Kategori: Irvine Welsh – Trainspotting

Trainspotting

Irvine Welsh debuterte med romanen Trainspotting i 1993. Boken regnes i dag som et kultfenomen, kanskje spesielt på grunn av filmsuksessen fra 1996. Romanen er egentlig en samling noveller hvorav de fleste handler om Rent, Spud, Sick Boy og Franco, og deres respektive avhengighet av stoff, kvinner og vold. Handlingen foregår på 80-tallet i Leith, Edinburgh, i dystre og fattigslige omgivelser hvor livet stort sett er en kamp mot kjedsomheten. Utløpet for den grunnleggende følelsen av meningsløshet finner de fleste i alkohol, stoff, vold, gambling, sex eller ved å være fanatiske tilhengere av et fotballag. Den harde kjernen av trøblete karakterer boken handler om tar sine fluktmekanismer langt, men er i grunnen i godt selskap med andre desillusjonerte mennesker i omgivelsene. Det er et Storbritannia hvor de lavere klassene er i fullt forfall.

Trainspotting er for det meste skrevet på et skotsk engelsk tilpasset de sosiale gruppene som skildres. De få gangene noen av karakterene snakker med arbeidsgivere eller foreldre legges det om til en mer standard britisk engelsk, mens karakterene snakker autentisk skotsk seg i mellom med alt det innebærer av slang og for meg ukjente ord. Det gjør romanen noe tyngre å lese, men jeg fikk god hjelp av en slangordbok på nett og min amerikanske Norton-utgave som inneholder en miniordliste bakerst. På wikipedia ligger det dessuten en oversikt over hvem perspektivet tilhører i alle kapitlene, i tilfelle det er vanskelig å oppdage. Jeg trengte bare et par kapitler på å komme inn i det, og syntes språket tilførte romanen en stor grad av realisme. Dessverre, er jeg fristet til å si, for handlingen er til tider både sjokkerende, deprimerende og direkte kvalmende. Jeg har aldri hatt inntrykk av at livet som heroinmisbruker er særlig idyllisk, men Welsh gjør en grundig jobb med å beskrive det i all sin elendighet. Trainspotting er neppe en bok for den utålmodige leser, eller en leser som ønsker en oppbyggelig og entydig moral. Det er heller ingen bok for sarte sjeler. Sannsynligvis er det derfor den er så god.

Det som gjør romanen til noe svært mye mer enn en ren beskrivelse av mennesker i forfall, er spenningsforholdet Welsh skaper mellom de tidvis sjokkerende tankene og handlingene til karakterene på den ene siden, og leserens antatte reaksjoner på den andre. Dette bunner i det skjeve forholdet mellom et allment akseptert verdisyn fra leserens side og mangelen på sådan for karakterer som har gått over grensen så mange ganger at de ikke lenger tenker over det. Romanen har ingen moraliserende fortellerinstans som dømmer eller forklarer karakterene. Det trenger den heller ikke, for karakterene er i utmerket god stand til å vise frem sin egen vei mot undergangen.

Welsh etablerer noen av romanens viktigste temaer allerede i første kapittel. Rent og Sick Boy skal kjøpe heroin av en barndomsvenn, langeren Johnny Swan, som krever at de må dele sprøyte med de andre til tross for HIV-risikoen. Ellers får de ingenting. Rent får det ikke til å stemme at det er snille Johnny Swan som snakker, og tenker at det må være en ondskapsfull demon som har «invaded his body and poisoned his mind». Men han skjønner betydningen av noe Johnny tidligere har sagt til ham: «Nae friends in this game. Jist associates». Welsh spinner videre på dette i resten av romanen, mest eksplisitt i de kapitlene som handler om Rent. Rusmisbruket får frem det aller verste i folk, og det er ingen som egentlig bryr seg om hverandre. Og det finnes tilsynelatende ingen grenser for hva avhengigheten får deg til å gjøre.

Bare noen sider senere må Rent bruke et ødelagt toalett som flyter over av dritt på et gulv dekket av urin, og ender opp med å sitte på kne i sølet for å grave frem to opiumstikkpiller med hendene i toalettet. Han nøler bare et øyeblikk før han bretter opp ermene. Når han får tak i dem, vurderer han først å svelge dem, men slår det fra seg fordi vokslaget vil gjøre det vanskelig å holde dem nede. At han har hentet dem opp fra toalettet, tenker han ikke over engang. Denne scenen må være noe av det mest hårreisende ekle jeg har lest noen gang, men Rent gjør det han må gjøre. Et mer treffende bilde på den heroinavhengiges abstinenser og mangel på hemninger skal det godt gjøres å finne.

«Ah love nothing (except junk), ah hate nothing (except forces that prevent me getting any) and ah fear nothing (except not scoring).»

Et par kapitler senere utdyper Welsh denne tankegangen i en mer kompleks situasjon i «It Goes Without Saying»; kapitlet som så langt har vært det beste. Rent, Sick Boy, Spud og Matty er hjemme hos Lesley og er midt i en heroinorgie av ukjent varighet når Lesley plutselig oppdager at babyen hennes ligger død i barnesengen inne på soverommet. Welsh skaper bevisst en usikkerhet om hvorvidt dødsfallet skyldes krybbedød eller om det skyldes omsorgssvikt fra Lesleys side. De begynner å krangle om de skal stikke før politiet kommer, eller om de skal bli hos Lesley. Diskusjonen handler om stoffet de har, og hva de skal gjøre med det. Kun Spud påpeker at de ikke bare kan forlate Lesley alene, mens de andre er klare for å stikke av. Rent oppdager at det er Sick Boy som er jentas far. Mens Lesley sitter lamslått i stuen, får Sick Boy et forbigående anfall av gode forsetter.

«Then Sick Boy pulls up his jaykit sleeve, showing the weeping soares oan his arm. – Ah’m never touchin that shite again. Ah’m fuckin clean fae now oan. He pits oan that wounded stag expression which he always uses when he wants people tae fuck or finance him. Ah almost believe him».

I et like forbigående anfall av godhet tenker Rent at han elsker dem alle; Matty, Spud, Sick Boy og Lesley. Løsningen på alles problemer – på ethvert problem – er selvfølgelig å ruse seg vekk fra den døde babyen på soverommet, og det spiller ingen rolle på dette tidspunktet hvem som deler sprøyter med hvem – selv om Rent mistenker at Spud er HIV-smittet («If Spud isnae HIV positive by now, then the Government should send a deputation doon tae Leith, because the laws ay probability urnae operatin properly here.»). Rent nyter makten han har ved å være den som bestemmer hvem som skal få først. Men han har omsorg for moren som nettopp har mistet datteren: «The fuckers will have tae wait. Lesley comes first, eftir me. That goes without saying.» Ens eget behov kommer foran absolutt alt annet, selv når en er snill.

Irvine Welsh har et usedvanlig godt blikk for situasjoner som denne, og han skildrer dem fortettet og godt. Relasjonene som går på kryss og tvers, og ikke minst de avslørende reaksjonene på det som skjer. Lesley kommer seg neppe etter datterens dødsfall. Når heroinen først er blitt det man tyr til som flukt, kan og må man flykte fra alt. Som Rent beskriver det:

«This internal sea. The problem is that this beautiful ocean carries with it loads ay poisonous floatsam and jetsam… that poison is diluted by the sea, but once the ocean rolls out, it leaves the shite behind, inside ma body. It takes as well as gives, it washes away ma endorphins, ma pain resistance centres; they take a long time tae come back. «

Sammenliknet med det ene fokuset man trenger å ha som rusmisbruker, vekslingen mellom himmel og helvete, blir et vanlig liv for komplisert og gir ingen mening. Tomt, men vanskelig. Skyldfølelse, dårlig samvittighet, usikkerhet og tvil forsvinner dessuten for den som sitter bøyd over et toalett for å grave frem stikkpiller. Man trenger ikke å tenke eller velge, for synsfeltet er mer eller mindre behagelig innsnevret til jakten på neste dose. Et sterkere argument mot ideen om rusmisbruk som et standpunkt eller en bekreftelse på sin egen individualitet har jeg aldri hørt. Tvert imot. Alt som likner individualitet utslettes gjennom å redusere tilværelsen til ett eneste altoverskyggende behov.

Men det er også noe av poenget, i hvert fall for Rent. Det «andre» livet, det konvensjonelle livet basert på samfunnets premisser, kjøper han bare ikke. Han er verken interessert i en karriere eller en familie, og Rent har rett i at det er det mye av deltakelsen i samfunnet er basert på. Vil man ikke være med på den leken, er det ikke så mye igjen å finne mening i.

«Basically, we live a short, disappointing life; and then we die. We fill up oor lives wi shite, things like careers and relationships tae delude oorsels that it isnae aw totally pointless. Smack’s an honest drug, because it strips away these delusions.»

Rent er den av karakterene som viser størst evne til å reflektere over sine egne valg. Franco er en voldselskende psykopat, Sick Boy en skjørtejagende narsissist, mens Spud er en godhjertet og ikke videre intelligent (dog elskelig) hvemsomhelst. Men Rent er smart nok til å gjennomskue seg selv og andre. Ikke minst gjennomskuer han svakhetene ved samfunnet han er en del av, og deler ingen av illusjonene som på et vis får andres liv til å gå rundt. Selv om rusmisbruk er en dårlig idé, virker det strengt tatt ikke som om det finnes reelle alternativer for den som ikke tror på kulturens mantra. Rents tanker om hva han driver med gjør det vanskelig for den som ønsker å moralisere eller fordømme. Han har ikke nødvendigvis rett, men han avkrever i det minste leseren for forklaringer som har mer å komme med enn de man bare har svelget hel og ukritisk fra en eller annen bedrevitende instans.

Det er dette jeg liker så godt med Trainspotting. Welsh er en av de sjeldne forfatterne som har tenkt selv, uten å hente alt av materiale og budskap fra den vestlige kulturs noe forutsigbare skattekammer. Fraværet av en moraliserende instans gjør fraværet av en gjeldende moral desto mer synlig. Men både den implisitte moralen og fraværet av den virker like feil. Welsh graver dypt i eksistensialistiske spørsmål, og setter det på spissen gjennom mer eller mindre marginaliserte karakterer. Han skriver med dyp empati og innsikt om villfarne mennesker, uten å underslå verken formildende eller forverrende omstendigheter.

Ikke minst skriver han godt, utrolig godt. Welsh har full kontroll på litterære virkemidler, og vet hvordan han skal kombinere slag i magen med latterbrøl. Etter å ha lest kapitlet «The First Shag In Ages» mener jeg dessuten å ha sporet opp Nick Hornbys primære inspirasjonskilde. Welsh gjør det bare bedre, skarpere og morsommere enn Hornby. Fra en sexscene mellom Rent og Dianne:

«Renton stopped feeling her and tried to imagine that he was shagging Margaret Thatcher, Paul Daniels, Wallace Mercer, Jimmy Savile and other turn-offs, in order to bring himself off the boil. Dianne took the opportunity, and rode herself into a climax, Renton lying there like a dildo on a large skateboard. It was only the image of Dianne biting into her forefinger, in an attempt to stifle the strange squeaks she made as she came, her other hand on his chest, that caused Renton to get there himself. Even the thought of rimming Wallace Mercer’s arse couldn’t have stopped him by that time. […] It had been close enough to a simultaneous climax for him to have described it in such a way, had he been one to kiss-and-tell. He realised the reason he’d never do this was because you always get more stud credibility from the enigmatic shrug and smile, than from divulging graphic details for the entertainment of radges. That was something he’d learned from Sick Boy. Even his anti-sexism was therefore overlayed with sexist self-interest. Men are pathetic cunts, he thought to himself.»

Denne kombinasjonen av selvironi og evnen til å gjennomskue egen og andres grunnleggende motivasjon gjør boken både hysterisk morsom og grunnleggende interessant. Livet blir ikke enklere av å være pinlig selvbevisst, men det blir desto morsommere for leseren.

Jeg har ennå ikke lest ut Trainspotting, men vet at jeg kommer til å lese mer av Irvine Welsh senere en gang. Det mest nærliggende er å lese oppfølgeren Porno (2002), hvor handlingen følger Sick Boy og Rent ti år etter, og den nylig utgitte Skagboys (2012), hvor det handler om ungdomstiden til de samme karakterene. Trainspotting havnet i sin tid på Bookerprisens long list, men kom ikke med på short list fordi et par av komiteens medlemmer tok anstøt av innholdet. Det er etter min mening bare en enda større grunn til å lese boken, for litteratur noen tar anstøt av er virkelig sjelden vare.

Advertisements

Lesesirkel mai: Trainspotting

Det er lesesirkelsøndag igjen, og i dag er det Trainspotting (1993) av Irvine Welsh det skal blogges om. Mange har kanskje sett filmen fra 1996, som har fått kultstatus og sannsynligvis er mer kjent enn romanen filmmanuset var basert på. Jeg er en pyse, og holdt meg langt unna filmen da den kom. Men boken skal jeg klare. Jeg har bare kommet ca halvveis foreløpig, men har lest mer enn nok til å kunne blogge om den i dag og fortsatt ha veldig mye å si om den. Så med mindre jeg kreperer i rekordvarmen, kommer det innlegg fra meg i ettermiddag.

Jeg håper at det er flere enn meg som har tenkt å skrive om boken, for denne gangen er jeg ekstra nysgjerrig på reaksjonene. Om man liker boken eller ikke, har jeg vanskelig for å se for meg at det er en bok man forblir uberørt av. Dessuten er boken skrevet på skotsk engelsk, og det kan i seg selv være en utfordring å komme gjennom. Vi er til sammen 11 påmeldte, men Labben er fortsatt opptatt med masteroppgave og blogger om boken senere i sommer. Hvordan går det med dere andre?

De av dere som blogger om Trainspotting kan som vanlig legge igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken enten i dag eller i morgen. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest.

Ha en fin søndag så lenge!