Stikkord: indiske bøker

Lesesirkel 1001 bøker: Guden for små ting

Guden for små tingArundhati Roys roman Guden for små ting (1997) har vært lesesirkelboken i august, men jeg har visst utsatt innlegget til månedens siste dag. Roy vant Bookerprisen for romanen som så langt har vært hennes første og eneste. I stedet for å skrive flere romaner, har hun viet tiden sin til politisk aktivisme. Det virker som en nokså fornuftig prioritering, sånn bortsett fra at mange romanlesere verden over gjerne kunne tenke seg å lese mer av henne. Meg selv inkludert; jeg synes Guden for små ting er en herlig roman.

Jeg har lest ca en tredjedel av boken innimellom nye norske bøker, og tar den frem når jeg føler meg mettet på førstepersonsfortellinger i presens. Det føles som å gå fra sorthvitt- til farge-tv. Norsk samtidslitteratur er stort sett holdt i grått og brunt, mens Guden for små ting eksploderer i farger, smak, lukt og sanselighet på første side. Jeg har aldri vært i India, men føler meg tydeligvis mer hjemme i deres litteratur enn i min egen. De har temperament, snurrige karakterer, fantasi, sans for humor og tragedie, kaos, støy og god mat. Og så stirrer folk relativt sjelden ut vinduet mens de gnurer på ting. De som trenger tips til flere indiske bøker kan lese innlegget mitt om fem indiske romaner fra i fjor. Innlegget er blant mine mest delte, så det er nok flere enn meg som liker indisk litteratur.

Den norske utgaven er utgitt av Pax og oversatt av Ragnfrid Stokke. Forlagets omtale på baksiden er ganske nøktern og deskriptiv, men 1001-boken har følgende beskrivelse:

«Handlingen, som foregår i Kerala i 1960-årene, følger Ammus familie gjennom både vanlige og tragiske hendelser. Mest minneverdig er konsentrasjonen om hennes ‘toeggede tvillinger’ Estha og Rahel. Da en engelsk slektning som er på besøk drukner ved en ulykke, får det avgjørende innvirkning på deres unge liv. Romanen fortelles i ikke-lineær tid gjennom et puslespill av livlige møter og skildringer […] Arundhati Roys prosa er utpreget rytmisk og lyrisk, og helhetsvirkningen er enestående i all sin sensualitet. Romanens politiske innhold dreier seg om ‘hvem man bør elske, og hvor mye’. Roys fantasirike overskridelser er ikke først og fremst ment å sjokkere, men snarere å bevege leseren […] Boken er en utfordring for andre som har forsøkt å fortelle oss hva kjærlighet egentlig er.

Utdrag fra åpningen av romanen:

«Mai i Ayemenem er en het, knugende måned. Dagene er lange og fuktige. Elva krymper, og svarte kråker mesker seg med klarrøde mangoer i stille, støvgrønne trær. Røde bananer modner. Jakkfrukter revner. Overstadige spyfluer summer tanketomt i den fruktdunstende luften. Så slår de seg i svime mot klare vindusglass og dør, dvaskt desorienterte i solen.

Nettene er klare, men gjennomsyret av sløvhet og mutt forventning.

Men tidlig i juni er sørvestmonsunen der, tre måneder med vind og vann og korte avbrekk med skarpt, glitrende solskinn, som oppspilte unger hiver seg lekende ut i. Landskapet blir uanstendig grønt. Hagegrenser sløres der tapioka-gjerder slår rot og blomstrer. Teglmurer blir mosegrønne. Pepperranker snor seg opp telefonstolper. Ville slyngplanter bryter gjennom diker av laterittmasse og skyller over de oversvømte veiene. Båter går i skytteltrafikk i basarene. Og småfisk dukker opp i dammene som fyller hullene på hovedveiene.»

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

India på boks

Adiga-HvitTigerI juli skrev jeg om fem indiske romaner jeg hadde planer om å lese. Av grunner jeg ikke forstår, er akkurat det innlegget etter snaue to måneder blitt bloggens nest mest delte innlegg. Derfor føler jeg meg forpliktet til å avlegge rapport om hvordan det gikk med mitt Prosjekt India.

Jeg har ikke gitt det opp. Saken er at jeg fremdeles ikke er ferdig med Aravind Adigas Hvit tiger, den andre boken jeg begynte på. Mohsin Hamids Slik blir du styrtrik i Asia leste jeg på to late sommerdager. Hvit tiger leses ferdig i kveld på ren trass. Jeg har prokrastinert i to måneder, og har førti sider igjen.

Merkelig nok aner jeg ikke hvorfor jeg syntes Hamids bok ga mersmak, mens Hvit tiger har vært så lett å legge unna, så vanskelig å fullføre. For bøkene er mer like enn ulike. Liker du en, liker du begge, liksom. Men neida. Derfor tyr jeg til det man gjør på universitetet når man skal lære ferske litteraturstudenter å si litt mer om bøker enn at de likte/ikke likte dem. Man gir dem compare and contrast-oppgaver.

Handlingen i Slik blir du styrtrik i Asia foregår muligens i Pakistan, ikke India, men romanen er bevisst uklar på hvor handlingen er lagt. And if the shoe fits, er det jo bare å ture fram som man vil. Så da sier vi India. Begge romanene handler om unge gutter som vokser opp i fattigdom på landsbygda, og bestemmer seg for å bli rike. Handlingen utspiller seg i storbyer i rask og klimafiendtlig vekst, der de rike lever i avsindig luksus og de fattige bader i kloakk (bokstavelig talt i Hvit tiger). Det er ikke rart at mennesker vil gå langt for å komme seg ut av så skitne, stinkende og trøstesløse omgivelser. Hvilket er en del av poenget i begge romanene.

Slik blir du styrtrik i Asia er skrevet som en selvhjelpsbok i du-form etter modell av oppskriftsmessige selvhjelpsbøker som er veldig populære i Asia. Hamids navnløse hovedperson blir rik relativt raskt i boken, og får leve lenge nok til å se at rikdom ikke er alt. For eksempel er kjærlighet også ganske viktig. Eventuelt noe man kan velge å overse til livet nærmer seg slutten.

Adigas djerve hovedperson, Balram Halwai, er sjåføren til en riking i Delhi. Han avslører i slutten av første kapittel at han har drept sjefen sin. Resten av romanen avdekker hvorfor Balram ender opp med å begå drap. Historien forteller Balram til Kinas statsminister, av alle mennesker, i brevform. Han har hørt at statsministeren skal komme til India for å lære av indiske gründere, og Balram vil ha et ord med i laget.

Moshin HamidNoe av det jeg liker aller best med den asiatiske litteraturen jeg har lest, er at den er fylt av en vitalitet, et overskudd og en nesten barnslig optimisme som jeg ikke finner så ofte i den vestlige litteraturen. Et interessant spørsmål er hvordan så mye norsk litteratur kan være så flat, trist og tafatt når levestandarden vår er så høy at den virker som et eventyr for majoriteten av verdens befolkning. Men kanskje ligger forklaringen i at lutfattige mennesker trenger drømmer for å overleve, mens rike mennesker har råd til å kjede seg til døde. Likevel er det påfallende at både Hamid og Adiga kommer fra møblerte hjem, er solid utdannet og bosatt i Vesten.

Gapet mellom fattig og rik er selvfølgelig et sentralt tema i begge romaner. Ingen av hovedpersonene blir rike gjennom hederlig og hardt arbeid; snusk og skitne hender må til for å nå målet. Det gjør tematikken straks mer komplisert, og spørsmålet er om det er verdt å gi slipp på integritet, familie, kjærlighet og en ren samvittighet for å bli rik.

Jeg synes Hamid gir et godt svar på det i sin roman. Hovedpersonen får en sønn i moden alder, og opplever at livet får en helt ny mening. Han innser at han ved å ha fått barn sent i livet på grunn av karrieren, kommer til å gå glipp av store deler av sønnens liv. Samtidig har sønnen hans en mye større mulighet til å overleve enn det han hadde selv, nettopp fordi helse og trygghet er noe man må betale for.

Begge romanene har grelle episoder der fattige familiemedlemmer dør i relativt ung alder av sykdommer som kunne ha vært behandlet hvis de hadde penger, eller unngått hvis de hadde hatt bedre arbeidsvilkår, kosthold eller vaksiner. De blir syke og dør fordi de er fattige. Rikdom handler blant annet om å øke muligheten for overlevelse. Hva ville jeg ha gjort? spurte jeg meg selv mens jeg leste Slik blir du styrtrik i Asia. Jeg aner ikke, var svaret hver gang. Det er umulig å forestille seg hvordan jeg ville ha vært som person hvis jeg hadde vokst opp i den typen fattigdom. Min moral har med andre ord ikke utviklet seg gratis. Jeg har hatt råd til det.

Adigas analyse av de fattiges vilkår i Asia er mer hardtslående enn Hamids, og mye beskere. Likevel har jeg mer sansen for empatien som ligger i tjukke lag under selvhjelpsbokens kyniske språk. Jeg tror faktisk at det er derfor jeg likte Slik blir du styrtrik i Asia bedre enn Hvit tiger. I den første fant jeg en fin kontrast mellom kyniske mål og dypereliggende humanistiske verdier. Hovedpersonen kjenner på kontrasten, og på ambivalensen ved at det ikke finnes noe riktig valg. Feil blir det uansett. De melankolske innslagene i den ellers barske selvhjelpstonen ble derfor uventet rørende.

I Hvit tiger forstår jeg hvordan Balram tenker, hvorfor han er rasende på urettferdigheten og de rikes grådighet, gjerrighet og mangel på idealer. De er igler som suger livet ut av de fattige, og gjør alt de kan for å holde dem så fattige som mulig. Raseriet og forakten som ulmer under Balrams ironiske rapport til statsministeren er forståelig, men den gjennomsyrer teksten og gjør den mer endimensjonal. Det er ingenting å håpe på, ingen å heie på, og derfor føler jeg heller ikke noe behov for å lese videre. Feil blir det uansett her også, men Balram er en karakter med så mange negative trekk at dilemmaene hans aldri trenger under huden. Jeg bryr meg om samfunnet Adiga skriver om, men jeg bryr meg ikke om karakterene hans.

Hvilken roman som er best av de to? Jeg er usikker. Mine moralske triggerpunkter satt til side, tror jeg at jeg falt for Hamids roman fordi jeg syntes den var mer spennende litterært. Tematikken er uansett så lik at slaget ikke stod om den. Jeg ser ikke bort fra at jeg om et år eller to vil slite med å skille dem fra hverandre. Det tar jeg som et tegn på at begge bøkene snakker sant, og at jeg nå har skaffet meg solid innsikt om livet i Sør-Asia.

Slik blir du styrtrik i Asia fikk jeg tilsendt fra Cappelen Damm. Hvit tiger fikk jeg i julegave. Overskriften stjal jeg fra Haruhi. Resten fikset jeg selv.