Fem indiske romaner

Moshin HamidJeg begynte på Moshin Hamids Slik blir du styrtrik i Asia til frokost i dag, og kommer til å lese den ferdig før jeg sovner i kveld. Den er kort (169 sider), lettlest og veldig fengende. Romanen ble utgitt tidligere i år under tittelen How to Get Filthy Rich in Rising Asia, og er allerede oversatt til norsk. Jeg fikk boken tilsendt uoppfordret fra Cappelen Damm; det eneste forlaget som så langt har fått med seg hvilke bøker jeg liker å lese, og sparer meg for alt rælet.

Slik blir du styrtrik i Asia er skrevet i du-form, etter modell av de oppskriftsmessige selvhjelpsbøkene som oversvømmer alle deler av verden. Den navnløse hovedpersonen vokser opp i en fattig familie på et navnløst sted i Asia. Baksideteksten avslører at han går fra å være fattig til å bli styrtrik forretningsmann. Jeg er svært begeistret over kontrasten mellom den slentrende og optimistiske tonen i fortellingen, og den beinharde realiteten i det kyniske samfunnet hovedpersonen lever i.

Det er mye ved romanen som minner meg om Vikas Swarups Gutten som hadde svar på alt (Slumdog Millionaire), som var en av de første bøkene jeg blogget om. Den fattige hovedpersonen som via tilfeldigheter ender opp som styrtrik, og den romantiske og rørende kjærlighetshistorien til en jevngammel jente som selger kroppen sin for å overleve. Livets harde realiteter er virkelig harde, men tonen i romanene er så varm, humoren så naivt optimistisk, og samfunnskritikken så treffende, at bøkene er fine leseropplevelser likevel.

Jeg kjenner derfor at jeg vil ha mer etter at jeg har lest ferdig Hamids roman. Jeg klarer ikke å engasjere meg i bøker om vestlige menneskers luksusproblemer, og er sulteforet på bøker om mennesker som lever i en verden jeg ikke kjenner til. Jeg vil ha mer indisk litteratur, selv om jeg er usikker på om Hamids roman er lagt til India eller Pakistan. Hamid er opprinnelig fra Lahore i Pakistan, men uvitenheten min er for stor til at jeg klarer å identifisere det navnløse samfunnet i Slik blir du styrtrik i Asia. Det er muligens meningen.

Nå kommer boksamlemanien min til sin rett, for jeg har klart å finne fire romaner i bokhyllen som er lagt til det moderne India. Jeg hopper over mursteinene til Rohinton Mistry og Vikram Seth i denne omgang, og leser så mange jeg orker av de kortere romanene.

Adiga-HvitTigerAravind Adiga vant Booker-prisen i 2008 for Hvit tiger. Den handler – selvfølgelig – om en fattig ung gutt som er født på landsbygda i India, og gjør det han må for å komme seg opp og fram her i verden. Balram Halwai får kallenavnet Den hvite tigeren, som er det sjeldneste av alle dyr og bare fødes én gang i hver generasjon. Halwai setter seg ned og skriver sin historie i løpet av syv netter, om klassereisen han har tatt fra fattigdommen på landsbygda, via jobben som sjåfør for landsbygdas rikeste, til rikdom i Bangalore. Baksideteksten er mer kryptisk her enn på Hamids roman, men underteksten tyder på at Halwai er av det nokså kyniske slaget som går over lik for å skaffe seg det han mener å ha krav på. Jeg har hørt mye pent om Hvit tiger av de som har lest den. Hvit tiger er 1001-bok.

tapets barnKiran Desais Tapets barn har jeg aldri hørt noe om, og jeg husker ikke når og hvorfor jeg kjøpte den. Det blir med andre ord spennende å lese. Tapets barn vant Booker-prisen i 2006, og er også på 1001-listen. Romanen har en litt annerledes vri enn fattigguttens klassereise til rikdom, da bokens hovedperson Sai er av det mer idealistiske/politiske/nasjonalistiske slaget. Sai bor sammen med bestefaren i en avkrok i India, som klamrer seg til sin fordums storhet som en av de første indiskfødte dommerne. Det er turbulente tider med opprør i anmarsj, og de er begge utsatte som representanter for den mer privilegerte klassen. Sammenliknet med de andre indiske romanene jeg har lest og skal lese, virker denne mer kontekstualiserende – både politisk og historisk.

Guden for små ting Enda en 1001-bok, og enda en Bookerprisvinner – denne gangen fra 1997. Arundhati Roys Guden for små ting har jeg inntrykk av er selve den indiske romanen for vestlige lesere, og den som flest kjenner til. Av en eller annen grunn er det den romanen jeg har minst lyst til å lese av disse, og derfor den jeg sparer til slutt. Guden for små ting er den eneste indiske romanen i min samling som handler om karakterer fra det øvre sosiale sjiktet. Det er også den eneste som foregir å handle om familie og kjærlighet snarere enn individer og økonomi/status. Men den skal visstnok også handle om kastesystemet i India, så noen klasseperspektiver finner man vel her også. Jeg har bladd litt i boken og synes at den ser nokså vestlig ut i formen. Typisk roman, bare lagt til India. Time will show.

NarcopolisNarcopolis vant ingen Booker-pris, men kom så langt som til shortlisten i fjor. Om den kommer med på 1001-listen i neste omgang, vil tiden vise. Denne er jeg aller mest spent på av bøkene, for den virker som en slags indisk versjon av Irvine Welsh’ Trainspotting; en roman jeg leste i fjor og elsket i all sin grellhet. Romanen handler om opiumsbulene i Bombay på 1970-tallet, og rusmiljøets utvikling frem til i dag. Thayil er selv tidligere rusmisbruker. Narcopolis er Thayils debutroman, men han har tidligere utgitt lyrikk. Og det er nettopp det språklige jeg gleder meg mest til her, for de utdragene jeg har lest så langt lover et hypnotisk og særdeles stilbevisst språk. Boken fikk ifølge forfatteren tittelen Narcopolis «because Bombay seemed to me a city of intoxication, where the substances on offer were drugs and alcohol, of course, but also god, glamour, power, money and sex». Det vil si alle de nødvendige ingrediensene i en god roman.

Hvor langt jeg kommer i min indiske safari, får tiden vise. Jeg leser til jeg går lei og begynner å lengte etter Synnøve Solbakken eller damer i store kjoler. Men aller først må jeg ut og kjøpe indisk take away. Indisk litteratur blir ikke helt det samme uten.

37 thoughts on “Fem indiske romaner”

  1. Herlig innlegg, Line! Jeg må kaste meg over Moshin Hamid igjen – og det må du óg. Hans The reluctant fundamentalist er en fantastisk, annerledes bok som anbefales varmt. Selv gleder jeg meg til å lese Slik blir du styrtrik i Asia etter din anbefaling.
    Det finnes jammen meg mye spennende i Asia!

    1. Ja, den skal jeg absolutt lese! Jeg har hørt veldig mye bra om den også, men har liksom aldri hatt den fremst i hukommelsen når jeg har bestilt bøker. Jeg har ikke lest så mye asiatisk litteratur ennå, men det kan man jo fort endre på. Dessuten har jeg en del afrikansk litteratur liggende, og det tipper jeg er like spennende!

  2. Utrolig fint med bøker man leser ut på en dag! Ordentlig lesedager (eller -netter!). Jeg hadde en sånn lesedag på fredag, slukte en krim i løpet av en dag, nesten som da jeg var ung og leste ei bok om dagen da det var sommerferie:-) Forøvrig leser jeg ikke indisk litteratur, det er et eller annet med meg og India som ikke går i hop. Men jeg husker at noen skrev om en interessant bok derfra om litt siden. Tenke, tenke. Jo, Bokelskerinnen:
    http://bokelskerinne.blogspot.no/2013/06/bokanmeldelse-bak-den-vakre-fasaden.html
    Men ser nå at det er dokumentar, og det er vel ikke du så begeistret for. Uansett, nå er du tipset om du skulle ombestemme deg:-)

    1. Jeg er da begeistret for dokumentarlitteratur! Jeg er bare elendig på å prioritere det:-) Ja, og så er jeg ganske kresen på kvaliteten, den bør helst være god litterært. Og så har jeg en hemmende beslutningsvegring når det gjelder tematikk. Av alle interessante temaer i verden, hvordan velger man? Men ditt (og Elins) tips er en god kandidat. Artig at du ikke går i hop med India, for jeg innbiller meg at jeg går utmerket i hop med indisk litteratur, men at jeg hadde tatt min død av å reise dit IRL. For folksomt, varmt, skittent, fattig, bråkete, kaotisk og intenst. Men mulig jeg tar feil, selvsagt. Jeg er for øvrig ikke like god som deg til å lese ut bøker på kort tid, men ferie hjelper jo;-)

  3. To sjeler og en tilfeldig tanke. For gjett når jeg leste innlegget ditt (første gang) igår kveld midt i mellom leksjonen om byråkraten og volden. Nesten ferdig nå men det har tatt meg tre dager – 3 ganger så lenge som deg altså. Du må ikke glemme bort Shantaram i Indiabunken din, med kindle får du aldri vite hvor tjukk den egentlig er. Hvit Tiger har stått på leselista mi en evighet – og jeg tenker på den hver gang noen skriver/forteller om hvor fantastiks god den er – og glemmer den like etterpå. Jeg er litt som deg, tror ikke India hadde vært et sted for meg – selv ikke de ‘rike’ turiststedene for på veien bort til luksushoteteller ville jeg sett alt det jeg prøvde å fortrenge og da blir ferien så slitsom, ELSKER derimot Indisk mat, men etter ferierapport fra ferierende avkom i Engeland, hun som normalt ELSKER indisk mat enda høyere enn meg, har jeg fått beskjed om at det nå er Afghansk som ruler, dette etter og ha bodd ei uke hos en afghansk famlie og spist mat så god at alle andre ferieopplevelser blekner. Dette gir meg forøvrig ikke lyst til å reise til Afghansistan.

    1. Er det sant?? Jøye meg, så kult. Såvidt jeg vet er det første gang i vår felles historie at vi er så perfekt synkronisert. Jeg rakk ikke å lese hele i går likevel, fordi andre ting kom litt i veien (søvn), men leser ferdig i dag. Tre dager er ikke så ille; hvis jeg hadde lest den for tre år siden, ville jeg ha trengt et par uker. Shantaram har jeg alltid glemt å vurdere til noe som helst på grunn av lengen (900 sider!!). Men jeg sjekket den ut på nett nå, og den høres jo ut som noe for meg, dessverre. Jeg får ta den samtidig med 1300-sidersverket til Vikram Seth, da vil Shantaram virke kort og grei i forhold. Hvit tiger bør du prioritere snart, for den er så kort og ser så utrolig morsom ut at du får kryss så lett som bare det. Nettopp, jeg hadde verken taklet rike turiststeder eller slum. Jeg prøvde meg på Kuala Lumpur for mange år siden, og syntes det var jævlig å bo bedre mens jeg var der enn store deler av befolkningen. Samtidig er jeg så skjør av meg at jeg ville ha brukt hele ferien på å grine og gå i stykker innvendig hvis jeg fikk se fattigdommen på nært hold. Afghansk mat, ja. Jeg aner ikke hva de spiser i Afghanistan. Selv ikke etter å ha lest En norsk spion. Men jeg tviler på at menyen frister så mye at jeg får lyst til å reise.

  4. Jeg har akkurat lest Guden for små ting og kan anbefale den. Vi hadde den som lesesirkelbok nå og til tross for at flere av oss slet litt med å komme oss gjennom deler av boken, endte alle opp med å like den godt. Det er mye skildring og lite dialog, noe som gjorde at det gikk litt tregt i perioder for min del. Den er ikke så tung egentlig, men den fortjener ro til å ta inn alt. Boken tar absolutt for seg kastesystemet og med det sosiale skiller. Det er en ubehagelig, men vakker og interessant bok. Så ikke nøl:-)

    1. Det høres veldig bra ut, så da stoler jeg på deg. Litt slit skremmer meg ikke etter treningen med alle de tungleste lesesirkelbøkene. Likevel tror jeg at jeg sparer den til slutt, siden den høres relativt annerledes ut sammenliknet med de andre bøkene. Jeg satser på at den fører lesingen naturlig over i en litt annen retning, sånn at jeg slipper å begynne på Vikram Seths murstein i denne omgang:-) Ubehagelig og vakker høres egentlig ut som stikkord for mye indisk litteratur. I tillegg har de bøkene jeg har lest til nå også vært veldig humoristiske i tonen.

  5. Flott innlegg — og liker veldig godt poenget ditt mellom kontrasten mellom den optimistiske tonen i boken og selve temaet. Det gjør det bare enda mer rystende.

    Siden jeg er en vaskeekte Bookerpris entusiast uten andre gleder i livet, har jeg faktisk lest alle fem bøkene du nevner. Hvit tiger er uten tvil den mest «dazzling» av de fem. Kiran Desai er en opplevelse, hun skriver helt nydelig. Forresten litt sladder fra litteraturens Se og Hør: Kiran Desai (datter av en av Indias mest kjente kvinnelige forfattere, Anita Desai) var i et forhold med Orhan Pamuk, de var Asias litterære superpar.. men det ryktes at de har gått fra hverandre nå. Jeg ble litt lei meg over det, men Pamuk den luringen har visst holdt det gående med flere andre damer samtidig – what can you do??

    God sommer, Line!

    1. Takk! Jeg synes generelt at indiske forfattere er veldig flinke til å bruke humor som virkemiddel, spesielt som kontrast til brutalitet. Jeg må samle inn mer materiale før jeg konkluderer, men det oppstår tidvis en slags melankolsk sårhet i glippene mellom de barske, optimistiske partiene, der alvoret kommer fram. Dessuten er de utrolig gode teknisk, og har en utmerket sans for medrivende og energisk historiefortelling.

      Hehe, du har Bookerprisen, jeg har 1001-listen:-) Hvit tiger blir neste bok ut, og jeg gleder meg veldig til den. Jeg har kikket på første kapittel og ser umiddelbart at den er en perfekt bok for meg. Hvis jeg blir helt Adiga-frelst, har jeg også et leseeks av fjorårets bok liggende (Cappelen Damm, altså). Jasså, så Pamuk er en sånn kar. Det skal jeg legge meg på minnet til jeg leser noe av ham, i tilfelle han fordømmer utroskap noen steder i bøkene sine;-) Kjekt å få bekreftet slektskapet mellom Anita og Kiran, for jeg lurte på akkurat det da jeg skummet 1001-listen i går og så at begge var med. Jeg har tidligere forvekslet de to på grunn av etternavnet.

      God sommer til deg også!

  6. Ah, India. Perfekt sommerlesning, – gjør at norsk sommerregn plutselig føles helt greit.

    Av de fire du har i hylla er har jeg lest to; Hvit Tiger og Guden for små ting. Hvit tiger er helt herlig, lettlest, fartsfylt, morsom, til tider rørende. India på boks. Guden for små ting husker jeg som dørgende kjedelig, – men jeg var til mitt forsvar seksten år gammel, og hadde som livsmål å lese mest mulig indisk litteratur mens jeg ventet på å legge ut på den ‘O Store Reisen. Sitter igjen med en liten (nesten glemt) forkjærlighet for indisk litteratur, og en like uforløst reiselyst. Narcopolis og begge av Hamid ligger klare på lesebrettet. Gleder meg.

    1. India passer til all slags vær, det har farge og temperatur nok til det. «India på boks», det liker jeg – både uttrykk og innhold. Jeg noterer meg det i tilfelle jeg trenger å stjele andres ideer til en god overskrift;-) Hvit tiger er det åpenbare førstevalget tematisk sett, så da sparer jeg Guden for små ting til slutt og ser an om jeg nærmer meg en overdose. Har du vært i India, eller ble det med tanken? Jeg gleder meg til å høre hva du mener om Narcopolis og Hamid x 2! Det er godt vi er flere som liker indisk her, sånn at jeg slipper å globetrotte helt alene.

  7. Ser frem til å få noen tips. Guden for små ting har jeg på norsk i bokhyllen, men ikke lest den enda. Selv må jeg snart gå i gang med Midnattsbarn tenker jeg.

    1. Rushdie tør jeg ikke å prøve meg på ennå, det virker som utrolig vanskelige og tunge bøker. Jeg har Sataniske vers stående, men tror den kommer til å forbli ulest i enda ti år til… Gleder meg til å høre hvordan Midnattsbarn er!

      1. Rushdie er ikke vanskelig – han er fantastisk! Føler at jeg må forsvare en av mine favorittforfattere her🙂 (engasjement alert) Jeg har aldri opplevd Rushdie som tung eller utilgjengelig, tror han fikk det ryktet pga alt styret rundt Sataniske Vers? Men han er jo ikke slik i det hele tatt! Faktisk tvertimot! Jeg syns selv at Sataniske Vers er veldig underholdende og god, så les den for all del!

        For Rushdie er jo først og fremst en gudebenådet storyteller! Han vant Bookerprisen for Midnattsbarn som er bare helt magisk og uten tvil den beste boken hans. Å ikke lese den er å gå glipp av en stor opplevelse. Etterhvert ble Rushdie mer og mer slapstick og tøysete, men tidlig Rushdie er SÅ bra. Shalimar the Clown som kom for noen år siden hadde noe av den samme gode Rushdie.

      2. Jeg snakket med en annen Rushdie-fan forrige uke, og hun sa omtrent det samme som deg. Hun syntes også at Midnattsbarn var klart best, og har den som en av sine største romanfavoritter. Det som ble trukket fram av de som mente Rushdie var vanskelig å lese og hadde gitt opp Sataniske vers, var blant annet at de ikke skjønte hvor englene kom inn i bildet og ikke helt tok de overnaturlige elementene. Og den Rushdie-frelste mente at en del referanser, spesielt til Koranen, kunne være vanskelig å ta for de som ikke kan noe om den fra før. Litt vanskelig for meg å mene noe om det før jeg har prøvd, men jeg noterer meg din engasjerte anbefaling! Den veier – som alltid – veldig tungt🙂

      3. Ja, en del av referansene i Sataniske Vers er supersnåle🙂 Jeg er veldig glad i magisk realisme og har en tendens til å «go with the flow», som sikkert hjelper litt noen steder med Rushdie!

      4. Skjønner! Jeg er nok ikke like glad i magisk realisme som deg, det kommer helt an på sammenhengen. Men gode forfattere pleier å få det til å funke likevel🙂

    1. Veldig gjerne! Det høres ut som en perfekt og passe avansert andre date🙂 Da skal jeg lese litt mer indisk nå, og slutte å spore av med Sex and the City-boka som jeg begynte på i helgen.

  8. Eg leste eindel India-relaterte bøker før eg reiste dit i 1999, men skjønner at eg må oppdatere meg litt på bøkene som er komt dei siste åra. Har ikkje lest Hvit tiger, Narcopolis eller Slik blir du styrtrik i Asia, så ser eg har litt å glede meg til der! Mine store Indiafavoritter er sjølvsagt dei to mursteinene du vil hoppe over; Balansekunst og En passende ung mann… Ellers likte eg godt mange av Rusdhie sine bøker, og anbefaler både Midnattsbarn og Sataniske vers. Shantaram derimot, er ei bok eg aldri kom meg gjennom… No blir det litt langt dette her, men eg trur konklusjonen må bli at du likevel bør lese Vikram Seth:)

    1. Ah, jeg må ha formulert meg uklart, for jeg vil absolutt ikke hoppe over verken Balansekunst eller En passende ung mann! Jeg vil bare sørge for at jeg leser dem når jeg har tid til å lese hele, uten avbrytelser, og det har jeg (dessverre) ikke akkurat nå. Men jeg har hørt at de er svært gode, av svært overbevisende folk, så leses skal de. Rushdie blir det nok også tid til etter hvert, når jeg får ryddet plass til fordypningen som alltid er påkrevd når man leser gode forfattere. Men takk for anbefalinger som bekrefter at det er bøker jeg burde prioritere:-) Nå som jeg er ferdig med Moshin Hamids roman, anbefaler jeg den gjerne videre! Hvit tiger har jeg bare så vidt fått begynt på.

      1. Aha, ser no det står «i denne omgang», ja… Betryggande å høre;) Lykke til vidare med den indiske litteraturreisen, merker eg får eit snev av reiselyst etter å ha holdt meg til europeisk litteatur ei god stund no.

      2. Takk for det! Jeg forsøkte meg på en avstikker til amerikansk litteratur forrige uke, og det funket ikke så bra. Så nå vil jeg tilbake til India igjen:-)

  9. Inspirert av dette innlegget og ei venninne så tok jeg med meg Balansekunst av Rohinton Mistry til Portugal. Ikke la deg skremme av lengden, den er rett og slett fantastisk morsom og trist. Indiske restauranter og Balansekunst ble et nesten daglig rituale. Flere av bøkene står i hylla mi, og Hvit tiger har jeg, i likhet med Ingalill, tenkt og glemt å lese mange ganger. Tror du bør få til en indisk 1001-bok avstemning!

    1. Så kult! Fantastisk morsom og trist høres ut som oppskriften på hvordan en bok blir en bok jeg elsker. Jeg er helt enig med deg, vi må få i stand en indisk 1001-avsteming! Det skal jeg fikse sporenstreks, sånn at vi kun har indiske kandidater for august. Hvit tiger har jeg bare såvidt begynt på, så hvis jeg ikke rekker å lese den før jeg må begynne på Tåpenes sammensvergelse, setter jeg den opp som et alternativ. Bra, bra plan!

  10. Jeg er helt enig med deg, Line: Litteratur fra India får en til å kjenne på hva det vil si å være menneske – på godt og vondt. Det er en uvurderlig egenskap ved litteratur! Her i Nord er vi pakket inn i bomull (og takk for det!), og man har lett for å glemme hvilke ekstreme forhold mange mennesker ellers i verden lever under. Du har plukket frem mange spennende titler, og jeg er gjerne med på en 1001-avstemning🙂 Selv har jeg Mishrys Ballansekunst på min all-time 10, ja kanskje 5 på topp. Jeg leste Shantaram i fjor og likte den veldig godt – men den må leses som e-bok. En slik murstein er ikke hensiktsmessig i annet format…

    Jeg tror det var Clementine som anbefalte meg boka Animal’s people, shortlisted for Booker i 2007. Jeg har ikke lest den enda, men den er LANGT opp på leselisten min. Ellers var Narcopolis en veldig god leseopplevelse i fjor. Her er det bare å laste ned en leseprøve til Kindelen. Liker man den første setningen som strekker seg over de første syv sidene vil man elske resten av boka. Det er selve syretesten, har jeg forstått. Selv har jeg litt Sør-Afrika-fokus om dagen, men etter å ha oppdaget Joseph Roth er jeg plutselig litt USA-orientert også… Men India kommer jeg tilbake til igjen og igjen.

    1. Da synes jeg Animal’s People må være en kandidat for India-avstemning! Kanskje jeg bare skal gå rett til The Source og sjekke med Clementine hvilke indiske 1001-bøker hun anbefaler oss alle å lese? Som Ingalill nylig sa: The force is strong in Clementine🙂 Hun anbefaler, vi leser. Etter den fantastiske anmeldelsen din av Narcopolis i fjor tviler jeg ikke på at jeg vil like den, spørsmålet er bare hvor godt. Anmeldelsen din var i alle fall hovedgrunnen til at boken var øverst på must-listen min da jeg endelig begynte å kjøpe bøker igjen nå nylig.

      Jeg grugleder meg til å skrive innlegg om Hamids bok, for det er så mye jeg vil ta opp, og alt er store temaer. Som du sier, det er litteratur som får en til å kjenne på hvordan det er å være menneske, og jeg kjenner hvor konfrontert jeg blir med alt det jeg tar for gitt som norsk. Hvordan det påvirker moral og livsstil, og ikke minst alt det man tar for gitt. Ellers er det spennende å få andre indiske bøker så varmt anbefalt, spesielt de som er så svære at det må elektroniske hjelpemidler til;-) Jeg gleder meg!

    2. Philip Roth, mener jeg🙂 Joseph Roth var tysk-pensum en gang i tiden (Radetzkymarch. Østerrike-Ungarn etc.etc.) Enig med deg at Clementine setter dagsorden der vi dødelige ikke henger med. Vi er heldige der!🙂

      1. Philip, ja! Jeg har et par bøker av ham liggende et sted, kjøpt på Mammut for noen år siden. Kjekt å vite at det ikke var et bomkjøp🙂 Clementine er super, uten hennes strålende boktips ville jeg ha vært mye dummere!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s