Ifølge prologen i En rekke avbrutte forsøk ble Selma Lønning Aarø møtt med skepsis da hun hadde skrevet en bok om en blind, jødisk mann på førti år, fordi hun umulig kunne ha god kjennskap til hva hun skrev om. Ikke er hun blind, ikke er hun jødisk, og hun er i hvert fall ikke en mann på førti. Hun resonnerer seg frem til at det tydeligvis ikke holder å ta fantasien til hjelp når bok skal skrives, for her er det bare virkeligheten som gjelder. Og den eneste virkeligheten forfatteren virkelig kan gjøre krav på, er hennes egen. Vel, nesten. For som hun også kommer frem til: «I det øyeblikket forfatteren skriver en bok om seg selv, skriver hun også en bok om sine pårørende. Dette innebærer et ansvar, tenker forfatteren. Hun vil gjerne gjøre alt så ordentlig som mulig, og hun bestemmer seg for å vise teksten til de involverte etter hvert som den blir til. Det er det tryggeste – og det enkleste, tenker forfatteren.» En refleksjon som blir desto morsommere hvis man forestiller seg noe tilsvarende på første side i Knausgårds Min kamp.
Som sagt, så gjort. Forfatteren beslutter å skrive boken mens hun er på sommerferie med mann og barn hos foreldrene på vestlandet. Boken veksler mellom kapitlene som omhandler oppveksten, og familiens reaksjon på det hun har skrevet. Forfatteren finner raskt ut at det kanskje er det tryggeste å vise boken frem, men det er definitivt ikke det enkleste. For det er sjelden familiemedlemmene er enige i hvordan ting skjedde, og forfatteren tar seg dessuten noen friheter underveis. Spesielt moren blir helt forferdet over alle løgnene og halvsannhetene forfatteren skriver om sine nærmeste, særlig når forfatteren fremstiller faren som en barnemishandler med økonomisk kriminalitet på samvittigheten. Noe forfatteren må innrømme er overdrevet, men vil ha med likevel fordi det egner seg så godt på trykk. Det er ikke så enkelt å holde seg til virkeligheten når man er vant med å dikte opp ting.
Hvis man går med en selvbiografi i magen, kommer man muligens på bedre tanker etter å ha lest En rekke avbrutte forsøk. Men Selma Lønning Aarø har med dette neppe skrevet en selvbiografisk roman. Det er snarere en humoristisk roman om det å skrive selvbiografisk, hvor karakterenes ulike oppfatninger av fortiden skaper utallige komiske situasjoner. Romanen er dessuten en humørfylt reise tilbake til 80-tallet. Selv om Selma Lønning Aarø er noen år eldre enn meg, husker jeg mye av klærne, lekene, musikken, tv-programmene og hårfrisyrene hun skriver om. Det er en humoristisk oppvekstroman, noe jeg gjerne hadde sett mer av i norsk litteratur.
«Jeg skal bli som jenta i ‘Flashdance’. Jeg skal ha en drøm og jeg skal gjennomføre den, bli lagt merke til. Men alt dette er lenge til og jeg kan gjerne bli sveiser først. Det første året som sveiser skal jeg gå i ett med kjeledressene. Jeg skal ha kaffe på termos og skit under neglene. Jeg skal jobbe nattskift og dagskift og kveldskift. Men når jeg blir lei av å sveise skal jeg flytte til New York, bo i et lagerlokale og bli verdensberømt danser med leggvarmere. Det vil antakelig overraske de fleste at jeg er så flink til å danse.»
Det som ofte gjør boken morsom er at den unge Selma i oppvekstdelen tenker og snakker som en ungjente. Men den voksne Selma skinner alltid gjennom i måten hun kommenterer og harselerer med den barnslige tenkemåten. Selma er sannsynligvis ikke spesielt god til å danse, men en ungjente kan da ikke la slike bagateller påvirke fremtidsplanene sine. Lønning Aarø leker seg med alvoret man finner i barnesinnet og andre oppvekstromaner, og skriver med en selvironi og villighet til å utlevere seg selv som sjarmerer. Hva som er sant eller ikke, er aldri et poeng for leseren. Man skal jo som kjent aldri ødelegge en god historie ved å fortelle sannheten, og Lønning Aarø skriver godt enten det er påfunnet eller sant.
Bokens svakhet er at den avsluttes for brått. Romanens prosjekt skal riktignok være en rekke avbrutte forsøk på å skrive en oppvekstroman, og det er sannsynligvis grunnen til at oppvekstdelen blir hengende i løse lufta til slutt. Forfatteren i boken begrunner dette med at det er umulig å skrive når alle skal mene noe underveis. Men jeg satt igjen med følelsen av at det var den virkelige forfatteren som gikk lei av prosjektet, ikke forfatteren i romanen. Jeg er delvis enig med kommentaren fra forfatterens ektemann, forlagssjefen, som påpeker at «Dette er jo ingen historie. Du må gi leseren noe mer. […] Historien bør ha en begynnelse, en midte og en slutt. Du må knytte historiene sammen». Jeg synes både begynnelsen og midten fungerer ypperlig. Det finnes mange måter å lage en historie på, men det er som regel slutten som avgjør hvordan helheten oppfattes. Når slutten blir for løs, virker resten av romanen fort litt tilfeldig, og det undergraver mye av prosjektet. Men jeg kan nærmest garantere at man får en underholdende lesestund med En rekke avbrutte forsøk, for boken er morsomt skrevet og godt funnet på.
Lines bibliotek 