ferien. Flere bøker enn det er jeg ute av stand til å planlegge i forkant.

1. Jo Nesbø – Politi

For mange en innlysende førsteprioritet i disse dager. For meg ikke spesielt innlysende, ettersom jeg er både tålmodig og bedagelig og har nok å lese fra før. Dessuten er jeg like god til å spare på bøker som jeg var til å spare på godteri da jeg var liten. En lett blanding av selvdisiplin og masochisme. Men fine tenner, det har jeg da. Jeg fikk Politi tilsendt fra Aschehoug, og for en gangs skyld skal jeg skubbe alt annet til side for et leseeksemplar. Jeg må nesten det, for det er bare et spørsmål om tid før en eller annen skravlesyk tulling spoiler hele handlingen for meg. Hittil har jeg unngått å lese alle anmeldelser av boken, og oversett Nesbø-hysteriet som snur halve Norge på hodet for tiden. Jeg gjør mitt beste for å bevare følelsen av at når jeg åpner Politi, så er Harry Hole bare min. Og min blir han, fra og med torsdags morgen. Det føles litt som å glede seg til julaften midt på sommeren.

2. Virginia Woolf – Til fyret

Til fyret blir ren pliktlesing, og ikke bare fordi den er lesesirkelbok i juni. Jeg har enorm respekt for Virginia Woolf som tenker og skribent, og mener hun hadde et sjeldent essayistisk talent. Men romanene hennes klarer jeg ikke å like. De er for kunstige og intellektuelle, sofistikerte og livløse. Men enhver litteraturviter med respekt for seg selv (og evnen til å ta litterære referanser) har lest Til fyret. Jeg har selvrespekt, og dermed er det bare én ting å gjøre. Det er likevel noe helt annet å pliktlese klassikere av dette kaliberet enn å pliktlese moderne bøker bare fordi de tilfeldigvis er snakkiser for øyeblikket. Jeg føler en kriblende blanding av ærefrykt og historisk sus hver gang jeg leser bøker som millioner av mennesker har lest før meg, de fleste av dem i en annen tid, et annet sted. Om handlingen er kjedelig, føler jeg meg likevel som en del av verdenshistorien. En bitteliten og ubetydelig del, men det er nettopp min egen litenhet jeg liker å kjenne på. Jeg er liten, litteraturen er STOR. Og Virginia Woolf bør absolutt leses i damenes år 2013.

3. Moshin Hamid – Slik blir du styrtrik i Asia

Før jeg feiret ferien med å lese ferdig Det røde rommet i går, feiret jeg med å vaske trappen i gården. Mens jeg vasket, fant jeg ut fire ting. 1. Jeg har en eksepsjonelt sterk rygg til å være et skarve fruentimmer. 2. Renholdsyrket er likevel ikke noe for meg. 3. Jeg har skikkelig lyst til å lese indisk litteratur. 4. Jeg elsker indisk mat. Jeg er usikker på hvordan punktene 1 og 2 førte til 3 og 4, men tror det skyldes varmen, svetten og det å utføre hardt fysisk arbeid uten lønn. Etter et kjapt blikk i hyllene fant jeg ut at jeg har en del indisk litteratur stående, men Moshin Hamids roman er den nyeste og absolutt korteste. Solgt! Det blir sommer tikka masala style.

Hvis skrivesperren min blir langvarig, kommer jeg til å perfeksjonere listeformen her på bloggen i sommer. Jeg håper selvfølgelig at det blir unødvendig, selv om jeg mener at man aldri kan få for mange lister over bøker. I så fall lover jeg å komme tilbake med lister over bøker jeg faktisk har lest neste gang. Eventuelt noe annet i agurksjangeren.

Until then: Harry Hole er tilbake!

Store forventninger

«Det er ikke vanskelig å forestille seg en Dickens som trollbinder en forsamling rundt et leirbål. Han har også en gudbenådet evne til å skape minneverdige skikkelser, bl. a. fordi han så ofte fremstiller dem med en superb blanding av komikk, ironi og dyp hengivenhet. Dertil kommer at han er en samtidskronikør av en slik art at en moderne leser kan få fornemmelsen av at 1800-tallets England mer var Dickens’ verk enn en historisk realitet, eller at det oppstod i kjølvannet av bøkene hans.» – Henning Hagerup i innledningen til Store forventninger.

Charles Dickens’ roman Store forventninger var lesesirkelbok i januar, men jeg klarte ikke å lese den ferdig tidsnok. Dermed ble den tatt frem sporadisk mellom andre bøker, og til slutt ferdiglest etter skippertaksmetoden. Jeg likte boken, det var ikke det. Men i midtpartiet ble Pip så egoistisk, Miss Havisham så ondskapsfull og Estella så kald at jeg hadde vanskeligheter med å oppholde meg i boken lenge av gangen, og oppsøkte istedet mer oppbyggelige bøker for å unngå litterært tungsinn. Det ble atskillig lettere å lese så fort den karakteristiske dickenske sentimentaliteten slo til med full kraft mot slutten av boken, og det skulle angres, gråtes og tilgis i stor skala.

Men, altså. Store forventninger.

Pip er foreldreløs og bor sammen med sin langt eldre søster og hennes mann Joe. Søsteren er en furie, Joe snill som dagen er lang. I bokens første kapittel blir Pip skremt til å hjelpe en rømt straffange med å skaffe mat og en fil han kan fjerne fotlenken med. Møtet med den skremmende fangen hjemsøker Pip i lang tid etterpå. Men han får andre ting å tenke på når distriktets mest eksentriske kvinne, Miss Havisham, sender bud på Pip. Hun vil betale ham for å komme på regelmessig besøk i gravkammeret av et hus hun bor i. Miss Havishams liv stoppet opp da hun ble vraket på bryllupsdagen i sin ungdom. Hun går fortsatt i brudekjolen, og har stoppet alle husets klokker på det tidspunktet da hun fikk vite at brudgommen ikke ville dukke opp. Hun holder ikke styr på dagene, og ser aldri dagslys. Miss Havisham har ikke så mye å by på annet enn vakre Estella, den kalde og hånlige adoptivdatteren sin. Pip forelsker seg dypt og inderlig, og Estella blir heretter punktet som hele Pips liv dreier seg rundt. Så mye, faktisk, at han glemmer formaningen han har fått gjennom hele barndommen: Å vise takknemlighet overfor de som har tatt hånd om ham.

Pips eneste drøm er nå å bli en ordentlig gentleman, slik at han kan bli en verdig mann i Estellas øyne. En dag går deler av drømmen i oppfyllelse. En advokat fra London dukker opp for å fortelle Pip at en hemmelig velgjører ønsker å gjøre ham til en gentleman. Pip må flytte til London for å få en skikkelig utdannelse, og han forlater villig og gjerne lærlingkontrakten i Joes smie til fordel for sine Store Forventninger. Endelig er drømmen om Estella innen rekkevidde.

Det er mye å si om Store forventninger, men med tanke på at boken har vært så til de grader populær siden utgivelsen i 1860-61, regner jeg med at det meste allerede er blitt sagt. For min del var høydepunktet med boken kombinasjonen av humor og sentimentalitet, og måten dette utspilles på gjennom karakterene. Noen av karakterene er både humoristiske og sentimentale figurer (blant annet Joe og Magwitch), andre er rene karikaturer. Men selv de komiske figurene er spill levende under den karikerte overflaten, og representerer enten forbilledlige menneskelige egenskaper eller tilsvarende dårlige. I likhet med de andre Dickens-romanene jeg har lest, spesielt Dombey and Son, er det disse bifigurene som står for mye av humoren i boken. Her heter de Mr. Pumblechook, Mr. Wemmick, Mr. Jaggers og Mr. Wopsle – bare for å nevne noen. Dickens skaper snodige karakterer som han deretter plasserer i situasjoner hvor særegenhetene deres får fritt spillerom. Som i denne pubscenen fra Pips barndom, hvor snille og trauste Joe viser sin ubehjelpelige konversasjonskunst og blir «reddet» av Shakespeare-entusiasten og klokkeren Mr. Wopsle:

Den fremmede kastet et nytt blikk på meg – fremdeles knep han det ene øyet igjen, som om han siktet på meg med sin usynlige pistol – og sa: «Han er visst en dugelig pode, han der. Hva er det dere kaller’n?»

«Pip,» sa Joe.

«Er Pip døpenavnet?»

«Nei, ikke døpenavnet akkurat.»

«Men etternavnet er kanskje Pip?»

«Nei,» sa Joe, «det er et slags oppnavn han gav seg sjøl da’n var liten, og som vi bruker på’n.»

«Sønnen deres?»

«Tja,» sa Joe ettertenksomt – det var selvfølgelig slett ikke nødvendig å tenke over saken, men det var liksom det som var omgangsformen på Three Jolly Bargemen; her skulle alt tenkes vel igjennom mens man smattet på pipen. «Nja – nei. Nei, han er’ke akkurat det.»

«En nevø?» sa den fremmede.

«Tja,» sa Joe, og på nytt la han ansiktet i dypsindige folder, «han er’ke – nei, jeg skal’ke lure deg, han er ikke – nevøen min heller.»

«Hva i helsike er han da?» spurte den fremmede, hvilket jeg syntes var en unødig voldsom spørsmålsform.

Mr. Wopsle gav nå sitt besyv med, som en som visste alt om familieforhold, og som i egenskap av sin profesjon hadde god greie på hvilke kvinnelige slektninger en mann ikke kan gifte seg med, og han forklarte nå forholdet mellom Joe og meg. Nå som han først var i gang, så Mr. Wopsle sitt snitt til å runde av med et fryktinngytende, snerrende utdrag fra Kong Richard III‘s liv og død, og han syntes åpenbart at han hadde rettferdiggjort utbruddet da han la til – ‘som poeten sier’.

Snodige karakterer, overraskende dialoger, pussige situasjoner – dette er det jeg liker aller best med Dickens. Det skyver som regel det mer forutsigbare hovedplottet litt ut i skyggen. Den frodige fantasien skaper en helt egen nysgjerrighet til boken, for han kan virkelig finne på hva som helst, og alt beskrives med like sterk innlevelse. I bokens etterord skriver John Irving at Dickens’ viktigste prosjekt er å røre leseren til latter og gråt, han er ikke en forfatter som forsøker å appellere til intellektet. Samtidig presenterer han en overbevisende forsvarstale for de sentimentale trekkene ved Dickens, de trekkene som vanligvis brukes mot ham:

«For en moderne leser er det altfor ofte slik at når en forfatter er på grensen til å bli sentimental, har han allerede gått over streken. Men som forfatter er det feigt å være så redd for sentimentalitet at man helt og holdent styrer utenom. Det er typisk – og unnskyldelig – for forfatterspirer at de unngår kliss ved ganske enkelt å nekte å skrive om mennesker, eller ved å nekte å plassere sine personer i sterkt følelsesladede situasjoner. En novelle som handler om en fire-retters middag sett fra gaffelens synsvinkel, kan aldri bli sentimental; det kan på den annen side tenkes at den ikke gjør særlig inntrykk på oss, heller. Dickens beveget seg med velberådd hu på kanten av det sentimentale.»

I motsetning til andre moderne lesere, er Dickens’ sentimentalitet en av grunnene til at jeg liker bøkene hans så godt. Han fornekter seg ikke, og skildrer skamløst de mest tåredryppende scener med en slik overbevisende innlevelse at jeg blir betatt. Og rørt. Hvis jeg har forstått Dickens rett, er det gjennom hjertet de store forandringer skjer, ikke hodet. Men intellektet fikk da noe å bryne seg på, det også. Spesielt i den meget spesielle karakteren Miss Havisham, det personifiserte Brustne Hjerte. Bitter, hatefull, hevngjerrig. Hun er avskyelig og herlig på en og samme tid. Det var likevel betydningen Estella får for Pip som interesserte meg mest. Gjennom hele boken kaller han det kjærlighet. Jeg er i tvil. Store forventninger er en oppvekstroman og en dannelsesroman, og for Pip er det ingenting som preger både oppvekst og dannelse så sterkt som Estella. Med jevne mellomrom leser jeg bøker som minner meg om Virginia Woolfs påstand fra det feministiske essayet Et eget rom:

“Women have served all these centuries as looking-glasses possessing the magic and delicious power of reflecting the figure of man at twice its natural size. […] If she begins to tell the truth, the figure in the looking-glass shrinks; his fitness for life is diminished.”

Pips møte med Estella mener jeg hører hjemme i denne kategorien. Estella speiler Pip nådeløst og uten formildende trekk, og Pip liker ikke det han ser. Han oppdager plutselig at han er fattig, tarvelig og uskolert, med stygge klær. Pips barndom er ikke den lykkeligste man kan tenke seg, med en hissig og lunefull søster og fattigslige omgivelser (uten Store Forventninger). Det interessante er at dette egentlig er nok for Pip. Han har en fremtid med sin beste venn Joe, og (underforstått) med den like fattige jenta Biddy. Når han blir gammel nok skal han arbeide som lærling i Joes smie, og dette er noe begge gleder seg til. Enter Estella, opplært av den hevngjerrige Miss Havisham til å være kald og hovmodig, og til å gjøre gutter og menn ulykkelige i sin beundring av en uoppnåelig vakker kvinne. Den unge Pip biter på kroken, og oppdager plutselig hvor utilstrekkelig han er i forhold til den skjønne Estella. Han skammer seg over seg selv. Og han skammer seg over Joe.

«Noe av det sørgeligste som kan skje, er at man begynner å skamme seg over sitt eget hjem. Det kan godt være at det er forferdelig utakknemlig, og at straffen for å gjøre noe slikt er rettferdig og velfortjent, men at det er sørgelig, det kan jeg bekrefte.»

Pip forklarer sin egen skam og Estellas voldsomme makt over selvbildet hans som kjærlighet. I lys av Virginia Woolfs sitat anser jeg det som mer sannsynlig at hans besettende ønske om å bli bra nok for Estella snarere handler om et behov for å reparere skaden hun har påført egoet hans. Etter møtet med Estella er det ren overflate som teller: status, penger, utdannelse og en gentlemans verdighet. Vennskap, lojalitet og oppriktig kjærlighet vender Pip ryggen til når han setter kursen mot London, og det er først når livet har overkjørt ham fullstendig at han er i stand til å se hva han har tatt for gitt. Frem til da jakter han på Estella i håp om å reparere skadene. Han elsker ikke Estella; han trenger bekreftelse på at han er god nok for henne. En vesentlig forskjell.

«Aldri opplevde jeg så mye som en times glede i hennes selskap, men ikke desto mindre kvernet alle mine tanker om hvor lykkelig jeg ville bli dersom jeg kunne være sammen med henne livet ut.»

Selvbedrag og illusjoner. Når den hemmelige velgjøreren avslører seg for Pip, begynner forandringen han må gjennom for å kunne skille det viktige fra det uvesentlige. Hvis Pip noen gang virkelig elsker Estella, er det nå det skjer. Om ikke helt og holdent for hennes egen del, så i det minste fordi deres liv og skjebne har vært forbundet siden de var barn. Pip blir ulykkelig men klok når Dickens kliner til med sentimentale innsikter og forsoninger. Det er ingen store forventninger igjen på slutten, men det er nok til det beste.

Nå er slutten på Store forventninger et tema for diskusjon i seg selv. Dickens forandret nemlig på den originale slutten fordi den var for lite lykkelig. For de som har lest boken, men ikke den opprinnelige slutten, finner du den her. I den opprinnelige slutten møtes Pip og Estella igjen mange år senere og Estella er på sitt andre ekteskap. I den nye versjonen møtes de derimot igjen i siste kapittel, og forsones med hverandre. De går hånd i hånd ut av handlingen, og det er åpning for at det blir de to likevel. Den originale slutten er i dag generelt ansett for å være bedre enn den nye, lykkeligere slutten, fordi den opprinnelige er mer realistisk. Men John Irving har (selvfølgelig) et meget godt poeng i sakens anledning, når han påstår at endringen var til det beste. En mer sentimental slutt, utvilsomt, men som han påpeker: Dickens er sentimental, og han skrev aldri realistiske romaner. Det blir helt feil å skulle avslutte en urealistisk roman på en realistisk måte, en måte som ikke passer med Dickens’ øvrige modus operandi. At Estella skulle gifte seg med en landsens lege etter mange års forferdelig ekteskap synes jeg dessuten er lite sannsynlig når hun har en formue å leve av. Enten Pip eller ingen, mener nå jeg. Leve romantikken!

Selv om jeg likte Store forventninger godt, har jeg på følelsen av at jeg fortsatt har til gode de beste romanene av Dickens. De jeg tror jeg kan like enda bedre er Bleak House, The Pickwick Papers, The Old Curiosity Shop og David Copperfield. De to første står på agendaen senere i år, men det spørs hva jeg rekker. For å trekke frem Irving igjen, og avslutte der, er det nemlig noe ved Dickens som gjør at det tar tid å komme gjennom mursteinene hans:

«Det er et håpløst foretagende å skumlese Dickens; man går glipp av så mye at man ikke skjønner noen ting. Han sørget for at hver eneste setning skulle være lettlest fordi han ville at hver eneste setning skulle bli lest.»

Lite oppløftende nyheter for de som foretrekker fiffig leseteknikk. Men du bør lese Dickens. Ikke la deg skremme av klassikerstempelet, lengden på bøkene eller språket. Ragnhild Eiklis norske oversettelse av Store forventninger er glimrende og gjennomarbeidet, og flyter så godt at boken gjerne kan leses på norsk. Det går nok litt raskere. Hennes norske oversettelse av Bleak House kommer senere i år, og den trumfer originalen for min del. Jeg gleder meg.

Min leserpersonlighet – hva er din?

Jeg hadde egentlig aldri tenkt over at jeg hadde en leserpersonlighet før Norunn la ut en hjemmesnekret test på bloggen sin. Jeg trodde rett og slett at jeg var en leser, punktum, og at alle leste som meg. Så feil kan man ta. Jeg må ha sovet meg gjennom alle forelesningene om leserrespons-teori. Ut fra Norunns kriterier er jeg en kantiansk leser (plikt, samvittighet, struktur). Du kan ta testen her.

1) Leser du rutinemessig bøker om igjen?

Aldri. Livet er for kort, jeg leser for nøye, og det er for mange bøker å lese. Jeg har imidlertid tenkt å gjøre et unntak en eller annen gang i fremtiden for min favorittbok Kaptein Corellis mandolin av Louis de Bernières. Må sjekke om jeg liker den ti år++ etter første gang jeg leste den.

2) Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?

Definitivt. Jeg er Bokklubbenes verste mareritt, og krever nye omslag tilsendt hvis de er blitt ødelagt i frakt (Jeg vet: Jeg er gal. Men VIP-kunde, tross alt). Jeg liker imidlertid at bøker har noen skrammer ETTER at jeg har lest dem, som bevis på anstrengelsen.

3) Har du lister av bøker du planlegger å lese?

Går det an å lese uten? Ordnung muss sein. Men jeg blir bekymret over å se at jeg har over tre hundre bøker på listen, og det er bare bøkene jeg allerede eier som jeg ikke har lest. Kommer jeg til å rekke alt i løpet av et liv? Jeg utsetter å lese Tolstojs Krig og fred så lenge jeg kan, for jeg skal ha på gravsteinen min at jeg har lest den. Og så lenge jeg ikke leser den, kan jeg jo ikke dø.

4) Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?

Det er like vanskelig hver gang. Prøver å variere sjangre, forfatterens nasjonalitet, kjønn og epoke slik at det blir noenlunde balanse. Men lar meg overtale av tiltrekkende omslag og behagelig font.

5) Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?

Niks. Men hvis anmeldere med sans for smal, ny, norsk litteratur er vill av begeistring, mister jeg interessen. Helt.

6) Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?

Alltid. Koste hva det koste vil. Jeg har gjort kun fem unntak så langt i mitt liv: Sølvhingstens arv (hvem pokker skriver barnebok med en hest som hovedfigur?), Iliaden av Homer (kom halvveis. For mye krig. For lange stamtavler), Den guddommelige komedie av Dante (Inferno bra. Skjærsilden kjedelig. Paradis helt krise) Virginia Woolfs debutroman The Voyage Out. Og Thomas Hardys Jude the Obscure. Utover det er min samvittighet ren.

7) Hvor mye leser du hver dag?

Altfor lite. Sukk.

8 ) Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?

Nei. Men jeg tenker ofte at jeg burde spise sunnere og trene oftere. Eller, jo: Jeg burde lese mer. Og fortere.

9) Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.

Handling, helt klart. Godt språk er en bonus, men er ikke verdt å lese uten bra handling/prosjekt. På den andre siden er det mye bra handling/gode prosjekter som går i vasken på grunn av elendig språk. Opplagt, ikke absurd spørsmål.

10) Regner du mer enn 60% av din lesertid som avslapning?

Nei, dessverre. Jeg er en yrkesskadet litteraturviter og er alltid på jobb.

11) Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt?

Alle tre samtidig, takk! Når alle tre er på plass, er jeg overlykkelig. Hvis jeg skal være presis, foretrekker jeg dannelsen som underholder meg så mye at jeg ikke merker at den kommer snikende. Flukt tolker jeg som total innlevelse, og jeg liker det når det en sjelden gang skjer.

12) Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?

Nei. Margit Sandemos Sagaen om Isfolket er grunnen til at jeg ble lidenskapelig bokelsker og litteraturviter, og det innrømmer jeg gladelig. Om jeg hadde likt den i dag, er en annen sak.