India på boks

I juli skrev jeg om fem indiske romaner jeg hadde planer om å lese. Av grunner jeg ikke forstår, er akkurat det innlegget etter snaue to måneder blitt bloggens nest mest delte innlegg. Derfor føler jeg meg forpliktet til å avlegge rapport om hvordan det gikk med mitt Prosjekt India.

Jeg har ikke gitt det opp. Saken er at jeg fremdeles ikke er ferdig med Aravind Adigas Hvit tiger, den andre boken jeg begynte på. Mohsin Hamids Slik blir du styrtrik i Asia leste jeg på to late sommerdager. Hvit tiger leses ferdig i kveld på ren trass. Jeg har prokrastinert i to måneder, og har førti sider igjen.

Merkelig nok aner jeg ikke hvorfor jeg syntes Hamids bok ga mersmak, mens Hvit tiger har vært så lett å legge unna, så vanskelig å fullføre. For bøkene er mer like enn ulike. Liker du en, liker du begge, liksom. Men neida. Derfor tyr jeg til det man gjør på universitetet når man skal lære ferske litteraturstudenter å si litt mer om bøker enn at de likte/ikke likte dem. Man gir dem compare and contrast-oppgaver.

Handlingen i Slik blir du styrtrik i Asia foregår muligens i Pakistan, ikke India, men romanen er bevisst uklar på hvor handlingen er lagt. And if the shoe fits, er det jo bare å ture fram som man vil. Så da sier vi India. Begge romanene handler om unge gutter som vokser opp i fattigdom på landsbygda, og bestemmer seg for å bli rike. Handlingen utspiller seg i storbyer i rask og klimafiendtlig vekst, der de rike lever i avsindig luksus og de fattige bader i kloakk (bokstavelig talt i Hvit tiger). Det er ikke rart at mennesker vil gå langt for å komme seg ut av så skitne, stinkende og trøstesløse omgivelser. Hvilket er en del av poenget i begge romanene.

Slik blir du styrtrik i Asia er skrevet som en selvhjelpsbok i du-form etter modell av oppskriftsmessige selvhjelpsbøker som er veldig populære i Asia. Hamids navnløse hovedperson blir rik relativt raskt i boken, og får leve lenge nok til å se at rikdom ikke er alt. For eksempel er kjærlighet også ganske viktig. Eventuelt noe man kan velge å overse til livet nærmer seg slutten.

Adigas djerve hovedperson, Balram Halwai, er sjåføren til en riking i Delhi. Han avslører i slutten av første kapittel at han har drept sjefen sin. Resten av romanen avdekker hvorfor Balram ender opp med å begå drap. Historien forteller Balram til Kinas statsminister, av alle mennesker, i brevform. Han har hørt at statsministeren skal komme til India for å lære av indiske gründere, og Balram vil ha et ord med i laget.

Noe av det jeg liker aller best med den asiatiske litteraturen jeg har lest, er at den er fylt av en vitalitet, et overskudd og en nesten barnslig optimisme som jeg ikke finner så ofte i den vestlige litteraturen. Et interessant spørsmål er hvordan så mye norsk litteratur kan være så flat, trist og tafatt når levestandarden vår er så høy at den virker som et eventyr for majoriteten av verdens befolkning. Men kanskje ligger forklaringen i at lutfattige mennesker trenger drømmer for å overleve, mens rike mennesker har råd til å kjede seg til døde. Likevel er det påfallende at både Hamid og Adiga kommer fra møblerte hjem, er solid utdannet og bosatt i Vesten.

Gapet mellom fattig og rik er selvfølgelig et sentralt tema i begge romaner. Ingen av hovedpersonene blir rike gjennom hederlig og hardt arbeid; snusk og skitne hender må til for å nå målet. Det gjør tematikken straks mer komplisert, og spørsmålet er om det er verdt å gi slipp på integritet, familie, kjærlighet og en ren samvittighet for å bli rik.

Jeg synes Hamid gir et godt svar på det i sin roman. Hovedpersonen får en sønn i moden alder, og opplever at livet får en helt ny mening. Han innser at han ved å ha fått barn sent i livet på grunn av karrieren, kommer til å gå glipp av store deler av sønnens liv. Samtidig har sønnen hans en mye større mulighet til å overleve enn det han hadde selv, nettopp fordi helse og trygghet er noe man må betale for.

Begge romanene har grelle episoder der fattige familiemedlemmer dør i relativt ung alder av sykdommer som kunne ha vært behandlet hvis de hadde penger, eller unngått hvis de hadde hatt bedre arbeidsvilkår, kosthold eller vaksiner. De blir syke og dør fordi de er fattige. Rikdom handler blant annet om å øke muligheten for overlevelse. Hva ville jeg ha gjort? spurte jeg meg selv mens jeg leste Slik blir du styrtrik i Asia. Jeg aner ikke, var svaret hver gang. Det er umulig å forestille seg hvordan jeg ville ha vært som person hvis jeg hadde vokst opp i den typen fattigdom. Min moral har med andre ord ikke utviklet seg gratis. Jeg har hatt råd til det.

Adigas analyse av de fattiges vilkår i Asia er mer hardtslående enn Hamids, og mye beskere. Likevel har jeg mer sansen for empatien som ligger i tjukke lag under selvhjelpsbokens kyniske språk. Jeg tror faktisk at det er derfor jeg likte Slik blir du styrtrik i Asia bedre enn Hvit tiger. I den første fant jeg en fin kontrast mellom kyniske mål og dypereliggende humanistiske verdier. Hovedpersonen kjenner på kontrasten, og på ambivalensen ved at det ikke finnes noe riktig valg. Feil blir det uansett. De melankolske innslagene i den ellers barske selvhjelpstonen ble derfor uventet rørende.

I Hvit tiger forstår jeg hvordan Balram tenker, hvorfor han er rasende på urettferdigheten og de rikes grådighet, gjerrighet og mangel på idealer. De er igler som suger livet ut av de fattige, og gjør alt de kan for å holde dem så fattige som mulig. Raseriet og forakten som ulmer under Balrams ironiske rapport til statsministeren er forståelig, men den gjennomsyrer teksten og gjør den mer endimensjonal. Det er ingenting å håpe på, ingen å heie på, og derfor føler jeg heller ikke noe behov for å lese videre. Feil blir det uansett her også, men Balram er en karakter med så mange negative trekk at dilemmaene hans aldri trenger under huden. Jeg bryr meg om samfunnet Adiga skriver om, men jeg bryr meg ikke om karakterene hans.

Hvilken roman som er best av de to? Jeg er usikker. Mine moralske triggerpunkter satt til side, tror jeg at jeg falt for Hamids roman fordi jeg syntes den var mer spennende litterært. Tematikken er uansett så lik at slaget ikke stod om den. Jeg ser ikke bort fra at jeg om et år eller to vil slite med å skille dem fra hverandre. Det tar jeg som et tegn på at begge bøkene snakker sant, og at jeg nå har skaffet meg solid innsikt om livet i Sør-Asia.

Slik blir du styrtrik i Asia fikk jeg tilsendt fra Cappelen Damm. Hvit tiger fikk jeg i julegave. Overskriften stjal jeg fra Haruhi. Resten fikset jeg selv.

Lesesirkel 1001 bøker: Krig og fred (?)

Månedenes lesesirkelbok er Tolstojs Krig og fred. For første gang i lesesirkelhistorien blir jeg ikke overrasket hvis ingen, absolutt ingen, deltakere har rukket å lese boken til i dag. Jeg blir derimot full av beundring for de som eventuelt har klart å lese hele (eller halve, for den saks skyld).

1001-boken om Krig og fred: Lev Tolstojs Krig og fred blir i likhet med James Joyces Ulysses altfor ofte lest som en slags tålmodighetsprøve eller et innvielsesritual, bare for å bli enten oppgitt på halvveien eller utstilt som et trofé i bokhyllen og aldri tatt frem mer. Romanen er svært lang, men lønner rikelig den oppmerksomme leser. Straks man trer inn i Tolstojs Russland, vil man ikke forlate det igjen. I så måte blir tekstens lengde en fordel, rett og slett fordi det er mer å lese. Romanen bygger hovedsakelig på medlemmene av de to fremtredende familiene Bolkonskij og Rostov. Gjennom disse familienes individuelle historier skildres Russland på randen av en apokalyptisk konflikt med Napoleon Bonapartes Frankrike. Ingen forfatter overgår Tolstoj i den episke visjonens omfang – den favner stemningen i hele byer, armeer i bevegelse og de bange anelsene som rammer et helt samfunn. De gjensidige båndene mellom det personlige og det politiske, det intime og det episke gjennomgås på mesterlig vis. Den som skal lese Krig og fred, må ikke velge en forkortet utgave. Ødelegger man den fullstendige utgavens enhet, undergraver man hele leseopplevelsen.

Slik deltar du i lesesirkelen: Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om Krig og fred tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Det er også mulig å skrive innlegg basert på deler av boken, hvis du har avbrutt eller bare har lyst til å avlegge en statusrapport.

Jeg står for det jeg sa forrige måned: Fra og med neste måned er jeg tilbake for fullt i lesesirkelen. Margaret Atwood er min litterære gudinne, og ingenting skal få distrahere meg fra å lese hennes The Handmaid’s Tale i oktober. Og med Atwood går vi inn i en slags ny fase i lesesirkelen. De eldste klassikerne skal få ligge en stund, og så leser vi mer moderne litteratur.

I november leser vi Michael Cunninghams Timene/The Hours (1998), som ifølge 1001-boken er «en intrikat bearbeidelse av Virginia Woolfs Mrs Dalloway. Romanen er på 218 sider, og er boken bak filmen The Hours (2002), der Nicole Kidman spiller Woolf. I desember leser vi Nicole Krauss’ Kjærlighetens historie/The History of Love (2005). Romanen ble lagt til 1001-listen i fjor, er på 315 sider, og handler om eksil-jøder i New York. Jeg skal oppdatere lesesirkelsiden i dag, sånn at det er mulig å melde seg på lesesirkelen ut året. Årets tre siste romaner virker som overkommelig lesning, selv for de av oss med tett program, og jeg har hørt mye bra om alle sammen.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

Husk å stemme på lesesirkelbok for september 2014!

God søndag, dere!

Rydde ut

Helene Uris roman Rydde ut kombinerer fiksjon og virkelighet, og handler blant annet om sorg, slektsgranskning og forfatterens skriveprosess. Uri forsøker å gjøre mye på en gang i romanen, og resultatet er delvis vellykket.

Uri skriver på en roman om språkforskeren Ellinor, en nyskilt og barnløs kvinne fra Oslo, da hun oppdager at oldefaren hennes var sjøsame fra Finnmark. Nysgjerrigheten på sin ukjente familiebakgrunn får Uri til å forlate sitt prinsipp om aldri å skrive selvbiografisk litteratur. Hun reiser til Finnmark for å finne ut mer om oldefarens oppvekst, mens Ellinor får i oppgave å forske på utdøende samiske språk samme sted. Ellinor har lite annet til felles med sin forfatter enn utdannelsen, og i begynnelsen av romanen beskriver Uri hvordan hun forsøker å bli kjent med sin nye romankarakter. Etter hvert som Ellinor tar form, bruker Uri erfaringer og minner fra sitt eget liv for å gi Ellinors liv dybde og retning.

Jeg må tilstå at selvbiograf-ish skjønnlitteratur og forfattere som skriver “om det å skrive” står langt opp på listen min over ting som får meg til å stønne oppgitt over litteraturen. Jeg liker ikke å føle at jeg stirrer forfatteren i hvitøyet mens jeg leser romaner, og jeg er mer interessert i resultatet av skriveprosessen enn selve skriveprosessen. Men i Rydde ut fungerer møtet mellom forfatter-karakter og virkelighet-fiksjon overraskende godt.

Helene Uri har en språkorientert stil, og skriver med en nokså kjølig distanse til innholdet. Nettopp derfor er det beste med romanen hvor nært og varmt hun skriver om forholdet til og tapet av moren, som havner på sykehjem og dør. Minnene om moren, stemmen hun aldri kommer til å høre igjen, de små tingene moren alltid la merke til; alt det man ikke tenker over før det er borte. Ellinor mister faren sin, og her har Uri lagt inn en kontrast mellom de to måtene å miste en kjær forelder på, og hvordan man som voksen går frem for å bevare minnet om de som plutselig er borte. Uris mor er åndsfrisk, og opplever at kroppen til slutt bryter sammen. Ellinors far forsvinner gradvis i demens. Uri beskriver begge deler så godt at jeg jammen ikke vet hva som er sårest.

Jeg liker å lese historien om Ellinor, og jeg liker å lese om tankearbeidet forfatteren gjør i kulissene mens hun skriver om Ellinor. Det gir Ellinor en slags dypere motivasjon, en opprinnelse, selv før jeg har skjønt hvem hun er. Før Uri har skjønt hvem hun er. Ellinor er en vanlig kvinne, uten bemerkelsesverdige trekk, som lever et ordinært liv. Men med forfatteren som trekker i trådene bak henne, får jeg (og Ellinor) plutselig øye på alt som kan skje i et helt vanlig liv, alle retningene livet kan gå. Skal, skal ikke? Spør både Ellinor, og Uri på Ellinors vegne. Forfatteren bestemmer hva Ellinor skal utsettes for, og så blir det (tilsynelatende) opp til Ellinor å bestemme hva hun skal gjøre ut av det.

Forholdet mellom Ellinor og hennes forfatter var det jeg syntes fungerte best i Rydde ut, på delt førsteplass med skildringen av morens død. Uri skriver ellers så kontrollert og behersket at teksten trengte et skikkelig emosjonelt innslag. Samtidig viser hun på en forbilledlig enkel og god måte hvordan forfatterens egne erfaringer kan være nøkkelen til alt liv i en tekst. Det handler i og for seg ikke om virkeligheten, men om hvordan en forfatter kan bruke sine egne erfaringer i en skjønnlitterær sammenheng. Fiksjonen kan stables oppå en virkelighet som er ukjent for leseren og få diktningen til å føles troverdig og sann, uten at man blir belemret med en følelse av klam intimitet.

Men for å vende tilbake til min skepsis til selvbiograf-ish skjønnlitteratur. Den bunner i at det er svært vanskelig å legge skjønnlitteraturen tett opp til virkeligheten uten å tryne før eller senere. På et eller annet tidspunkt må virkeligheten konkurrere med det litterære, og det litterære taper ni av ti ganger. Forfatteren blir altfor opphengt i det som er sant, og glemmer at hovedregelen for absolutt all god skjønnlitteratur og generelt skrønemakeri er:

Man skal aldri ødelegge en god historie ved å fortelle sannheten.

Rydde ut er et godt eksempel på at det er vanskelig å gi seg mens leken er god. Gi virkeligheten lillefingeren, og den tar hele armen. Etter morens død blir diverse arvegods noe konkret Uri kan knytte minnene sine til. Hun gir seg tingene i vold, beskriver hva de betyr for henne og hvilken plass de skal få i hjemmet. Jeg vet ikke om oppramsingene av inventar tidvis er endeløse, eller om det bare føles sånn. I stedet for å stramme inn grepet om Ellinor, litteraturen og livet, ramser hun opp minnene hun knytter til en lang rekke gjenstander. Å skrive om det man har i skuffer og skap er riktignok en uskyldig måte å være privat på. Likevel opplevde jeg det som privat, lite viktig og en avsporing i romanen.

Livet mitt ser ut til å handle om gjenstander for tiden. Jeg tar på dem, lukter på dem. Jeg tenker på dem, skriver om dem. På pinlig vis lar jeg meg røre av dem.

Skillet mellom privat og allmenn interesse glipper også i Uris jakt på sin ukjente familiebakgrunn. I begynnelsen av romanen er Uris nysgjerrighet på slekten fra Finnmark en smittsomt spennende jakt på svar. Deretter blir «prosjekt oldefar» imidlertid for personlig, detaljert og lite interessant lesning. Jeg ble pinlig klar over at jeg ikke engang klarer å interessere meg for mine egne oldeforeldres helt ukjente og udokumenterte liv, og at det er begrenset hvor mye jeg klarer å interessere meg for forfatteres ukjente oldeforeldre hvis ikke forfatteren holder seg til den gode historien. Noe Uri ikke helt gjør.

Det jeg likevel fikk størst problemer med, er måten Uri forholder seg til oldefarens bakgrunn. Han var altså sjøsame. Jeg forstår at oppdagelsen kommer som en stor overraskelse når det aldri har vært kjent i familien. At det er naturlig å tenke at han holdt bakgrunnen sin skjult på grunn av skam, fordi han giftet seg over sin stand med en fin frøken fra et velmøblert hjem. Men hvorfor er det så viktig for Uri i nåtid? Det synes jeg aldri at hun kommer skikkelig inn på, i alle fall ikke på en måte som gjør at jeg forstår henne.

For Oslo-folk er samer tydeligvis adskillig mer eksotiske enn jeg på forhånd ville ha trodd. Det virker som om Uri har et visst behov for å understreke hvor veldig spennende og viktig de samiske anene er, på en måte som er litt vanskelig å skjønne for en nordlending som meg. Jeg har riktignok ingen samiske aner (såvidt jeg vet), men jeg tviler på at jeg hadde reagert med mer enn et skuldertrekk og et høflig «jasså?» hvis jeg hadde oppdaget at oldefaren min var same. Derfor trengte jeg en slags forklaring fra Uri på hvorfor det for hennes del var så interessant at det ble bok av det, for vi befinner oss åpenbart på hver vår side av en forståelsesmessig avgrunn her.

Jeg vet ikke helt, men det er noe ved fokuset hennes som for meg virker en smule snobbete. Som om hun skriver om samer fra eller for en fordomsfull overklasse. Jeg får inntrykk av at Uri kommer fra en familie der alle har sittet pent på stolene, og familiehistorien skal være like ryddig, komplett og respektabel som sølvtøyet i skuffene. At Uri tar for gitt at alle leserne hennes tenker det samme om samer, i stedet for å gå dypt nok inn i tematikken til at den virker allmenn. Derfor fikk jeg også problemer med å forholde meg til det jeg oppfatter som romanens verdigrunnlag, og et av de viktigste premissene for romanens motivasjon.

Totalt sett spriker Rydde ut i for mange retninger til at den gjorde skikkelig inntrykk på meg. Men på sitt beste var den velskrevet, lesverdig og engasjerende.

Gamle damer på tur

Jeg har hørt om en bestemor som kom hjem fra ferie i Spania og rapporterte at det spanske språket var en barriere. «De kaller kofferter for maleta», sa hun. «Hvorfor kan de ikke bare si koffert?» Karin Brunk Holmqvists Kaffe med musikk er som en 230-siders utbrodering av den kommentaren.

Den svenske forfatteren Karin Brunk Holmqvist har av grunner som går langt over min forstand klart å sjarmere mange norske bokbloggere og lesere med sine feelgood-romaner om gamle gubber og kjerringer på den svenske landsbygda. Kaffe med musikk er femte roman i rekken, og den første jeg leser av Holmqvist.

Fire syklubbvenninner fra Brantevik i Sverige vinner en bussreise til et julemarked i Tyskland. De gamle damene har knapt vært utenlands før, og frykter det verste når de setter seg på bussen til det store og skumle utland. Hjemme i Brantevik må mennene deres stelle hjemme for første gang, uten en kyndig og kjærlig kvinnehånd i sikte. Historien handler om enkle kvinner som forlater den vante hverdagen for å gjøre noe helt nytt i godt voksen alder. Moralen i historien skjønner man allerede i første kapittel: Det er gøyere å være i utlandet enn den engstelige magefølelsen skulle tilsi, men veldig godt å komme hjem igjen. Kjerringer skravler fælt om håndarbeid og syltetøy, men de er nå gode å ha for en gammal kall likevel.

Kaffe med musikk er en roman for kvinner, og er distinkt kvinnelig på en måte som gir meg frysninger. Fortellerstemmen er fortrolig, skravlete og beroligende. Kapitlene er så nedlesset av trivialiteter at det drukner ethvert tilløp til spenning. Karakterene, konfliktene, språket, moralen og plottet er så banalt at boken nok vil appellere sterkest til kvinner som har forholdsvis lav intellektuell selvtillit. Det er i alle fall ikke en roman for lesere som liker å tenke selv, ettersom boken er 100% fri for undertekst.

Olga gjør meg så trygg, tenkte Inez. Hun trenger ikke å si noe. Det er nok at hun sitter ved siden av meg.

De var oppriktig glad i hverandre, alle tre, det hadde de alltid vært, men det var som om vennskapsbåndene ble sterkere med årene. Nå står hun sånn igjen, tenkte Viola og ble fylt av ømhet. Når Inez var nervøs, vinklet hun alltid fotbladene utover, slik at hun liknet på Charlie Chaplin. Jo da, de kjente hverandres særegenheter, både de gode og de dårlige. Selv om de kunne være litt irritert på hverandre innimellom, lå det like fullt på et vis en trygghet i at de torde å vise følelser, også de negative.

Begge sitatene er klassiske eksempler på informasjon som skal ligge i underteksten, men som hos Holmqvist er en del av selve teksten. Det er elementær forfatterfeil nummer én. I stedet for å beskrive situasjonene slik at leseren kan trekke sine egne konklusjoner, forklarer hun konsekvent alt i hjel. Hun tolker sine egne karakterer slik at leseren skal slippe å gjøre det, til tross for at hun da fjerner hele poenget med å lese boken. Det virker som om Holmqvist er så redd for at teksten skal gå over hodet på leseren, at ethvert tilløp til undertekst og underliggende klokskap må kveles i fødselen for ikke å skremme vekk hønene.

Romanen har derfor en viss valium-aktig kvalitet. Valium med smak av kamferdrops. Den er betryggende og koselig, tannløs og helt uten motstand. Full av trivielle detaljer med brødskiver, kaker og kaffe (med eller uten «musikk» = whiskey), blomster (plast eller ekte?), duker, såper og tissepauser. Hva hjemmekjære gamle damer henger seg opp i av praktiske detaljer når de er utenfor hjemmets fire vegger. For eksempel å finne ut hvordan man åpner døra til hotellrommet med et plastkort, og hvordan man slår på lyset – en konkret utfordring som Holmqvist spanderer opptil flere sider på. Jeg prøver faktisk å like deg, Holmqvist. Throw me a bone.

Av og til ble hun så lei av kaker, og hun lengtet ofte etter nybakte rundstykker med godt pålegg.

Jeg må sy inn en strikk i denne hersens luen, tenkte hun, det er da skrekkelig som den glir ned hele tiden.

Damene er omtrent like reflekterte som tolvårige jenter, og omtrent like uskyldige, noe som kunne ha vært sjarmerende hvis fortelleren viste at hun var hakket mer begavet i hjerneavdelingen enn dem. Men jeg klarte aldri å finne tegn til distanse mellom fortelleren og karakterene, eller tegn til at forfatteren har reflektert over sin egen fortellerteknikk. Elementær forfatterfeil nummer to. Jeg får snarere inntrykk av at forfatteren gjør sitt beste for å lage et sømløst forhold mellom fortelleren og karakterene, og derfor skriver dummere enn hun er. Som om karakterene hennes vil bli såret dersom forfatteren deres avslører overfor leseren at hun er smartere enn dem.

Jeg er åpenbart ikke i målgruppen for denne typen romaner. Jeg er for ung og jeg leser så mye god litteratur at jeg rynker grettent på nesen over dårlig litteratur, som Kaffe med musikk er et paradeeksempel på. Det er ikke det at man må være over seksti år for å like boken. Men jeg tror det hjelper fælt hvis man har en viss interesse for bedøvende og koselig geriatrisk litteratur, og ikke krever mer av bøker enn at de skal harmonere med tedrikking og fyr i peisen.

Viola ble sittende lenge i lenestolen mens hun lot tankene sveve av gårde som skyer over himmelen. Iblant var de mørke som regnskyer, andre ganger lyse som sommerskyer. Ja, sånn er livet, tenkte hun. Av og til mørkt, av og til lyst. Kanskje måtte det være mørkt iblant for at man skulle sette pris på det lyse.

Eller sagt på en annen måte: Enkelte romaner er gode, andre er dårlige. Kanskje må man lese et skikkelig makkverk av en roman iblant for virkelig å kunne sette pris på de gode.

Takk til Silke forlag for leseeksemplar.