Kategori: P. D. James – Death Comes to Pemberley

Tilbake til Pemberley

Jane Austens romaner har inspirert en forbløffende mengde forfattere til å skrive enten fortsettelser av eller andre versjoner av originalverkene hennes (med eller uten zombier). Spesielt karakteren Mr Darcy fra Pride and Prejudice dukker opp i stadig nye sammenhenger, og blir dermed – det må sies – tvunget inn i situasjoner den ekte Mr Darcy nok ville følt seg svært ukomfortabel i. Jeg tipper at Jane Austen selv ville ha ment at slike bøker for det meste er en direkte radbrekking av originalen; at forfatteren på tross av sin hengivenhet for Austen ikke har skjønt poenget med bøkene hennes, og at det er en tvilsom ære å se sine karakterer og plott leve videre i bøker skrevet av forfattere som er forgapt i følsom romantikk og sentimental lidenskap – noe Austen selv ikke var. Til tross for at jeg gjerne skulle ha lest hvordan man kunne tenke seg at det gikk videre med karakterene i en av mine yndlingsklassikere – Pride and Prejudice – har jeg derfor alltid ligget langt unna slike fortsettelser, klok av skade etter å ha lest Alexandra Ripleys hårreisende dårlige fortsettelse av Margaret Mitchells fantastiske Tatt av vinden som tenåring.

Nettopp derfor ble jeg overlykkelig da jeg i fjor høst leste at selveste P. D. James hadde skrevet en fortsettelse av Pride and Prejudice. Det krever en virkelig intelligent, belest og dyktig forfatter for å kunne gjenskape Austens univers på en troverdig og interessant måte, og forfattere av det kaliberet pleier som regel å foretrekke sine egne originale ideer. Men de gjør unntak, heldigvis, og resultatet er Death Comes to Pemberley, hvor Jane Austens kjære Elizabeth og Mr Darcy blir forstyrret i sin ekteskapelige lykke når et mord blir begått i skogene rundt Pemberley.

Det første James gjør i boken er da også å be Jane Austen om unnskyldning for at hun blander Austens favorittkarakter Elizabeth Bennet inn i en mordetterforskning. Dermed viser James også hvor godt hun kjenner Jane Austen og hennes forfatterskap, ved å være i stand til å forestille seg hvordan Austen ville ha reagert: «No doubt she would have replied to my apology by saying that, had she wished to dwell on such odious subjects, she would have written this story herself, and done it better.»

Hun har rett, Austen ville ha gjort det bedre. Men når Austen selv ikke er her for å skrive fortsettelsen om Elizabeth og Mr Darcy, tviler jeg på at noen kunne ha gjort det bedre enn P. D. James. For Death Comes to Pemberley er lagt så tett opp til originalen at jeg stadig tok meg selv i å glemme at det ikke var Austen selv jeg leste, og jeg ble regelrett sjokkert de få gangene James brøt med god gammeldags decorum på sin elegante ferd gjennom Austens verden. Språket er umiskjennelig og gjennomført austensk. Elizabeth Darcy (tidligere Ms Bennet) var for meg ikke mulig å skille fra originalen. Og Mr Darcy – som vi i denne romanen for første gang får stifte bekjentskap med fra sitt eget perspektiv – er akkurat som Mr Darcy skal være. Burde være. Må være. Osv.

Jeg visste ikke at jeg hadde fundert så mye på hva som kunne skje videre med Elizabeth, Darcy og alle de andre fra Pride and Prejudice før jeg leste Death Comes to Pemberley, og jeg plutselig skulle få lese en kvalifisert tilhengers versjon av hva som skjedde etter at de levde lykkelig alle sine dager. Allerede i første avsnitt av bokens prolog skjønner man at man har med nettopp en kvalifisert leser å gjøre:

«It was generally agreed by the female residents of Meryton that Mr and Mrs Bennet of Longbourn had been fortunate in the disposal in marriage of four of their five daughters. Meryton, a small market town in Hertfordshire […] has an assembly room where dances are regularly held but no theatre, and the chief entertainment takes place in private houses where the boredom of dinner parties and whist tables, always with the same company, is relieved by gossip.»

Dette er Pride and Prejudice. Det er Jane Austen. For en begynnelse!

Elizabeth Darcy har rukket å få to sønner siden sist, og er blitt allment godtatt som husfrue på Pemberley – godt hjulpet av sin utmerkede forstand og upåklagelige manerer. Til og med den fryktede Lady Catherine de Bourgh har endret oppfatning om det upassende ved ekteskapet mellom aristokraten Darcy og middelklassejenta Elizabeth, og det sier det meste. Elizabeths eldste søster Jane er like lykkelig gift (selvfølgelig) med sin Mr Bingley, og paret er bosatt i behagelig avstand fra Pemberley. Året er 1803, og Elizabeth planlegger Pemberleys årlige ball da yngstesøsteren Lydia – familiens sorte får – uventet dukker opp på godset og annonserer at hennes ektemann, Mr Wickham, er blitt myrdet. Mr Wickham har ikke vært velkommen på Pemberley etter at han prøvde å forføre Mr Darcys lillesøster Georgiana før Pride and Prejudice-tidsregningen. Nå kommer ubehagelige minner fra fortiden tilbake og truer med å ødelegge harmonien på Pemberley for alltid.

«I have no doubt that all of you on the night before Lady Anne’s ball had better things to do than make your way through the stormy night with the purpose of murdering a complete stranger in the wild woodland.»

Det er duket for mord og mysterier in the good old fashioned way, med gotisk stemning og obduksjon i skinnet fra stearinlys, likskue med distriktets prominente borgere i juryen, og en rettssak basert på den mistenktes karakter og alt som ikke sies. Mye står på spill. Det blir generelt ufred for en familie av høy byrd når folk går hen og lar seg myrde på eiendommen deres. Den muligens uskyldig mistenkte risikerer å henges for et mord han ikke har begått. Årsakene til Mr Darcys og Mr Wickhams dårlige forhold må for all del ikke komme for dagen, for det vil ødelegge ugifte lillesøster Georgianas gode navn og rykte. Sistnevnte vil være spesielt uheldig ettersom hun nå er i gifteklar alder og har to ivrige beilere: Darcys fetter Mr Fitzwilliam og den unge fremadstormende advokaten Mr Alveston. Ja, for det hadde jo selvsagt ikke blitt noen bok i god Austen-tradisjon hvis det ikke var ekteskap under oppseiling, også under times of distress.

Jeg tror ikke man trenger å ha lest Pride and Prejudice for å henge med i denne boken, og man må heller ikke ha lest boken nylig. P. D. James gir leseren samvittighetsfullt all den bakgrunnsinformasjonen man trenger for å forstå hva som foregår, samtidig som hun gir sine egne tolkninger av tidligere begivenheter. Jeg presiserer dette fordi jeg som blodfan av originalen og eksepsjonelt nerdete leser av denne versjonen er mest opptatt av hvordan James forholder seg til Austen. Alle andre hensyn må vike, og heller vurderes av noen som ikke forguder prosjektet per definisjon. For å unngå detaljer i det kjedsommelige, skal jeg prøve å oppsummere kort.

P. D. James holder seg nært og respektfullt til originalen, og dikter videre på livene til både små og store karakterer. Av og til blir det nesten for mye respekt, siden de satiriske sparkene og avsløringene som er så typiske for Austen her er nedtonet eller fraværende. Men det er også da P. D. James gjør det hun er god på, nemlig å skape portretter av karakterer med fokus på psykologisk dybde og subtile relasjoner mellom dem. Noen ganger var jeg litt skeptisk til retningen hun hadde ført et par av Austens karakterer i, men merkelig nok ga dette meg en følelse av å være i dialog med P. D. James mens jeg leste. Du och jag, P. D., du och jag. Vi er ikke enige om alt, men vi er enig om det viktigste.

Death Comes to Pemberley er mye mer detaljrik enn originalen, et annet typisk særtrekk ved James’ bøker som hun definitivt ikke deler med Austen. Men det at denne boken er mer rik på detaljer, tror jeg gjør det lettere for en leser som ikke er så vant med 1800-tallslitteratur å sette seg inn i karakterenes kontekst. Det er en fremmed verden for en moderne norsk leser, men James får den til å tre frem med tydelige konturer og problemstillinger ved å dvele ved scenene. Det er ikke bare en nostalgisk visitt tilbake til Austens verden, men tidlig 1800-tall generelt. En langsommere verden som er både mer brutal og mer inntrykksvar enn den moderne. Krimplottet i seg selv er ikke det viktigste i boken, noe enkelte lesere kanskje vil innvende mot den. Mot det igjen vil jeg innvende at krimplottet ikke alltid er like fremtredende i James’ øvrige krimromaner heller. Touché.

Det som skiller de to sterkest er faktisk – og dette er overraskende – at den notorisk uromantiske P. D. James her gir utløp for romantiske sider jeg ikke mistenkte henne for å ha. Om Austens romaner er mer romantiske i leserens hode enn i svart-hvitt-format, er slutten på Death Comes to Pemberley så inderlig romantisk at den overgår egne forestillinger. Det eneste som forhindrer P. D. James i å avslutte med slow motion og fiolinmusikk, er at det er vanskelig å få til i bokform. Men det er fint, og helt riktig. Skal hun først rippe opp i den lykkelige avslutningen Austen ga oss for snart to hundre år siden, og introdusere mord og konflikter på det harmoniske Pemberley, må hun nesten avslutte det hele ved å kline til med en skikkelig happy ending. P. D. James tar oppgaven på alvor, og gir meg dermed et muligens fåfengt håp om at Elizabeth og Darcy heretter, og i all fremtid, skal få hvile i fred for alskens snodige innblandinger fra ivrige forfatterfans. Men hvordan det hele ender ifølge P. D. James, dét er definitivt verdt å få med seg.