Kategori: Mohsin Hamid – Slik blir du styrtrik i Asia

India på boks

Adiga-HvitTigerI juli skrev jeg om fem indiske romaner jeg hadde planer om å lese. Av grunner jeg ikke forstår, er akkurat det innlegget etter snaue to måneder blitt bloggens nest mest delte innlegg. Derfor føler jeg meg forpliktet til å avlegge rapport om hvordan det gikk med mitt Prosjekt India.

Jeg har ikke gitt det opp. Saken er at jeg fremdeles ikke er ferdig med Aravind Adigas Hvit tiger, den andre boken jeg begynte på. Mohsin Hamids Slik blir du styrtrik i Asia leste jeg på to late sommerdager. Hvit tiger leses ferdig i kveld på ren trass. Jeg har prokrastinert i to måneder, og har førti sider igjen.

Merkelig nok aner jeg ikke hvorfor jeg syntes Hamids bok ga mersmak, mens Hvit tiger har vært så lett å legge unna, så vanskelig å fullføre. For bøkene er mer like enn ulike. Liker du en, liker du begge, liksom. Men neida. Derfor tyr jeg til det man gjør på universitetet når man skal lære ferske litteraturstudenter å si litt mer om bøker enn at de likte/ikke likte dem. Man gir dem compare and contrast-oppgaver.

Handlingen i Slik blir du styrtrik i Asia foregår muligens i Pakistan, ikke India, men romanen er bevisst uklar på hvor handlingen er lagt. And if the shoe fits, er det jo bare å ture fram som man vil. Så da sier vi India. Begge romanene handler om unge gutter som vokser opp i fattigdom på landsbygda, og bestemmer seg for å bli rike. Handlingen utspiller seg i storbyer i rask og klimafiendtlig vekst, der de rike lever i avsindig luksus og de fattige bader i kloakk (bokstavelig talt i Hvit tiger). Det er ikke rart at mennesker vil gå langt for å komme seg ut av så skitne, stinkende og trøstesløse omgivelser. Hvilket er en del av poenget i begge romanene.

Slik blir du styrtrik i Asia er skrevet som en selvhjelpsbok i du-form etter modell av oppskriftsmessige selvhjelpsbøker som er veldig populære i Asia. Hamids navnløse hovedperson blir rik relativt raskt i boken, og får leve lenge nok til å se at rikdom ikke er alt. For eksempel er kjærlighet også ganske viktig. Eventuelt noe man kan velge å overse til livet nærmer seg slutten.

Adigas djerve hovedperson, Balram Halwai, er sjåføren til en riking i Delhi. Han avslører i slutten av første kapittel at han har drept sjefen sin. Resten av romanen avdekker hvorfor Balram ender opp med å begå drap. Historien forteller Balram til Kinas statsminister, av alle mennesker, i brevform. Han har hørt at statsministeren skal komme til India for å lære av indiske gründere, og Balram vil ha et ord med i laget.

Moshin HamidNoe av det jeg liker aller best med den asiatiske litteraturen jeg har lest, er at den er fylt av en vitalitet, et overskudd og en nesten barnslig optimisme som jeg ikke finner så ofte i den vestlige litteraturen. Et interessant spørsmål er hvordan så mye norsk litteratur kan være så flat, trist og tafatt når levestandarden vår er så høy at den virker som et eventyr for majoriteten av verdens befolkning. Men kanskje ligger forklaringen i at lutfattige mennesker trenger drømmer for å overleve, mens rike mennesker har råd til å kjede seg til døde. Likevel er det påfallende at både Hamid og Adiga kommer fra møblerte hjem, er solid utdannet og bosatt i Vesten.

Gapet mellom fattig og rik er selvfølgelig et sentralt tema i begge romaner. Ingen av hovedpersonene blir rike gjennom hederlig og hardt arbeid; snusk og skitne hender må til for å nå målet. Det gjør tematikken straks mer komplisert, og spørsmålet er om det er verdt å gi slipp på integritet, familie, kjærlighet og en ren samvittighet for å bli rik.

Jeg synes Hamid gir et godt svar på det i sin roman. Hovedpersonen får en sønn i moden alder, og opplever at livet får en helt ny mening. Han innser at han ved å ha fått barn sent i livet på grunn av karrieren, kommer til å gå glipp av store deler av sønnens liv. Samtidig har sønnen hans en mye større mulighet til å overleve enn det han hadde selv, nettopp fordi helse og trygghet er noe man må betale for.

Begge romanene har grelle episoder der fattige familiemedlemmer dør i relativt ung alder av sykdommer som kunne ha vært behandlet hvis de hadde penger, eller unngått hvis de hadde hatt bedre arbeidsvilkår, kosthold eller vaksiner. De blir syke og dør fordi de er fattige. Rikdom handler blant annet om å øke muligheten for overlevelse. Hva ville jeg ha gjort? spurte jeg meg selv mens jeg leste Slik blir du styrtrik i Asia. Jeg aner ikke, var svaret hver gang. Det er umulig å forestille seg hvordan jeg ville ha vært som person hvis jeg hadde vokst opp i den typen fattigdom. Min moral har med andre ord ikke utviklet seg gratis. Jeg har hatt råd til det.

Adigas analyse av de fattiges vilkår i Asia er mer hardtslående enn Hamids, og mye beskere. Likevel har jeg mer sansen for empatien som ligger i tjukke lag under selvhjelpsbokens kyniske språk. Jeg tror faktisk at det er derfor jeg likte Slik blir du styrtrik i Asia bedre enn Hvit tiger. I den første fant jeg en fin kontrast mellom kyniske mål og dypereliggende humanistiske verdier. Hovedpersonen kjenner på kontrasten, og på ambivalensen ved at det ikke finnes noe riktig valg. Feil blir det uansett. De melankolske innslagene i den ellers barske selvhjelpstonen ble derfor uventet rørende.

I Hvit tiger forstår jeg hvordan Balram tenker, hvorfor han er rasende på urettferdigheten og de rikes grådighet, gjerrighet og mangel på idealer. De er igler som suger livet ut av de fattige, og gjør alt de kan for å holde dem så fattige som mulig. Raseriet og forakten som ulmer under Balrams ironiske rapport til statsministeren er forståelig, men den gjennomsyrer teksten og gjør den mer endimensjonal. Det er ingenting å håpe på, ingen å heie på, og derfor føler jeg heller ikke noe behov for å lese videre. Feil blir det uansett her også, men Balram er en karakter med så mange negative trekk at dilemmaene hans aldri trenger under huden. Jeg bryr meg om samfunnet Adiga skriver om, men jeg bryr meg ikke om karakterene hans.

Hvilken roman som er best av de to? Jeg er usikker. Mine moralske triggerpunkter satt til side, tror jeg at jeg falt for Hamids roman fordi jeg syntes den var mer spennende litterært. Tematikken er uansett så lik at slaget ikke stod om den. Jeg ser ikke bort fra at jeg om et år eller to vil slite med å skille dem fra hverandre. Det tar jeg som et tegn på at begge bøkene snakker sant, og at jeg nå har skaffet meg solid innsikt om livet i Sør-Asia.

Slik blir du styrtrik i Asia fikk jeg tilsendt fra Cappelen Damm. Hvit tiger fikk jeg i julegave. Overskriften stjal jeg fra Haruhi. Resten fikset jeg selv.

Reklamer