Kategori: Raymond Chandler – Den lange søvnen

Den lange søvnen

Den lange søvnen (1939) var Raymond Chandlers første roman, og både mannen og boken har hatt stor innflytelse på krimsjangerens utvikling i ettertid. Filmen The Big Sleep med Humphrey Bogart i hovedrollen som den hardbarkede privatdetektiven Philip Marlowe er i seg selv en klassiker innen film noir. Jeg har jukset som vanlig og lest Olav Angells norske oversettelse fra 1954.

Philip Marlowe får i oppdrag av den søkkrike general Sternwood å løse en utpresningssak mot generalens yngste datter Carmen, til tross for at generalen har mer enn nok penger til å betale det beskjedne beløpet. Carmen og storesøster Vivian er to villstyringer som stadig havner i trøbbel, ofte på grunn av penger. Hele familien er nokså tvilsom, godt oppsummert av Vivian selv: “Sternwoodene har penger. Det eneste vi greier å kjøpe for dem, er bråk”. Marlowe aner raskt at pengeutpressingen av Carmen ikke er den egentlige grunnen til at han har fått oppdraget, men at Sternwood i stedet ønsker å finne den forsvunne svigersønnen, brennevinssmugleren Rusty Regan. Marlowe begynner å nøste opp trådene i saken, som er mer kompleks enn man skulle tro. I mellomtiden dør bokens bifigurer som fluer, og det er ingen enkel sak å skjønne hvem som lurer hvem.

Høydepunktet med boken ble for meg tidskoloritten. Barske menn i hatt og frakk som kjederøyker og drikker store mengder whiskey, vakre kvinner med smaragdgrønne øyne og dårlige vaner, biljakter langs Sunset Boulevard, hasardspill, utpressing, kruttrøyk og kjappe replikker; dette er virkelig det gode, gamle Hollywood. Miljøet passer perfekt til Chandlers nedstrippete og kjølige språk, og jeg skjønner godt hvorfor han er anerkjent som en ypperlig stilist. Han kombinerer ofte det rent deskriptive med litt overraskende bilder: “Øynene hennes ble smalere helt til de bare var en svak grønnaktig stripe, som et skogstjern langt inne mellom trærnes skygger.” Slike kombinasjoner tilfører teksten spenst, siden Chandlers stil ellers er sober og svært lite poetisk. Jeg falt dessuten pladask for tekstens tørre humoristiske innslag: “Han hørtes ut som en mann som hadde sovet godt og ikke hadde altfor stor gjeld”, “Jeg tok av meg solbrillene og dasket dem lett mot innsiden av den venstre hånden. Hvis det er mulig å veie nitti kilo og se ut som en homo, så gjorde jeg mitt beste”, «Folk som bruker penger på brukt smusslitteratur er like nervøse som enkefruer som ikke finner veien til toalettet».

Foruten å være tøff i kjeften, hard på flaska og en geskjeftig privatdetektiv, er det ikke mye vi får vite om Philip Marlowe. Derfor stiller jeg meg noe skeptisk til at Chandler hedres for sine gode personskildringer. Samtlige karakterer i boken er svært lite troverdige, og da spesielt kvinnene. Carmen Sternwood beskrives som umoden og barnslig på grensen til å være tilbakestående, uten at jeg fikk inntrykk av at det helt var meningen. I Chandlers univers er kvinnene først og fremst seksualobjekter, og deretter en kilde til masse bry og mas for mannfolkene som må rydde opp i kaoset de steller i stand. Umodne, manipulerende, bortskjemte, forfengelige og fjollete; Chandlers syn på kvinnekjønnet er ikke helt patent. Men siden de mannlige karakterene heller ikke er spesielt nyanserte eller sympatiske, er det vanskelig å la seg provosere av de overdrevne kjønnsstereotypiene boken byr på. I Den lange søvnen er det kort sagt plottet og stilen som er i fokus.

Jeg likte boken godt nok til at jeg absolutt kunne tenke meg å lese Chandlers nest mest kjente roman om Philip Marlowe, Det lange farvel. Jeg fikk dessuten lyst til å lese Dashiell Hammett, en annen svært anerkjent forfatter av hardkokt krim fra samme periode som Raymond Chandlers bøker. Likevel er det i mine øyne ingen tvil om at krimsjangerens utvikling i ettertid har vært av det positive slaget.