Stikkord: norsk litteratur

Mitt litterære 2014

Jeg har vært sent ute med å formulere lesemål for 2014, og hatt litt vanskelig for å bestemme meg for hva jeg skal prioritere å lese i år. Alle som kjenner meg eller har fulgt bloggen min en stund vet at jeg elsker å tvangslese litteratur. Jeg blir litt skeptisk hvis lesingen går for lett, og regner det som et tegn på begynnende åndelig forfall. Derfor velger jeg sjelden bøker ut fra hva jeg har lyst til å lese akkurat der og da. I stedet velger jeg bøker ut fra en overordnet plan, et slags system, fordi det handler mye om prioritering. Leser jeg for mye utenlandsk litteratur, er det mindre tid til norsk. Klassikere leses på bekostning av samtidslitteratur. Romaner på bekostning av lyrikk. Underholdningslitteratur på bekostning av bøker som kan gjøre meg klok, smart og lykkelig. Jeg prøver hele tiden å finne en slags balanse, sånn at jeg får lest variert nok.

Hvis jeg alltid hadde lest ut fra lystprinsippet, er jeg redd jeg hadde endt opp med å velge så tilfeldige bøker at jeg hadde gått glipp av den litteraturen som virkelig gir meg noe. Jeg nærer en grunnleggende mistillit til mine egne impulser. Ved å ha lesemål tvinger jeg meg selv til å tenke over hva jeg ønsker å prioritere, og hva jeg vil nedprioritere. Og for å få det til, trenger jeg konkrete mål.

De lesemålene jeg hadde for 2013 var for store, altfor store. De var sannsynligvis et resultat av at jeg var så underernært på skjønnlitteratur etter en travel høst i 2012 at jeg glemte at jeg også hadde et liv å leve. Jeg trodde visst at jeg bare skulle sitte inne og lese. Sånn ble det heldigvis ikke. Jeg er altfor sosial og rastløs til å kunne lese hver dag og lese mye. Jeg er dessuten for opptatt av å lese nøye, ha tid til å tenke, stoppe opp ved gode setninger og tenke over det jeg leser til å kunne lese hundre bøker i året. Lesemålene mine må lages deretter.

I år har jeg bestemt meg for at lesemålene mine skal være relevante for bloggen. Etter å ha blogget i snart fire år vet jeg at jeg trenger å forandre på ting innimellom for ikke å gå lei. I 2014 er det viktigste målet for bloggen min å være mer bevisst på hvilke bøker jeg bruker tid på å skrive om, og hvilke bøker jeg mener får mer enn nok oppmerksomhet andre steder. Derfor er det ikke så mange anmeldelser her for tiden. Jeg har latt de leste bøkene hope seg opp en stund, og så vil jeg plukke ut de verdigste kandidatene og skrive om dem fremover. Jeg tenker at én anmeldelse i uken er mer enn nok. Mer enn det orker ikke jeg å skrive eller dere å lese.

Norsk litteratur

I 2013 begynte jeg for første gang å følge med på norsk samtidslitteratur. Jeg leste femten utgivelser fra 2013 og fire fra 2012, og likte mye av det jeg leste. Først famlet jeg og visste ikke i hvilken ende jeg skulle begynne i, men jeg lærte fort. De første forlagene har nå sendt ut vårlistene sine på mail, og jeg er blitt en djevel på å sile. Jeg vet hva jeg vil lese, og hva jeg glatt står over. Jeg føler heldigvis ikke at jeg trenger å gi noen en sjanse. Det er bøkenes oppgave å overbevise meg om at de fortjener min tid og oppmerksomhet, og jeg blir stadig strengere og mer kresen.

Jeg skal fortsette å lese norsk samtidslitteratur i år, men kommer ikke til å skrive om alt. Det er ingen vits i å skrive om bøker mange har anmeldt hvis jeg ikke har noe spesielt å tilføye. Jeg tror heller at jeg skal skrive om de bøkene som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.

Lyrikk

Det fører meg naturlig videre til neste punkt og den andre store forandringen som skjedde i 2013, nemlig at jeg begynte å lese lyrikk fordi jeg hadde lyst, og ikke fordi jeg følte at jeg for skams skyld burde gjøre det. Jeg har allerede rukket å oppdage at lesing av lyrikk gjør meg til en generelt bedre leser, også av prosa. Ruth Lillegravens Urd og Steinar Opstads Å, høye dag var blant de aller fineste bøkene jeg leste i 2013, og jeg er utrolig glad for at jeg klarte å overbevise så mange av dere bloggende mennesker om at dere også måtte lese Urd. Ikke minst er det fantastisk å høre at dere likte den i tillegg, enten dere vanligvis leser dikt eller ikke. Misjonsbloggere som meg blir lykkelige av sånt.

Jeg og Bokelskerinnen var på Kritikerlagets oppsummering av bokåret 2013 i desember, og kritikerne virket enige om at det først og fremst var lyrikken og essaysamlingene som utmerket seg i fjor, ikke romanene. Jeg kunne med andre ord ikke ha valgt et bedre tidspunkt å begynne å lese lyrikk på. Jeg har en del diktsamlinger liggende på vent, både gamle og nye, og skal lese mange av dem i år.

Det er krevende å skrive godt om lyrikk, og jeg trenger å øve meg. For all del, jeg skrev jo om dikt på universitetet og har trening sånn sett. Men jeg synes fort det blir kjedelig med upersonlige og skoleflinke lesninger av dikt, og det er på mange måter det akademikere lærer å være: Flinke, men kjedelige. Jeg må finne en annen måte å gjøre det på, som ligger nærmere måten jeg faktisk opplever diktene på.

Jeg skal altså fortsette å lese lyrikk, og skrive om det litt oftere enn ellers. De første gangene jeg skrev om lyrikk her på bloggen, tenkte jeg at det kun var for min egen del, fordi jeg hadde lyst. Det virket mer fornuftig å skrive om krim og Harry Potter mens bloggen vokste. Men sånn var det ikke. Innleggene mine om lyrikk er mye mer populære enn innlegg om alle former for populærlitteratur, sikkert fordi det er så mange som skriver om det siste, og relativt få som skriver om lyrikk. Da føler jeg meg kallet.

Bokhyllelesing

Det er en kjent sak at jeg har *litt* for mange bøker. Jeg har tidligere prøvd meg på kjøpestopp. Det gikk ikke, og det kommer ikke til å gå i fremtiden heller. Jeg kommer alltid til å kjøpe altfor mange bøker, sånn er det bare. Men det hoper seg opp i alle rom, og det første målet for 2014 blir derfor å rydde i bokhyllene mine og gi bort så mange bøker som mulig.

Det andre målet er å lese mer fra egne bokhyller, spesielt noen av de bøkene jeg har hatt stående lengst uten å lese. Jeg ser ikke bort fra at det er der jeg vil finne noen av høydepunktene i leseåret 2014, for det skjer hvert år. I 2013 var det Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale og Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. I 2012 var det Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri. De hadde støvet ned i hyllene mine i årevis før de ble lest og elsket. Mellom linjene arrangerer dugnad for alle som vil lese mer fra egne hyller i år. Første bok skal leses i februar, og jeg går for enten Olav Duuns Menneske og maktene eller Agnar Mykles Sangen om den røde rubin. Og innrømmer at jeg gruer meg litt.

Krim

Jeg er en av få litteraturvitere som oppriktig liker å lese krim, og leser derfor et visst antall krimmanus for forlag i året. Derfor føler jeg meg ganske mettet på sjangeren ellers, og velger som regel å lese noe annet når jeg har fri. Men det er ikke bra, for mange av manusene er absolutt ikke gode nok til å utgis. Hvis jeg ikke jevnlig leser god krim, glemmer jeg fort hva som er bra, og hva som bare ikke er like dårlig som det som er skikkelig dårlig. Jeg må ha en målestokk å ta utgangspunkt i, og den er i ferd med å viskes ut. Her må noe gjøres! Altså, mer krimlesing i 2014.

I utgangspunktet kjenner jeg at det holder å lese mer krim, jeg har ikke særlig lyst til å blogge mye om det i tillegg. Jeg skriver da en tilstrekkelig mengde vurderinger av krim allerede, de blir bare ikke publisert noe sted. Samtidig er det noe rart med krim, ettersom krimbøker vurderes ut fra andre kriterier enn annen skjønnlitteratur. Jeg er usikker på om jeg mener at det er dumt eller bra. Det hadde vært interessant å utforske fordeler og ulemper ved denne tankegangen ut fra konkrete eksempler. Kanskje blogger jeg om akkurat dét hvis jeg får ånden over meg.

Misantropier

Et morsomt mål må jeg ha, et som er basert på en viss dragning mot enkelte typer litteratur. Misantropier! Jeg elsker det. Her kommer Matias Faldbakkens Skandinaviske misantropi inn. Jeg skal endelig lese Macht und Rebel og Unfun, etter å ha ledd meg halvt i hjel av The Cocka Hola Company i 2012. Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om dette faktisk kvalifiserer som et lesemål, eller om det blir for enkelt. Men igjen, jeg leste ingen av bøkene i fjor, og da er det helt sikkert fordi jeg ikke hadde lovet offentlig å gjøre det. Som jeg har nå. I lesesirkelen leser vi dessuten Michel Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler i september. Jeg er fan etter å ha lest Utvidelse av kampsonen i fjor, og tipper at Faldbakken er fan han også. Jeg fikk Joakim Kjørsviks roman I fjor var en lang natt i julegave, og det kan hende at den passer inn her. Den virker i alle fall svært lovende mørk og morsom. Det blir en fest!

Finske romaner

Jeg vet at jeg uttaler meg på syltynt grunnlag nå, men jeg er sikker på at finsk litteratur er noe for meg. Väinö Linnas Ukjent soldat står høyt oppe på favorittlisten min, og det samme gjør Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. Niemi er vel teknisk sett svensk, men det er så mye finsk i bøkene hans at jeg tar en sjefsavgjørelse på at det er mentaliteten, ikke geografien, som avgjør. Inntrykket mitt er at finske romaner er det stikk motsatte av finsk fjernsynsteater, og at finnene driver med ting i sin litteratur som norske forfattere godt kunne ha gjort litt mer av. Nøyaktig hva det er, kommer jeg tilbake til når jeg i løpet av året får bedre grunnlag til å sammenlikne og komme med kyndige og dogmatiske uttalelser. De forfatterne jeg har plukket ut i første omgang er Arto Paasilinna, Sofi Oksanen, Katja Kettu, Antti Tuomainen, Märta Tikkanen og Kari Hotakainen. Her tar jeg gjerne imot tips fra publikum!

Jeg tror 2014 blir et bra leseår. Jeg håper selvsagt at det blir et bra år på andre måter også, men det ligger det definitivt an til å bli. I høst ble jeg utnevnt til ny festgeneral på jobben, og jeg tenker at livet ikke kan bli dårlig når jeg får være general for både fest og lesesirkel samtidig. Dessuten har jeg bare ett annet nyttårsforsett foreløpig, som jeg vet at jeg skal klare. Det er noe som lukter rart i kjøleskapet mitt, og jeg skal finne ut hva det er. Eventuelt kaste det, hvis det har gått ut på dato. Jeg har hele 2014 på meg, og skal nok finne ut av det. Men aller først er det bøker som skal leses, mange bøker.

Hva skal dere andre lese fremover? Ha et riktig godt nytt leseår!

Stasia

StasiaPeter Franziskus Strassegger vant Tarjei Vesaas’ debutantpris 2012 med romanen Stasia. Det er foreløpig den eneste norske debutanten fra 2012 jeg har lest, så jeg kan ikke uttale meg om hvorvidt prisen var fortjent og om konkurransen var hard. Det jeg kan si, er at det er en vanskelig tilgjengelig roman. Jeg har lett på internett etter anmeldelser av boken, men fant ingenting. Enten lette jeg ikke godt nok, eller så var det flere anmeldere enn meg som i all stillhet følte at de kom til kort.

Stasia handler om søskenparet Armin og Stasia. Det er lillebror Armin som forteller, og han er en svært upålitelig forteller. Til tross for at han er ganske stor (begynnende pubertet-ish), opplever han verden som om han var mye yngre. Stasia er forgudet storesøster på 15 år, og Armins eneste faste holdepunkt i verden. Moren er norsk, faren slovensk. Søskenparet lever en rotløs tilværelse fordi de må være med foreldrene til Slovenia der faren bygger hus sammen med onkel Janko, istedenfor å ha et eget hjem og en forutsigbar hverdag. De går ikke på skole, og foreldrene er neppe det man kan kalle stabile foreldre. Stasia er en opprørsk lolita med sterk utferdstrang, og Armin lever i en tankeverden der fantasi og virkelighet ikke lar seg skille. Derav upåliteligheten.

Jeg ba om et anmeldereksemplar av Stasia fordi den fra forlagshold ble beskrevet som veldig unorsk, og det gjorde meg nysgjerrig. Jeg kan styre min begeistring for typisk norsk samtidslitteratur, og Stasia er virkelig ikke det. Den er annerledes. Det er ikke bare handlingen lagt til den slovenske landsbygda, alle timene i bil på Autobahn, og en setting som aldri føles norsk selv når den foregår i Norge, som gjør Stasia til en unorsk roman. Stemningen, verdiene, livsstilen, karakterene – ingenting lar seg forklare eller forstå ut fra en norsk kontekst. På handlingsplanet er teksten relativt udramatisk, men underteksten er urovekkende og ubehagelig. Det er noe som ikke stemmer, noe som ikke er bra.

Men hva dette «noe» er, fikk jeg aldri taket på. Omsorgssvikt? Seksuelle overgrep? Psykiske lidelser? Jeg aner ikke. Derfor kan jeg heller ikke vurdere romanen, for jeg var enten feil leser eller så leste jeg den på feil måte. Til tross for at jeg leste langsomt og oppmerksomt med all min fortolkningsmessige kyndighet i beredskap, var jeg ute av stand til å finne holdbare hypoteser på hva som egentlig foregikk bak Armins upålitelighet. Hypotesene mine ble verken bekreftet eller avkreftet, de ble bare hengende i luften som spørsmålstegn. Sannsynligvis er det meningen at leseren ikke skal finne svar på noe, at romanen skal være mystisk. Kanskje ville jeg ha fått mer ut av Stasia hvis jeg hadde begynt å lese med det som utgangspunkt.

Jeg tviler likevel på at Stasia ville ha vært romanen for meg. Jeg liker både kompleksitet og rik undertekst, og upålitelige fortellere står høyt oppe på listen min over ting jeg liker i litteraturen. Men upålitelige fortellere er mest spennende når jeg etter hvert skjønner hvor de lyver eller misforstår, og ser kontrasten mellom deres perspektiv og den ytre virkeligheten (eventuelt min egen oppfatning av den). Her fant jeg få slike kontraster, fordi fortelleren i liten grad ble korrigert av noe utenfor ham selv. Dermed åpnet ikke teksten for noen ny innsikt, og jeg ble ikke berørt av den. Og jeg klarer ikke å like bøker bare fordi de er velskrevne og komplekse, hvis det ikke føles viktig å lese dem. I tillegg var teksten såpass lite spennende på handlingsplanet at hele leseropplevelsen forutsatte en dypere forståelse av underteksten, som jeg altså ikke fikk.

Det betyr som sagt ikke at Stasia er en dårlig roman. Kvaliteten må nesten noen andre vurdere, noen som har fått noe ut av den. Jeg kan bare konkludere med at jeg definitivt ikke var riktig leser av den. Gnien litteratur er ikke noe for meg. More is more, less is a bore, sier jeg bare. Men for all del, jeg anbefaler Stasia helhjertet til de leserne som liker noe å bryne seg på. Og hvis noen har en relativt sammenhengende tolkning av romanen å by på, vil jeg gjerne høre det. Vi kan godt kalle det et frustrasjonsforebyggende litterært tiltak.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Bokbloggerprisen er her!

Jeg er så heldig å være medlem av komiteen bak bokbloggertreffet i Oslo, som ble arrangert for første gang i fjor høst og skal bli en årlig tradisjon. Mye skjer når så flinke og bra damer som Silje, Elin, Gro, Lise og Rose-Marie møtes for å arrangere komiteens forsinkede julebord en mørk og stormfull januarkveld. Blant annet oppstår strålende ideer som at norske bokbloggere bør ha sin egen litteraturpris. Som sagt så gjort. Du kan allerede begynne å lage en liste over årets norske favorittbøker, for neste år kommer vi til å trenge din stemme til Bokbloggerprisen!

Vi i komiteen har vært innom mange muligheter og alternativer – foreslått, diskutert, kverulert og flisespikket (de to siste var det selvfølgelig jeg som stod for) – men landet til slutt på at vi ønsker å ha en pris som inspirerer til lesing av norsk litteratur. Vi har valgt bort utenlandsk litteratur fordi vi mener at den allerede får svært mye oppmerksomhet fra bokbloggere, ofte på bekostning av norsk litteratur. Og i motsetning til de aller fleste utenlandske forfattere, leser mange norske forfattere det vi bokbloggere skriver om bøkene deres. Det synes vi i komiteen er et veldig spennende utgangspunkt for å dele ut en pris.

Målet med prisen er todelt: Vi ønsker å rette fokus mot norsk samtidslitteratur, og har derfor valgt brede kategorier der alle typer norske bøker har en sjanse til å løftes fram og få oppmerksomhet. Samtidig ønsker vi at prisen skal øke bevisstheten blant norske bokbloggere om hva vi leser av norsk litteratur, og engasjere den bokbloggende delen av befolkningen til å lese norske bøker og diskutere dem.

Vi har laget to kategorier. Årets norske roman (inkl. krim) og Åpen klasse (lyrikk, dokumentar, noveller, bøker for barn og ungdom osv). Vi har delt inn kategoriene slik at konkurransen skal bli noenlunde rettferdig sjangermessig, sånn at ikke romanene helt slår i hjel de andre sjangrene allerede på startstreken.

Bokbloggerprisen skal deles ut hvert år under bokbloggertreffet. Prisen skal være demokratisk og uavhengig, og har ikke som mål å gå andre litteraturpriser i næringen. De bøkene som kan nomineres og stemmes fram må være skrevet av norske forfattere og utgitt på norsk for første gang året før. Bokbloggerprisen 2014 skal med andre ord deles ut til bøker som utgis i 2013. Derfor har vi i komiteen valgt å gå ut med dette lenge før det skal stemmes, slik at alle bokbloggere har muligheten til å notere seg hvilke norske bøker dere leser og liker i løpet av 2013.

Når vi i god bokbloggtradisjon gjør opp status over leseåret ved årets slutt, håper vi at alle bokbloggere vil være med og nominere deres norske favoritter og dermed hjelpe oss til å snekre sammen en shortlist med de bøkene som har fått flest stemmer. Deretter skal vi i komiteen legge opp til en frivillig samlesning av titlene på shortlist, der alle som har mulighet og lyst kan lese noen av (eller alle) bøkene som norske bokbloggere likte aller best i året som gikk. Da har vi over et halvt år på oss til i ro og mak å finne ut hvem vi vil gi vår endelige stemme.

Hvem kan stemme? Alle norske bokbloggere. En bokblogg defineres her som en bokrelatert blogg der det skrives jevnlig om andres bøker. Vi kommer tilbake med flere detaljer om hvem som kan stemme (og hvordan) når det nærmer seg, men meningen med kriteriene er å få med så mange norske bokbloggere som overhodet mulig, og forhindre at folk som egentlig ikke blogger om bøker skal snike seg til å stemme likevel. Det skal være en bokbloggerpris i ordets rette forstand.

For min egen del blir dette en kjærkommen anledning til å rydde tid i programmet til lesingen av flere aktuelle norske bøker, noe som alltid blir sørgelig nedprioritert her i gården. En rask gjennomgang av hvilke bøker jeg har lest i de tre årene jeg har blogget, viser at jeg som regel leser eldre bøker fremfor nye bøker, utenlandske bøker fremfor norske bøker. Jeg kommer til å bruke prisen som en unnskyldning til endelig å få lest mer ny, norsk litteratur.

Jeg håper dessuten at prisen kan bidra til å skape diskusjoner i Blogglandia. Når norsk samtidslitteratur nevnes i kommentarfeltet mitt, er det ofte med et negativt fortegn; at den mangler humor, er besatt av nære relasjoner, har navlebeskuende hovedpersoner, mangler gode historier og i bunn og grunn er fryktelig lite spennende.

Jeg innrømmer gladelig at jeg har en del fordommer mot norsk samtidslitteratur, og at den derfor ofte blir valgt bort til fordel for mer spennende saker. Samtidig er det en av grunnene til at jeg nå har lyst til å lese flere norske bøker. Enten oppdager jeg nye favoritter som jeg ellers aldri ville ha lest på grunn av fordommer, eller så får jeg fordommene mine bekreftet og anledning til å skrive syrlig og grettent om det. En vinn-vinn-situasjon på alle måter.

Vi kommer tilbake med mer informasjon etter hvert. I mellomtiden håper vi selvfølgelig at dere blir like entusiastiske over prisen som vi i komiteen er. Apropos entusiasme: En stor takk til litteraturprisekspert Clementine som har hjulpet komiteen med mange verdifulle innspill underveis.

Vi gleder oss!

Selma Lønning Aarø – En rekke avbrutte forsøk

Ifølge prologen i En rekke avbrutte forsøk ble Selma Lønning Aarø møtt med skepsis da hun hadde skrevet en bok om en blind, jødisk mann på førti år, fordi hun umulig kunne ha god kjennskap til hva hun skrev om. Ikke er hun blind, ikke er hun jødisk, og hun er i hvert fall ikke en mann på førti. Hun resonnerer seg frem til at det tydeligvis ikke holder å ta fantasien til hjelp når bok skal skrives, for her er det bare virkeligheten som gjelder. Og den eneste virkeligheten forfatteren virkelig kan gjøre krav på, er hennes egen. Vel, nesten. For som hun også kommer frem til: «I det øyeblikket forfatteren skriver en bok om seg selv, skriver hun også en bok om sine pårørende. Dette innebærer et ansvar, tenker forfatteren. Hun vil gjerne gjøre alt så ordentlig som mulig, og hun bestemmer seg for å vise teksten til de involverte etter hvert som den blir til. Det er det tryggeste – og det enkleste, tenker forfatteren.» En refleksjon som blir desto morsommere hvis man forestiller seg noe tilsvarende på første side i Knausgårds Min kamp.

Som sagt, så gjort. Forfatteren beslutter å skrive boken mens hun er på sommerferie med mann og barn hos foreldrene på vestlandet. Boken veksler mellom kapitlene som omhandler oppveksten, og familiens reaksjon på det hun har skrevet. Forfatteren finner raskt ut at det kanskje er det tryggeste å vise boken frem, men det er definitivt ikke det enkleste. For det er sjelden familiemedlemmene er enige i hvordan ting skjedde, og forfatteren tar seg dessuten noen friheter underveis. Spesielt moren blir helt forferdet over alle løgnene og halvsannhetene forfatteren skriver om sine nærmeste, særlig når forfatteren fremstiller faren som en barnemishandler med økonomisk kriminalitet på samvittigheten. Noe forfatteren må innrømme er overdrevet, men vil ha med likevel fordi det egner seg så godt på trykk. Det er ikke så enkelt å holde seg til virkeligheten når man er vant med å dikte opp ting.

Hvis man går med en selvbiografi i magen, kommer man muligens på bedre tanker etter å ha lest En rekke avbrutte forsøk. Men Selma Lønning Aarø har med dette neppe skrevet en selvbiografisk roman. Det er snarere en humoristisk roman om det å skrive selvbiografisk, hvor karakterenes ulike oppfatninger av fortiden skaper utallige komiske situasjoner. Romanen er dessuten en humørfylt reise tilbake til 80-tallet. Selv om Selma Lønning Aarø er noen år eldre enn meg, husker jeg mye av klærne, lekene, musikken, tv-programmene og hårfrisyrene hun skriver om. Det er en humoristisk oppvekstroman, noe jeg gjerne hadde sett mer av i norsk litteratur.

«Jeg skal bli som jenta i ‘Flashdance’. Jeg skal ha en drøm og jeg skal gjennomføre den, bli lagt merke til. Men alt dette er lenge til og jeg kan gjerne bli sveiser først. Det første året som sveiser skal jeg gå i ett med kjeledressene. Jeg skal ha kaffe på termos og skit under neglene. Jeg skal jobbe nattskift og dagskift og kveldskift. Men når jeg blir lei av å sveise skal jeg flytte til New York, bo i et lagerlokale og bli verdensberømt danser med leggvarmere. Det vil antakelig overraske de fleste at jeg er så flink til å danse.»

Det som ofte gjør boken morsom er at den unge Selma i oppvekstdelen tenker og snakker som en ungjente. Men den voksne Selma skinner alltid gjennom i måten hun kommenterer og harselerer med den barnslige tenkemåten. Selma er sannsynligvis ikke spesielt god til å danse, men en ungjente kan da ikke la slike bagateller påvirke fremtidsplanene sine. Lønning Aarø leker seg med alvoret man finner i barnesinnet og andre oppvekstromaner, og skriver med en selvironi og villighet til å utlevere seg selv som sjarmerer. Hva som er sant eller ikke, er aldri et poeng for leseren. Man skal jo som kjent aldri ødelegge en god historie ved å fortelle sannheten, og Lønning Aarø skriver godt enten det er påfunnet eller sant.

Bokens svakhet er at den avsluttes for brått. Romanens prosjekt skal riktignok være en rekke avbrutte forsøk på å skrive en oppvekstroman, og det er sannsynligvis grunnen til at oppvekstdelen blir hengende i løse lufta til slutt. Forfatteren i boken begrunner dette med at det er umulig å skrive når alle skal mene noe underveis. Men jeg satt igjen med følelsen av at det var den virkelige forfatteren som gikk lei av prosjektet, ikke forfatteren i romanen. Jeg er delvis enig med kommentaren fra forfatterens ektemann, forlagssjefen, som påpeker at «Dette er jo ingen historie. Du må gi leseren noe mer. […] Historien bør ha en begynnelse, en midte og en slutt. Du må knytte historiene sammen». Jeg synes både begynnelsen og midten fungerer ypperlig. Det finnes mange måter å lage en historie på, men det er som regel slutten som avgjør hvordan helheten oppfattes. Når slutten blir for løs, virker resten av romanen fort litt tilfeldig, og det undergraver mye av prosjektet. Men jeg kan nærmest garantere at man får en underholdende lesestund med En rekke avbrutte forsøk, for boken er morsomt skrevet og godt funnet på.

Tre noveller av Oskar Braaten

Inspirert av En verden full av bøkers anbefaling av lydbøker, har jeg lastet ned Ordflyt og hørt en del noveller av Oskar Braaten. Valget falt på Braaten kun fordi hans noveller er godt representert i utvalget av gratis noveller på Ordflyt. Et tilfeldig valg som viste seg å være svært heldig, for dette likte jeg godt. Fra skoledagene husker jeg ikke annet om mannen enn at han skrev realistiske bøker om arbeiderklassen i Oslo før krigen. Etter et kjapt nettsøk fant jeg ut at Braaten særlig er kjent for sin nyrealistiske stil, hvor miljøet skildres så ekte som mulig slik at omgivelsenes påvirkning på mennesket kommer tydelig fram. Braatens tekster bærer preg av medmenneskelig innlevelse, og stilen hans er verken nøytral eller naturalistisk deskriptiv.

Dømd!

I Oskar Braatens litterære debut, novellen «Dømd!» (1903), får en ung mann beskjed av legen at han kommer til å dø av tæring innen et halvt år. Unggutten har lenge mistenkt at noe er galt, men har utsatt å gå til lege av frykt for å få visshet. Etter legebesøket bestemmer han seg for å flykte ut i skogen og dø i ensomhet langt unna folk, men vender tilbake til hjemmet og moren likevel. Der tilbringer han natten i religiøse funderinger, oppslukt av en dyp fortvilelse som til slutt viker plassen for fred.

Novellen er skrevet på landsmål og opplest av Arne Thomas Olsen. Kombinasjonen av den alvorlige gammelmannsrøsten og det knotete landsmålet ga meg følelsen av at novellen ble fortalt direkte fra graven til en av Braatens samtidige. Det krevde konsentrasjon, men var faktisk utrolig sjarmerende å høre på. Novellen i seg selv er nokså enkel, noe Braaten også fikk kritikk for ved utgivelsen. Likevel gjorde det stort inntrykk å tenke på at novellen bare er litt over hundre år gammel, og at det på den tiden var helt vanlig å dø av tæring i så ung alder. Mye har forandret seg siden Braatens debut, heldigvis.

Hjemreisen

En ung jente ansatt ved en fabrikk på Sagene i Oslo lengter etter å reise tilbake til hjembygden sin. Lengselen overvelder henne alltid om våren, og jenta er fast bestemt på at hun skal spare alt hun klarer for å ha råd til å reise. Men det kommer alltid noe i veien. Årene går, jenta gifter seg og får barn, og hun kommer seg aldri av gårde. Men hjemlengselen forblir akkurat like sterk.

Denne novellen er skrevet på riksmål med østkantvri, og det kler stoffet godt. Ikke minst var den mye lettere å følge med på enn det antikvariske landsmålet i «Dømd!». Beskrivelsen av arbeidernes hverdag ved fabrikkene på Sagene ble ikke mindre levende av at jeg kjenner igjen mursteinsbebyggelsen ved Akerselva hvor handlingen foregår, og til og med har bodd og arbeidet i hjertet av Braaten-land. Tematikken er svært gjenkjennelig samtidig som den er fullstendig fremmed, og kombinasjonen er spennende. Jenta har en altoppslukende drøm som hun nekter å gi opp, et tema man finner overalt i litteraturens og virkelighetens verden. Men at drømmen hennes er å reise tilbake til hjembygda si, er vanskelig å forestille seg i en tid hvor et slikt ønske er så lett å oppfylle. Det er vemodig og litt sår lesning om fattigdom og fåfengte drømmer.

Faren

En mann oppsøker en bygård på Sagene for å treffe en kvinne han ikke har sett på mange år. Kvinnen er enslig med en tiåring datter, og det viser seg at mannen er faren til jenta. Mannen reiste til Amerika da kvinnen ble gravid, med planer om å vende tilbake til dem så snart han hadde lagt seg opp penger. I alle år har han drømt om å reise hjem til kvinnen og datteren. Men kvinnen er ikke interessert i å ta imot mannen med åpne armer. Hun er vant til å forsørge seg selv og datteren alene, og ser ingen grunn til å tilgi mannens svik. Det får et tragisk utfall.

Selv om novellen bærer umiskjennelig preg av tiden og stedet handlingen er lagt til, beveger Braaten seg her over til mer allmenne problemstillinger. Man kan forstå kvinnens uforsonlige holdning til mannen som sviktet henne og stakk av da hun trengte ham mest. Samtidig har mannen innrettet hele livet sitt med tanke på sin lille familie, og det er de to jentene på den andre siden av havet som har stått i sentrum for alt han har gjort siden han dro. Intensjonene hans er det ingenting å si på, selv om gjennomføringen er feilslått. «Faren» er en trist novelle om å velge feil der hvor man har alt å miste.

Positiv overraskelse

Etter å ha fått smaken på Braatens noveller har jeg også fått lyst til å lese annen norsk litteratur fra gamle dager, fortrinnsvis av forfattere jeg ikke allerede har lest. Det var forfriskende og interessant å få innblikk i et Norge og et Oslo som jeg opplevde som helt annerledes enn miljøet i bøkene til Ibsen, Undset, Hamsun, Garborg og Kielland. Det er spesielt lokalkoloritten jeg vil trekke frem som sjarmerende, men også det at Braaten skriver med inngående kunnskap om mennesker fra en samfunnsklasse som har vært mer eller mindre fraværende i de tekstene jeg har lest fra den tiden. Det er utrolig hvordan skjønnlitteratur kan bidra til å gi et levende bilde av en epoke der historiebøker stort sett bare tegner opp konturene.

Jeg er ikke vant til å høre på lydbøker, og hørte disse novellene i et forsøk på å venne meg til formatet. Sånn sett tror jeg at valget av forfatter var godt, siden Braatens stil er muntlig og egner seg godt til opplesning. Fokuset lå på karakterer og handling, og ikke på det skjønnlitterære formatet. Men jeg er litt usikker på om det var mitt fokus eller novellenes fokus, og det er aberet med lydbøker for meg. Jeg klarte i hvert fall ikke å konsentrere meg om de formelle aspektene ved novellene, som språk og struktur, og tviler på at jeg ville ha klart å få med meg stort hvis novellene hadde vært tyngre og lagt opp til mer inngående refleksjon. Men til muntlig fortellende og rett frem litteratur passet lydbokformatet godt.