Måned: mai 2013

Det røde rommet

det røde rommetJeg kjøpte August Strindbergs Det røde rommet i 2005, det året jeg begynte på master i litteraturvitenskap. Jeg må ha hatt store ambisjoner og generelt god selvtillit for anledningen, for notatene mine viser at jeg i samme periode kjøpte de samlede verkene til Shakespeare og Ibsen, samt romaner av Balzac, Flaubert, Dickens og Steinbeck. Siden har bøkene blitt stående ulest, for det er ikke alt som glitrer som frister like mye. Det røde rommet kjøpte jeg kun på grunn av Strindbergs gode navn og rykte, og jeg har aldri hatt lyst til å lese boken. Det jeg har lest om forfatterskapet hans generelt og Det røde rommet spesielt har fått boken til å virke dørgende kjedelig. Men den er faktisk veldig morsom lesning, og det er ikke Strindbergs feil at jeg bare har rukket å lese 75 sider til i dag. Jeg skriver noen ord likevel, basert på det lille jeg har lest. Er det lesesirkel, så er det lesesirkel.

Romanens hovedperson Arvid Falk er en kuet og unnvikende ung mann med store idealer. Hans femten år eldre bror Carl Nicolaus har fra barndommen opplært ham «til å tro at alle andre mennesker var fortreffelige og han selv et dårlig menneske», og han skal nok komme til å oppdage at ikke alle mennesker er like fortreffelige. Carl Nicolaus har for øvrig visse diktatoriske tilbøyeligheter, og er en pompøs karakter som kunne ha sklidd rett inn i en Dickens-roman. Dickens skal da også være en av Strindbergs inspirasjonskilder, sammen med den franske naturalisten Émile Zola. Foreløpig er det mer frodig Dickens enn traurig fransk naturalisme å spore, men det er mulig nettet snører seg sammen utover i boken. Det røde rommet er i alle fall en politisk og sosial satire som rammer det borgerlige svenske samfunnet i 1870-årene.

Jeg begynner med et lite hjertesukk over at norske forlag altfor sjelden utgir klassikere med fotnoter. Det er egentlig helt nødvendig for å kunne forstå samfunnskritiske romaner fra en tid som leseren ikke er kjent med. Engelske utgaver av klassikerne er stinn av fotnoter og utdypende introduksjoner eller essays, mens Norge er et u-land på det området. Jeg skal ikke spekulere på om det skyldes et norsk litteratursyn der romaners samfunnskritiske funksjon er så til de grader underordnet estetiske vurderinger at innholdet må snakke for seg selv. Det er i alle fall et must med fotnoter når det gjelder satirer, og uten dem får jeg bare med meg halvparten av Strindbergs syrlige stikk mot det svenske borgerskapet. Det gjør dessuten romanen mer tunglest for de uinnvidde, ettersom man sannsynligvis vil føle at Strindberg til tider snakker over hodet på en. Veldig dumt, for Strindberg skriver egentlig ikke spesielt vanskelig, selv om stilen er gammelmodig.

Jeg er veldig svak for gode satirer. Selv om jeg ikke oppfatter rekkevidden av Strindbergs kritikk, ser jeg hvordan han gjør det litterært. Noen av poengene hans er dessuten såpass allmenne at de fremdeles er gyldige, spesielt det som angår forfengelighet, egoisme og kynisme. I et av de første kapitlene beskriver fortelleren hvordan Arvid Falks møte med det svenske embetsverket er, og latterliggjør byråkratenes latskap. Unge Falk lider under en virketrang og en arbeidslyst som blir møtt med fiendtlighet av byrakråter som synes det er slitsomt nok å ha en jobb om de ikke skal måtte gjøre noe i tillegg. Kontorfellesskapet bruker tre uker på å teste ut ulike typer kontorrekvisita, som deretter skal velges gjennom høytidelig og protokollført avstemning. Enhver dissens blir sirlig nedtegnet og arkivert for ettertiden. Jeg tviler på at man må jobbe i staten for å se humoren i den nitidige testingen av papir og pennekniver. (Strindberg er for øvrig ikke nådigere mot forlagsredaktører eller kunstnere.)

Kapitlet «Herrer og hunder» er en type sosial satire som minnet meg om et kapittel fra Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri, der hovedpersonen er på en fest av typen svært eksklusiv i jappetidens Manhattan. Overklassens bekymringer over hvordan de fremstår, hvordan de snakker, hvem de snakker med, og en hel rekke sære sosiale koder skapt for å fremheve status og rikdom på en tilforlatelig måte og gjøre fallgruvene desto større for alle mann. Stikkordet er alltid å si ting man ikke mener, og unngå ærlighet for enhver pris. Kontrasten mellom det som sies og det som tenkes er fantastisk, og satirisk sett er det et av de beste kapitlene jeg har lest noensinne. Men Strindberg lager sin egen variant med Arvid Falks eldre bror Carl Nicolaus, når han inviterer sine to kjøpte venner til middag.

Hans gjester var av den beskaffenhet at han hadde rett til å kreve ikke bare oppmerksomhet og høflighet, men også litt til. De var riktignok bare to, men han syntes ikke om mange mennesker; disse var hans venner, pålitelige, hengivne som hunder, underdanige, behagelige, alltid ladet med smiger og aldri hadde de noen innsigelser. Han kunne nok ha skaffet seg bedre omgang for sine penger, og han hadde også det to ganger om året, da hans fars gamle venner var invitert, men han var oppriktig talt for mye despot til å trives med dem. Imidlertid var klokken tre minutter over syv og noen gjester hadde ikke innfunnet seg. Falk begynte å bli utålmodig. Han var vant til at når han rekvirerte folk, så innfant de seg presis.

Carl Nicolaus har den artige egenskapen at han kjøper venner som oppfører seg slik han krever, og likevel tror han at vennligheten deres er helt oppriktig. Han krever at de beundrer ham skamløst, men tror uforbeholdent på de smigrende ordene. Han er så vidunderlig frekk, arrogant og innbilsk (vertens skål er «skål, mine grisepurker!»), at jeg virkelig håper Strindberg har tenkt å la ham gå i dragsuget sammen med lillebroren. Det er kanskje mer givende å følge en litterær helt inn i en lykkelig slutt, men det er hakket festligere å lese om ufyselige mennesker som får det de fortjener.

Jeg gleder meg uansett til fortsettelsen, og er lettet over endelig å ha funnet en 1001-bok som ikke kommer til å gnage på samvittigheten i 1001 dager. Svensker, altså. De kommer en til unnsetning når en minst forventer det.

Lesesirkel 1001 bøker: Det røde rommet

det røde rommetDenne måneden leser vi August Strindbergs Det røde rommet, utgitt i perioden 1870-1880 som føljetong. Romanen er kjent som den første moderne svenske romanen, og er en politisk og sosial satire som blander Zolas naturalisme med Dickens’ samfunnskritikk. Det røde rommet ble Strindbergs store gjennombrudd som forfatter.

Fra 1001-boken: Romanens helt, den unge idealisten Arvid Falk, sier opp sin stilling i statsadministrasjonen i avsky over den fordervelsen han ser overalt i systemet. Han ønsker å bli forfatter og slutter seg til en gruppe kunstnerbohemer, men kjemper for å befri seg fra sine egne snerpete, puritanske tilbøyeligheter. Falks radikale reformiver dempes gradvis, og han føler seg fristet til å anta det egoistiske livssynet som den konservative journalisten Struve går inn for. Som så ofte hos Strindberg, er det spenningen mellom uforenlige motsetninger som gir beretningen dens kraft.

Jeg har i skrivende stund bare lest 75 sider av boken, men kjenner meg foreløpig ikke igjen i den gørrkjedelige beskrivelsen av den. Jeg synes Strindberg er adskillig nærmere Dickens enn begredelig naturalisme. Boken er mer fengende enn jeg trodde da jeg lot den stå urørt i bokhyllen i åtte år. Men det er mulig kjedsommeligheten hoper seg opp mot slutten, eller at jeg rett og slett er litt for glad i sære romaner fra 1800-tallet. For min del er det den desidert beste lesesirkelboken så langt i år, men så rakk jeg jo ikke Austens Northanger Abbey.

Jeg tror vi blir relativt få som deltar i lesesirkelen denne gangen, og at det bare er den harde lesesirkelkjernen som fremdeles henger med. Det blir nesten som i 2012, og så hyggelig at! Mitt innlegg kommer på søndag, sånn at jeg får lest mest mulig av boken før jeg finner fram adjektivene.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om Det røde rommet tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

God helg!

Bursdag!

Housekeeping_vs_The_Dirt_loresJeg blogger så sjelden for tiden at det er på tide med et lite livstegn. Jeg har altså ikke har sniksluttet eller lagt ned bloggen i all stillhet, og jeg har verken dødd eller havnet på sykehus. Det er bare livet som har sammensverget seg mot meg og gitt meg så mye annet å gjøre at bloggen, mitt lille hjertebarn, må forsømmes en stund til. Men jeg har nesten skrevet ferdig innlegget mitt om Fanny Hill, som er så langt og så grovt at jeg må stålsette meg for å tørre å publisere det. Og jeg har fremdeles en slags plan om å lese Strindbergs Det røde rommet til lesesirkelen neste helg. Jeg har til og med hentet boken frem fra hyllen! La det være et bevis på mine gode intensjoner.

Og så er det igjen tid for å feire trippelbursdag. I går hadde grunnloven bursdag, og det ble behørig feiret med manuslesing og klesvask. I dag har jeg bursdag – hurra! – og feirer med Grand Prix, trening og intens introspeksjon. Jeg krysser fingrene for Margaret Berger, men tror dessverre danskene vinner i år. I morgen fyller bloggen min tre år, og dagen skal markeres med ekstremt dårlig samvittighet over hvor lite jeg har blogget i år. Jeg er et fyrverkeri av et menneske, og livet mitt er en fest!

Bloggbursdag = giveaway i Blogglandia, og i fjor fikk jeg gitt bort ca femti bøker av overskuddslageret mitt til Marianne, Gro og Karin. I retrospekt innser jeg at det var en så egoistisk gave at den nesten var ondskapsfull. Så i år modererer jeg meg, og gir bort bare én eneste bok, og det er en gave som kommer rett fra hjertet. Det er ikke en hvilken som helst bok det er snakk om. Det er Nick Hornbys Housekeeping vs. the Dirt. Hvis du ikke ønsker deg den, så la meg være den første til å si at det sannsynligvis feiler deg noe alvorlig. Eventuelt at du har lest den så mange ganger at du nå kan den utenat.

Jeg har aldri klart å skrive en skikkelig anbefaling av Hornbys bøker om lesing, selv om jeg har prøvd. Jeg har et utkast liggende om Shakespeare Wrote for Money som jeg kanskje velger å publisere hvis bloggen overlever all grisepraten i Fanny Hill-innlegget. Men jeg får prestasjonsangst når jeg skal skrive om Hornbys månedlige leserapporter. Han har tross alt klart å bli verdens beste bokblogger uten engang å ha blogg. Slå den. Å skulle beskrive hvor suverent han skriver om bøker og lesing er omtrent like vanskelig for meg som det var for Dante å beskrive paradis. Man blir blindet av all stråleglansen. Men Moshonista, Bokofilia og Migrating Coconuts har skrevet noen fine og frelste innlegg.

Housekeeping vs. the Dirt er en samling spalter hentet fra det amerikanske tidsskriftet the Believer. Boken er den andre halvdelen av The Complete Polysyllabic Spree, i tilfelle du har den allerede. Hornby skriver om hvilke bøker han har lest og kjøpt den siste måneden, og kommer med betraktninger om alt fra lesetørke, blurber, snobbete litteraturkritikere og vittige anekdoter fra sitt liv som leser. Hornby har det gøy med bøker, og det er ingenting som gir meg så lyst til å lese bøker som spaltene hans. Han skriver underholdende og treffende, og beveger seg uanstrengt mellom små og store litterære temaer. Utdraget nedenfor er innledningen til en av spaltene hans.

A few years ago, I was having my head shaved in a local barbers’ when the guy doing the shaving turned to the woman working next to him and said, «This bloke’s famous.»

I winced. This wasn’t going to end well, I could tell. Any fame that you can achieve as an author isn’t what most people regard as real fame, or even fake fame. It’s not just that nobody recognizes you; most people have never heard of you, either. It’s that anonymous sort of fame.

The young woman looked at me and shrugged.

«Yeah,» said the barber. «He’s a famous writer.»

«Well, I’ve never heard of him,» said the young woman.

«I’ve never even told you his name,» said the barber.

The young woman shrugged again.

«Yeah, well,» said the barber. «You’ve never heard of any writers, have you?»

The young woman blushed. I was dying. How long did it take to shave a head, anyway?

«Name one author. Name one author ever.»

I didn’t intercede on the poor girl’s behalf because it didn’t seem to be that hard a question, and I thought she’d come through. I was wrong. There was a long pause, and eventually she said, «Ednit.»

«Ednit?» said her boss. «Ednit? Who the fuck’s Ednit?»

«Well, what’s her name, then?»

«Who?»

«Ednit.»

Eventually, after another two or three excrutiating minutes, we discovered that «Ednit» was Enid Blyton, the enormously popular English children’s author of the 1940s and 1950s. In other words, the young woman had been unable to name any writer in the history of the world – not Shakespeare, not Dickens, not even Michel Houellebecq.

Hornby knytter anekdoten til hvordan interessen for litteratur synker i befolkningen, samtidig som litteraturen blir stadig mer litterær og lukker seg rundt sin egen sfære. Han mener forfattere er feige når de bare skriver om intellektuelle temaer som interesserer svært få mennesker, og at forfattere må slutte å skrive så mange romaner om skriving og litteratur (amen!). Han går fra Ian McEwans roman Saturday til en fotballkamp mellom Arsenal og Manchester United. Han skriver om britisk politikk og skuffelsen over Tony Blair, enda et par romaner, og runder av med å lure på om brukte bøker som koster en penny på internett er en svindel, eller om det er sånn man kvitter seg med gamle bøker som har usedvanlig lite vellykkede blurber. Alt dette på sju sider, og alt er like engasjerende og morsomt å lese. Jeg skjønner ikke hvordan han klarer det, men Hornby er min største autoritet på bokbloggfaglige spørsmål.

Housekeeping vs. the Dirt er på 150 lettleste sider. Hvis du ikke er vant til å lese på engelsk, er Hornby den perfekte trening. Hvis du allerede har for mange bøker å lese, er Hornby det beste valget. Ikke bare får man lyst til å kaste seg over sin egen bokhylle etter å ha lest boken, men man får en fin bekreftelse på det vi allerede vet: Alt som har med bøker å gjøre er skikkelig gøy!

Jeg vet at det er vanlig å gi ekstra vinnersjanser hvis deltakerne gjør alt mulig for å like bloggen overalt. Siden jeg trives utmerket i min beskjedne lille avkrok av Blogglandia, innfører jeg heller en alternativ måte å øke vinnersjansene dine på. Hvis det er mulig å overrekke boken personlig – fra meg til deg – får du ekstra poeng, fordi jeg da får muligheten til å snakke entusiastisk om boken IRL. Det er en av livets svakheter, har jeg oppdaget, at det gir meg altfor få muligheter til å snakke entusiastisk om Nick Hornbys bokspalter. Men for ikke bare å favorisere folk som bor i nabolaget mitt, får du også ekstra muligheter til å vinne hvis du skriver noen ord om hvorfor du vil ha boken. Du kan skrive i kommentarfeltet eller sende meg en mail.

Ha en fin lørdag i solen! Heia Norge!

Bokbloggerprisen er her!

Jeg er så heldig å være medlem av komiteen bak bokbloggertreffet i Oslo, som ble arrangert for første gang i fjor høst og skal bli en årlig tradisjon. Mye skjer når så flinke og bra damer som Silje, Elin, Gro, Lise og Rose-Marie møtes for å arrangere komiteens forsinkede julebord en mørk og stormfull januarkveld. Blant annet oppstår strålende ideer som at norske bokbloggere bør ha sin egen litteraturpris. Som sagt så gjort. Du kan allerede begynne å lage en liste over årets norske favorittbøker, for neste år kommer vi til å trenge din stemme til Bokbloggerprisen!

Vi i komiteen har vært innom mange muligheter og alternativer – foreslått, diskutert, kverulert og flisespikket (de to siste var det selvfølgelig jeg som stod for) – men landet til slutt på at vi ønsker å ha en pris som inspirerer til lesing av norsk litteratur. Vi har valgt bort utenlandsk litteratur fordi vi mener at den allerede får svært mye oppmerksomhet fra bokbloggere, ofte på bekostning av norsk litteratur. Og i motsetning til de aller fleste utenlandske forfattere, leser mange norske forfattere det vi bokbloggere skriver om bøkene deres. Det synes vi i komiteen er et veldig spennende utgangspunkt for å dele ut en pris.

Målet med prisen er todelt: Vi ønsker å rette fokus mot norsk samtidslitteratur, og har derfor valgt brede kategorier der alle typer norske bøker har en sjanse til å løftes fram og få oppmerksomhet. Samtidig ønsker vi at prisen skal øke bevisstheten blant norske bokbloggere om hva vi leser av norsk litteratur, og engasjere den bokbloggende delen av befolkningen til å lese norske bøker og diskutere dem.

Vi har laget to kategorier. Årets norske roman (inkl. krim) og Åpen klasse (lyrikk, dokumentar, noveller, bøker for barn og ungdom osv). Vi har delt inn kategoriene slik at konkurransen skal bli noenlunde rettferdig sjangermessig, sånn at ikke romanene helt slår i hjel de andre sjangrene allerede på startstreken.

Bokbloggerprisen skal deles ut hvert år under bokbloggertreffet. Prisen skal være demokratisk og uavhengig, og har ikke som mål å gå andre litteraturpriser i næringen. De bøkene som kan nomineres og stemmes fram må være skrevet av norske forfattere og utgitt på norsk for første gang året før. Bokbloggerprisen 2014 skal med andre ord deles ut til bøker som utgis i 2013. Derfor har vi i komiteen valgt å gå ut med dette lenge før det skal stemmes, slik at alle bokbloggere har muligheten til å notere seg hvilke norske bøker dere leser og liker i løpet av 2013.

Når vi i god bokbloggtradisjon gjør opp status over leseåret ved årets slutt, håper vi at alle bokbloggere vil være med og nominere deres norske favoritter og dermed hjelpe oss til å snekre sammen en shortlist med de bøkene som har fått flest stemmer. Deretter skal vi i komiteen legge opp til en frivillig samlesning av titlene på shortlist, der alle som har mulighet og lyst kan lese noen av (eller alle) bøkene som norske bokbloggere likte aller best i året som gikk. Da har vi over et halvt år på oss til i ro og mak å finne ut hvem vi vil gi vår endelige stemme.

Hvem kan stemme? Alle norske bokbloggere. En bokblogg defineres her som en bokrelatert blogg der det skrives jevnlig om andres bøker. Vi kommer tilbake med flere detaljer om hvem som kan stemme (og hvordan) når det nærmer seg, men meningen med kriteriene er å få med så mange norske bokbloggere som overhodet mulig, og forhindre at folk som egentlig ikke blogger om bøker skal snike seg til å stemme likevel. Det skal være en bokbloggerpris i ordets rette forstand.

For min egen del blir dette en kjærkommen anledning til å rydde tid i programmet til lesingen av flere aktuelle norske bøker, noe som alltid blir sørgelig nedprioritert her i gården. En rask gjennomgang av hvilke bøker jeg har lest i de tre årene jeg har blogget, viser at jeg som regel leser eldre bøker fremfor nye bøker, utenlandske bøker fremfor norske bøker. Jeg kommer til å bruke prisen som en unnskyldning til endelig å få lest mer ny, norsk litteratur.

Jeg håper dessuten at prisen kan bidra til å skape diskusjoner i Blogglandia. Når norsk samtidslitteratur nevnes i kommentarfeltet mitt, er det ofte med et negativt fortegn; at den mangler humor, er besatt av nære relasjoner, har navlebeskuende hovedpersoner, mangler gode historier og i bunn og grunn er fryktelig lite spennende.

Jeg innrømmer gladelig at jeg har en del fordommer mot norsk samtidslitteratur, og at den derfor ofte blir valgt bort til fordel for mer spennende saker. Samtidig er det en av grunnene til at jeg nå har lyst til å lese flere norske bøker. Enten oppdager jeg nye favoritter som jeg ellers aldri ville ha lest på grunn av fordommer, eller så får jeg fordommene mine bekreftet og anledning til å skrive syrlig og grettent om det. En vinn-vinn-situasjon på alle måter.

Vi kommer tilbake med mer informasjon etter hvert. I mellomtiden håper vi selvfølgelig at dere blir like entusiastiske over prisen som vi i komiteen er. Apropos entusiasme: En stor takk til litteraturprisekspert Clementine som har hjulpet komiteen med mange verdifulle innspill underveis.

Vi gleder oss!