India på boks

Adiga-HvitTigerI juli skrev jeg om fem indiske romaner jeg hadde planer om å lese. Av grunner jeg ikke forstår, er akkurat det innlegget etter snaue to måneder blitt bloggens nest mest delte innlegg. Derfor føler jeg meg forpliktet til å avlegge rapport om hvordan det gikk med mitt Prosjekt India.

Jeg har ikke gitt det opp. Saken er at jeg fremdeles ikke er ferdig med Aravind Adigas Hvit tiger, den andre boken jeg begynte på. Moshin Hamids Slik blir du styrtrik i Asia leste jeg på to late sommerdager. Hvit tiger leses ferdig i kveld på ren trass. Jeg har prokrastinert i to måneder, og har førti sider igjen.

Merkelig nok aner jeg ikke hvorfor jeg syntes Hamids bok ga mersmak, mens Hvit tiger har vært så lett å legge unna, så vanskelig å fullføre. For bøkene er mer like enn ulike. Liker du en, liker du begge, liksom. Men neida. Derfor tyr jeg til det man gjør på universitetet når man skal lære ferske litteraturstudenter å si litt mer om bøker enn at de likte/ikke likte dem. Man gir dem compare and contrast-oppgaver.

Handlingen i Slik blir du styrtrik i Asia foregår muligens i Pakistan, ikke India, men romanen er bevisst uklar på hvor handlingen er lagt. And if the shoe fits, er det jo bare å ture fram som man vil. Så da sier vi India. Begge romanene handler om unge gutter som vokser opp i fattigdom på landsbygda, og bestemmer seg for å bli rike. Handlingen utspiller seg i storbyer i rask og klimafiendtlig vekst, der de rike lever i avsindig luksus og de fattige bader i kloakk (bokstavelig talt i Hvit tiger). Det er ikke rart at mennesker vil gå langt for å komme seg ut av så skitne, stinkende og trøstesløse omgivelser. Hvilket er en del av poenget i begge romanene.

Slik blir du styrtrik i Asia er skrevet som en selvhjelpsbok i du-form etter modell av oppskriftsmessige selvhjelpsbøker som er veldig populære i Asia. Hamids navnløse hovedperson blir rik relativt raskt i boken, og får leve lenge nok til å se at rikdom ikke er alt. For eksempel er kjærlighet også ganske viktig. Eventuelt noe man kan velge å overse til livet nærmer seg slutten.

Adigas djerve hovedperson, Balram Halwai, er sjåføren til en riking i Dehli. Han avslører i slutten av første kapittel at han har drept sjefen sin. Resten av romanen avdekker hvorfor Balram ender opp med å begå drap. Historien forteller Balram til Kinas statsminister, av alle mennesker, i brevform. Han har hørt at statsministeren skal komme til India for å lære av indiske gründere, og Balram vil ha et ord med i laget.

Moshin HamidNoe av det jeg liker aller best med den asiatiske litteraturen jeg har lest, er at den er fylt av en vitalitet, et overskudd og en nesten barnslig optimisme som jeg ikke finner så ofte i den vestlige litteraturen. Et interessant spørsmål er hvordan så mye norsk litteratur kan være så flat, trist og tafatt når levestandarden vår er så høy at den virker som et eventyr for majoriteten av verdens befolkning. Men kanskje ligger forklaringen i at lutfattige mennesker trenger drømmer for å overleve, mens rike mennesker har råd til å kjede seg til døde. Likevel er det påfallende at både Hamid og Adiga kommer fra møblerte hjem, er solid utdannet og bosatt i Vesten.

Gapet mellom fattig og rik er selvfølgelig et sentralt tema i begge romaner. Ingen av hovedpersonene blir rike gjennom hederlig og hardt arbeid; snusk og skitne hender må til for å nå målet. Det gjør tematikken straks mer komplisert, og spørsmålet er om det er verdt å gi slipp på integritet, familie, kjærlighet og en ren samvittighet for å bli rik.

Jeg synes Hamid gir et godt svar på det i sin roman. Hovedpersonen får en sønn i moden alder, og opplever at livet får en helt ny mening. Han innser at han ved å ha fått barn sent i livet på grunn av karrieren, kommer til å gå glipp av store deler av sønnens liv. Samtidig har sønnen hans en mye større mulighet til å overleve enn det han hadde selv, nettopp fordi helse og trygghet er noe man må betale for.

Begge romanene har grelle episoder der fattige familiemedlemmer dør i relativt ung alder av sykdommer som kunne ha vært behandlet hvis de hadde penger, eller unngått hvis de hadde hatt bedre arbeidsvilkår, kosthold eller vaksiner. De blir syke og dør fordi de er fattige. Rikdom handler blant annet om å øke muligheten for overlevelse. Hva ville jeg ha gjort? spurte jeg meg selv mens jeg leste Slik blir du styrtrik i Asia. Jeg aner ikke, var svaret hver gang. Det er umulig å forestille seg hvordan jeg ville ha vært som person hvis jeg hadde vokst opp i den typen fattigdom. Min moral har med andre ord ikke utviklet seg gratis. Jeg har hatt råd til det.

Adigas analyse av de fattiges vilkår i Asia er mer hardtslående enn Hamids, og mye beskere. Likevel har jeg mer sansen for empatien som ligger i tjukke lag under selvhjelpsbokens kyniske språk. Jeg tror faktisk at det er derfor jeg likte Slik blir du styrtrik i Asia bedre enn Hvit tiger. I den første fant jeg en fin kontrast mellom kyniske mål og dypereliggende humanistiske verdier. Hovedpersonen kjenner på kontrasten, og på ambivalensen ved at det ikke finnes noe riktig valg. Feil blir det uansett. De melankolske innslagene i den ellers barske selvhjelpstonen ble derfor uventet rørende.

I Hvit tiger forstår jeg hvordan Balram tenker, hvorfor han er rasende på urettferdigheten og de rikes grådighet, gjerrighet og mangel på idealer. De er igler som suger livet ut av de fattige, og gjør alt de kan for å holde dem så fattige som mulig. Raseriet og forakten som ulmer under Balrams ironiske rapport til statsministeren er forståelig, men den gjennomsyrer teksten og gjør den mer endimensjonal. Det er ingenting å håpe på, ingen å heie på, og derfor føler jeg heller ikke noe behov for å lese videre. Feil blir det uansett her også, men Balram er en karakter med så mange negative trekk at dilemmaene hans aldri trenger under huden. Jeg bryr meg om samfunnet Adiga skriver om, men jeg bryr meg ikke om karakterene hans.

Hvilken roman som er best av de to? Jeg er usikker. Mine moralske triggerpunkter satt til side, tror jeg at jeg falt for Hamids roman fordi jeg syntes den var mer spennende litterært. Tematikken er uansett så lik at slaget ikke stod om den. Jeg ser ikke bort fra at jeg om et år eller to vil slite med å skille dem fra hverandre. Det tar jeg som et tegn på at begge bøkene snakker sant, og at jeg nå har skaffet meg solid innsikt om livet i Sør-Asia.

Slik blir du styrtrik i Asia fikk jeg tilsendt fra Cappelen Damm. Hvit tiger fikk jeg i julegave. Overskriften stjal jeg fra Haruhi. Resten fikset jeg selv.

16 thoughts on “India på boks”

  1. Nysgjerrig. Hvilket innlegg er det mest delte?

    Jeg likte Hvit Tiger bedre enn Slik blir du styrtrik i Asia, men er usikker på om det utelukkende er fordi jeg hadde et par år ekstra på baken (+ en del flere indiabøker bak meg) når jeg leste Hamids bok. Ellers fikk jeg faktisk mer sympati for Balram enn hovedpersonen i Slik blir du styrtrik, alle hans negative trekk gjør at jeg tror mer på ham. Slutten av Hamids bok rørte meg mer enn den skulle, og i skrivende stund klarer jeg ikke en gang å huske hvordan Hvit Tiger faktisk sluttet (fikk han beholde pengene? Gikk alt i dass? Arg. Dette er ulempene med å være en flink biblioteksbruker, ingen mulighet til å sjekke,).

    Pussig det du nevner med at du kanskje kommer til å slite med å skille bøkene fra hverandre om noen år – jeg er litt der, veldig mange av Indiabøkene jeg har lest glir over i hverandre, tematikken er så innmari lik at jeg blir blind.

    1. Eugene O’Neills Lang dags ferd mot natt! Tro det eller ei, men det er mitt desidert mest leste og mest delte innlegg.

      Jeg har en mistanke om at jeg er i mindretall når det gjelder å like Hamids roman bedre enn Adigas, og jeg tror at Hvit tiger er en bedre roman rent objektivt sett. Men jeg er usikker på om min preferanse for Hamid skyldtes at jeg likte hovedpersonen bedre, selv om jeg gjorde det. Det handlet nok heller om at jeg ble mer engasjert av den historien fordi den rørte noe ved meg som Hvit tiger ikke gjorde. Men du har rett, slutten av Hamids roman var ekstremt og sjokkerende rørende. Jeg så ikke den slutten komme i det hele tatt, og ble helt satt ut av de siste par sidene.

      Men: Jeg likte faktisk Hvit tiger bedre etter å ha lest de siste fire-fem sidene. Han fikk beholde pengene og ble aldri tatt, selv om han åpner for at det kan skje i fremtiden. På slutten fant jeg noen fantastiske sitater som satte hele romanen, tematikken og verden avd. India i et godt perspektiv: «Dreper man mange nok mennesker, så setter de opp bronsestatuer av en ved Parlamentet i Dehli – men det er heder og ære, og det er ikke det jeg er ute etter. Det eneste jeg ønsket meg var en mulighet til å bli en mann – og til det var det nok med ett drap.»

      Og deretter (om muligheten for at han blir tatt og dømt til døden): «Jeg kommer til å si at det var verdt alt sammen å kunne vite, om så bare for en dag, for bare en time, for bare et minutt, hva det betyr ikke å være tjener.»

      Og så klarer jeg bare ikke å dy meg, jeg må sammenlikne: Hvordan synes du det er med norsk samtidslitteratur? Klarer du å skille de bøkene fra hverandre etter noen år, eller glir de også over i hverandre? For min del er det der India vinner, for jeg klarer i det minste å skille dem fra hverandre NÅ. Norske romaner? Not so much.

      1. Hm. Vanskelig. Har egentlig lyst til å si at jeg si at jeg leser for lite norsk samtidslitteratur til at jeg kan uttale meg, men – jeg skal ikke påstå at jeg leser så fryktelig mye indisk heller. Har allikevel ikke det samme problemet med norske bøker (selv om jeg er minst like skeptisk og lei), men det er hovedsaklig fordi jeg er mye flinkere til å sortere ut hva jeg velger å lese av alt det norske jeg har tilgang på. Indiautvalget er naturlig nok mye mindre, og spesielt pre-blogg lest jeg alt jeg fant (= det som solgte bra), og der er det skremmende mye likt.

        Sitter faktisk på gjerdet i forhold til bokbloggprisen, nettopp fordi jeg er ikke vet om jeg orker å forhold meg til den norske samtidslitteraturen. Det blir uansett gøy å følge med på dere andre som leser dere opp, kanskje jeg vil ha blitt kurert for skepsisen min innen prisen er delt ut.

      2. Jeg har et par hypoteser om hvorfor den indiske litteraturen virker så lik, som er ganske artige fordi jeg ikke har forutsetning til å bekrefte eller avkrefte dem. Den ene går ut på at den indiske litteraturen som skrives på engelsk eller oversettes til engelsk (eller norsk) er så påvirket av vestlig litteratur og det vestlige synet på India at den skrives i et på forhånd gitt krysningspunkt mellom det vestlige og det indiske. Variasjonsmulighetene er få, hvis bøkene både skal handle om India OG samtidig forholde seg til den vestlige tradisjonen. Det er den hypotesen jeg har størst tro på, fordi den virker som noe postkoloniale kritikere er troende til å si, og i tillegg ha rett i. Den andre hypotesen går ut på at alt indisk til slutt virker likt for en vestlig leser, vel, av liknende grunner som at mange av oss ikke ser forskjell på en kineser og en japaner, og derfor ikke fanger opp nyansene.

        Uansett har du et godt poeng om at tilgangen på norsk litteratur er mye bedre, og at det derfor er enklere å sortere. Jeg er faktisk blitt kurert for min skepsis til norsk samtidslitteratur ved å lese meg opp til bokbloggerprisen. Jeg har ennå til gode å finne noen fremtidige kandidater til Nobelprisen, men har funnet mye som er verdt tiden min, og vel så det.

      3. Jeg er veldig med deg på den første hypotesen. Har tenkt litt i de samme baner selv.

        I tillegg er jeg tenker jeg at det rett og slett handler om hva som selger i vesten. Kjente spesielt på det når jeg prøvde å lese meg opp på Kina. Det var (i hvert fall med mine begrensede evner) nesten umulig å finne kinesiske bøker på engelsk/ norsk som ikke primært handlet om kulturrevolusjonen. Ikke så givende i lengden, spesielt siden fremstillingen av kulturrevolusjonen også ofte var veldig ensidig, fikk følelsen av å lese bøker laget etter oppskrift.

      4. Enig, jeg tror det er vanskelig å finne litteratur fra andre deler av verden som ikke er tilpasset et vestlig ståsted og vestlige holdninger. Vestlige lesere vil sannsynligvis bare ha velkjente historier lagt til eksotiske omgivelser. Høres ironisk ut med kulturrevolusjonen, siden det i så fall er snakk om en ensidig versjon av en ensidig versjon av virkeligheten. Den ene forenklingen slår den andre i hjel, liksom. Så bortkastet.

  2. Svaret kan kanskje ligge i nettopp «India». Da jeg jobbet i bokhandel var det et spørsmål jeg fikk mer enn alle andre, sånn rent bortsett fra spørsmål om alternative bøker til Fifty Shades, og det var «Kan du anbefale noen bøker med handling fra India». Det var utrolig mange som slukte alt de kom over bare India var en del av handlingen.

    1. Jeg ante ikke at indiske bøker var så populære. Så utrolig kult! Men jeg forstår det godt, for de bøkene fra India jeg har lest hittil har egentlig alt: Komedie, tragedie, samfunnskritikk, morsomme litterære grep, godt språk, interessant tematikk og masse action. Noe for enhver smak, med andre ord.

      1. «Balansekunst» av Rohinton Mistry solgte vi ut til stadighet. Vi hadde den liggende i bunker på pocketbordet. «Shantaram» solgte også jevnt og trutt. Jeg var ikke klar over den populariteten før jeg selv begynte å jobbe der, og det har sikkert sammenheng med mye av det du nevner over. (Nå fikk jeg faktisk lyst til å lese litt fra India selv – Midnattsbarn skulle jeg begynt på for lenge siden. Kjøpte den da den utkom i nytt pocketomslag, men så kom hele tiden andre bøker foran. ) I tillegg har jeg inntrykk av at norske lesere liker eksotiske romaner, og de blir fort eksotiske når de foregår i en annen kultur enn vår egen.

      2. Midnattsbarn har jeg hørt utelukkende fantastiske ting om, så den må jeg også se å få lest snart. Jeg tenkte å starte med Sataniske vers, men den har jeg hørt er ganske tung og derfor har den blitt utsatt på ubestemt tid. Balansekunst har jeg også, men den er så lang at den står etter Tolstoj og Dickens i mursteinskøen. Det er fint å lese noe mer eksotisk enn den typisk vestlige litteraturen, så fremt det ikke bare er snakk om vestlige plott pakket inn i eksotiske omgivelser, som jeg har inntrykk av at mange av de bestselgende eksotiske bøkene er.

  3. Jeg har Midnattsbarn liggende fra biblioteket, men det er så mye annet som sniker seg inn, og til tross for at alle sier at han er best og denne boka er den aller beste de noensinne osv, osv, har jeg en ullteppesnikende fornemmelse om at han er for blomstrende for meg. Det er selvfølgelig fordommer og jeg stoler på mine medbloggere og SKAL lese, men jeg har truffet en nye leseslump. En liten en, men det kan jo utvikle seg hvis man ikke tar tak – må altså slutte med denne sovinga asap.

    Mistry er for tragisk – fordommen sitter dypt – selv om også denne er betegnet som manges all time fav. Shantaram likte jeg godt. Tigeren har jeg ikke lest men har hatt den høyt på lista, til nå, hvor jeg kjenner lysten begynner å dale. Og Filthy var gjennomsnittlig helt til slutten som tok pusten fra meg – og ga meg en 2ukers myrstråblues som truer meg å komme tilbake hver gang jeg tenker på den. Vakker! Men usigelig trist! Siden jeg for tiden mangler evnen til å tenke selv – nevner jeg bare Indiabøker som allerede er nevnt i kommentarfeltet, alt annet blir for slitsomt. Det betyr også at jeg ikke kommer til å legge inn noe kommentar på Krig og Fred, som jeg ikke har lest av helt innlysende grunner, og ikke vil ta sjansen på å la meg friste til kindle innkjøp av omtalene. Den står i hylla men jeg er lat og vil lese tjukke bøker på brett.

    1. Da er det bare én ting å gjøre, og det er å sørge for at Midnattsbarn blir lesesirkelbok neste år. Da må vi lese den alle sammen; du og jeg, Silje og Elin, og alle de andre som alltid finner noe annet å lese når vi/de egentlig burde ha lest Rushdie og sett lyset. Jeg er sikker på at den er god, og jeg er sikker på at den ikke er for blomstrende for deg. Det er forresten ikke rart at du leser lite for tiden, for jeg har stjålet all den litterære Mojo’en din. Denne uken leste jeg ikke mindre enn tre bøker i tillegg til å fullføre Hvit tiger. Tre bøker!!! I tillegg til kryss! Det er jenta si, det. Og snart kommer turen til Tampa.

      Jeg aner ikke om Mistry er for tragisk. Sannsynligvis ikke for meg, jeg liker tragisk. Den er derimot altfor LANG, med en skriftstørrelse som oppfordrer meg til å ligge unna til jeg blir mye eldre og synet så dårlig at jeg trenger forstørrelsesglass uansett. Slutten på Filthy var magisk! Tenk at jeg skrev om boken uten å nevne den fantastiske slutten. Herregud. Jeg ser for meg at Midnattsbarn er akkurat sånn hele tiden. Velkommen til litteraturens paradis, liksom.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s