Lesesirkelbok juni: Mansfield Park

I går fikk jeg mail fra Alyssa i Epic Reads. Hun skrev: «Hi Line, Epic Reads just posted a few awesome new videos. Some of the videos are explorations into themes from books (like how to be a princess). I thought your viewers would find it entertaining.» Hva sier dere, folkens? Er det stemning for mer prinsessestoff her på bloggen? Jeg er klar for å oppfylle de fleste ønsker, forutsatt at de er tilstrekkelig rosa og prinsessete for min smak.

Men apropos kongelige: Mailen minnet meg på at jeg har glemt å sette lesesirkelen i arbeid denne måneden. Jane Austen er dronningen av britisk litteratur, og i juni skal vi (evt dere) lese Mansfield Park. I fjor leste vi (dvs dere) Northanger Abbey i april, og den var blant de mest populære bøkene vi har hatt i lesesirkelen noensinne. Blodfansen har sørget for at det blir mer Austen allerede i januar 2015, når Persuasion er månedens lesesirkelbok. Jane Austen hadde alle sine seks romaner med i den første utgaven av 1001-listen. Mansfield Park er fremdeles med, sammen med Pride and Prejudice, Sense and Sensibility og Emma. Det kaller jeg girl power anno 1815.

Om Mansfield Park sier 1001-boken:

Mansfield Park er en av Austens mer nøkterne romaner. Den tar opp hennes typiske temaer: ekteskap, penger og skikker. Den forteller den velkjente historien om en ung kvinne, Fanny Price, og hennes jakt på den rette ektemannen. Fanny er den arketypiske fattige slektningen. Hun blir «reddet» fra sin store, fattige familie og oppdratt hjemme hos en tante på sir Thomas Bertrams herresete Mansfield Park. Fanny er i praksis foreldreløs og utenforstående. Hun blir vekselvis tolerert og utnyttet, og hun blir ydmyket på det verste av sin andre tante, den onde fru Norris. Med unntak av den varme, prinsippfaste Edmund er fetterne og kusinene grunne karakterer som forsøker å tiltrekke seg oppmerksomheten til besøkende fornemme folk, for eksempel den utsvevende familien Crawford, med katastrofale følger. Fanny legger derimot mer vekt på dyd enn på last, og hennes helstøpthet blir jevnt og sikkert avdekket, selv om leserne av og til har ment at den konvensjonelle kvinneligheten hennes har vært frastøtende.

Aner jeg en underliggende kjedsomhet hos tekstforfatteren? Beskrivelsen av boken mistet i alle fall meg allerede med ordet «nøktern». Betyr ikke «nøktern» det samme som «kjedelig»? Eller tar jeg feil? Men jeg våknet igjen av «frastøtende». Da begynner vi å snakke.

Pride and Prejudice er min favoritt av Austens romaner. Den er faktisk en av ytterst få bøker jeg har lest to ganger, og med enda større utbytte andre gang. Da var jeg litt mindre opptatt av å fantasere om Mr Darcy, og litt mer opptatt av Austens satiriske cleverness. Jeg har også lest Emma og Sense and Sensibility, med noe mindre utbytte. Om jeg får med meg Mansfield Park i juni, avhenger av været. Når varmen overstiger 25 grader, begynner hjernen min å smelte. Bøker leses ikke, det blir for krevende. Istedet snakker jeg med folk, som heldigvis er gjennomsnittlig mindre krevende å forholde seg til enn bøkene jeg vanligvis leser. Værmeldingen lover dårlig for Austen, med sol, sol, sol overalt i hovedstaden i uoverskuelig fremtid. Det ligger an til å bli en anti-intellektuell, uintelligent, ukulturell, men svært gøyal og sosial sommer.

For de av dere med temperaturfleksible hjerner, her er et utdrag fra åpningen av Mansfield Park:

Miss Maria Ward fra Huntingdon, bemidlet med bare syv tusen pund, hadde for tredve år siden greid å dåre sir Thomas Bertram til Mansfield Park i grevskapet Northampton, og derved fått rang av baronetts hustru, med all den komfort og anseelse som følger med en staselig bolig og høy inntekt. Hele Huntingdon falt i henrykkelse over det gode partiet, og selv hennes onkel, advokaten, anslo at hun manglet minst tre tusen pund på å ha noe rimelig krav på det. Hun hadde to søstre som kunne nyte godt av hennes opphøyelse, og de av deres bekjente som holdt miss Ward og miss Frances for å være minst like pene som Maria, nølte ikke med å spå at de også ville bli godt gift. Men det finnes visselig færre formuende menn i verden enn det finnes vakre kvinner som fortjener dem.

Akk, ja. Da er det jo godt at dagens vakre kvinner kan tjene sine egne formuer og vise fingeren til all verdens formuende menn med titler og staselige herregårder.

Den norske oversettelsen av romanen er det Merete Alfsen som står for. Alfsen har blant annet oversatt Virginia Woolf og Margaret Atwood, så hennes Austen-oversettelse burde være et relativt trygt valg for de som sliter med Austen på engelsk. Hvis de får tak i boken, da. Aschehoug er dessverre ganske usynkronisert med lesesirkelen min, og har en stygg tendens til å fjerne gode bøker fra markedet når behovet for dem er størst. Da blir det lett for lesere som ikke sliter med engelsken å alliere seg med Beelzebub = laste ned boken gratis til Kindle via Amazon. Når de heller kunne ha lest den prisbelønnede Merete Alfsens oversettelser av Tjenerinnens beretning og Mansfield Park. Not good.

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

God lesning!

Litteraturfestivalen på Lillehammer

Forrige uke var jeg på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Programmet var overveldende stort og forlokkende, og det var vanskelig å velge hva jeg skulle få med meg. Spesielt når tre interessante arrangementer gikk samtidig, som de stort sett gjorde hele tiden. Mens man ventet på inspirasjon, kunne man heldigvis drikke øl. Det er halve poenget med disse festivalene, har jeg skjønt, å drikke øl i solen mens man ingenting gjør og programmet seiler sin egen sjø.

Jeg var på festival i godt selskap med Bokelskerinnen, Moshonista og Solgunn. Første morgen inntok vi, jeg regner med at dette er av allmenn interesse, en helt streit frokost i nærheten av Steinar Opstad og Anders Heger. Senere på ettermiddagen fant vi ut at vi bodde på samme hotell som Yahya Hassan. Det bekymret meg litt, redd for å bli sprengt i luften om natten som jeg er, eller skutt av strategisk plasserte snikskyttere på vei inn i dusjen. Inntil noen påpekte at med alle PST-folkene som eskorterer den tenåringen på tur, har jeg neppe sovet så trygt og godt noen steder før. Vel, jeg vil ikke si det så sterkt. Hassan smilte så vakkert til meg da vi gikk forbi hverandre, at jeg bare kunne glemme hele nattesøvnen. Dere litteraturmennesker har riktignok snakket mye om de estetiske kvalitetene ved diktsamlingen hans. Men dere har snakket relativt lite om de estetiske kvalitetene ved Yahya Hassan selv.

Anyhow. Det første vi gjorde torsdag morgen var å innta Fiendens leir for å spionere på hva kritikerne driver med når de ikke krangler med Dag Solstad. Kritikerlaget hadde i år et seminar viet til temaet kritikk og krav. Hvilke krav skal kritikeren stille til litteraturen, og hvilke krav skal man kunne stille til kritikken? Var spørsmålet. Jeg så ikke Dag Solstad der, selv om han var på festivalen. Det er jo litt sært, opptatt av kritikernes krav som han er for tiden. Men vi satt ved siden av Jan Erik Vold, og han virket veldig fornøyd med tingenes tilstand, selv om det var helt forjævlig varmt og trangt der inne. Så da er nok alt som det skal være i den kanoniserte fløyen av norsk samtidslitteratur likevel.

Professor i litteraturvitenskap Erik Bjerck Hagen åpnet seminaret med foredraget “Straffer det seg å stille krav?” Svaret er nok ja. Som Hagen sa, blir man ikke populær av å gå mot strømmen, enten man liker det andre misliker eller misliker det andre liker. Man kan sikkert ha god lyst til å gå mot strømmen, helt til man blir stående alene på fest fordi alle er sinte på deg. Siden jeg ikke så en eneste kritiker stå alene på fest verken den kvelden eller andre kvelder på festivalen, tar jeg det som et tegn på at kritikerne virkelig trengte denne formanende oppstiveren i foredragsform.

Hagen brukte striden mellom Wergeland og Welhaven på 1800-tallet for å illustrere at litteraturkritikkens grunnleggende spørsmål er de samme i dag som da. Hovedpoengene: Svarene er alltid foreløpige, og endelige svar finnes ikke. Heller ikke fremskritt i tenkning eller kvalitet. De som tror at de har funnet endelige svar, må man møte med meget stor skepsis. Kritikeren kan bare engasjere seg i de samme konfliktene på nye måter. Eller gamle måter, hvis kritikeren kan leve med å bli kalt reaksjonær og teit. I tillegg til at kritikeren altså risikerer å bli upopulær av å like eller mislike feil bøker, som for eksempel Fifty Shades eller Solstads slektsromaner.

Ifølge Hagen frykter mange kritikere å vise frem egne reaksjoner og si hva de liker, og gjemmer seg i stedet bak ymse standarder for vurdering av litteratur. Frykten for autoriteter er et annet problem. Kritikeren er gjerne usikker på sin egen smak og hvilke uheldige påvikninger man utsettes for. Men! Er man for usikker på seg selv, risikerer man å reprodusere motstandsløse kulturelle klisjeer i stedet for å spre sine egne modige tanker. Det betyr døden for kritikken. Den eneste løsningen for kritikeren er å lære å stole på sin egen dømmekraft, og styrke sitt kritikerego. Hvis Kritikerlaget vil, legger de ut enten hele foredraget eller et referat og Hagens tips om hvordan man styrker kritikeregoet her.

Dette var første gang i mitt akademiske liv jeg hørte en professor i litteraturvitenskap hevde at teorien er underordnet kritikken. Hvis ikke jeg hørte feil da, og han egentlig sa at kritikken er underordnet teorien. Hvilket jeg egentlig tror han gjorde. Enten det, eller så har noen i all stillhet revolusjonert litteraturvitenskapen på de snaue sju årene etter at jeg leverte masteroppgaven.

For da jeg studerte, behandlet professorene litteraturkritikken som en slags mindreverdig bastard, den ærverdige litteraturteoriens heslige stebarn. Jeg forstod det dit hen at man som litteraturviter i realiteten hadde tre karrieremuligheter: Professor, forfatter eller forlegger. En karriere som kritiker var jevngod med en karriere som sosialklient. De sa det aldri direkte, det lå mellom linjene. Men etter master vet man jo at det er mellom linjene hovedbudskapet alltid ligger.

På akademikerfabrikken lærte vi derfor ingenting som kunne være nyttig i en litteraturkritisk sammenheng. Vi lærte i stedet kunsten å namedroppe Foucault på en uanstrengt måte. Vi lærte at det er vulgært å like litteratur, og at man aldri må mene noe om litteratur som ikke enten Aristoteles eller Paul de Man har ment allerede. Meninger som ikke kan legitimeres av folk som minimum har en doktorgrad eller levde for minimum to hundre år siden, regnes som subjektive og derfor fullstendig irrelevante.

Siden mange kritikere har vært gjennom den samme kverna på akademikerfabrikken som meg, er det ikke overraskende å høre at en del av dem fremdeles sliter med den nevrotiske autoritetsfrykten og angsten for å like bøker som ble prentet inn i oss av autoriteter som Hagen og hans kolleger. Litteraturprofessorene er tross alt de første og største autoritetene studentene møter og husker i ettertid. Nå studerte jeg i Oslo, og vet ikke hvordan det er i Bergen, der Hagen jobber. Men ut fra det jeg har hørt fra de som har studert begge steder, er de enda mer teoriglade i Bergen enn i Oslo.

Hvis det er sånn at Hagen kjører motstrøms i akademia, burde han ikke først og fremst ha holdt dette foredraget for andre professorer? De mener tross alt langt mindre om litteratur i løpet av en hel karriere enn det en gjennomsnittlig kritiker gjør i løpet av et år i avisene. De er langt mer opptatt av å gjemme seg bak teoretiske standarder for vurdering enn det kritikerne er. Og de er mer opptatt av å forvalte tradisjonen i ubesudlet form, enn av å sette mot i brøstet på studentene.

Jeg tenker at en forutsetning for at morgendagens kritikere skal lære seg å dyrke sitt ego og sin egen dømmekraft fra starten av, må være at litteraturprofessorene av i dag lærer seg å styre sin autoritære trang til å forme studentene i sitt eget meningsvegrende og teoridyrkende bilde. Hvis det er modig og autoritetsforaktende litteraturkritikk akademia ønsker seg, bør de seriøst vurdere å oppmuntre studentenes selvstendige meninger fra første semester, og samtidig dempe belønningene for teoretisk og uselvstendig spyttslikkeri. Selv om jeg forstår at det vil være ganske vanskelig å sette karakterer på studenters meninger for professorer som selv ikke har meninger.

Derfor sitter jeg igjen med blandede følelser etter Hagens foredrag. Jeg er slett ikke overbevist om at det er mulig for en litteraturviter å like bøker offentlig og fremdeles bli regnet som et oppegående og dannet menneske av andre akademikere. Jeg tror Hagens foredrag var en felle, hvis jeg skal være ærlig.

Sånn. Der var den byrden løftet av mine skuldre. Jeg skulle selvfølgelig ha kommentert dette da det ble åpnet for spørsmål etter foredraget. Men rommet var som sagt helt forjævlig varmt og trangt, og jeg hadde mer enn nok med å styrte ut for å få oksygen til hjernen og unngå panikkangst.

Uansett. Foredraget var interessant! Det er lenge siden jeg hørte noen snakke kyndig om ting som skjedde i gamle dager, og diskutere om kunsten har et vesen eller ikke. Jeg ble rent nostalgisk av å høre på. Det er stas å ha egen blogg, men for min egen del har det nok ført til en kronisk litteraturfaglig underernæring. Jeg sulter i hjel blant alle på internettet som bare liker eller misliker bøker, og tilsynelatende ikke eier en eneste standard for vurdering. Mellom barken og veden. Et uoptimalt sted å være.

Hvis tiden strekker til, kommer jeg tilbake til de andre arrangementene etter hvert. De var interessante, de også. I mellomtiden kan du lese festivalrapport fra Moshonista her, og Solgunn her.