Stikkord: Aravind Adiga

India på boks

Adiga-HvitTigerI juli skrev jeg om fem indiske romaner jeg hadde planer om å lese. Av grunner jeg ikke forstår, er akkurat det innlegget etter snaue to måneder blitt bloggens nest mest delte innlegg. Derfor føler jeg meg forpliktet til å avlegge rapport om hvordan det gikk med mitt Prosjekt India.

Jeg har ikke gitt det opp. Saken er at jeg fremdeles ikke er ferdig med Aravind Adigas Hvit tiger, den andre boken jeg begynte på. Mohsin Hamids Slik blir du styrtrik i Asia leste jeg på to late sommerdager. Hvit tiger leses ferdig i kveld på ren trass. Jeg har prokrastinert i to måneder, og har førti sider igjen.

Merkelig nok aner jeg ikke hvorfor jeg syntes Hamids bok ga mersmak, mens Hvit tiger har vært så lett å legge unna, så vanskelig å fullføre. For bøkene er mer like enn ulike. Liker du en, liker du begge, liksom. Men neida. Derfor tyr jeg til det man gjør på universitetet når man skal lære ferske litteraturstudenter å si litt mer om bøker enn at de likte/ikke likte dem. Man gir dem compare and contrast-oppgaver.

Handlingen i Slik blir du styrtrik i Asia foregår muligens i Pakistan, ikke India, men romanen er bevisst uklar på hvor handlingen er lagt. And if the shoe fits, er det jo bare å ture fram som man vil. Så da sier vi India. Begge romanene handler om unge gutter som vokser opp i fattigdom på landsbygda, og bestemmer seg for å bli rike. Handlingen utspiller seg i storbyer i rask og klimafiendtlig vekst, der de rike lever i avsindig luksus og de fattige bader i kloakk (bokstavelig talt i Hvit tiger). Det er ikke rart at mennesker vil gå langt for å komme seg ut av så skitne, stinkende og trøstesløse omgivelser. Hvilket er en del av poenget i begge romanene.

Slik blir du styrtrik i Asia er skrevet som en selvhjelpsbok i du-form etter modell av oppskriftsmessige selvhjelpsbøker som er veldig populære i Asia. Hamids navnløse hovedperson blir rik relativt raskt i boken, og får leve lenge nok til å se at rikdom ikke er alt. For eksempel er kjærlighet også ganske viktig. Eventuelt noe man kan velge å overse til livet nærmer seg slutten.

Adigas djerve hovedperson, Balram Halwai, er sjåføren til en riking i Delhi. Han avslører i slutten av første kapittel at han har drept sjefen sin. Resten av romanen avdekker hvorfor Balram ender opp med å begå drap. Historien forteller Balram til Kinas statsminister, av alle mennesker, i brevform. Han har hørt at statsministeren skal komme til India for å lære av indiske gründere, og Balram vil ha et ord med i laget.

Moshin HamidNoe av det jeg liker aller best med den asiatiske litteraturen jeg har lest, er at den er fylt av en vitalitet, et overskudd og en nesten barnslig optimisme som jeg ikke finner så ofte i den vestlige litteraturen. Et interessant spørsmål er hvordan så mye norsk litteratur kan være så flat, trist og tafatt når levestandarden vår er så høy at den virker som et eventyr for majoriteten av verdens befolkning. Men kanskje ligger forklaringen i at lutfattige mennesker trenger drømmer for å overleve, mens rike mennesker har råd til å kjede seg til døde. Likevel er det påfallende at både Hamid og Adiga kommer fra møblerte hjem, er solid utdannet og bosatt i Vesten.

Gapet mellom fattig og rik er selvfølgelig et sentralt tema i begge romaner. Ingen av hovedpersonene blir rike gjennom hederlig og hardt arbeid; snusk og skitne hender må til for å nå målet. Det gjør tematikken straks mer komplisert, og spørsmålet er om det er verdt å gi slipp på integritet, familie, kjærlighet og en ren samvittighet for å bli rik.

Jeg synes Hamid gir et godt svar på det i sin roman. Hovedpersonen får en sønn i moden alder, og opplever at livet får en helt ny mening. Han innser at han ved å ha fått barn sent i livet på grunn av karrieren, kommer til å gå glipp av store deler av sønnens liv. Samtidig har sønnen hans en mye større mulighet til å overleve enn det han hadde selv, nettopp fordi helse og trygghet er noe man må betale for.

Begge romanene har grelle episoder der fattige familiemedlemmer dør i relativt ung alder av sykdommer som kunne ha vært behandlet hvis de hadde penger, eller unngått hvis de hadde hatt bedre arbeidsvilkår, kosthold eller vaksiner. De blir syke og dør fordi de er fattige. Rikdom handler blant annet om å øke muligheten for overlevelse. Hva ville jeg ha gjort? spurte jeg meg selv mens jeg leste Slik blir du styrtrik i Asia. Jeg aner ikke, var svaret hver gang. Det er umulig å forestille seg hvordan jeg ville ha vært som person hvis jeg hadde vokst opp i den typen fattigdom. Min moral har med andre ord ikke utviklet seg gratis. Jeg har hatt råd til det.

Adigas analyse av de fattiges vilkår i Asia er mer hardtslående enn Hamids, og mye beskere. Likevel har jeg mer sansen for empatien som ligger i tjukke lag under selvhjelpsbokens kyniske språk. Jeg tror faktisk at det er derfor jeg likte Slik blir du styrtrik i Asia bedre enn Hvit tiger. I den første fant jeg en fin kontrast mellom kyniske mål og dypereliggende humanistiske verdier. Hovedpersonen kjenner på kontrasten, og på ambivalensen ved at det ikke finnes noe riktig valg. Feil blir det uansett. De melankolske innslagene i den ellers barske selvhjelpstonen ble derfor uventet rørende.

I Hvit tiger forstår jeg hvordan Balram tenker, hvorfor han er rasende på urettferdigheten og de rikes grådighet, gjerrighet og mangel på idealer. De er igler som suger livet ut av de fattige, og gjør alt de kan for å holde dem så fattige som mulig. Raseriet og forakten som ulmer under Balrams ironiske rapport til statsministeren er forståelig, men den gjennomsyrer teksten og gjør den mer endimensjonal. Det er ingenting å håpe på, ingen å heie på, og derfor føler jeg heller ikke noe behov for å lese videre. Feil blir det uansett her også, men Balram er en karakter med så mange negative trekk at dilemmaene hans aldri trenger under huden. Jeg bryr meg om samfunnet Adiga skriver om, men jeg bryr meg ikke om karakterene hans.

Hvilken roman som er best av de to? Jeg er usikker. Mine moralske triggerpunkter satt til side, tror jeg at jeg falt for Hamids roman fordi jeg syntes den var mer spennende litterært. Tematikken er uansett så lik at slaget ikke stod om den. Jeg ser ikke bort fra at jeg om et år eller to vil slite med å skille dem fra hverandre. Det tar jeg som et tegn på at begge bøkene snakker sant, og at jeg nå har skaffet meg solid innsikt om livet i Sør-Asia.

Slik blir du styrtrik i Asia fikk jeg tilsendt fra Cappelen Damm. Hvit tiger fikk jeg i julegave. Overskriften stjal jeg fra Haruhi. Resten fikset jeg selv.

Reklamer

Fem indiske romaner

Moshin HamidJeg begynte på Mohsin Hamids Slik blir du styrtrik i Asia til frokost i dag, og kommer til å lese den ferdig før jeg sovner i kveld. Den er kort (169 sider), lettlest og veldig fengende. Romanen ble utgitt tidligere i år under tittelen How to Get Filthy Rich in Rising Asia, og er allerede oversatt til norsk. Jeg fikk boken tilsendt uoppfordret fra Cappelen Damm; det eneste forlaget som så langt har fått med seg hvilke bøker jeg liker å lese, og sparer meg for alt rælet.

Slik blir du styrtrik i Asia er skrevet i du-form, etter modell av de oppskriftsmessige selvhjelpsbøkene som oversvømmer alle deler av verden. Den navnløse hovedpersonen vokser opp i en fattig familie på et navnløst sted i Asia. Baksideteksten avslører at han går fra å være fattig til å bli styrtrik forretningsmann. Jeg er svært begeistret over kontrasten mellom den slentrende og optimistiske tonen i fortellingen, og den beinharde realiteten i det kyniske samfunnet hovedpersonen lever i.

Det er mye ved romanen som minner meg om Vikas Swarups Gutten som hadde svar på alt (Slumdog Millionaire), som var en av de første bøkene jeg blogget om. Den fattige hovedpersonen som via tilfeldigheter ender opp som styrtrik, og den romantiske og rørende kjærlighetshistorien til en jevngammel jente som selger kroppen sin for å overleve. Livets harde realiteter er virkelig harde, men tonen i romanene er så varm, humoren så naivt optimistisk, og samfunnskritikken så treffende, at bøkene er fine leseropplevelser likevel.

Jeg kjenner derfor at jeg vil ha mer etter at jeg har lest ferdig Hamids roman. Jeg klarer ikke å engasjere meg i bøker om vestlige menneskers luksusproblemer, og er sulteforet på bøker om mennesker som lever i en verden jeg ikke kjenner til. Jeg vil ha mer indisk litteratur, selv om jeg er usikker på om Hamids roman er lagt til India eller Pakistan. Hamid er opprinnelig fra Lahore i Pakistan, men uvitenheten min er for stor til at jeg klarer å identifisere det navnløse samfunnet i Slik blir du styrtrik i Asia. Det er muligens meningen.

Nå kommer boksamlemanien min til sin rett, for jeg har klart å finne fire romaner i bokhyllen som er lagt til det moderne India. Jeg hopper over mursteinene til Rohinton Mistry og Vikram Seth i denne omgang, og leser så mange jeg orker av de kortere romanene.

Adiga-HvitTigerAravind Adiga vant Booker-prisen i 2008 for Hvit tiger. Den handler – selvfølgelig – om en fattig ung gutt som er født på landsbygda i India, og gjør det han må for å komme seg opp og fram her i verden. Balram Halwai får kallenavnet Den hvite tigeren, som er det sjeldneste av alle dyr og bare fødes én gang i hver generasjon. Halwai setter seg ned og skriver sin historie i løpet av syv netter, om klassereisen han har tatt fra fattigdommen på landsbygda, via jobben som sjåfør for landsbygdas rikeste, til rikdom i Bangalore. Baksideteksten er mer kryptisk her enn på Hamids roman, men underteksten tyder på at Halwai er av det nokså kyniske slaget som går over lik for å skaffe seg det han mener å ha krav på. Jeg har hørt mye pent om Hvit tiger av de som har lest den. Hvit tiger er 1001-bok.

tapets barnKiran Desais Tapets barn har jeg aldri hørt noe om, og jeg husker ikke når og hvorfor jeg kjøpte den. Det blir med andre ord spennende å lese. Tapets barn vant Booker-prisen i 2006, og er også på 1001-listen. Romanen har en litt annerledes vri enn fattigguttens klassereise til rikdom, da bokens hovedperson Sai er av det mer idealistiske/politiske/nasjonalistiske slaget. Sai bor sammen med bestefaren i en avkrok i India, som klamrer seg til sin fordums storhet som en av de første indiskfødte dommerne. Det er turbulente tider med opprør i anmarsj, og de er begge utsatte som representanter for den mer privilegerte klassen. Sammenliknet med de andre indiske romanene jeg har lest og skal lese, virker denne mer kontekstualiserende – både politisk og historisk.

Guden for små ting Enda en 1001-bok, og enda en Bookerprisvinner – denne gangen fra 1997. Arundhati Roys Guden for små ting har jeg inntrykk av er selve den indiske romanen for vestlige lesere, og den som flest kjenner til. Av en eller annen grunn er det den romanen jeg har minst lyst til å lese av disse, og derfor den jeg sparer til slutt. Guden for små ting er den eneste indiske romanen i min samling som handler om karakterer fra det øvre sosiale sjiktet. Det er også den eneste som foregir å handle om familie og kjærlighet snarere enn individer og økonomi/status. Men den skal visstnok også handle om kastesystemet i India, så noen klasseperspektiver finner man vel her også. Jeg har bladd litt i boken og synes at den ser nokså vestlig ut i formen. Typisk roman, bare lagt til India. Time will show.

NarcopolisNarcopolis vant ingen Booker-pris, men kom så langt som til shortlisten i fjor. Om den kommer med på 1001-listen i neste omgang, vil tiden vise. Denne er jeg aller mest spent på av bøkene, for den virker som en slags indisk versjon av Irvine Welsh’ Trainspotting; en roman jeg leste i fjor og elsket i all sin grellhet. Romanen handler om opiumsbulene i Bombay på 1970-tallet, og rusmiljøets utvikling frem til i dag. Thayil er selv tidligere rusmisbruker. Narcopolis er Thayils debutroman, men han har tidligere utgitt lyrikk. Og det er nettopp det språklige jeg gleder meg mest til her, for de utdragene jeg har lest så langt lover et hypnotisk og særdeles stilbevisst språk. Boken fikk ifølge forfatteren tittelen Narcopolis «because Bombay seemed to me a city of intoxication, where the substances on offer were drugs and alcohol, of course, but also god, glamour, power, money and sex». Det vil si alle de nødvendige ingrediensene i en god roman.

Hvor langt jeg kommer i min indiske safari, får tiden vise. Jeg leser til jeg går lei og begynner å lengte etter Synnøve Solbakken eller damer i store kjoler. Men aller først må jeg ut og kjøpe indisk take away. Indisk litteratur blir ikke helt det samme uten.