Måned: oktober 2013

Lesesirkel 1001 bøker: The Handmaid’s Tale

margaret atwoodMånedens lesesirkelbok er Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale (1985). Atwood er min favorittforfatter, men det er lenge siden jeg leste en av romanene hennes. De siste årene har jeg bare lest dikt. Når jeg nå leser The Handmaid’s Tale, spør jeg meg hvorfor jeg ofte leser langt dårligere forfattere enn Atwood, når livet er kort og lesetiden begrenset. Det må det bli en slutt på.

1001-boken om The Handmaid’s Tale: Margaret Atwood skaper en dystopisk fremtid hvor befolkningen er blitt truende ufruktbar og kvinnene er redusert til forplantningsmaskiner. Patriarkatet antar et nytt, ekstremt aspekt – det undertrykker i bevaringens og beskyttelsens navn, og volden utføres ved hjelp av eierspråk og fysisk avgrensning. I dette marerittsamfunnet får ikke kvinner ha arbeid eller penger, og de blir fordelt på forskjellige klasser: de dydige, barnløse Hustruene, Marthaene som er hushjelper, og de forplantningsdyktige Tjenerinnene, som overlater avkommet til Hustruene. Hovedpersonen Offred skildrer sin nåværende situasjon med klinisk opptatthet av kroppen, som nå bare er et forplantningsredskap. Kontrasten er de rørende glimtene fra hennes tidligere liv, med minner om sensuell kjærlighet til familien hun har mistet. Prosaen er iskaldt malende. Leseren får følelsen av at alle tidligere, fysiske gleder i livet er redusert til mekaniske handlinger, noe som fremhever begjærets verdi kraftig. Gjennom denne fantasiverdenen viser Atwood ikke først og fremst seksuell undertrykkelse på det mest ekstreme, men snarere seksualiteten som utslettet fra den begjærende kroppen, noe som er like brutalt som seksuell vold.

Det er en så god beskrivelse av romanen at jeg foreløpig har intet å tilføye og kryper tilbake til sengen. Jeg er syk i helgen, og skal lese ferdig Handmaid i horisontalen mens immunforsvaret mitt foretar sin årlige oppgradering. Innlegg kommer når feberen er borte. Romanen passer for øvrig perfekt til svimmelhet og feber, dystopisk og skummel som den er. Spennende er den også, med et driv og en uhygge som jeg vanligvis forbinder med krimromaner. Det er litt mindre kjedelig å være syk i Atwoods selskap.

Slik deltar du i lesesirkelen: Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om The Handmaid’s Tale tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir. Husk å stemme på lesesirkelbok for oktober 2014.

God helg!

Advertisements

Bookerprisen 2013

BookerForrige søndag reiste jeg til London sammen med Clementine bak bloggen Har du lest? for å høre de seks shortlistede forfatterne til årets Bookerpris lese fra og diskutere de nominerte romanene. Journalist og forfatter Mark Lawson ledet arrangementet i The Southbank Centre.

Selv om jeg har studert engelsk litteratur, har jeg aldri hatt noe spesielt forhold til Bookerprisen. Forklaringen ligger i at prisen ble etablert i 1969, mens jeg for det meste har holdt meg til den eldre engelske litteraturen. Totalt har jeg lest kun fire av vinnerbøkene, tre av dem etter at jeg begynte å blogge: Nadine Gordimer The Conservationist (1974), Graham Swift Last Orders (1996), Aravind Adiga White Tiger (2008) og Julian Barnes The Sense of an Ending (2011).

Ingen av dem var spesielt minneverdige romaner, men jeg har desto større tro på en del av de andre romanene som har vært shortlistet opp gjennom årene, og som allerede står på leselisten min. Blant andre Margaret Atwood The Handmaid’s Tale, som jeg såvidt har begynt på; Salman Rushdie Midnight’s Children, Ian McEwan Atonement og A.S. Byatt Possession. Jeg er klar for å ta igjen de tapte Bookerpris-bøkene, og synes opplesningen forrige søndag var et utmerket utgangspunkt for det.

Årets shortlist bestod av:

  • Colm Tóibín The Testament of Mary
  • Jhumpa Lahiri The Lowland
  • Jim Crace Harvest
  • Ruth Ozeki A Tale for the Time Being
  • Eleanor Catton The Luminaries
  • NoViolet Bulawayo We Need New Names

James Runcie, lederen av avdelingen for litteratur ved The Southbank Centre, åpnet arrangementet med å si noen velvalgte og treffende ord om hvorfor vi fremdeles trenger priser som Bookerprisen, og – ikke minst – hvorfor vi trenger å lese skjønnlitteratur av høy litterær kvalitet:

I think prizes do matter, especially this one, mainly because literature matters in an age of solipsistic cacophony; where everyone is so busy communicating that there’s far more talk than listening, and where it’s hard to tell the signal from the noise; good writing that stops time and forces concentration is more important than ever.

I also believe that it’s not enough to say that a bestseller is successful because the story alone is strong, and that it doesn’t matter whether a book is well written or not. I think it does. I realize I’m straying dangerously into the world of criticism, and therefore what is now dismissively termed as elitism, but I do really believe there is a difference between literature and typing.

These are writers who care, worry and rework every word, every sentence, every paragraph and every chapter, as do their editors and their proofreaders. Each word must earn its place, there can be no slack. They declare war on cliché. These authors are not only concerned with character and plot, but also with the weight of a sentence, the balance of a chapter, and the rhythm of a novel as a whole. They want their writing to have its own voice, to be distinctive, resonant and memorable.

You can therefore find things in their work that you cannot find anywhere else. They are not derivative, they are unique, and that is why they are worth reading.

Jeg tror jammen at Runcie der klarte å oppsummere hele mitt litteratursyn. Hvordan de seks shortlistede forfatterne utfører krigen mot klisjeer i bøkene sine, kan jeg ikke uttale meg om før jeg har lest dem. Men inntrykket etter opplesningen tyder på at de klarer seg meget bra. En annen ting: Det var fantastisk å høre seks totalt forskjellige varianter av muntlig engelsk, fra Irland, Canada, USA, England, New Zealand og Zimbabwe. Det er ikke bare Shakespeares fortjeneste at engelsk er et så ufattelig variert og rikt språk.

Debutanten: Første forfatter ut var NoViolet Bulawayo med We Need New Names. Det er godt gjort å havne på Bookerprisens shortlist med en debutroman. Bulawayos roman er muligens ikke blant de beste bøkene på listen (har jeg hørt), men hun klarte absolutt å vekke min interesse. Utdraget hun leste hadde en repetativ stil, der rytmen i teksten ga det noe mistrøstige innholdet et høytidelig preg. Jeg er svak for den typen virkemidler, spesielt når også innholdet virker svært lesverdig. Bulawayo er fra Zimbabwe og bosatt i USA, og We Need New Names handler om fattige afrikanere som drømmer om et bedre liv i andre deler av verden. Da Lawson åpnet for spørsmål fra salen, tok en tydelig rørt kvinne fra Zimbabwe ordet for å si hvor stolt hun er over at det med Bulawayo for første gang på veldig lenge kommer gode nyheter fra Zimbabwe. Sterkt.

Beste opplesning: Kveldens mest karismatiske og engasjerende opplesning var det Ruth Ozeki som stod for med A Tale for the Time Being. Ozeki har skrevet seg selv inn i romanen: Forfatteren Ruth vandrer langs stranden med skrivesperre da hun finner en flaskepost i form av en matboks, som inneholder dagboken til en suicidal japansk tenåringsjente. Ozeki sammenliknes ofte med Murakami, og det var nok til at hun på forhånd var den av de seks forfatterne jeg hadde minst lyst til å lese noe av. Etter opplesningen fikk jeg derimot lyst til å lese boken umiddelbart. Dagen etter var jeg usikker på om det skyldtes innholdet eller Ozekis sterke tilstedeværelse og ypperlige sans for tempo og rytme i opplesningen. En ting er sikkert: Hvis Ozeki leser inn romanen sin på lydbok, vil jeg garantert høre.

Svakeste opplesning: Den eneste romanen jeg virkelig ikke fikk lyst til å lese etter søndagens opplegg, var Jhumpa Lahiris The Lowland. Romanen er lagt til India og USA på 1960-tallet, og handler om to tvillinggutter som går vidt forskjellige veier. Lahiri virket som om hun kjedet seg gjennom hele seansen, inkludert sin egen opplesning. Hun leste nokså uinspirert, og fikk romanen til å virke pregløs og kjedelig. Lahiri er stor stjerne i USA, noe jeg aldri ville ha gjettet ut fra søndagens opplesning. Denne står jeg over.

Favoritten: Den veletablerte forfatteren Jim Crace var på forhånd manges favoritt til å vinne prisen med romanen Harvest. Den foregår i et lukket lite samfunn på den engelske landsbygda i overgangen mellom føydalsamfunnet og det moderne samfunnet. Crace var kveldens mest sjarmerende forfatter, uhøytidelig og utadvendt. Men utdraget han leste opp sa meg egentlig ikke så mye. Etter søndagens opplesning har jeg plassert ham i kategorien forfattere jeg sannsynligvis burde lese, men som magefølelsen sier at jeg muligens ikke kommer til å like. Uten sammenlikning forøvrig den samme opplevelsen jeg hadde med Julian Barnes og The Sense of an Ending.

Vinneren: Onsdag ble det kunngjort at Eleanor Catton var den heldige vinner, for en av de lengste romanene som noensinne har vunnet Bookerprisen. Med sine 828 sider var boken så tung at jeg lot være å kjøpe den i London, og vurderer å laste den ned til Kindle istedet. Men boken frister så absolutt, og den sjarmerende og livlige forfatteren gjorde ikke lysten mindre. Catton er fra New Zealand (født i Canada), og The Luminaries handler om gullrushet på New Zealand på 1800-tallet:

It is 1866, and Walter Moody has come to make his fortune upon the New Zealand goldfields. On arrival, he stumbles across a tense gathering of twelve local men, who have met in secret to discuss a series of unsolved crimes.  A wealthy man has vanished, a whore has tried to end her life, and an enormous fortune has been discovered in the home of a luckless drunk. Moody is soon drawn into the mystery: a network of fates and fortunes that is as complex and exquisitely patterned as the night sky.

The Luminaries virker som en artig bok fylt av overskudd og sjarm, og kanskje en litt overraskende vinner sammenliknet med de dypere kandidatene?

colm-toibin-the-testament-of-maryHøyest prioritert: Den eneste av bøkene jeg har skaffet meg så langt er Colm Tóibíns The Testament of Mary. Den er med sine 104 sider blant de korteste romanene som har vært shortlistet til Bookerprisen, og det diskuteres hvorvidt den i det hele tatt er en roman. Mange mener at den heller bør regnes som en novella, altså en mellomting mellom en roman og en novelle.

Boken er skrevet fra Jomfru Marias perspektiv, og Tóibín fortalte under opplesningen at han har latt seg inspirere av de greske tragediene Antigone og Medea. Jomfru Maria forteller historien om Jesus etter at han er død, og hun forsøker å holde fast i sannheten om hans vanskelige liv og tragiske død mens mytene om ham vokser. Selv om jeg er ateist og min kjennskap til Bibelen er nokså overfladisk, lar jeg meg likevel lett fascinere av litterære versjoner av bibeltekstene. Michail Bulgakovs versjon av Jesu korsfestelse og Pilatus’ tragedie i Mesteren og Margarita er blant de mest gripende og tankevekkende fortellingene jeg har lest. Jeg er veldig spent på hvordan Tóibín håndterer stoffet.

På bloggen Har du lest? arrangeres det i høst og vinter en samlesing av alle de shortlistede bøkene. Første bok ut i november er vinneren Eleanor Catton og The Luminaries. Jeg anbefaler alle å følge med videre når Bookerbøkene skal i ilden der, men advarer om at Clementines entusiasme for Bookerprisen er uhyre smittsom. Før du vet ordet av det er du helfrelst og har ryddet plass i leseplanen din til alle Booker-bøkene.

Jeg anbefaler dessuten alle å se arrangementet fra forrige søndag her. Det er en fin mulighet til å høre jordnære og spennende forfattere snakke om skriveprosesser og forfatterskap, på en måte som jeg savner at norske forfattere gjør. Norske forfattere praktiserer altfor ofte enten markedsorientert leserfrieri eller kunstnerisk utilgjengelighet, og det kan være nokså intetsigende å høre dem snakke om bøkene sine. Eller er det bare det at alt høres bedre ut på engelsk?

Nå skal jeg forberede innlegget mitt om alle de fantastiske bøkene jeg tok med meg hjem fra London. Jeg har høy puls allerede, og det bør du også ha hvis du går rundt og kaller deg selv bokelsker. Jeg lover en hyllest til bokhandler med enormt utvalg, retro omslagsdesign og papirbokens ubestridte fortreffelighet. Gled eder!

Jeg leser dikt

Den siste tiden har jeg gått inn i lyrikkmodus, og hamstret diktsamlinger som en full sjømann på land. Jeg overrasker meg selv med å lese dem også, alle som en, jeg som inntil ganske nylig tenkte at dikt var noe jeg bare unntaksvis kunne like. Men det er med lyrikk som med romaner: Man kan ikke lese en vilkårlig roman og regne med å få noe ut av den. Så også med lyrikk. Smaken trenger tid på å utvikle seg.

Etter noen famlende forsøk de siste årene, har jeg nå har en slags oversikt over hvilke diktsamlinger og lyrikere jeg liker, og hva jeg styrer unna. Lyrikk som er tungt orientert rundt språk, begreper og/eller skriving, gir meg lite. Jeg trenger bilder og metaforer, og er ikke så interessert i dikt som bare er opptatt av seg selv. Like lite som jeg interesserer meg for forfattere og romankarakterer som bare er opptatt av seg selv.

Enkle og trivielle dikt som lar seg tolke ferdig første gangen jeg leser dem, styrer jeg unna. Klisjéer fungerer enda dårligere i lyrikken enn i romaner. Tommelfingerregelen min er: Hvis et dikt kunne hengt på kjøleskapet eller vært brodert i glass og ramme, er det et visdomsord, ikke god lyrikk. God lyrikk skal gi motstand, og få ord skal romme en hel verden. Jeg skal begynne å tenke tanker jeg aldri har tenkt før, og/eller se ting med nye øyne. Hjernen skal tråkke opp nye, uvante spor.

På motsatt side av tilgjengelighetsskalaen ligger de abstrakte diktene som svever mellom et luftig ingenting og total meningsløshet. Jeg tenker likt her som med romaner: Jeg vil ha mye å tenke på, men jeg vil ikke gjøre forfatterens jobb. Litteratur i stikkordsform holder ikke, enten det er prosa eller poesi. Svært abstrakte dikt blir altfor uforpliktende for meg, og jeg får gjerne inntrykk av at abstraksjon ofte er en måte slike lyrikere kamuflerer sin egen usikkerhet og feighet på. I stedet for å vise fram hva de har tenkt, forsøker de heller å gi inntrykk av at det de har tenkt er så himla smart at det er bortimot uforståelig for vanlig dødelige. Noen ganger viser det seg riktignok å være tilfelle, som med Paul Celan. Med ham er det helt greit.

Men hva liker jeg i lyrikken? Som med annen litteratur, foretrekker jeg dikt med høy temperatur, skarpe kontraster, farger, lukt og smak. Sanselighet, bitter eller øm. Billedbruk som overrasker, disharmoniske og uventede metaforer. Dikt som er så visuelle at bildene sitter spikret på netthinnen lang tid etter. En tydelig kontekst. Patos og høytid. Sterke følelser. Ironi, i utvidet forstand. Erkjennelse og tyngde. Jeg er ingenting om ikke kravstor.

Margaret Atwood er en av mine største heltinner, både som romanforfatter og lyriker. For å omstille hjernen min fra den norske bokhøsten, via lyrikken, til oktobers lesesirkelbok The Handmaid’s Tale, får et av Atwoods dikt lov til å bevise alt som er gøy med dikt. Diktet er hentet fra den fantastiske samlingen Power Politics (1971), som den kanadiske poeten Phyllis Webb beskriver slik: «Brilliant precisionist and angry lover, Margaret Atwood performs an autopsy on a love affair that’s dead but won’t lie down.» Kjærligheten hos Atwood er altoppslukende, lidenskapelig – og destruktiv.

yes at first you

go down smooth as

pills, all of me

breathes you in and then it’s

a kick in the head, orange

and brutal, sharp jewels

hit and my

hair splinters

the adjectives

fall away from me, no

threads left holding

me, I flake apart

layer by

layer down

quietly to the bone, my skull

unfolds to an astounded flower

regrowing the body, learning

speech again takes

days and longer

each time / too much of

this is fatal