Kategori: Jo Nesbø – Politi

Politi

PolitiÅrets begivenhet i krimland er Jo Nesbøs Politi, den tiende romanen om Harry Hole. De som fryktet at Harry strøk med på slutten av Gjenferd slipper å bekymre seg mer, og kan slutte å sjekke bloggen min daglig for å finne svar på om Harry døde eller ikke da han ble skutt. Her kommer endelig svaret: Nei, han døde ikke. Og for the record: Internett er ikke ei spåkjerring, og jeg er ikke synsk. Din dott.

Harry lever, og han er til og med edru. Men politiet må klare seg uten ham når en politimorder slår til. Morderen dreper politifolk på åstedet for uoppklarte drap, og etterforskerne har lite å gå på av spor og mulig motiv. Det er den klassiske situasjonen der etterforskningen ikke rikker seg av flekken (offisielt sett, uoffisielt skjer det langt mer), og det brenner under føttene på unge politimester Bellmann. Men den like klassiske seriemorderkrimmen til Nesbø får en snedig vri når det er etterforskerne selv som er potensielle drapsofte for en morder de ikke klarer å stanse. Siden Nesbø har begått såpass harde narrative anstrengelser for å dekke over deler av plottet fra begynnelsen av, skal jeg ikke si så mye mer enn at blodet atter en gang flyter i Oslo og omegn. Politiblod.

Jo Nesbø har nådd det skumle punktet i serien om Harry Hole der det egentlig bare kan gå nedover. Det er alltid stygt når det skjer, og det skjer alltid. Det er ikke smart å skrive noen skikkelig gode krimromaner som hundretusenvis av mennesker elsker, for da må man prøve å overgå seg selv i neste runde. Forfatteren begynner å gå tom for gode ideer omtrent samtidig som salgstallene når det nivået der forlaget gir ut hva som helst, fordi de vet at det betyr store penger. Og så tør de ikke å si nei til en bok som er for dårlig, fordi de vet at andre forlag står klare til å sope inn pengene istedet. De smarte forfatterne lar hovedpersonene sine brenne i hjel eller få Alzheimer før det går så langt. De dumme forfatterne fortsetter å skrive. Og de enda dummere leserne fortsetter å kjøpe de dårlige bøkene, sånn at de dumme forfatterne kan skrive enda flere dårlige bøker og tjene enda mer penger. Med vennlig hilsen brent krimleser.

Derfor er det veldig fint å se at Jo Nesbø med Politi utvikler seg enda et stort skritt i retning av god forfatter, og unngår alle fellene forfattere begynner å gå i når de ikke lenger må bekymre seg for blank refusjon. Politi er Jo Nesbøs beste roman så langt, og befinner seg milevis unna debutromanen Flaggermusmannen når det gjelder litterær kvalitet. Hvis den positive utviklingen fortsetter i samme tempo, spår jeg Nobelpris for den tjuende romanen om Harry Hole.

Fra spøk til alvor: Politi er beviset på at alle som påstår at krim generelt er altfor dårlig litterært, har helt rett. Det er ikke bare det platte, enkle og uspennende språket som er problemet. Det er som regel veldig lett å se at den jevne krimforfatter har forsvinnende lite peiling på hva god litteratur er for noe, og derfor tror at de bare trenger et plott som henger sånn noenlunde sammen, og å skrive det ned omtrent som de har tenkt det. En dæsj action, en dæsj romantikk, en dæsj konflikt med kjerringa eller sjefen, en dæsj sosialpornografi, og så er man i mål. Nesbø vet bedre, og derfor var Politi en roman jeg leste med fokus på noe annet enn plottet.

Det er mulig at den store Nesbø-vekkelsen som har hjemsøkt vårt land har fått Nesbø til å skjønne at han ikke trenger å stresse for å nå slutten av romanen ved å gå all in med et stramt og målbevisst plott. Jeg tror han har skjønt at de fleste leserne vil elske å være tilbake i Harry Hole-land – et land som er til forveksling likt Oslo, Norge – og at han derfor kan bruke den plassen han vil på å skrive om akkurat det han vil. Han har forhåpentligvis skjønt at han har det lille ekstra som gjør at man blir tiltrukket av hans tankeverden, hvor dyster og brutal den enn måtte være.

Han tar seg i alle fall tid til å skrive alle kapitlene skikkelig, og viser at han vet hvordan han skal fortelle historier, der mange av dem ikke har noen betydning for hovedplottet. Kapitlene er ikke skrevet for å skumleses sånn at man kommer raskt til slutten og avsløringen; de er skrevet for sin egen del. Han er bevisst på perspektivene; hva som avsløres når. Han begynner å bli dreven på hvordan man skaper tvetydighet gjennom språket sånn at leseren lures, og er generelt mye sikrere språklig. Han benytter enhver anledning til å legge inn kunnskapsrike og intelligente refleksjoner som tangerer handlingen i forbifarten. Teksten viser mye mer personlighet enn jeg kan huske fra tidligere romaner, og har en tenksom, ironisk, mørk og autoritær fortellerstemme. Han boltrer seg i universet han har brukt ni bøker på å bygge opp, og har det ikke travelt.

Nesbø har til dels forlatt den groteske volden fra Panserhjerte, og det er relativt lite voldsfokus her tatt i betraktning at det er en Nesbø-roman på over 500 sider. I stedet for å fråtse i vold, bruker han tid og plass på å bygge opp et eskalerende og grøssende ubehag, mistenksomhet og frykt. Og det er nettopp det: Frykten for vold fungerer som regel bedre enn utført vold, fordi frykten engasjerer mens volden skaper distanse. Spesielt i en Nesbø-roman, der man aldri kan vite hvem som kommer til å leve eller dø. Han har tatt livet av samtlige hjørnesteinskarakterer i serien så langt – bortsett fra Harry selv. Når fortelleren da ber meg om å bli redd på karakterenes vegne, så blir jeg redd. Før eller siden er det noen som får hodet kappet av, som regel bokstavelig talt. En dag blir det nok Harry selv, når Jo Nesbø har gått tom for bedre ideer. Men jeg håper det blir lenge til, nå som han begynner å få finmotorikken på plass.

Det eneste aberet med at romanen var så godt egnet for nærlesning, var at jeg skjønte hvem morderen var et par hundre sider før det var meningen. Vanligvis bruker jeg det mot forfatteren, fordi det gjerne betyr at de har vært for slappe med kamuflasjen eller har altfor få potensielle mordere. Men her er jeg usikker på om det var morderen som var for åpenbar, eller om jeg bare er uhyre observant og mitt sedvanlige lynende intelligente selv. Jeg går for det siste, siden det tar seg best ut for både meg og Jo.

Løsningen finner man hvis man følger kjærligheten. Noe som er lettere sagt enn gjort, siden alt i Politi handler om kjærlighet – eller kjærlighet og seksualitet. Hvor man enn snur seg i de drøyt fem hundre sidene, støter man på det samme. Forbudt kjærlighet, hemmelig kjærlighet, besatt kjærlighet. Avvisninger, skuffelser, forelskelser, begjær, skam, makt, sjalusi, hevngjerrighet og hat. Skaphomofili, utroskap, voldtekt og tvilsomme sexleker. Harry som elsker Rakel, men får trøbbel med en ung politistudine av typen Fatal Attraction. Truls som elsker Ulla som elsker ektemann Mikael som står i med byråd Isabelle Skøyen mens han tenker forbudte homoerotiske tanker om den vakre døde skurken fra Gjenferd.

Nesbø er til og med i humør for skikkelig romantikk, noe han ellers aldri er med mindre han bygger opp til et tragisk crescendo. Men ikke denne gangen. Hvem skulle trodd at det bor en ekte romantiker i Nesbø? Jeg nyter det så lenge det varer, og tviler på at det holder i mer enn en bok eller to til. For mye lykke og harmoni, og det begynner å klø i morderfingrene til Nesbø.

Alle disse kjærlighetshistoriene henger sammen på sin måte, enten i plottmessig eller tematisk forstand. Fordi man finner så mange variasjoner over samme tema, så mange ekko av samme motiv, lykkes Nesbø med å skjule sporene til morderen i teksten selv om de er der hele tiden. Det gjør romanen god både litterært og krimteknisk. Men! Det holder ikke hele veien. Slutten er en helt merkelig kontrast til resten av romanen; en klisjéaktig nødløsning som hører mer hjemme i en banal billigkrim enn en verdig og spennende avslutning på Politi. Slutten nærmer seg «…og morderen var splitter pine gal! The End.»

Slutten burde ha rommet en større tragedie, en virkelig tragedie, en tragedie som selv et ikkemyrdende menneske som meg kan forstå. Dessuten fikk jeg ikke momentene til å henge sammen, for det virket som om motivet var basert på en slags misforståelse. Morderen hadde ikke all den informasjonen han trengte for å gjøre en god vurdering av situasjonen, og man bør ALLTID ha korrekt informasjon tilgjengelig før man begynner å myrde folk i stor skala. Sånne misforståelser er tragiske når de fører til feilbehandling i helsevesenet, men de hører ikke helt hjemme i en krimroman.

En relevant parallell: Maria Langs En morder lyver ikke alene, som jeg leste i påsken. Det er en svensk hurrakrim fra femtitallet der – i likhet med Politi – alt handler om kärleken og hvem som ligger med hvem. Merkelig nok har Langs roman et motiv som var så bra at jeg ble slått i bakken – ikke minst fordi det dukket opp nettopp i en ironisk Agatha Christie-kloning med høy sigarføring. Psykologisk dybde, troverdighet, ekte menneskelig tragedie og kjærligheten som går over styr uten patologisk galskap. Jeg ble sittende å fundere på motivet etter at boken var ferdiglest, og likte det tankevekkende og moralsk sett ubehagelige ved slutten. Motivet var sånn at det fikk plottet til å gå opp, men ikke verden, og avstanden mellom de to gjorde inntrykk. Det er sånn jeg forventer at Nesbø skal levere når han først legger listen så høyt og er så nær målet. Dessuten ser jeg av innlegget mitt om Gjenferd at han klarte det der. Neste gang, formoder jeg?

Men det er ikke slutt før jeg har sammenliknet Politi med de andre Harry Hole-bøkene. I tider der Nesbø er folkelesnad, er jo bøkene et allment samtaleemne som majoriteten av befolkningen kan delta i. Enten man liker eller ei.

Fem på topp: Litterært sett mener jeg at Politi er den beste hittil. Det skjærer meg i hjertet å si det så direkte, for min personlige favoritt er fremdeles Rødstrupe. Det føles litt som å skulle dumpe mannen i mitt liv for å gifte meg med en revisor, men sånn er det. Gjenferd var bedre motivmessig, god litterært og får plusspoeng for å ta opp relevant og viktig tematikk på en reflektert måte. Dessverre leste jeg den på én dag, og derfor husker jeg skammelig lite av den. Men jeg husker at den gjorde dypt inntrykk der og da. Marekors og Sorgenfri klarer jeg aldri å skille fra hverandre, fordi de var så spennende at jeg leste begge på en uke. Men den beste av dem var den med seriemorderen. Den andre ville ha byttet plass med Frelseren i taperbunken under, hvis jeg klarte å huske hvem som var hva.

Fem på bånn: For Frelseren var bra, det var vel omtrent da det begynte å gå skikkelig oppover for Nesbø, og skikkelig nedover for Harry. Mulig jeg undervurderer denne, for jeg mener å huske at det var mye som fungerte her. Snømannen ble jeg skuffet over, som jeg alltid blir når det er ÅPENBART hvem morderen er hele veien og jeg ikke engang får sjansen til å outsmarte forfatteren. Panserhjerte var for heslig brutal og unødvendig lang. Kakerlakkene husker jeg ingenting av, bortsett fra at Thailand er hett, snuskete og korrupt. Flaggermusmannen var spennende, men dårlig litterært.

Status quo er med andre ord at alt fremdeles er som det skal være i et godt krimforfatterskap, der de nyeste bøkene er blant de beste og de eldste bøkene ikke er fullt så gode. Harry Hole trenger derfor ikke å avlives med det første.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Og ikke minst: Takk til Moshonista for å ha introdusert meg for begrepet finmotorikk i en litterær sammenheng.

Advertisements