Kategori: Øystein Wingaard Wolf – Brighton Blues

Brighton Blues

Jeg har akkurat lest ferdig Øystein Wingaard Wolfs lille roman Brighton Blues (2011) og må for en gangs skyld skrive om en bok mens opplevelsen fortsatt sitter i kroppen, ufordøyd og fersk. Brighton Blues gjorde meg nemlig så utrolig glad og bokforelsket at jeg gliser fra øre til øre og vedder på at våren er rett rundt hjørnet. Daniel er atten år og bor i en knøttliten og trang leilighet i Brighton, sammen med sin negative og bitre mor som bare venter på at krigen skal komme. Han er bipolar, til tider suicidal, og er ifølge moren en skam for familien. Faren flyttet til Frankrike da Daniel var liten og etterlot ham åtte munnspill. Doktoren mener at Daniel aldri kommer til å bli lykkelig, og at han må skjerpe seg med medisinene. På dagtid jobber han i marsjandisen til O’Brien med å selge «antikviteter”, mens han lengter etter O’Briens vakre datter Sophia. På kveldene spiller han blues sammen med vennen Greyhound, en ikke helt lovlig immigrant fra Nigeria som er mer blå enn svart og bor i en liten hybel over en homsesauna.

«Mamma står i den andre enden av rommet og gråter. De sier jeg er bipolar, et ord det ikke går an å forsvare seg mot. Dette er ikke første gang. Hver gang de sorte stormene kommer opp i hodet mitt, tar mamma meg med til sykehuset. Det er et slott uten prinser og prinsesser. I går ble jeg atten år, jeg gikk hjemmefra tidlig på dagen, spaserte langs stranden og kastet flate steiner ut i kanalen, så fiskeskøytene langt der ute, gikk så langt at jeg mistet meg selv.”

Daniels utgangspunkt er kanskje ikke det aller beste her i livet, men det forhindrer ham ikke det minste i å vandre rundt i Brightons gater med et åpent og nysgjerrig sinn, og hjertet fullt av lengsel og drømmer. Han skriver dikt som han smetter i lommene på de peneste damene, og spiller blues på et av munnspillene sine utenfor O’Briens marsjandise. Daniel er den uskyldigste og mest sjarmerende hovedpersonen jeg har møtt på lenge.

Brighton Blues har ikke noe plott i vanlig forstand. Boken er delt inn i korte kapitler på et par sider hver som handler om små episoder, små øyeblikk i Daniels liv den sommeren han fyller atten år. Denne oppstykkede formen passer utmerket til en forfatter som etter debuten i 1981 har utgitt flere diktsamlinger enn jeg klarer å telle, og språket er vakkert og byr ofte på en overraskende vri. Byen Brighton med sine måkeskrik, turister og varme strender danner en perfekt sommerlig ramme for Daniels ungdommelige livsglede. Enten han drar på fisketur og diskuterer bluesens historie med Greyhound, eller kysser Sophia i et bjørnebærkjerr, lever Daniel i fulle drag med alle sanser åpne. Han er kanskje erklært syk, men han finner mer lindring i kjærlighet, blues, vennskap og diktskriving enn han gjør i medisinene og legens nedslående dom. Først og fremst er han Daniel, atten år og forelsket.

Pessimisme og livets harde realiteter er ikke tilgodesett med særlig plass her. Episoder som kunne ha fått en sørgelig undertone, heller i stedet mot det kloke og humoristiske. For eksempel når Daniel går til skrifte for å få råd av sin noe underfundige prest, etter at han (i tillegg til sin bipolare lidelse) har fått en borderline-diagnose av legen:

«Pater, jeg er et fordømt menneske, begynner jeg. Jeg har fått borderline-diagnose av legen. Si meg hva jeg skal gjøre? Det romsterer på den andre siden, en hånd strekkes frem full av rosiner. Vær så god, min sønn, her er en liten ting til deg! Jeg får et bilde av jomfru Maria med rødt hår og babyen sin mot brystet, diende. […] Når det gjelder den border-tingen, så tror jeg du kan ta det med stor ro. Selv fikk jeg utallige diagnoser i barndommen, og de var så fæle at jeg rotet meg bort i et kloster, og her sitter jeg i dag og velsigner rosenkranser og små babyer! Jeg takker pateren og går ut i den klare høstluften, står lenge i en bladkiosk og leser om de store urskogene i Amazonas-jungelen. Jeg setter meg på en kafé i Middle Street og skriver et par desperate dikt om forurensning. Det er noe mas å være forelsket og ha borderline samtidig!”

Det finnes ingenting traust eller typisk norsk ved denne lille perlen av en roman, og det skyldes ikke at den er lagt til Brighton. Kanskje er det på grunn av den sterke livsgleden, som ellers er nokså vanskelig å finne i norsk litteratur? Brighton Blues er i alle fall en herlig bok som kan tine en frossen vintersjel på et blunk. Anbefales på det varmeste!