Måned: mai 2014

Lesesirkelbok mai: Intet nytt fra Vestfronten

untitledI år markeres hundreårsjubileet for utbruddet av første verdenskrig. Da passer det bra å få med seg Erich Maria Remarques roman Intet nytt fra Vestfronten. Dette må være den lesesirkelboken med best timing så langt, for Gyldendal utga boken på nytt for en knapp måned siden. Så slipper noen å spekulere på hvilket antikvariat eller bibliotekhvelv man eventuelt blir nødt til å saumfare for å få tak i boken. Lesesirkelen 1001 bøker, for en gangs skyld aktuell! Ikke verst. Den norske utgaven er oversatt fra tysk av Ragnar Kvam, med etterord av Helge Jordheim.

Gyldendal sendte meg et eksemplar av boken, og den skal leses nå i mai. Jeg elsker krigsbøker, og ser frem til fordypningen i krig, død og elendighet. Første verdenskrig er imidlertid underrepresentert i bokhyllen min og repertoaret mitt. Jeg kommer i farten bare på at jeg har lest Ernest Hemingways A Farewell to Arms fra den første krigen. Det kan da ikke stemme, jeg som har studert tysk og alt. Jeg frykter at hukommelsen min driver underslag av bøker.

Om Intet nytt fra Vestfronten skriver Gyldendal:

«Tyskland, 1914. Første verdenskrig har begynt. Beruset av naive drømmer om ære og heltedåd ankommer unge menn til vestfronten – helvetes forgård. Til en krig som skulle gjøre gutter til menn. Og menn til dekorerte helter. Men virkeligheten slår tilbake med full kraft, midt på den brennende slagmarken mellom endeløse skyttergraver.

Den tyske forfatteren Erich Maria Remarques Intet nytt fra vestfronten fra 1929, anses av mange for å være en av verdens fremste krigsskildringer. Aldri før hadde noen våget å skildre krigens lidelser så nakent og kompromissløst.

Med sin realistiske, anti-militaristiske skildring av tilværelsen ved fronten under første verdenskrig, sett fra den tyske soldats synsvinkel, ble romanen en verdenssensasjon. Den kom på norsk første gang i 1955 og har senere kommet i flere utgaver. Romanen ble også gjenstand for en berømt filmatisering i USA i 1930 under tittelen All Quiet on the Western Front. Filmen vant Oscar for beste film og for beste regi ved Lewis Milestone.»

Grunnen til at Intet nytt fra Vestfronten regnes som en bok man må lese før man dør, er ifølge 1001-redaksjonen:

«Epigrafen til Intet nytt fra Vestfronten erklærer at hensikten med boken verken er å komme med en anklage eller en bekjennelse, men med en skildring av en generasjon – også de overlevende – som ble ødelagt av krigen. Men denne epigrafen, som er svært enkel og klar, fungerer ikke som noen advarsel, ikke engang som et stykke selvforsvar. Uansett hvor stillferdig den er, erklærer den i én eneste setning at det som følger, er en historie om ødeleggelse.

I Weimar-republikkens polariserte, politiske diskusjoner var ikke første verdenskrig et tema, men en prøvesten for alt annet. Hvordan man oppfattet krigen, dens opprinnelse, gjennomføringen av den, kapitulasjonen og nederlaget, var nøkkelen til å forstå fortiden og også hvor levelig eller ødelagt fremtiden kunne bli. I denne tolkningskonteksten var ikke pasifismen i romanen tilfredsstillende for ytterpunktene på den kritiske skalaen i mellomkrigstidens Tyskland, hverken til venstre eller høyre. Men Remarques tekst går hverken inn for pasifismen eller argumenterer for den – pasifismen beskrives bare som en forferdet reaksjon på den organiserte nedslaktingens daglige effektivitet. Det er denne rolige, sikre og likevel utforskende demonstrasjonen av krigens totale umenneskelighet som gjør Intet nytt fra Vestfronten til en så storslagen antikrigsroman.»

For et par uker siden leste jeg om oppdagelsen av verdens første fargefotografier, som ble tatt i Frankrike under første verdenskrig. Jeg forelsket meg helt i dette, av tre franske soldater på Vestfronten.

Galerie Bilderwelt/Getty Images
Galerie Bilderwelt/Getty Images

Det ser så romantisk og idyllisk ut der de lager mat og koser seg med rare hatter og barter og kosebuksene på. Jeg regner med at Remarque vil gjøre sitt ytterste for å tilintetgjøre det inntrykket, og ta fra meg appetitten og troen på menneskeheten samtidig. Men – interessant nok – åpner romanen med en beskrivelse av mat, og hvor mette soldatene er. Dårlig tegn. Bøker som begynner sånn, inneholder gjerne beskrivelser av mennesker som sulter i hjel.

Utdrag fra åpningen av romanen:

«Vi ligger ni kilometer bak fronten. I går ble vi avløst. Nå har vi magen fylt av hvite bønner og oksekjøtt og er mette og tilfredse. Selv til kveldsmåltidet har hver enkelt av oss kunnet skaffe seg et ekstra kokekar fullt av mat. I tillegg vanker det dobbelte pølse- og brødrasjoner – det monner. Det er lenge siden vi har vært med på noe liknende: Kokken med det røde tomathodet byr frem maten helt åpenlyst. Han vinker med sleiven til alle som går forbi og øser opp store porsjoner til dem. Han er helt fortvilet, for han skjønner ikke hvordan han skal få tømt sin gulasjkanon. […]

Jeg har byttet min skråtobakk med Katczinsky mot hans sigaretter, og det blir førti sigaretter på meg. Den kan man saktens klare seg med en hel dag.»

Det er Paul Baümer, nitten år gammel, som forteller. Dør han ikke av granater eller sult, så kommer han definitivt til å dø av lungekreft. Førti om dagen?! Jøye meg.

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

Ha en fin mai så lenge!

Tilbake til Urd

untitledSamlesningen av de shortlistede bøkene til Bokbloggerprisen 2013 er kommet halvveis, og hittil har vi lest Lisa Aisatos Fugl, Agnes Ravatns Fugletribunalet og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk. I mai er det Ruth Lillegravens tur, og jeg har ansvar for samlesningen av Urd. Det første jeg bruker ansvaret til, er å si at du må lese denne nydelige diktsamlingen. Ja, det er en ordre. Nei, du kommer ikke til å angre.

Jeg skrev om Urd i fjor høst. Etter det har Lillegraven vunnet Brageprisen for samlingen, og nå kan hun altså vinne Bokbloggerprisen også. Jeg synes det er veldig spennende at en diktsamling kan slå an hos to så vidt forskjellige grupper lesere. Vinneren av Brageprisen velges ut av en jury bestående av ymse fagpersoner og deles ut til bøker som holder høy litterær kvalitet. Bokbloggerprisen skal deles ut av en mangfoldig gruppe lesere til de bøkene vi liker best. Kriteriene for hva vi liker best, er nok like forskjellige som bokbloggerne med stemmerett. Men Urd kan leses av alle, uansett om man vanligvis leser dikt eller ikke. Her har jeg Lom folkebibliotek på min side:

Denne boka løyste ein flaum av tårer då eg las henne første gongen, og jo fleire gongar ein spinn seg inn i denne veven jo meir glede får ein av den eksepsjonelt gode skrivekunsten Lillegraven her presterer. Ei diktsamling som med stort utbyte kan lesast også av dei som til vanleg ikkje les poesi.

Boken er utgitt av Tiden, og de beskriver den sånn:

Urd handlar om Seselja og Cecilie, to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret. Boka fortel også historia om det vesle huset på garden i vest som knyter dei to skjebnane saman, om tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde og døden som vitjar.

I fjor skrev jeg dette om det jeg mente var samlingens sterkeste del:

Soga om Seselja beskriver et liv som startet i stille kvinnelig beskjedenhet, og deretter imploderte. Blandet med sårheten og savnet som ligger uforløst under Seseljas historie, finner man en skapende og fantasifull kvinne. Antydningen til skjult sensualitet når hun en stille sommerkveld skal snike seg ned til sjøen for å bade naken. Dagdrømmene om en glamorøs og helt annerledes verden i Amerika hun har lest om i Urd. Bilder av vakre kvinner hun klipper ut fra magasinene, spikrer opp på låven og kaller søstrene sine. Evnen til å se det vakre i naturen, og fange det inn gjennom symaskinen. Viljen til å delta og leve seg inn i en verden som er mye større enn hennes eget liv, om så bare i fantasien. En skjult og hemmelig verden hun har tilgang til gjennom tankene, når alle andre muligheter til å leve er stengt.

Jeg skal lese Urd på nytt nå, og regner med at samlingen utløser en flom av tårer denne gangen også. Jeg skrev ikke så mye om Cecilie forrige gang, og har funnet frem et dikt hvor hun tenker på Seselja og kjærligheten.

55

eg ser seselja

ho er eit lite barn

kledd i kroppen

til ein olding

ho sit på

huk i lyngen

kjolen hennar

ligg som ei

vifte utover

det grøne

seselja

plukkar bær

og kastar dei

etterpå

for

kjærleik

er noko

som raslar

i graset på

overskya

dagar

Såh. Har dere lest Urd? Eller har dere tenkt å gjøre det nå? Statusrapport kan avlegges i kommentarfeltet. Diktvegrende lesere kan få det dere trenger av oppmuntrende eller formanende ord, alt etter som. Dere som har lest allerede, hva syntes dere om Urd?

Du kan følge med på samlesningen via nettsiden til Bokbloggerprisen. Der skal lenke til alle innlegg som er skrevet av bokbloggere om Urd samles helt frem til den endelige avstemningen starter 1. august. Hvis du allerede har skrevet om Urd, oppfordres du herved til å lenke til innlegget ditt nå, sånn at leserne finner frem til akkurat din mening om boken.

Urd er månedens bok her på bloggen, og det kommer flere innlegg i løpet av mai. God lesning!