Måned: mai 2012

Maistatistikk

Mai fikk en lovende start med ny leserekord innen rekkevidde nok en gang. Jeg lå til og med godt an med månedens lesesirkelbok for en gangs skyld. Planene gikk heidundrende i vasken på grunn av plutselig og sjokkerende sommervarme og tre Grand Prix-sendinger på en uke. Hvis hodet mitt hadde fungert sånn noenlunde i heten, ville det uansett ha vært uaktuelt å prioritere bøker foran utepils i solen. Og bøker utgår enda lettere når jeg kan tilbringe timer foran tv’en for å se hva et stadig voksende Europa har å by på av kitschy music. (Ganske mye, viste det seg.) Men noe fikk jeg da lest på de grå dagene, og alt jeg leste var meget bra.

Dette har jeg lest i mai:

  • Abo Rasul/Matias Faldbakken The Cocka Hola Company
  • Margaret Atwood Power Politics
  • Leif GW Persson Grisefesten
  • P. D. James Talking about Detective Fiction
  • Irvine Welsh Trainspotting (påbegynt)

Hva synes jeg?

Årets beste bokmåned kvalitativt sett. Jeg har bare lest bøker av intelligente forfattere med gode prosjekter, og har på følelsen av at jeg er en adskillig mer kresen og kravstor leser i dag enn jeg var for en måned siden. Perssons krim har jeg skrevet om her. Den var mer satirisk og morsom enn spennende, men Perssons individuelle vri på krimsjangeren passet meg utmerket.

Trainspotting av Irvine Welsh skrev jeg om her uten å ha lest mer enn halve boken, på grunn av lesesirkeldatoen. Nå har jeg ca 80 sider igjen, og er glad for at jeg har skrevet om boken allerede. Welsh skriver så vanvittig bra om viktige temaer at jeg får frysninger av det. Morsom er han også, skeiv og beksvart humor. Hvis jeg hadde vært nødt til å skrive et innlegg basert på hele boken, ville jeg ikke ha visst hvor jeg skulle begynne engang. Et problem jeg vil få når jeg skal skrive om Matias Faldbakkens The Cocka Hola Company, første bok i Skandinavisk misantropi-prosjektet hans. Den mest unorske norske romanen jeg har lest, og den aller morsomste. Det er et par fellesnevnere mellom Trainspotting og The Cocka Hola Company; de misantropiske karakterene og skråblikket på samfunnet de tar avstand fra. Men der Welsh slår leseren midt i ansiktet med sin tragiske realisme, kan man le høyt av det meste Faldbakkens mildt sagt eksentriske misantroper finner på – uten at det blir mindre å tenke på av den grunn. En roman mer sitatvennlig enn Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm.

Margaret Atwoods diktsamling Power Politics var så god at jeg måtte lese den to ganger. Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese den helt til jeg kan den utenat. Det handler om kjærlighet, og kjærlighetens maktpolitikk er Atwood på hjemmebane. Gud bedre, den dama kan skrive. Det kan også P. D. James, som har gjort seg noen betraktninger om kriminallitteraturens utvikling og særtrekk i Talking about Detective Fiction. Lettlest, interessant og lærerikt. Og det viser seg at hun har akkurat den underfundige og elegante sansen for humor som er britenes adelsmerke. Jeg gleder meg allerede til å skrive om boken, og om Agatha Christies Snikende død i lys av James’ spot on analyse av forfatterskapet hennes.

Jeg må se til å få lest noe kjedelig snart, slik at jeg kan skrive et par innlegg på autopilot. Eller nei, det må jeg ikke. Ingenting er så morsomt som å skrive om bøker man virkelig liker. Bortsett fra utepils og Grand Prix, da. Alt er relativt.

Status lesemål:

Årets første sakprosabok er unnagjort, med fornøyelse. Neste punkt på listen blir enten å lese ferdig Lisa Bjurwalds Europas skam eller den legendariske Judith Butlers Gender Trouble. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan jeg klarte å fordype meg i feministisk teori på master uten å ha den boken på pensum. Heldigvis har jeg en velutviklet sans for å hamstre bøker enten jeg trenger dem eller ikke, så boken ble kjøpt likevel. Nå skal den til alt overmål leses i tillegg. Rart hvordan ting blir.

Sakprosamålet blir nok prioritert over skuespillmålet i år. 1 av 6 sakprosabøker er strålende; 0 av 6 skuespill elendig. Jeg går for mestringsfølelse over sjangerutjevning. Ingen av månedens bøker var hentet fra den mer nedstøvede delen av boksamlingen, altså ingen off the shelf-poeng i mai. Snart én 1001-bok er bra, femten gjenstår i år. Det får bli dugnad i sommer. Ingen noveller, jeg mangler 21. Ingen Dickens, jeg mangler 2. Jeg ligger fortsatt på etterskudd med 52 bøker på 52 uker (dugnad, sier jeg, dugnad!), men er bare én diktsamling unna å være der jeg skal. Det blir et lyrisk år.

Nytt punkt: Dere er herlige!

Lines bibliotek hadde toårsjubileum 19. mai, og i den forbindelse arrangerte jeg en konkurranse hvor jeg ville gi bort noen stabler med bøker til tre bokelskende vinnere. For å være med i trekningen om premie, måtte dere legge igjen en kommentar om hva dere liker å lese om ved å nevne det innlegget på bloggen dere har likt best. I min iherdige bobleverden av en tankeprosess om hvordan jeg skal legge opp bloggingen videre, hadde jeg helt glemt hvem jeg har med å gjøre her i Blogglandia.

Jeg forestilte meg en rekke mer eller mindre nøytrale svar av typen «jeg leser mest krim, så jeg synes det er fint med tips om krimforfattere jeg ikke har lest før», eller «det er så bra at du skriver om klassikere, sånn at jeg slipper å lese dem selv og fortsatt kan bidra med noe når familien spiller TP». I stedet fikk jeg den ene utrolig fine kommentaren etter den andre om hvorfor dere liker bloggen min og måten jeg skriver på. Det var veldig rørende og den beste bursdagsgaven jeg kunne ha fått (jeg har bursdag dagen før bloggen min). Min tro på at det fantes en fellesnevner blant det folk liker og ikke liker, forsvant etter hvert som dere trakk frem innlegg fra hele spekteret. Det er kanskje ikke så rart når jeg tenker meg litt bedre om, for norske bokbloggere er gode på variasjon.

Tusen takk, alle sammen! Dere er en fantastisk gjeng.

Vinnerne av konkurransen trekker jeg neste uke. De som ikke har vært med så langt, kan fortsatt bli med i trekningen av bokpremie ved å legge igjen en kommentar her. Det er fullt mulig å delta ved å si for eksempel: «Du leser bare gamle bøker jeg aldri har hørt om, men det er av og til en grei avveksling til de bokbloggerne som skriver om bøker jeg faktisk har lyst til å lese». For de som ikke leser bloggen min, men likevel har snublet innom og lest dette, gir jeg enda en mulighet til å delta. Den heter: Presentér deg! Hva liker du å lese? Legg igjen lenke til bloggen din hvis du har, så skal jeg lese. Ikke vær sjenert nå, slik vinner man ingen bøker.

Lesesirkel avstemning:

August Strindbergs Det røde rommet har vunnet med klar margin over Ivan Turgenjev og Émile Zola, som den boken vi skal lese i mai neste år. Strindberg har jubileum i år, det var hundre år siden han døde 14. mai. Siden vi feiret Charles Dickens i lesesirkelen i januar i år, får vi feiret enda en forfatter neste år – om enn på etterskudd. Men hva betyr vel et år fra eller til når man har gått over til himmelrikets tidsregning?

En bokshopoholikers bekjennelser:

Tja. Jeg kunne kanskje ha fremprovosert et halvhjertet anfall av dårlig samvittighet over at jeg atter en gang har kjøpt mer enn jeg har lest (med knappe marginer, det skal sies, knappe marginer!). Men så leste jeg Beathes oversikt over hennes nye bøker i mai, og måtte innse at jeg tross min kontinuerlige mangel på selvkontroll bare er en småfisk når det kommer til bokshopping. Jeg hadde ikke engang fantasi nok til å kunne forestille meg at den typen bokshopping var mulig i en verden med tyngdekraft og døgn på 24 timer.

49 nye bøker hadde hun fått i mai. 49 nye bøker er det jeg har klart å skrape sammen hittil i år. Another level. A whole ‘nother level. Ærefrykt, respekt og dyp beundring for Beathe, min nye bokshopoholikergudinne. Takk, Beathe, for å ha gitt meg helt nye perspektiver på hva det vil si å være en aktiv bokshopper!

Da jeg fortalte min kjære mor at jeg skulle bruke bursdagspengene på å kjøpe bøker, svarte hun: «Ja, for du har jo nesten ingenting å lese fra før av.» På det tidspunktet trodde jeg hun var ironisk. I lys av Beathes innlegg begynner jeg å lure på om hun mente det alvorlig. Alt er relativt.

Mine stusselige, men akk! allerede så høyt elskede og nøye utvalgte nye bøker:

  • Margaret Atwood Power Politics (lest – hah!)
  • Matias Faldbakken Macht und Rebel (perfekt bursdagsgave del 1)
  • Matias Faldbakken Unfun (perfekt bursdagsgave del 2)
  • Jonathan Safran Foer Ekstremt høyt og utrolig nært (hovedbok Bokklubbene)
  • Herman Koch Middagen (gratis! courtesy Bokklubbene)
  • Benedicte Meyer Kroneberg En rettferdig krig (leseeksemplar)

Månedens bokrelaterte aktiviteter ble faktisk behørig oppsummert allerede i innlegget Mailesning. Jeg møtte Ingalill og Silje tidlig i mai og storkoste meg på book crossing-møte. Det var månedens bokbegivenhet, hvis man ikke regner med ymse litterære samtaler spredt utover alle helligdager og solvarme maidager hvor promillen sannsynligvis var høyere enn nivået på diskusjonen. Hyggelig var det, men dokumenteres skal det ei.

I morgen kommer leseplaner for juni og nye lesesirkelalternativer. Nyt maikvelden så lenge den varer!

Advertisements

Trainspotting

Irvine Welsh debuterte med romanen Trainspotting i 1993. Boken regnes i dag som et kultfenomen, kanskje spesielt på grunn av filmsuksessen fra 1996. Romanen er egentlig en samling noveller hvorav de fleste handler om Rent, Spud, Sick Boy og Franco, og deres respektive avhengighet av stoff, kvinner og vold. Handlingen foregår på 80-tallet i Leith, Edinburgh, i dystre og fattigslige omgivelser hvor livet stort sett er en kamp mot kjedsomheten. Utløpet for den grunnleggende følelsen av meningsløshet finner de fleste i alkohol, stoff, vold, gambling, sex eller ved å være fanatiske tilhengere av et fotballag. Den harde kjernen av trøblete karakterer boken handler om tar sine fluktmekanismer langt, men er i grunnen i godt selskap med andre desillusjonerte mennesker i omgivelsene. Det er et Storbritannia hvor de lavere klassene er i fullt forfall.

Trainspotting er for det meste skrevet på et skotsk engelsk tilpasset de sosiale gruppene som skildres. De få gangene noen av karakterene snakker med arbeidsgivere eller foreldre legges det om til en mer standard britisk engelsk, mens karakterene snakker autentisk skotsk seg i mellom med alt det innebærer av slang og for meg ukjente ord. Det gjør romanen noe tyngre å lese, men jeg fikk god hjelp av en slangordbok på nett og min amerikanske Norton-utgave som inneholder en miniordliste bakerst. På wikipedia ligger det dessuten en oversikt over hvem perspektivet tilhører i alle kapitlene, i tilfelle det er vanskelig å oppdage. Jeg trengte bare et par kapitler på å komme inn i det, og syntes språket tilførte romanen en stor grad av realisme. Dessverre, er jeg fristet til å si, for handlingen er til tider både sjokkerende, deprimerende og direkte kvalmende. Jeg har aldri hatt inntrykk av at livet som heroinmisbruker er særlig idyllisk, men Welsh gjør en grundig jobb med å beskrive det i all sin elendighet. Trainspotting er neppe en bok for den utålmodige leser, eller en leser som ønsker en oppbyggelig og entydig moral. Det er heller ingen bok for sarte sjeler. Sannsynligvis er det derfor den er så god.

Det som gjør romanen til noe svært mye mer enn en ren beskrivelse av mennesker i forfall, er spenningsforholdet Welsh skaper mellom de tidvis sjokkerende tankene og handlingene til karakterene på den ene siden, og leserens antatte reaksjoner på den andre. Dette bunner i det skjeve forholdet mellom et allment akseptert verdisyn fra leserens side og mangelen på sådan for karakterer som har gått over grensen så mange ganger at de ikke lenger tenker over det. Romanen har ingen moraliserende fortellerinstans som dømmer eller forklarer karakterene. Det trenger den heller ikke, for karakterene er i utmerket god stand til å vise frem sin egen vei mot undergangen.

Welsh etablerer noen av romanens viktigste temaer allerede i første kapittel. Rent og Sick Boy skal kjøpe heroin av en barndomsvenn, langeren Johnny Swan, som krever at de må dele sprøyte med de andre til tross for HIV-risikoen. Ellers får de ingenting. Rent får det ikke til å stemme at det er snille Johnny Swan som snakker, og tenker at det må være en ondskapsfull demon som har «invaded his body and poisoned his mind». Men han skjønner betydningen av noe Johnny tidligere har sagt til ham: «Nae friends in this game. Jist associates». Welsh spinner videre på dette i resten av romanen, mest eksplisitt i de kapitlene som handler om Rent. Rusmisbruket får frem det aller verste i folk, og det er ingen som egentlig bryr seg om hverandre. Og det finnes tilsynelatende ingen grenser for hva avhengigheten får deg til å gjøre.

Bare noen sider senere må Rent bruke et ødelagt toalett som flyter over av dritt på et gulv dekket av urin, og ender opp med å sitte på kne i sølet for å grave frem to opiumstikkpiller med hendene i toalettet. Han nøler bare et øyeblikk før han bretter opp ermene. Når han får tak i dem, vurderer han først å svelge dem, men slår det fra seg fordi vokslaget vil gjøre det vanskelig å holde dem nede. At han har hentet dem opp fra toalettet, tenker han ikke over engang. Denne scenen må være noe av det mest hårreisende ekle jeg har lest noen gang, men Rent gjør det han må gjøre. Et mer treffende bilde på den heroinavhengiges abstinenser og mangel på hemninger skal det godt gjøres å finne.

«Ah love nothing (except junk), ah hate nothing (except forces that prevent me getting any) and ah fear nothing (except not scoring).»

Et par kapitler senere utdyper Welsh denne tankegangen i en mer kompleks situasjon i «It Goes Without Saying»; kapitlet som så langt har vært det beste. Rent, Sick Boy, Spud og Matty er hjemme hos Lesley og er midt i en heroinorgie av ukjent varighet når Lesley plutselig oppdager at babyen hennes ligger død i barnesengen inne på soverommet. Welsh skaper bevisst en usikkerhet om hvorvidt dødsfallet skyldes krybbedød eller om det skyldes omsorgssvikt fra Lesleys side. De begynner å krangle om de skal stikke før politiet kommer, eller om de skal bli hos Lesley. Diskusjonen handler om stoffet de har, og hva de skal gjøre med det. Kun Spud påpeker at de ikke bare kan forlate Lesley alene, mens de andre er klare for å stikke av. Rent oppdager at det er Sick Boy som er jentas far. Mens Lesley sitter lamslått i stuen, får Sick Boy et forbigående anfall av gode forsetter.

«Then Sick Boy pulls up his jaykit sleeve, showing the weeping soares oan his arm. – Ah’m never touchin that shite again. Ah’m fuckin clean fae now oan. He pits oan that wounded stag expression which he always uses when he wants people tae fuck or finance him. Ah almost believe him».

I et like forbigående anfall av godhet tenker Rent at han elsker dem alle; Matty, Spud, Sick Boy og Lesley. Løsningen på alles problemer – på ethvert problem – er selvfølgelig å ruse seg vekk fra den døde babyen på soverommet, og det spiller ingen rolle på dette tidspunktet hvem som deler sprøyter med hvem – selv om Rent mistenker at Spud er HIV-smittet («If Spud isnae HIV positive by now, then the Government should send a deputation doon tae Leith, because the laws ay probability urnae operatin properly here.»). Rent nyter makten han har ved å være den som bestemmer hvem som skal få først. Men han har omsorg for moren som nettopp har mistet datteren: «The fuckers will have tae wait. Lesley comes first, eftir me. That goes without saying.» Ens eget behov kommer foran absolutt alt annet, selv når en er snill.

Irvine Welsh har et usedvanlig godt blikk for situasjoner som denne, og han skildrer dem fortettet og godt. Relasjonene som går på kryss og tvers, og ikke minst de avslørende reaksjonene på det som skjer. Lesley kommer seg neppe etter datterens dødsfall. Når heroinen først er blitt det man tyr til som flukt, kan og må man flykte fra alt. Som Rent beskriver det:

«This internal sea. The problem is that this beautiful ocean carries with it loads ay poisonous floatsam and jetsam… that poison is diluted by the sea, but once the ocean rolls out, it leaves the shite behind, inside ma body. It takes as well as gives, it washes away ma endorphins, ma pain resistance centres; they take a long time tae come back. «

Sammenliknet med det ene fokuset man trenger å ha som rusmisbruker, vekslingen mellom himmel og helvete, blir et vanlig liv for komplisert og gir ingen mening. Tomt, men vanskelig. Skyldfølelse, dårlig samvittighet, usikkerhet og tvil forsvinner dessuten for den som sitter bøyd over et toalett for å grave frem stikkpiller. Man trenger ikke å tenke eller velge, for synsfeltet er mer eller mindre behagelig innsnevret til jakten på neste dose. Et sterkere argument mot ideen om rusmisbruk som et standpunkt eller en bekreftelse på sin egen individualitet har jeg aldri hørt. Tvert imot. Alt som likner individualitet utslettes gjennom å redusere tilværelsen til ett eneste altoverskyggende behov.

Men det er også noe av poenget, i hvert fall for Rent. Det «andre» livet, det konvensjonelle livet basert på samfunnets premisser, kjøper han bare ikke. Han er verken interessert i en karriere eller en familie, og Rent har rett i at det er det mye av deltakelsen i samfunnet er basert på. Vil man ikke være med på den leken, er det ikke så mye igjen å finne mening i.

«Basically, we live a short, disappointing life; and then we die. We fill up oor lives wi shite, things like careers and relationships tae delude oorsels that it isnae aw totally pointless. Smack’s an honest drug, because it strips away these delusions.»

Rent er den av karakterene som viser størst evne til å reflektere over sine egne valg. Franco er en voldselskende psykopat, Sick Boy en skjørtejagende narsissist, mens Spud er en godhjertet og ikke videre intelligent (dog elskelig) hvemsomhelst. Men Rent er smart nok til å gjennomskue seg selv og andre. Ikke minst gjennomskuer han svakhetene ved samfunnet han er en del av, og deler ingen av illusjonene som på et vis får andres liv til å gå rundt. Selv om rusmisbruk er en dårlig idé, virker det strengt tatt ikke som om det finnes reelle alternativer for den som ikke tror på kulturens mantra. Rents tanker om hva han driver med gjør det vanskelig for den som ønsker å moralisere eller fordømme. Han har ikke nødvendigvis rett, men han avkrever i det minste leseren for forklaringer som har mer å komme med enn de man bare har svelget hel og ukritisk fra en eller annen bedrevitende instans.

Det er dette jeg liker så godt med Trainspotting. Welsh er en av de sjeldne forfatterne som har tenkt selv, uten å hente alt av materiale og budskap fra den vestlige kulturs noe forutsigbare skattekammer. Fraværet av en moraliserende instans gjør fraværet av en gjeldende moral desto mer synlig. Men både den implisitte moralen og fraværet av den virker like feil. Welsh graver dypt i eksistensialistiske spørsmål, og setter det på spissen gjennom mer eller mindre marginaliserte karakterer. Han skriver med dyp empati og innsikt om villfarne mennesker, uten å underslå verken formildende eller forverrende omstendigheter.

Ikke minst skriver han godt, utrolig godt. Welsh har full kontroll på litterære virkemidler, og vet hvordan han skal kombinere slag i magen med latterbrøl. Etter å ha lest kapitlet «The First Shag In Ages» mener jeg dessuten å ha sporet opp Nick Hornbys primære inspirasjonskilde. Welsh gjør det bare bedre, skarpere og morsommere enn Hornby. Fra en sexscene mellom Rent og Dianne:

«Renton stopped feeling her and tried to imagine that he was shagging Margaret Thatcher, Paul Daniels, Wallace Mercer, Jimmy Savile and other turn-offs, in order to bring himself off the boil. Dianne took the opportunity, and rode herself into a climax, Renton lying there like a dildo on a large skateboard. It was only the image of Dianne biting into her forefinger, in an attempt to stifle the strange squeaks she made as she came, her other hand on his chest, that caused Renton to get there himself. Even the thought of rimming Wallace Mercer’s arse couldn’t have stopped him by that time. […] It had been close enough to a simultaneous climax for him to have described it in such a way, had he been one to kiss-and-tell. He realised the reason he’d never do this was because you always get more stud credibility from the enigmatic shrug and smile, than from divulging graphic details for the entertainment of radges. That was something he’d learned from Sick Boy. Even his anti-sexism was therefore overlayed with sexist self-interest. Men are pathetic cunts, he thought to himself.»

Denne kombinasjonen av selvironi og evnen til å gjennomskue egen og andres grunnleggende motivasjon gjør boken både hysterisk morsom og grunnleggende interessant. Livet blir ikke enklere av å være pinlig selvbevisst, men det blir desto morsommere for leseren.

Jeg har ennå ikke lest ut Trainspotting, men vet at jeg kommer til å lese mer av Irvine Welsh senere en gang. Det mest nærliggende er å lese oppfølgeren Porno (2002), hvor handlingen følger Sick Boy og Rent ti år etter, og den nylig utgitte Skagboys (2012), hvor det handler om ungdomstiden til de samme karakterene. Trainspotting havnet i sin tid på Bookerprisens long list, men kom ikke med på short list fordi et par av komiteens medlemmer tok anstøt av innholdet. Det er etter min mening bare en enda større grunn til å lese boken, for litteratur noen tar anstøt av er virkelig sjelden vare.

Lesesirkel mai: Trainspotting

Det er lesesirkelsøndag igjen, og i dag er det Trainspotting (1993) av Irvine Welsh det skal blogges om. Mange har kanskje sett filmen fra 1996, som har fått kultstatus og sannsynligvis er mer kjent enn romanen filmmanuset var basert på. Jeg er en pyse, og holdt meg langt unna filmen da den kom. Men boken skal jeg klare. Jeg har bare kommet ca halvveis foreløpig, men har lest mer enn nok til å kunne blogge om den i dag og fortsatt ha veldig mye å si om den. Så med mindre jeg kreperer i rekordvarmen, kommer det innlegg fra meg i ettermiddag.

Jeg håper at det er flere enn meg som har tenkt å skrive om boken, for denne gangen er jeg ekstra nysgjerrig på reaksjonene. Om man liker boken eller ikke, har jeg vanskelig for å se for meg at det er en bok man forblir uberørt av. Dessuten er boken skrevet på skotsk engelsk, og det kan i seg selv være en utfordring å komme gjennom. Vi er til sammen 11 påmeldte, men Labben er fortsatt opptatt med masteroppgave og blogger om boken senere i sommer. Hvordan går det med dere andre?

De av dere som blogger om Trainspotting kan som vanlig legge igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken enten i dag eller i morgen. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest.

Ha en fin søndag så lenge!

Beste spamkommentar noensinne?

De fleste spamkommentarene jeg får er fullstendig malplasserte med tanke på det jeg skriver om på bloggen, og kan derfor tidvis være svært fornøyelig lesning. Som for eksempel den gangen en kommentar sa noe à la: «This sounds like the perfect gift for my sister! I wonder if they have it in pink?» Kommentaren gjaldt Gunvor Hofmos Samlede dikt. Selv kjøpte jeg den i grått, til tross for at det ikke er min beste farge.

Andre ganger treffer de blink, disse spammerne, og det er enda mer fornøyelig. I dag fant jeg en kommentar under Eugene O’Neill-innlegget mitt. Både bok og innlegg handler om familien Tyrones problemer med rusmisbruk og psykiske lidelser og kommentaren var:

After reading the book I knew with certainty I had the two things I desperately needed; A total understanding of what I was dealing with – buy valium 5mg online no prescription! Subscribe now and do better research, faster with tools and automatic bibliographies. Depression is more than just a fleeting case of “the blues».

Jeg vet ikke om oppfordringen til å abonnere på Valium var rettet bare mot den tydeligvis deprimerte bloggforfatteren, eller om den gjelder alle bokbloggere som opplever «the blues». For sikkerhets skyld har jeg fjernet lenken, slik at ingen faller for fristelsen til å selvmedisinere når wordpress eller blogspot har en kranglete dag.

Er det forresten meningen at vi skal lage litteraturlister i bokinnlegg? Og hva mener han med bedre research?

Uansett: Reklame for Valium under et innlegg om rusmisbruk? Festlig. Dessuten litt artig at det vedkommende fikk ut av O’Neills bok om en familie som har gått i hundene, var innsikt i sin avhengighet/depresjon OG glede over at Valium nå for tiden kan bestilles online. Innsikt og innsikt, fru Blom. Jeg må bare innrømme at jeg har vanskelig for å ta imot råd om medisiner og blogging fra en som leser klassikerne slik fanden leser Bibelen.

Tiden er en bølle

I 2011 gikk den prestisjetunge Pulitzerprisen til Jennifer Egan for A Visit From the Goon Squad, som nylig ble utgitt i norsk oversettelse av Kyrre Haugen Bakke med tittelen Bølle på døra. Jeg hadde ingen forventninger til boken før jeg begynte å lese, men sitter likevel igjen med følelsen av at den innfridde alle forventninger og vel så det. Bølle på døra var noe så sjeldent som en bok der jeg virkelig ikke ante hva som ville skje. Jeg trengte noen kapitler på å forstå hva som foregikk, men deretter var jeg solgt. Boken likner ikke på noen andre bøker jeg har lest, og bare dét var en opplevelse.

De lærde har allerede rukket å strides en stund om hvorvidt dette er en roman eller en novellesamling. Jeg mener at den forener det beste fra begge sjangre. Boken er delt inn i tretten kapitler som i seg selv fyller kriteriene for god novellekunst. Kapitlene har et eget fokus, egne metaforer og en særegen stil. Ikke minst har hvert kapittel et eget plott, og det er ofte originalt og overraskende. Dette gir kapitlene en høy grad av intensitet, siden fortellingene skal «løses» innenfor det enkelte kapittel. Men selve leseropplevelsen, dybden i stoffet, de nærmest sjokkartede oppdagelsene man gjør seg underveis skyldes at kapitlene er knyttet tett sammen som i en roman. Alle fragmentene som utgjør et menneskeliv, sett fra ulike perspektiver og tidspunkter, satt sammen til en helhet hvor det viktigste fortelles indirekte og mellom linjene, men fortsatt synes krystallklart. Til tider er det faktisk like spennende som en skikkelig god whodunnit-krim.

Bølle på døra inneholder som sagt tretten kapitler. De mest sentrale karakterene er Bennie Salazar og Sasha, som jobber sammen i platebransjen i New York i tolv år. I første kapittel møter vi Sasha etter at hun har sluttet å jobbe sammen med Bennie, mens hun er i behandling hos en psykolog for kleptomani. Leseren får noen vage referanser til fortiden hennes, hvor grunnene til at hun stjeler tydeligvis ligger. I andre kapittel spoles tiden noen år tilbake, til en arbeidsdag hvor Bennie Salazar og Sasha reiser ut av byen sammen for å høre på et band. Bennie tenker over ungdomstiden sin og skilsmissen fra kona Stephanie, og merker seg i forbifarten at Sasha har en egen evne til å holde styr på ting han trodde han hadde mistet. Dermed er leserdetektiven på sporet av noe hun ikke helt vet hva er, men som det likevel føles utrolig viktig å finne ut av.

Og sånn fortsetter det. I hvert kapittel skifter synsvinkelen til en ny karakter, og historiene hopper frem og tilbake i tid fra ca 1960 til ca 2020. Perspektivet vender aldri tilbake til Sasha og Bennie, men det er først gjennom de andre karakterene at vi blir kjent med dem og får svaret på utallige store og små gåter og tvetydigheter Egan legger ut i teksten. Alle perspektivene tilhører karakterer som har hatt eller får en eller annen tilknytning til de to i løpet av livet. Det er Bennies barndomsvenner Jocelyn, Scotty og Rhea, og hans senere kone Stephanie. Det er Sashas onkel Ted, som kommer for å hente henne i Napoli når hun har havnet på skråplanet som tenåring. Det er bestevennen hennes Rob, som drukner mens de studerer sammen. Og det er datteren hennes Allison som i en ubestemmelig fremtid forteller om familien sin i form av en power point-presentasjon.

Til tross for denne vekslingen mellom karakterer og stadige reiser frem og tilbake i tid er det overraskende lett å henge med på lasset mens man leser. Egan har flere tråder å holde styr på enn Agatha Christie på en god dag, men hun klarer oppgaven med glans. De ulike fortellingene kompletterer hverandre ved at de avslører stadig mer om karakterene man allerede er blitt kjent med, og tilfører dybde og en større forståelse til fortellinger man allerede har lest. Nøkkelen ligger i noe man har fått vite i et annet kapittel, gjerne i forbifarten kanskje hundre sider tidligere. Siden romanen ikke har noe overordnet plott, er de mange karakterene egentlig ikke delt inn i hoved- og bipersoner. De er ganske enkelt hovedpersoner i sine kapitler på samme måte som folk er hovedpersoner i sitt eget liv. Men som i virkelighetens verden er ett menneske knyttet til et annet, og det Egan kanskje først og fremst lykkes så godt med er å vise denne komplekse dynamikken på en forbløffende enkel måte.

For eksempel handler en av de mange, mange historiene – eller trådene – i romanen om Sashas collegevenn Rob. I første kapittel får vi vite at hun har et bilde av ham i leiligheten sin og at han druknet mens de studerte. Der og da virker bildet som en rekvisitt, nevnt for å gi Sasha en bakgrunn, og han er fort glemt. Inntil han dukker opp som forteller i et senere kapittel hvor hans historie og Sashas flettes sammen på en overraskende og rørende måte. I kapitlet hvor Sashas datter Allison forteller gjennom power point-presentasjonen sin, er det hun som gir den «endelige» forklaringen på historien om Rob, uten at hun forstår det selv.

«Hvis du ser nøye etter, er det lett å se at Rob kommer til å dø ung.

Han har det blikket som bare sånne har som er på gamle bilder.”

Dette er som sagt bare ett av utallige eksempler på hvordan Egan fletter sammen historiene i romanen, og en av hovedgrunnene til at boken er så fengslende. Denne nøstingen av tråder eller innsirklingen av karakterer. Egentlig skriver Egan om helt vanlige mennesker. Det er derfor helt utrolig at hun klarer å tilføre magi til historiene deres og gjøre dem så himla interessante.

Power point-presentasjonen kan man for øvrig se på forfatterens nettside med lydklipp og alt, et påfunn jeg var veldig skeptisk til på forhånd. Men kapitlet baserer seg mye på lyrikkens meningstetthet, som sitatet over viser. Det inneholder lite tekst, men teksten som er der går dypt. Kombinasjonen av moderne teknologi og litterær kompleksitet med en liten jentes perspektiv. Godt tenkt og glimrende gjennomført. Kanskje det kapitlet som rørte meg sterkest.

Det eneste som for min del ikke fungerte med Bølle på døra var siste kapittel, hvor Egan har laget en slags dystopsisk versjon av et fremtidig New York preget av terror og teknologi. Folk snakker ikke lenger med hverandre, de kommuniserer ved hjelp av et merkelig språk gjennom avanserte mobiltelefoner. Babyer bestemmer hva som er populært eller ikke, og all markedsføring er rettet mot unger som ikke engang kan snakke. Egan skaper en dystopisk verden som ligger i en for nær fremtid til at den kan tas alvorlig i sin fremstilling av dyptgripende endringer. Dessuten forstår jeg ikke hvor hun vil hen med kapitlet. Tenåringsjenter klarer riktignok å kjøpe Justin Bieber til topps på hitlistene, men slik var det også da jeg i 1992 elsket New Kids on the Block. Og det er en vesentlig forskjell på tenåringer og babyer, tross alt. Kapitlet inneholder ingen intelligent kritikk såvidt jeg kan se, ingen egentlig avsløring av vår skakkjørte verden. Det virker bare konstruert og merkelig. Heldigvis er selve slutten fin, for den peker tilbake på begynnelsen og samler sammen de siste trådene.

Egan skriver lett tilgjengelig om til dels svært kompliserte temaer. Hun siterer Marcel Prousts På sporet av den tapte tid som epigraf i begynnelsen av romanen, og understreker dermed betydningen minner har for karakterene. Det handler om tiden som går, forventninger til fremtiden og tilbakeblikk på det som har vært og aldri kommer tilbake. Flere av karakterene opplever å miste seg selv, og minner om fortiden spiller en viktig rolle for å forstå hvor og hvorfor de sporet av. Men denne ellers så abstrakte tematikken trekkes ned på jorda og blir noe alle kan kjenne seg igjen i. Hun klarer å gjøre stoffet dyptloddende og tilgjengelig på samme tid.

«La oss dokumentere hver jævla ydmykende omstendighet. Dette er virkeligheten, ikke sant? Du tar deg ikke så bra ut tjue år seinere, særlig ikke når halve tarmen er fjerna. Tiden er en bølle, ikke sant?”

Det handler om livet som går sin ubønnhørlige gang, og erfaringene man gjør seg underveis. Møter mellom mennesker, små og store, som er med på å forme livet til hva det blir, og som garantert blir noe helt annet enn man hadde forventet. Karakterene i romanen er forankret i sin kultur og sine spesifikke drømmer, men er strengt tatt bare vanlige mennesker. Hvis Egan hadde fortalt historiene deres i konvensjonell form, ville de neppe ha vært spesielt interessante. Men ved å hylle en håndfull karakterer inn i en gåtefull tåke som hun fjerner litt etter litt, klarer Egan å skape magi ut av det som fremstår som virkelige menneskeliv. Mennesker man aldri blir helt kjent med, men som nettopp derfor virker ekte og gjør desto større inntrykk.

Takk til Oktober forlag for leseeksemplar.