Stikkord: Bokhøsten 2013

De usynlige

Jacobsen_DeUsynligeDa har jeg også lest Roy Jacobsens store romansuksess fra i fjor, De usynlige. Jeg får vel starte med å tilstå at jeg aldri hadde orket å slite meg gjennom de 240 seige sidene med skumsprøyt, måkeskrik og stillstand, hvis ikke boken var en av tre nominerte romaner til Bokbloggerprisen og jeg av den grunn følte meg forpliktet til å lese den. Jeg er ikke bare forbløffet over at så mange bokbloggere, kritikere og lesere har omfavnet romanen som en av fjorårets beste. Jeg sliter med å forstå hvordan Jacobsen i det hele tatt klarte å få romanen utgitt i denne tilstanden.

De usynlige er en klønete roman ut fra alle standarder for vurdering av skjønnlitteratur som jeg kjenner til, enten det handler om litterær kvalitet eller underholdningsverdi. Den mangler alt jeg forbinder med en god roman: Et skikkelig plott, interessante karakterer og samspill mellom dem, undertekst, en gjennomtenkt fortellerstil og et godt språk. Romanen likner på utkastet til en roman, der forfatteren har vært mer opptatt av å teste ut en location han kanskje kan bruke til noe, enn å finne ut hva han faktisk skal bruke den til, og deretter skrive selve romanen. Jacobsen snubler allerede på første side, og stabler seg bare delvis på beina når det nærmer seg slutten.

Vi befinner oss på en liten øy, Barrøy, på Helgelandskysten i tidsrommet 1913-1928. De som bor på øya er far Hans, mor Maria, datter Ingrid, Hans’ søster Barbro og far Martin. I løpet av romanens 240 sider skjer det visse justeringer i folketallet. Familien på Barrøy har dessuten et fjøs fylt av kyr og sauer, en hest og en katt. Det skjer visse justeringer underveis her også. Det er det nærmeste man kommer en sentral konflikt på Barrøy. Bortsett fra de helvetes naturkreftene, da.

Jacobsens hovedproblem er at han mangler et plott. Da tenker jeg plott i ordets aller videste forstand, ikke nødvendigvis som i ytre handling. Men en roman må ha en historie, en retning, en konflikt, en rød tråd, et poeng. Uten et plott finnes ingen disiplin, bare et diffust litterært ingenmannsland der teksten vokser ukontrollert og substansen kveles i alt ugresset. Alle romanforfattere må ha et plott, uansett hva de skriver eller hvem de skriver for. Så kan forfatteren velge om han vil gå for den enkleste løsningen – det handlingsdrevne plottet med mye drama og mange cliffhangers – eller om han føler seg høy og mørk nok til å gyve løs på det intellektuelle, psykologiske eller emosjonelle plottet der det skal pløyes dypt i menneskets sjeleliv og ny erkjennelse kan oppstå.

Jacobsen velger bort alt som kan likne et plott, enkelt og greit. Istedet tøyer han skjønnlitteraturens grenser over i O-fagsretningen. De usynlige har en øy bebodd av mennesker, bygninger med gårds- og bruksnummer, utsikt til andre øyer, vær og vind, flora og fauna – men ingen historie. Romanen er fattig på både ytre handling og et dypere innhold, og alle skildringene av landskap, folk og fe fører liksom ingen steder hen. Kanskje tenkte Jacobsen at han ved å unngå plottet og heller skrive side opp og side ned – med stor innlevelse og mange detaljer – om naustbygging, dunsanking, båtreparasjoner og pløying av potetåkeren, kunne revolusjonere leserens begrep om hva som er godt romanstoff. Det gjør han ikke.

Hvis du ikke har lest De usynlige ennå, anbefaler jeg deg å stå over. I stedet kan du lese min superkorte versjon her:

Hun sa det, og så sa han det, og så forlot hun rommet, og så skjedde det ingenting, og deretter gikk det to år før neste kapittel, der det heller ikke skjer annet enn at de får spikret opp noen planker på et naust som blåser vekk på havet, som de dagen etter spikrer opp på nytt, som blåser vekk på nytt, som de spikrer opp på nytt, som blåser vekk på nytt, som de til slutt får spikret opp sånn at det står i all slags vær, og så går de og legger seg, og det går to år til. Da fant de ut at de trengte en ny båt og at de skal male huset og få en bedre pris på dun og tørrfisk på Bruket.

Det er det man får. En roman kokt på spiker, uten substans og retning. Komplett med en vilkårlig veksling mellom presens og preteritum, og et ganske slapt språk som ikke blir strammere bare fordi punktum ofte erstattes av komma. Eller for å ta en reell setning fra boken:

Det var heller ikke så mye å gjøre, de hadde ikke engang dyr, og hver uke kom en eldre kone fra et lite bruk i skaret bak kirka og vasket alle de ni værelsene, med unntak av Ingrids, det måtte hun stelle selv, og også kjøkkenet, med grønnsåpe.

Jeg har riktignok bare lest Seierherrene og De usynlige, men jeg skjønner ikke hva folk mener når de omtaler Roy Jacobsen som en språklig sterk forfatter. Setningen over er et eksempel på det motsatte – kunstig og krøkkete. Jacobsen skriver enten like oppstyltet som setningen over, eller nokså ordinært. Kanskje det kommer an på hva man sammenlikner Jacobsen med? For jeg er helt enig i at Jacobsen skriver godt hvis man sammenlikner ham med hva den jevne norske krimforfatter klarer å knote ned. Men jeg fant ingen setninger eller avsnitt i De usynlige jeg kunne trekke frem som en gnistrende motvekt til grønnsåpe-setningen over, noe som gjorde inntrykk på meg eller tåler å stå alene.

Språk og innhold henger imidlertid sammen, og forklaringen på at Jacobsen skriver såpass kjedelig er nok at romanen mangler substans. Det er veldig vanskelig å skrive gode setninger når man ikke har stort å si. I tilfellet De usynlige har Jacobsen ingen historie å fortelle, og han har heller ingen karakterer han vil fortelle noe om. Derfor hoper det seg opp med avsnitt som dette:

Det lo Paulus godt av og sa at noe sånt hadde han aldri hørt om, han ville snakke med Ingrid. Lars hentet Ingrid, som kom og sa det samme som Lars. De ble enige, med den forskjell at Paulus ikke skulle betale hver gang, men hver tredje, altså én gang i uka, og ikke bli belastet med renter når været var så jævlig at han måtte gå forbi. Det lo de sammen av. Ingrid og Lars så rart på hverandre.

Et representativt avsnitt som viser så mangt, bortsett fra noe meningsfylt om hvem Paulus, Ingrid og Lars er. Avsnittet virker som en del av et synopsis, der forfatteren ennå ikke har bestemt seg for om akkurat denne scenen skal sløyfes, og derfor har nøyd seg med å skrible den ned i all hast. Språket er intetsigende, karakterene bare navn, og samspillet mellom dem befinner seg fremdeles på idéstadiet. Hvis målet var at avsnittet skulle fungere som mer enn en transportetappe, måtte Jacobsen ha skrevet det ut, spandert betraktelig mer plass på scenen og seriøst overveid dialog.

Siden De usynlige ikke er et synopsis, men en publisert roman, må jeg nesten regne det som et bevisst valg av både stil og forteller. Og Jacobsens stil går kort sagt ut på at han lar fortelleren kjøre som en dampveivals over karakterene og samspillet mellom dem. Faktisk unngår Jacobsen stort sett den evigvarende striden om hva som er best, showing eller telling, ved å si nei takk til begge deler. Han går heller for referatet, den kjedeligste av alle tekstformer.

Fortellervalget hans er lite gunstig, for det skaper gedigen avstand til karakterene og en paddeflat tekst som er blottet for spenning. Fortelleren er en personlighetsløs skravlepetter som innimellom sirlige værmeldinger avlegger rapport om hva en gjeng utydelige mennesker sier og gjør. Karakterene snakker en del med hverandre, men sjelden i dialogform. Istedet stiller fortelleren seg opp mellom leser og karakterer, og sørger for at karakterene forblir – nettopp – de usynlige. Det var vel der ideen til tittel kom fra. Når karakterene en sjelden gang får lov til å snakke for seg selv, har de sjelden noe mer vektig å si enn “Du dar borte! Veit du ka som e prisen på tørrfesk?”

Litt avhengig av hvordan man ser det, er Jacobsens refererende forteller enten en velsignelse eller en forbannelse. Fortelleren kamuflerer nemlig til en viss grad at Jacobsens karakterer lider av to svært skjemmende brister: De er skisser uten dybde. Og de mangler særpreg.

For lesere som lar seg overbevise av Jacobsens forteller, vil avstanden til de utydelige karakterene kanskje gi en opplevelse av at romanen byr på store mengder undertekst, at det fortelles mye mellom linjene her. Men undertekst er det forfatteren som skaper, ved å avsløre én ting, deretter en annen, og antyde forbindelsen mellom de to uten å si noe direkte. Undertekst oppstår ikke mirakuløst av seg selv bare forfatteren unngår å si noe substansielt. Bak De usynliges dominerende forteller skjuler det seg karakterer som ikke har noe innhold utover det basalt menneskelige. De er ikke bare fattige i ånden og jordisk gods; de eier ikke personlighet.

Hovedpersonen Ingrid er arketypen på Det Normale Menneske. Det samme er foreldrene hennes. Jeg kommer ikke på noe jeg kan si for å beskrive dem som ikke inngår i min generelle beskrivelse av homo sapiens: De har et hode, to armer, to bein, og går oppreist rundt på jorden. De er i stand til å bli sultne, slitne av hardt arbeid og lei seg når nære slektninger dør. Når de først har lært å gå, utvikler de seg relativt lite. De blir noen år eldre etter hvert som tiden går, og du skal ikke se bort fra at de plukker opp en livserfaring eller to underveis, før de dør brått og uventet. De har puls. De lyder navnet sitt. De kunne ha vært hvem som helst.

Ingrids tante Barbro virker mer lovende i starten, fordi vi blir fortalt at Barbro ikke er som alle andre. Men denne påstanden om annerledeshet er for meg det beste beviset på hvor svak Jacobsens tekst virkelig er. For hvor vil han hen med det? Fortelleren og karakterene ymter frampå om denne annerledesheten i starten, og så følges det ikke opp med noe.

For noen uker siden diskuterte jeg boken med Moshonista. Så enige vi ellers var om romanens generelle og detaljerte svakheter, klarte vi ikke å bli enige om hva Barbros annerledeshet faktisk går ut på. Jeg tolket det som at hun var psykisk utviklingshemmet i en eller annen grad. Moshonista tolket det som at hun var en sterk og uavhengig kvinne som liker mannfolkarbeid, og dermed var i utakt med sin tid. Med mindre man ønsker å ta antifeminismen til nye ekstreme høyder, er det noe problematisk ved at en sentral kvinnelig karakter i en moderne roman kan leses som både psykisk utviklingshemmet og en sterk kvinne forut for sin tid.

Sånne dilemmaer kan man bare gå til teksten for å finne ut av, og De usynlige har ingen svar. Teorien min om psykisk utviklingshemning smuldrer vekk i jakten på tekstbelegg. Men jeg har sannsynligvis rett i at Jacobsen mente at Barbro skulle være lettere psykisk utviklingshemmet. Han bare glemte å vise det i teksten. Å komme med en slik påstand om en karakter uten å følge det opp videre, er en kardinalsynd så stor at jeg for et øyeblikk nesten glemmer at romanen mangler et plott. Samtidig kan jeg forstå Jacobsens problem. Siden alle karakterene hans er voksenbokvarianten av sokker med påtegnede sure og blide ansikter som sjelden snakker direkte med hverandre, blir det veldig vanskelig for ham å skape en moderat psykisk utviklingshemmet karakter. For hvordan tegner du det på en sokk?

Derfor har Moshonista rett når hun sier at Barbro er annerledes fordi hun liker mannfolkarbeid, for der er teksten tydelig. Og den med best tekstbelegg vinner alltid, uavhengig av hva forfatteren og den tvilende motpart måtte mene. Gammelt litteraturvitenskapelig jungelord.

At Jacobsens karakterer er så til de grader anonyme, er sikkert kjempeflott for lesere som står parat med sin egen fantasi, og velvillig fyller ut alle gapende tomrom. Her kan de virkelig slå seg løs uten å bli belemret med motstand fra teksten. Men det er ekstremt irriterende for lesere som forventer at forfatteren skal skrive boken sin selv.

Finnes det ingen formildende omstendigheter? Kanskje. Forholdet mellom Lars og Felix hadde et potensial, og var den eneste relasjonen i boken som var utviklet utover sokkestadiet. De siste førti sidene skilte seg ut fra de foregående 200 fordi de endelig hadde en konflikt. Noe stod på spill. Det oppstod et tilløp til spenning. Hvis Jacobsen hadde droppet de første 200 sidene som upubliserbart forarbeid til en roman, innledet romanen på side 200, og skrev 240 sider om det som skjer deretter, hadde det liknet på noe. Da ville han hatt en historie å fortelle. Eller hvis det var det historiske miljøet Jacobsen var mest interessert i, burde han heller ha skrevet en faktabok om livet på øyene utenfor Helgelandskysten tidlig på 1900-tallet.

Så hvorfor er De usynlige likevel så populær?

Jeg kan bare spekulere. Men jeg tror at romanen trykker på en nostalgisk knapp hos leseren, og så spinner leseren videre på assosiasjoner som ikke har stort med innholdet i romanen å gjøre. Nasjonalromantikk med adresse Helgelandskysten. Tidemann og Gude. Ja, vi elsker. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Osv. Nordmenn på sitt aller norskeste og mest beskjedent standhaftige. De usynlige er en påminnelse om alt vi ikke må glemme om for lengst glemte mennesker som kunne ha vært oss selv, hvis vi ble født noen tiår tidligere. Det finnes et eget punkt i nordmenns hjerter som lar seg berøre av så klokkeklare frierier til hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvordan våre nære forfedre levde, og hva det betyr å være ydmyk og fattig nordmann i sjelen. Særlig når vi for tiden holder på å kveles av ufattelig velstand, og ydmykhet er det eneste vi er direkte fattig på.

Lovprisningene jeg har lest av romanen hittil, tyder i alle fall på at argumentene for bokens storhet hentes fra et sted utenfor romanen. Kvaliteten ligger i alle assosiasjonene man får av å lese om anonyme og fattige kystfolk i gamle dager, og hva romanen minner oss om. Fyll ut det som passer. Hva Jacobsen egentlig skriver og hvordan han skriver er visst langt mindre viktig. Jeg har spurt en del lesere som likte De usynlige om hvorfor de likte den så godt. Det viser seg at det å ha slekt på Helgelandskysten regnes som et kvalitetstrekk ved romanen. Hvis man kan lese De usynlige som en innføring i hvordan egne besteforeldre levde, tyder det på at romanen er god. Men jeg har også en bestemor fra Helgelandskysten, så det er ingen vanntett målestokk. Jeg synes snarere det er noe grunnleggende suspekt ved litteratur som åpenbarer sine skjulte kvaliteter kun hvis jeg som leser er tilstrekkelig følsom og velmenende av omtanke for de usynlige døde som ga meg livet og jorden.

En annen tanke som slo meg da jeg leste, var at Jacobsen gjør som alle smarte eiendomsmeglere og gode reiselivsbrosjyrer. Han skaper en tydelig kulisse det er lett for leseren å drømme seg inn i, uten forstyrrende elementer som kan bryte illusjonen. De deilig solbrune turistene på stillehavsstranden er vage og fjerne nok til at de kunne ha vært deg. Bildene av leiligheten du har kanskje har lyst til å kjøpe har ingen forstyrrende møbler eller rot, men en strategisk plassert orkidé for å skape den rette stemningen. Alt er passe menneskelig, passe sterilt.

De usynlige er som en reklame for en hårete rorbuferie i gamle dager. Leseren trenger kanskje ingen karakterer eller historie når man får lov til å skape seg sin egen verden og kan fylle den med hva man vil. Romanen står ikke på egne bein, men det forhindret meg ikke fra å nyte tanken på salt hav, ren luft, fersk fisk, nypoteter, og hvor deilig det må føles å legge seg dødssliten under en ekte dundyne etter en knallhard arbeidsøkt mens sommerregnet eller vinterstormen trommer mot vinduet. Hvor enkelt livet virker når overlevelse er belønning god nok, og man må tørke fisk en hel sommer for å kunne kjøpe sukker om høsten. Jeg ser ikke bort fra at De usynlige traff blink midt i nordmenns hyttedrøm om fred og ro, utedass og dårlig forbindelse med fastlandet.

I så fall er det ikke så rart at romanen har begeistret mange lesere. Det jeg er langt mer overrasket over, er at så mange kritikere lovpriser romanen. Når forfattere skriver bøker med sokkekarakterer, bør kritikerne finne fram den supersinna sokken med rynkede bryn, ikke skiltet med applaus. Jeg forstår ikke hvordan de kan ha oversett at De usynlige mangler en sentral konflikt, dybde i karakterene og et godt språk. De burde i det minste forsøke å forklare hvordan en roman kan være god selv når den vitterlig mangler alt som kjennetegner en god roman. Anmeldelsene i VG, Dagbladet, Dagsavisen og Aftenposten er så fulle av velvilje at jeg får kjempelyst til å lese den romanen de skriver om. Ikke den elg i solnedgang-versjonen jeg leste selv.

Den endelige avstemningen til Bokbloggerprisen starter i dag og avsluttes 15. august. De usynlige konkurrerer med Agnes Ravatns Fugletribunalet og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk i kategorien Årets roman. Jeg heier på damene.

Tilbake til Urd

untitledSamlesningen av de shortlistede bøkene til Bokbloggerprisen 2013 er kommet halvveis, og hittil har vi lest Lisa Aisatos Fugl, Agnes Ravatns Fugletribunalet og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk. I mai er det Ruth Lillegravens tur, og jeg har ansvar for samlesningen av Urd. Det første jeg bruker ansvaret til, er å si at du må lese denne nydelige diktsamlingen. Ja, det er en ordre. Nei, du kommer ikke til å angre.

Jeg skrev om Urd i fjor høst. Etter det har Lillegraven vunnet Brageprisen for samlingen, og nå kan hun altså vinne Bokbloggerprisen også. Jeg synes det er veldig spennende at en diktsamling kan slå an hos to så vidt forskjellige grupper lesere. Vinneren av Brageprisen velges ut av en jury bestående av ymse fagpersoner og deles ut til bøker som holder høy litterær kvalitet. Bokbloggerprisen skal deles ut av en mangfoldig gruppe lesere til de bøkene vi liker best. Kriteriene for hva vi liker best, er nok like forskjellige som bokbloggerne med stemmerett. Men Urd kan leses av alle, uansett om man vanligvis leser dikt eller ikke. Her har jeg Lom folkebibliotek på min side:

Denne boka løyste ein flaum av tårer då eg las henne første gongen, og jo fleire gongar ein spinn seg inn i denne veven jo meir glede får ein av den eksepsjonelt gode skrivekunsten Lillegraven her presterer. Ei diktsamling som med stort utbyte kan lesast også av dei som til vanleg ikkje les poesi.

Boken er utgitt av Tiden, og de beskriver den sånn:

Urd handlar om Seselja og Cecilie, to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret. Boka fortel også historia om det vesle huset på garden i vest som knyter dei to skjebnane saman, om tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde og døden som vitjar.

I fjor skrev jeg dette om det jeg mente var samlingens sterkeste del:

Soga om Seselja beskriver et liv som startet i stille kvinnelig beskjedenhet, og deretter imploderte. Blandet med sårheten og savnet som ligger uforløst under Seseljas historie, finner man en skapende og fantasifull kvinne. Antydningen til skjult sensualitet når hun en stille sommerkveld skal snike seg ned til sjøen for å bade naken. Dagdrømmene om en glamorøs og helt annerledes verden i Amerika hun har lest om i Urd. Bilder av vakre kvinner hun klipper ut fra magasinene, spikrer opp på låven og kaller søstrene sine. Evnen til å se det vakre i naturen, og fange det inn gjennom symaskinen. Viljen til å delta og leve seg inn i en verden som er mye større enn hennes eget liv, om så bare i fantasien. En skjult og hemmelig verden hun har tilgang til gjennom tankene, når alle andre muligheter til å leve er stengt.

Jeg skal lese Urd på nytt nå, og regner med at samlingen utløser en flom av tårer denne gangen også. Jeg skrev ikke så mye om Cecilie forrige gang, og har funnet frem et dikt hvor hun tenker på Seselja og kjærligheten.

55

eg ser seselja

ho er eit lite barn

kledd i kroppen

til ein olding

ho sit på

huk i lyngen

kjolen hennar

ligg som ei

vifte utover

det grøne

seselja

plukkar bær

og kastar dei

etterpå

for

kjærleik

er noko

som raslar

i graset på

overskya

dagar

Såh. Har dere lest Urd? Eller har dere tenkt å gjøre det nå? Statusrapport kan avlegges i kommentarfeltet. Diktvegrende lesere kan få det dere trenger av oppmuntrende eller formanende ord, alt etter som. Dere som har lest allerede, hva syntes dere om Urd?

Du kan følge med på samlesningen via nettsiden til Bokbloggerprisen. Der skal lenke til alle innlegg som er skrevet av bokbloggere om Urd samles helt frem til den endelige avstemningen starter 1. august. Hvis du allerede har skrevet om Urd, oppfordres du herved til å lenke til innlegget ditt nå, sånn at leserne finner frem til akkurat din mening om boken.

Urd er månedens bok her på bloggen, og det kommer flere innlegg i løpet av mai. God lesning!

En forsinket feiring av verdens poesidag: To dikt av Steinar Opstad

Steinar OpstadPå fredag var det verdens poesidag, en dag jeg ikke rakk å markere på bloggen fordi jeg endelig, etter fem år med sta prokrastinering, hadde slitt fingrene løs fra tastaturet og begynt å rydde i boden. Men enhver dag er i grunnen en god dag til å feire glitrende poesi, og det er ingenting vi mennesker trenger mer på en vanlig mandag i mars enn å lese to utrolig sterke og vakre dikt av Steinar Opstad. Har jeg bestemt.

Dagens to dikt er hentet fra Opstads siste diktsamling, Å, høye dag, som ble utgitt av Kolon høsten 2013. Steinar Opstad er den lyrikeren jeg setter aller høyest av de norske samtidslyrikerne, og gudene skal vite at konkurransen er hard. Det utgis mye bra norsk lyrikk for tiden, samlinger som dessverre leses av altfor få. Dere må lese mer lyrikk, mennesker! Hvis dere tror at man må ha noen slags spesialinnsikt eller utdanning innen litteratur for å få noe ut av god lyrikk, ja, da må dere lese videre og få den oppfatningen avkreftet en gang for alle.

De første diktsamlingene til Opstad er riktignok for kryptiske til at jeg klarer å lese noe meningsfylt ut av dem. Lyrikkferdighetene mine strekker ikke til, jeg innrømmer det. Avhymninger (2009) og Å, høye dag er derimot samlinger jeg leser med jevne mellomrom med like stort utbytte hver gang. Det er så vakre, så fantastisk vakre samlinger. De er åpnere, mer tilgjengelige enn de første, og derfor også modigere. Poeter er nok på sitt mest sårbare når leseren umiddelbart forstår hva diktene forsøker å si, og kjapt kan begynne tankearbeidet med å grave under overflaten, og forhåpentligvis også i seg selv. Det er da de eventuelle svakhetene eller klisjeene i form og innhold blir synlige. Opstad trenger ikke å bekymre seg for det. Jeg synes han er på sitt aller beste når tankene hans er synlige i all sin berikende kompleksitet.

Diktet «Sjelemesse» fikk Dagbladets anmelder til å spørre om det kanskje er det beste dødsdiktet skrevet på norsk. Jeg har ikke lest mange nok norske dikt om døden til å være påståelig her. Men hvis det finnes bedre dødsdikt enn dette på norsk, vil jeg gjerne vite det.

SJELEMESSE

Hver dag tar jeg bussen forbi blokka

der Jon ble funnet død

men denne dagen enser jeg den ikke

og på holdeplassen ved kirken

får jeg øye på en skitten oblat på asfalten

som jeg plukker opp og legger i lommen

*

Den dagen Jon ble funnet regnet det så mye

at slukene ikke greide å ta unna vannet;

kumlokk fløt opp, trafikken stanset

og ei lita jente med gul sydvest forvekslet

meg med faren, hun løp etter meg, grep hånda mi

men ble skremt da hun skjønte at jeg ikke var ham

*

Etterpå så jeg henne stå og grine i farens armer

og jeg gikk videre og tenkte at

sjelemesse holdes overalt

og at måten vi dør på

ikke gjenspeiler vår natur,

heller ikke måten vi sørger på eller lar være å sørge

*

Hjemme på kjøkkenet skyller jeg oblaten

før jeg legger den hvite skiven på tunga

og svelger den

mens jeg tenker på Jon og at han kanskje valgte døden

slik ei lita jente løper etter en tilfeldig

mann på gaten, sikker på at det er faren hennes

Opstad får mye velfortjent skryt for hvor teknisk og formelt god han er. Jeg synes han får altfor lite skryt for hva han bruker ferdighetene sine til, som «Sjelemesse» er et bevis på. Intensiteten som ligger under den lavmælte og stillferdige overflaten i diktet som et voldsomt trykk. Følsomheten hans. Ømheten. Innsikten han har i menneskets innerste liv, i de sterkeste og vanskeligste følelsene vi baler med her på jorden. Og alt han ser, klarer han altså å komponere inn i en form som virker så selvsagt at det kan få hvem som helst til å tenke at de kan skrive gode dikt på en halvtime. Det er bare geniale forfattere som får stor litteratur til å virke enkel, som får dikt til å romme hele mennesker og liv i få linjer.

Jeg synes det er bortimot umulig å skrive noe innsiktsfullt om diktene hans, for Opstad har allerede sagt det jeg vil si om alt som føles viktig her i verden, på en måte jeg aldri kan formulere selv. Jeg visste ikke engang at jeg ønsket å si det før jeg leste diktet, og det er derfor jeg trenger å lese det: Jeg møter sjelen min i døra når Opstad holder sjelemesse i diktform. Han klarer å åpne veien inn til det ubegripelige og ubeskrivelige med få ord. Plutselig fant jeg et anker i kaoset som livet er, noe å orientere meg etter. Jeg føler et like stort behov for å være i diktet for å bli klokere og tøye følelseslivet mitt i alle retninger, som den lille jenta med gul sydvest har til å søke trøst hos faren i regnet, som Jon hadde til å velge døden foran – hva?

Jeg vil ikke tolke «Sjelemesse». Jeg vil bare lese og oppleve det igjen og igjen, og prøve å finne ut hvilken av alle følelser det fanger best: Sorg? Skyld? Ensomhet? Savn? Kjærlighet? Omsorg? Behovet for trøst eller tilgivelse?

Man blir kanskje ikke et bedre menneske av å lese god litteratur, men med Opstads ord ser jeg ting klarere, meg selv og andre. Han forankrer meg et sted det er godt å være, og smertefullt godt å leve. Kanskje er det denne klarheten og intensiteten hans som gir meg følelsen av at diktene hans har puls.

Nå er det vår utenfor vinduet, og våren er ikke dødens og sorgens årstid. Våren tilhører det spirende livet og lengselen etter lys, varme og kjærlighet. Det finnes bare ikke noe bedre tidspunkt å lengte etter kjærlighet på enn når alt i naturen vokser og gror. Lengselen suger seg i alle fall fast i meg og får meg til å strekke meg etter sol og kjærlighet med dikt som dette:

VED BLODSGRENSEN

Svarer den flyktige kjærligheten

til fortvilelsen i et menneske

og er jeg for alltid dømt til et liv

i dikt og lengsler

*

Lengselen er konkret, som avtrykket

av kattens poter i sanden

eller merkene den en gang klorte

på håndleddet mitt, så jeg blødde

*

I dag kjente jeg hjertet slå helt ut i fingertuppene

og jeg var klar til å stryke en som er

like avsindig som meg over kinnet og si:

Bli hos meg og vi skal aldri mer savne

Her kunne jeg ha tolket, men vil ikke. Lengselen er mest konkret når den er hemmelig. Dikt er aller best når de får bety noe i stillhet, og tilhører de som leser helt alene. For meg er Steinar Opstad inderlighetens dikter, som alltid minner meg om at det å være et tenkende og følende menneske er en slags høytid i seg selv. Mens hjertet slår helt ut i fingertuppene.

Hvis noen ser meg nå

Hvis-1Benedicte Meyer Kroneberg debuterte i 2010 med romanen Ingen skal høre hvor stille det er, og er blant de forfatterne jeg mener fortjener mange flere lesere. I høst utga hun sin tredje roman, Hvis noen ser meg nå, en roman jeg nominerte til Bokbloggerprisen i likhet med flere andre bloggere. Jeg kan røpe allerede nå at den bare var én liten stemme fra å komme med på longlisten. Det hadde den fortjent, for Hvis noen ser meg nå er en god roman. 

I Ingen skal høre hvor stille det er ble jeg imponert over hvor godt Kroneberg behersker barneperspektivet til åtte år gamle Hanna. I Hvis noen ser meg nå er de eneggede tvillingene Vanja og Mona noen år eldre enn Hanna, og Kroneberg beskriver den tidlige delen av puberteten så overbevisende at jeg får kvelningsfornemmelser av å lese. Jeg hadde glemt hvilket sant helvete den tiden var, og tar meg i å tenke at det er brutalt at man skal gjennom akkurat den fasen av livet når man er dårligst utrustet til å takle den.

Vanja er den skoleflinke, Mona den som lykkes sosialt. Mona takler alt det nye; den nye kroppen, flørting med gutter og festing. Vanja takler det ikke. Hun føler seg fanget i og truet av den nye kroppen, pinlig selvbevisst og klarer ikke å slappe av. Hun slutter å spise, dels fordi hun ikke orker opplevelsen av å ha mat i magen, dels for å bremse kroppen som vil svulme utover. Hun utvikler alvorlige spiseforstyrrelser i et forsøk på å bli usynlig. Som om overgangen fra barn til voksen kan reverseres hvis hun bare fornekter den og gjør alt hun kan for å bremse den.

Noe skjer når hun er sulten. Noe som er godt. Først kan det knipe i magen. Rumle. Det kan gjøre vondt. Men etter en liten stund blir det godt, nesten som en dur i kroppen, noe som slår seg på. Den følelsen er verdt å vente på. Hun står med Mona og de andre jentene i friminuttet og er sulten. De står og tøffer seg. Snakker om gutter. Mona prater om en av guttene i niende. Sender lange blikk bort til røykehjørnet der han står. Han er dritkjekk, sier Mona og de andre jentene nikker. Det hjelper å være sulten da, hun står bare med den duren i kroppen mens de andre snakker. Hvis hun har spist begge skivene i matpakka, er det ikke på samme måten, da har hun ikke den lette, gode følelsen i kroppen. Hun kan merke brødskivene i magen, magesekken er stinn og buksa strammer på en annen måte, den er ikke akkurat for trang, hun bare merker at den er der, at magen presser mot stoffet 

Språket i romanen er ukomplisert og direkte, og fører leseren rett inn i en ung jentes svært komplekse indre liv. Romanen er fortalt i tredjeperson, men speiler Vanjas oppfatning av verden. Den tilforlatelige tonen er både uskyldig og urovekkende samtidig.

Hun lærer. Hos helsesøster får de en brosjyre om spiseforstyrrelser. Det står at noen stikker fingeren i halsen når de har spist. Det har hun ikke tenkt på. De første gangene er det ekkelt, hun hoster og harker og mamma banker på badedøra. Hva er det du holder på med, Vanja? Men etter hvert får hun det til.

Vanja blir helt satt ut av en pubertet som voksne tenker på som naturlig, men som for henne er dramatisk fordi det er så nytt. Hun har ennå ikke lært seg å skille mellom normale erfaringer som alle skal gjennom, og alvorlige problemer som noen kanskje kunne ha hjulpet henne med hvis hun lot noen slippe inn på seg. Vanja blir overveldet av interesse fra gutter og kvinnekroppen, både sin egen og venninnenes, men bagatelliserer sult, overdreven trening og dyp ensomhet. Hun mangler språk for opplevelsen av å være avkledd, sårbar og usikker. Under overflaten ligger den altoppslukende skammen som et intenst trykk.

Vanjas problemer har ingenting med slankepress eller kroppsfokus å gjøre. Det er adskillelsen fra tvillingsøsteren hun opplever som traumatisk.

Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller Monaogvanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene. Monaogvanja. […] Som to dråper vann, sier folk. Noen ganger kjennes det som én dråpe vann, syns Vanja. At de er inni den dråpen.

De to jentene har vært ett, forholdet uanstrengt, de har vært så like og så nære. Snakket om alt, ledd av interne vitser, ligget i samme seng, opplevd en type nærhet som bare eneggede tvillinger kan føle. Adskillelsen starter den dagen de oppdager at Vanja har vokst fortere enn Mona. Hun er høyere, og alle ser og kommenterer det. Først er det kroppene som ikke utvikler seg i takt. Deretter begynner de i forskjellige klasser på ungdomsskolen og får hvert sitt soverom. Forandringen blir påtvunget Vanja, som savner både nærheten til søsteren, og likheten mellom dem.

I likhet med mye annen samtidslitteratur handler Hvis noen ser meg nå om identitet, oppvekst og nære relasjoner. Men tematikken får en ekstra dimensjon av at Vanja vokser opp ved siden av speilbildet Mona, som hun likner stadig mindre på. I innlegget hos Bokstavelig talt sier Elisabeth det så presist: «Å vokse opp og finne seg selv er vanskelig nok. Når du hele veien går ved siden av en kopi av deg selv som gjør andre valg og viser andre muligheter, blir det enda vanskeligere å definere seg selv.» Derfor føles jakten på en identitet mer akutt og klaustrofobisk her, enn jeg ellers synes at identitetstematikken gjør. Romanen viser hvordan man ikke kan fungere på et helt grunnleggende nivå uten å ha en slags følelse av hvem man er. Mona viser Vanja hva hun ikke er. «Jeg kan ikke være Mona, tenker hun, jeg må være meg, Vanja.» Men hvem er egentlig Vanja?

Romanen følger tvillingene gjennom tre halvår av livene deres. Da de begynner på ungdomsskolen, første semester som studenter i Trondheim, og etter at Vanja er ferdig med medisinstudiene og flytter inn i samme kollektiv som Mona i Oslo. Eller: Vi følger egentlig bare Vanja, og utviklingen hennes fra usikker jente til en voksen kvinne som skjelver bare litt når hun håndhilser på nye mennesker, og synes at det er greit.

Den første gangen hun er naken sammen med ham, kan hun gå over gulvet og bort for å bytte cd i cd-spilleren uten å ta på seg noe, og hun tenker at hun aldri hadde trodd det skulle være så lett.

Tittelen på romanen får mange betydninger i løpet av handlingen; alt fra Vanja som skjuler at hun kaster opp og det sterke behovet for privatliv, til den pinefulle nervøsiteten hennes i sosiale sammenhenger. Den mest interessante betydningen fant jeg imidlertid i oppfatningen hennes av Mona. Vanja klarer ikke å se Mona som bare Mona. Enten er Mona lik henne selv eller så er hun annerledes. Hun definerer seg selv, gjerne negativt, i forhold til søsteren, mens Mona som individ visst blir borte bak speilet.

Først på slutten av romanen ser Vanja henne som et eget menneske, og oppdager at hun har hatt en helt annen opplevelse av forholdet deres etter at de skled fra hverandre. Akkurat den vrien mot slutten var noe av det jeg likte best ved romanen. Jeg måtte bla meg frenetisk tilbake for å lese alle samtalene deres på nytt, for å se dem fra Monas side.

Samtidig ble jeg skuffet over at hele det svært interessante klimakset var over på knappe ti sider. Slutten kom for brått. Boken rundet av helt naturlig for Vanjas del, hun hadde kommet dit hun skulle. Men da hadde nysgjerrigheten min på Mona våknet for alvor, og den nysgjerrigheten måtte jeg dessverre la renne uforløst ut i sanden. Mona forble litt utydelig for meg, selv om jeg så konturene av henne klart nok. Ca midt i boken fikk jeg gåsehud av å lese: «Tilbøyeligheten til at eneggede får den samme problematikken er stor, sa en lege til henne en gang. Han syntes det var interessant at Mona var frisk.» Jeg savnet en ekstra utforskning av tvillingidentiteten der tyngdepunktet var flyttet til Mona, som kanskje ikke var så frisk likevel.

Uansett er det et godt tegn når jeg har ti sider igjen av en roman og gladelig hadde lest hundre sider til. Det var ikke slutten om å gjøre; romanen var god hele veien og anbefales helhjertet.

Boken fikk jeg fra Cappelen Damm. Siljes skriblerier har skrevet om den her. Og jeg skal snart lese Kronebergs andre roman, En rettferdig krig. Jeg synes du snart bør lese noe av Kroneberg, du også.

Bokbloggerprisens longlist!

Endelig! Nå har vi holdt på spenningen lenge nok, og det er på tide å kunngjøre hvilke tolv bøker som fikk flest nominasjoner til Bokbloggerprisen 2013. Hvilke norske bøker utgitt i 2013 likte norske bokbloggere aller best?

Ved siste kontrollopptelling av stemmene i går kveld hadde 57 bokbloggere nominert 145 bøker til prisen. Knirk har skrevet mer om fordelingen av stemmene mellom sjangrene i sitt innlegg om longlisten. Hvordan stemmene er fordelt mellom de bøkene som kom med på longlisten, sier vi ingenting om før vinnerne er kåret på Bokbloggertreffet i september.

Før det skal mye skje. Shortlisten legges ut mandag 27. januar, og vil inneholde tre bøker i hver kategori. Samlesingene starter 1. februar. I seks måneder skal vi samlese én bok i måneden, før den endelige avstemningen foregår de første to ukene i august. Alle som vil kan være med å samlese, men stemmerett har bare de bokbloggerne som har vært med å nominere.

Dere bokbloggende mennesker hadde mulighet til å nominere deres favoritter den første uken i januar. Mens de andre medlemmene av komiteen leste norsk litteratur fra 2013 på spreng, tok jeg på meg oppgaven med å telle opp stemmene etter hvert som de kom inn. Folkens, det var nervepirrende! Norske bokbloggere er langt fra så samkjørte i sine litterære preferanser som ryktene skal ha det til, og nominasjonene spriket i alle retninger. Her kunne det tilsynelatende gå alle veier.

Longlisten slik den ser ut i dag, ble faktisk ikke avgjort før ca to timer før fristen for å nominere gikk ut tirsdag 7. januar. Den siste nominasjonsmailen kom inn kl 23:59, og da satt vi i komiteen klistret foran skjermen med høy puls og nervene i helspenn. Vi hadde en longlist! Trodde vi. Inntil Knirk kontrollerte stemmene i helgen og oppdaget at en bok måtte byttes ut med en annen fordi en nominasjonsmail ikke var talt med. Så jevnt var det faktisk.

Her er bøkene som fikk flest nominasjoner:

ÅRETS ROMAN

Fugletribunalet

Agnes Ravatn Fugletribunalet

TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?

I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny? (Samlaget)

Politi

Jo Nesbø Politi

På et sykehus ligger en hardt skadet mann i koma. Rommet bevoktes av politiet, og ingen får vite hva den mystiske pasienten heter. Samtidig blir politimenn funnet drept på åsteder for gamle, uoppklarte drap. Politiet står uten spor og mangler i tillegg sin beste etterforsker. På sykehuset viser pasienten tegn til å komme til bevissthet.

Gjør deg klar til en rystende ferd gjennom Oslos gater og Harrys univers. (Aschehoug)

Disse-oeyeblikk_hd_image

Herbjørg Wassmo Disse øyeblikk

Disse øyeblikk er historien om et kvinneliv i vår nære norske fortid, om utdannelse og yrkesliv, om mann og barn, om kampen for å eie en flik av egen tid, om å være inntrykksvar og bråsint, åpen for verden og innestengt av egen steilhet.

Det er en historie omgitt av det nordnorske landskapets raushet og harde tak. Og det er historien om den unge kvinnen som våget å bryte absolutte tabuer, og som ble en av Norges største og høyest elskede forfattere. (Gyldendal)

untitled

Gaute Heivoll Over det kinesiske hav

Like før krigen får et ektepar reist sitt eget forpleiningshjem for «åndssvake» i den vesle bygda helt sør i Norge. Snart fylles rommene med pasienter; den religiøse grubleren Christian Jensen, den tause, alltid ruggende Matiassen, og Onkel Josef, som er blant de mest beleste i bygda. En søskenflokk på fem barn flytter inn i «galehuset» som det blir kalt. Josef kaller dem bare «tullingene fra Stavanger», men de blir likevel raskt en del av familien. Krigen tar slutt, men den usedvanlige familien skal få alt annet enn fred. For snart rammes de av en stor tragedie som kommer til å forfølge dem alle resten av livet.

Med en ny historie basert på virkelige hendelser og autentiske personer har Gaute Heivoll skrevet om mennesker som kanskje kunne kalles «åndssvake», men som gjennom sine liv og sine handlinger viser et hvert menneskes verdighet og iboende styrke. (Tiden)

9788203354977_Flatland

Helga Flatland Det finnes ingen helhet

Helga Flatland har begeistret kritikere og lesere. Nå fullfører hun sin trilogi om bygda som mistet tre gutter på oppdrag i Afghanistan. Det er desember 2012. Fem år har gått siden Tarjei, Trygve og Kristian ble drept av en veibombe i Afghanistan. Ragnhild, bygdas lege, vet mye om hva som fikk guttene til å reise, og hva dødsfallene har gjort med dem som ble igjen. Hvordan livet etterpå fortoner seg for foreldreparet Karin og Hallvard, eller for Bjørn, som kom levende tilbake – uten heltestatus. Gjennom Ragnhilds blikk ser vi hvor ulikt menneskene forholder seg til tap, erkjennelse og overlevelse. Hennes fortelling viser også hvordan hjelperen selv kan bli avhengig av de som skal hjelpes. «Det finnes ingen helhet» er en roman om forsoning, om veien videre etter en stor katastrofe og en stor sorg. (Aschehoug)

Jacobsen_DeUsynlige

Roy Jacobsen De usynlige

Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer.

Roy Jacobsen fikk sitt gjennombrudd i 1991 med SEIERHERRENE, om arbeiderklassen som kom seg opp og fram i verden. Han er oversatt til 26 språk, er flere ganger nominert til den internasjonale IMPAC-prisen og til Nordisk Råds Litteraturpris. I DE USYNLIGE skriver han om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.» (Cappelen Damm)

***

ÅPEN KLASSE

Mysteriet mamma

Trude Lorentzen Mysteriet mamma

Det er noe med fargene i det bildet, det oransje søttitallstapetet, de matchende vinrøde blusene våre. Vi omfavner hverandre, armen min rundt nakken hennes. Øynene hennes, gjennom brilleglassene. Uten frykt, bare frydefulle. Og smilet. Det er ikke til fotografen, selv om hun ser rett inn i kameraet. Nei, det lattermilde smilet er til meg, den eneste ungen hennes, et enebarn som forguder alenemoren sin, som presser leppene mot kinnet hennes, med lukkede øyne, mens jeg sannsynligvis lager en høy koselyd. Mmmamma’n min.

Det bildet er oss, alt vi hadde sammen, fanget i én eksponering. Det virker umulig å forestille seg at disse to menneskene ikke skulle være lykkelige for alltid.»

Dette er fortellingen om Mia. En glad dame som brått og uforklarlig ble psykisk syk da hun var midt i livet. Hun begikk selvmord da Trude var 15 år. Nå er Trude voksen, og hun er mamma selv. Hun forsto ikke hva som skjedde med moren sin den gangen. Kan hun forstå mer nå?

Mysteriet mamma er en datters kjærlighetserklæring til en mor som ikke klarte å leve. Det er en historie om avmakt og håp, sorg og overlevelse. Og om frykten for å våkne en morgen og være en annen enn da man sovnet kvelden før. (Oktober)

Odinsbarn_hd_image

Siri Pettersen Odinsbarn

Tenk deg å mangle noe alle andre har. Noe som beviser at du hører til i denne verden. Noe så viktig at uten det, er du ingenting. En pest. En myte. Et menneske. Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn – en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene…

Odinsbarn er original fantasy på norrøn grunn. Et oppgjør med fremmedfrykt, blind tro og retten eller viljen til å lede. Det er den første av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene. (Gyldendal)

Layout 1

Lisa Aisato Fugl

– Kan jeg være med dere? spør jenta.
– Nei, sier fuglene, du er altfor stor og tung til at vi kan bære deg. Hadde du bare lignet en fugl og hatt vinger selv så…

Lisa Aisato har laget en vakker og melankolsk bildebok, om en jente som skulle ønske hun kunne fly bort med fuglene når den kalde vinteren nærmer seg. Men for å fly som en fugl trenger man vinger, fjær og helst et nebb også. Med andre ord har jenta et ganske stort, og kanskje umulig, prosjekt foran seg. Men hvis man bare ønsker det hardt nok, og vil det sterkt nok, så kan man faktisk få det til. Selv om det skjer med bitte små fugletripp. (Gyldendal)

Den-onde-arven_hd_image

Thomas Enger Den onde arven

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.

Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd i familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne … (Gyldendal)

Geir Lippestad

Geir Lippestad Det vi kan stå for

Ikke mange hadde hørt om Geir Lippestad før han 23. juli 2011 påtok seg å være forsvarer for norgeshistoriens verste massemorder. Innledningsvis ble den ukjente advokaten møtt med mistenksomhet – ja, hat og raseri. Hva slags menneske var det som tilsynelatende uten betenkeligheter kunne si ja til et slikt oppdrag? Selv advokatkolleger rynket brynene. Hvilken kompetanse hadde han nå egentlig?

I denne boken reflekterer Geir Lippestad over verdiene som har styrt forsvarergjerningen og hans øvrige livsvalg. I bunnen ligger en urokkelig tro på menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet. Disse prinsippene er ufravikelige; rettsstaten må omfatte alle, uten unntak – selv de som vil den til livs.

Lippestad forteller åpent om hvordan hans menneskesyn ble formet gjennom skjellsettende opplevelser i ungdommen, og senere gjennom omsorgen for åtte barn, hvorav to er funksjonshemmet – det ene i perioder livstruende.

Før og under 22. juli-rettssaken ble både det norske samfunnet og sakens aktører stilt på store etiske og moralske prøver. For Lippestad og forsvarerteamet hans var forholdet til klienten ekstra utfordrende, til tider uforutsigbart. Samtidig måtte de håndtere et enormt mediepress fra inn- og utland. Lippestad valgte å møte både journalister og andre interesserte med det han kaller «verdibasert kommunikasjon». Det var et grep som falt helt naturlig, og som han drøfter utførlig i boken. Et mål på hvor vellykket det var, kan være at Geir Lippestad ved siste årsskifte ble stemt fram som «Årets navn» i flere av våre riksaviser. (Aschehoug)

untitled

Ruth Lillegraven Urd

Urd handlar om Seselja og Cecilie, to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret. Boka fortel også historia om det vesle huset på garden i vest som knyter dei to skjebnane saman, om tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde og døden som vitjar.

I 2005 markerte Ruth Lillegraven seg som ei ny og frisk stemme i norsk litteratur med diktsamlinga Store stygge dikt. «Debutantdikt til terningkast seks», skreiv kritikarane. Hausten 2013 er ho tilbake med ei ny samling. Dette er dikt som få gjer etter henne, der store tema og opprivande hendingar blir behandla med overskot og eleganse, humor og djup innsikt. (Tiden)

***

Det første som må kommenteres er kjønnsfordelingen. I kategorien Årets roman er det tre menn og tre kvinner. I Åpen klasse er det fire kvinner og to menn. Det sies at kvinnelige forfattere, uansett hvor flinke de er, alltid blir stående i skyggen av sine mannlige kolleger når priser og generell oppmerksomhet skal deles ut. Heretter, når dere hører slik kritikk, kan dere vite at norske bokbloggere har sitt på det tørre. Klapp på skulderen til oss!

Dere har allerede rukket å starte diskusjoner om hvilke bøker dere tror går videre. Artemisias verden skrev forrige uke at krimbøkene hun hadde lest i fjor ikke var litterært gode nok sammenliknet med romanene, og etterlyste en egen kategori for krim. Jeg kan imidlertid røpe at over tjue krimromaner ble nominert til prisen, så det stod ikke på nominasjonene. Men stemmene deres var fordelt på så mange ulike krimromaner at det bare var én som fikk mange nok stemmer til å komme med på longlisten. Dere var litt mer samkjørte når det gjaldt hvilke av de øvrige romanene dere likte best, og derfor falt krim litt gjennom i år. Men det betyr ikke at det samme vil skje neste år.

I Åpen klasse er det en relativt god fordeling mellom sjangrene. En diktsamling, to sakprosabøker, en barnebok og to ungdomsromaner. På vegne av oss alle sier jeg meg fornøyd med at vi sånn sett har klart å vise variasjonen i hva vi leser når vi ikke leser romaner. Litt av alt, men med hovedvekt på litteratur for barn og ungdom. Det er vi kjent for, så det burde ikke komme som noen overraskelse.

Til slutt vil jeg minne om at vi fremdeles ikke har kåret en vinner. Det er få, om noen, som har lest alle bøkene som er med videre i konkurransen. Det er ikke sikkert at de bøkene som har fått flest stemmer i første runde, er de samme som stikker av med seieren i september. Det kommer vi tilbake til når vi legger ut shortlisten om to uker.

I mellomtiden: Hva er deres første reaksjoner på longlisten? Noen overraskelser? Hvilke av bøkene har dere lest?

Du kan holde deg oppdatert på Bokbloggerprisen 2013 ved å følge med på nettsiden vår her.