Stikkord: litteraturkritikk

Hva må kritikken lære?

En mørk og stormfull aften i oktober var jeg på høstens første kritikersalong sammen med Moshonista. Kveldens overskrift var «Hva må kritikken lære?». Bernhard Ellefsen var ordstyrer, og panelet besto av Silje Stavrum Norevik (Bergens Tidende), Ane Farsethås (Morgenbladet) og Sissel Furuseth (professor ved NTNU). Du kan lese denne presentasjonen av debattens temaer, og vurdere sannsynligheten for at panelet klarte å snakke i 45 minutter uten å nevne bokblogging én eneste gang:

«Litteraturkritikken har aldri vært en monolittisk praksis: Den har vært utøvd i anmeldelser og essays, boklange studier og infame niddikt, karikaturtegninger og samtaler på scener så vel som i etermedier. Kritikkhistorien kan leses parallelt med pressehistorien. For å forbli en selvfølgelig journalistisk sjanger, en sentral del av offentligheten og den viktigste arenaen for litterær samtale, må kritikken åpenbart være villig til å lære, både av fortidens mest fruktbare idealer og av mediale og idémessige nyvinninger i samtiden.»

De klarte det. De nevnte ikke bokblogging én eneste gang. Og det til tross for at det i Norge i 2015 er umulig å si noe relevant og dekkende om litteraturkritikk som praksis, historie, sjanger, del av offentligheten, arena for samtale, vilje til å lytte, idealer, medium, ideer og nyvinninger – uten å nevne bokblogging.

Sånn sett var debatten et flott bilde på hva som ligger i begrepet monolittisk, slik det er definert i Store norske leksikon: «Monolittisk, som har form av en monolitt; som består av en enhetlig masse; helt igjennom ensartet, uten avvik eller varianter, f.eks. monolittisk enighet.» Panelet var i hvert fall monolittisk enige om å late som om bokblogging aldri har eksistert.

Det er blitt direkte uvanlig at bokblogging ties i hjel på den måten i diskusjoner om litteraturkritikk. Så hvorfor begynne med det nå? Vanligvis kommer fordommene mot bokblogging som perler på en snor, og på skråsikker innpust, utpust og repeat – «kjøpt og betalt, mangler kunnskap om bøker, leser bare bestselgere og bøker vi liker (som ikke er bestselgere), er for entusiastiske, osv, osv, osv». Uten belegg, uten oversikt, uten oppfølgingsspørsmål. Hersketeknikk nr 3 – damned if you do, damned if you don’t – er vanlig. Hersketeknikk nr 1 – fortielse – er lite brukt.

Så hva pønsker de på?

Arbeidshypotese: De har tenkt å stjele ideene våre og late som de fant på alt selv.

Hva de ikke sa

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Norevik snakket om at hun begynte med anmelderintervjuer i Bergens Tidende fordi hun ønsker seg en mindre monologisk kritikk. Tja. Blogg er som kjent et sosialt medium, og kjent for å være et sted for dialog. Blogg er et slags Anti-Twitter fordi det er mulig å skrive om viktige temaer i fullstendige setninger med leddsetninger, konjunksjoner og nyanser, uten å jukse med grammatikken. Og i motsetning til Facebook er det enkelt for lesere å søke opp bloggtekster via søkeord på Google. Så kan hvem som helst – inkludert forfattere – dukke opp i kommentarfeltet og hjelpe bloggeren med å drive en mindre monologisk kritikk. Jeg synes det er sært at Norevik ikke viser kjennskap til bokblogging som dialogisk kritikk, når hun har fått 200 000 kr fra Fritt Ord for sitt bidrag til å dempe monologen: Å stille forberedt til forfatterintervjuer og holde seg til saken.

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Ellefsen snakket om muligheten for fornyelse av kritikken. Kritikere virker ellers veldig opptatt av å understreke at bokblogging er noe annet enn kritikk, fordi bokblogging ikke likner på kritikken de driver med selv. Jeg er enig i at bokbloggere jevnt over skriver ganske annerledes om bøker enn kritikere, uten at det betyr at det ikke er kritikk. Nettopp derfor virker bokblogging ekstra relevant å kommentere når kritikerne nå ønsker seg vekk fra kritikkformen de hittil har forsvart så innbitt mot bokbloggernes, vel, fornyelse av kritikken. Siden Ellefsen lot være å nevne bokbloggere, synes jeg det er vanskelig å forstå hva han egentlig mener med «fornyelse». Og «kritikk».

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Littkritikk ble nevnt i positive vendinger som noe nytt og nærmest revolusjonerende i norsk litteraturkritikk. Skjønt det fra et bloggperspektiv er vanskelig å se hva som er nytt og spesielt med Littkritikk. Det er enda en ny bokblogg, som mer spesifikt plasserer seg mellom Bokmerker og Debutantbloggen: Redaksjonsdrevet bokblogg med fokus på debutanter. Littkritikk var ikke engang de første som fikk støtte fra Fritt Ord for å drive bokblogg, hvis man regner med Litteraturbloggen. Det eneste nye med Littkritikk er at de i motsetning til andre bokbloggere etablerte seg med en forhåndsgodkjenning og hallelujarop fra bokbransjen før de hadde publisert noe som helst. Fordi?

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Farsethås snakket om avisenes betalingsmurer, og sa noen Pauli ord om hvorfor litteraturkritikken ligger bak muren. Jeg er ikke uenig i noen av argumentene hennes om hvorfor lesere bør betale for å lese litteraturkritikk i aviser. Men et viktig moment for lesere som vurderer å betale for å lese anmeldelser vil nok være en sammenlikning av hva de må betale for å lese, og hva de kan lese gratis. Er nivået på gratis bokblogg høyt, hva er da vitsen med å betale for kritikken?

Dessuten vil ingen vurdere å betale for å lese noe de ikke vet at finnes. Eksempel: I går googlet jeg Bjørn Vatnes debutroman Slik skal vi velge våre ofre. Jeg fant tretten bokbloggere som har skrevet om boken, pluss en liten omtale på bloggen til NRK. Hvorfor har ingen aviser anmeldt boken? Tenkte jeg, før jeg tilfeldigvis klikket meg inn hos Gyldendal. Det viser seg at boken visst er anmeldt både av Klassekampen, Sunnmørsposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. Men jeg får ikke opp noen treff eller lenker dit når jeg googler. Denne usynligheten er et like effektivt tiltak for litteraturkritikken som kollektivt selvmord i Kritikerlaget. If it’s not on the Internet, it didn’t happen. Husk det.

Moving on. Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Furuseth snakket om hvor givende hun synes det er å høre vanlige lesere diskutere bøker i forbindelse med P2-lytternes romanpris. Hun etterlyste – og jeg tuller ikke nå – at flere lesere som driver med noe helt annet enn litteraturkritikk til daglig deltar i den offentlige samtalen om litteratur, og bidrar med et friskt kritisk blikk. Da er det ikke lenger bare naturlig å nevne bokbloggere, det er latterlig å la det være.

Første spørsmål fra publikum handlet da også om bokblogging, og om ikke Furuseth mente at bokbloggere gjør det hun etterlyser? Men neida. Bokbloggere er visst for positive og hyggelige til å kunne bidra med noe kritisk. Akkurat, ja, det var sånn det var. Fra total fortielse rett over i generaliseringer og fordommer. Jeg skal ikke gjenta nøyaktig hva vi bokbloggende Sarkasmens Apostler på bakerste rad mente om Furuseth og svarene hennes, men kan tenke meg at hun har truffet hyggeligere sjeler enn oss der vi satt og freste skjellsord ned i glassene. Jeg nøyer meg med å si at jeg håper Furuseth evner å se større nyanser når hun forsker, og ikke bruker «alle utlendinger er kriminelle»-logikken sin overalt. Se der, nå klarte til og med jeg å si noe hyggelig.

For ordens skyld: Furuseth skriver om norsk litteraturkritikks historie fra 1814-2000. Jeg synes ikke det er mye å kreve at hun viser seg såpass orientert om norsk litteraturkritikk i 2015, at hun kan vise kjennskap til såkalt vanlige leseres nokså storstilte og synlige bidrag til diskusjoner om litteratur.

Hva må kritikken lære?

= kveldens overskrift. Kritikken må lære seg en hel del, virker det som. En hel del. Aller først bør de som forvalter kritikkens viktige posisjoner lære seg at det er farlig å ha en skreddersydd og selektiv oppfatning av offentligheten og hva den består av. Hvis du mener at offentligheten kun består av det du vanligvis forholder deg til, det du tilfeldigvis har oversikt over, ting skrevet eller sagt av folk du kjenner, og det du liker og finner interessant – ja, da har du farer på ferden. Spesielt hvis du er i en posisjon der du skriver norske historiebøker om emnet.

Hva mer må kritikken lære?

Jeg går snart tom for plass, og oppsummerer de ti viktigste punktene. Jeg får heller utdype dem en annen dag.

~ Bokblogging er en del av litteraturkritikken. Verken mer eller mindre.

~ Litteraturkritikken krymper ikke, den bare vokser og vokser.

~ Bokblogging er såvidt jeg vet den første formen for litteraturkritikk i Norge som ikke vokste ut fra den etablerte kritikken, men likevel kan nå lesere fra Stjørdal til Taiwan.

~ Alle problemer som kritikere så langt har funnet med bokblogging, representerer også et problem i den tradisjonelle kritikken.

~ Kritikere unngår å snakke om to ting: God bokblogg og dårlig aviskritikk. I stedet snakker de om kritikkens idealer og den dårligste teksten om bøker de fant på internett.

~ Kritikere trenger et oppfriskningskurs i hva en dikotomi er, og hvorfor det er jævla dumt å konstruere dikotomier ubedt for så å bli nødt til å dekonstruere dem igjen.

~ Hittil har bokblogging nærmet seg den tradisjonelle kritikken. Heretter kommer den tradisjonelle kritikken til å nærme seg bokbloggingen.

~ Kritikere bruker bokblogger som idébank. Det er kult å ha en inspirasjonskilde, mindre kult å hente inspirasjon fra noe man offisielt undergraver verdien av. Da foretrekker jeg å kalle det stjeling.

~ Internett er full av feller, og norsk bokblogg er intet unntak. Fordi kritikere kan så lite om bokblogging, risikerer de å stjele ideer fra bokblogg som ikke funker. Let’s call it a booby trap.

~ Den største trusselen mot Kritikken som det ved enkle grep er mulig å gjøre noe med, er kritikernes – og for så vidt også resten av bokbransjens – holdning. Stikkord: Konservativ, selvopptatt, intern.

***

Referat om hva kritikerne snakket om i sin salong mens de unngikk å snakke om bokblogging, finner du nok på nettsidene til Kritikerlaget. Hvis du er kritiker og leser dette, har du sikkert fått en utskrift av innlegget mitt tilsendt på faksmaskin. Dersom du har lyst til å lese og kommentere innlegget på internettet, kan jeg godt lære deg hvordan du finner veien hit. Du har kanskje sett Harry Potter? Så lenge du har trådløst internett i nærheten, er det veldig enkelt. Du tar tilfart og løper alt du orker med hodet først inn i veggen. Vi sees på den andre siden – lykke til!

Litteraturfestivalen på Lillehammer

Forrige uke var jeg på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Programmet var overveldende stort og forlokkende, og det var vanskelig å velge hva jeg skulle få med meg. Spesielt når tre interessante arrangementer gikk samtidig, som de stort sett gjorde hele tiden. Mens man ventet på inspirasjon, kunne man heldigvis drikke øl. Det er halve poenget med disse festivalene, har jeg skjønt, å drikke øl i solen mens man ingenting gjør og programmet seiler sin egen sjø.

Jeg var på festival i godt selskap med Bokelskerinnen, Moshonista og Solgunn. Første morgen inntok vi, jeg regner med at dette er av allmenn interesse, en helt streit frokost i nærheten av Steinar Opstad og Anders Heger. Senere på ettermiddagen fant vi ut at vi bodde på samme hotell som Yahya Hassan. Det bekymret meg litt, redd for å bli sprengt i luften om natten som jeg er, eller skutt av strategisk plasserte snikskyttere på vei inn i dusjen. Inntil noen påpekte at med alle PST-folkene som eskorterer den tenåringen på tur, har jeg neppe sovet så trygt og godt noen steder før. Vel, jeg vil ikke si det så sterkt. Hassan smilte så vakkert til meg da vi gikk forbi hverandre, at jeg bare kunne glemme hele nattesøvnen. Dere litteraturmennesker har riktignok snakket mye om de estetiske kvalitetene ved diktsamlingen hans. Men dere har snakket relativt lite om de estetiske kvalitetene ved Yahya Hassan selv.

Anyhow. Det første vi gjorde torsdag morgen var å innta Fiendens leir for å spionere på hva kritikerne driver med når de ikke krangler med Dag Solstad. Kritikerlaget hadde i år et seminar viet til temaet kritikk og krav. Hvilke krav skal kritikeren stille til litteraturen, og hvilke krav skal man kunne stille til kritikken? Var spørsmålet. Jeg så ikke Dag Solstad der, selv om han var på festivalen. Det er jo litt sært, opptatt av kritikernes krav som han er for tiden. Men vi satt ved siden av Jan Erik Vold, og han virket veldig fornøyd med tingenes tilstand, selv om det var helt forjævlig varmt og trangt der inne. Så da er nok alt som det skal være i den kanoniserte fløyen av norsk samtidslitteratur likevel.

Professor i litteraturvitenskap Erik Bjerck Hagen åpnet seminaret med foredraget “Straffer det seg å stille krav?” Svaret er nok ja. Som Hagen sa, blir man ikke populær av å gå mot strømmen, enten man liker det andre misliker eller misliker det andre liker. Man kan sikkert ha god lyst til å gå mot strømmen, helt til man blir stående alene på fest fordi alle er sinte på deg. Siden jeg ikke så en eneste kritiker stå alene på fest verken den kvelden eller andre kvelder på festivalen, tar jeg det som et tegn på at kritikerne virkelig trengte denne formanende oppstiveren i foredragsform.

Hagen brukte striden mellom Wergeland og Welhaven på 1800-tallet for å illustrere at litteraturkritikkens grunnleggende spørsmål er de samme i dag som da. Hovedpoengene: Svarene er alltid foreløpige, og endelige svar finnes ikke. Heller ikke fremskritt i tenkning eller kvalitet. De som tror at de har funnet endelige svar, må man møte med meget stor skepsis. Kritikeren kan bare engasjere seg i de samme konfliktene på nye måter. Eller gamle måter, hvis kritikeren kan leve med å bli kalt reaksjonær og teit. I tillegg til at kritikeren altså risikerer å bli upopulær av å like eller mislike feil bøker, som for eksempel Fifty Shades eller Solstads slektsromaner.

Ifølge Hagen frykter mange kritikere å vise frem egne reaksjoner og si hva de liker, og gjemmer seg i stedet bak ymse standarder for vurdering av litteratur. Frykten for autoriteter er et annet problem. Kritikeren er gjerne usikker på sin egen smak og hvilke uheldige påvikninger man utsettes for. Men! Er man for usikker på seg selv, risikerer man å reprodusere motstandsløse kulturelle klisjeer i stedet for å spre sine egne modige tanker. Det betyr døden for kritikken. Den eneste løsningen for kritikeren er å lære å stole på sin egen dømmekraft, og styrke sitt kritikerego. Hvis Kritikerlaget vil, legger de ut enten hele foredraget eller et referat og Hagens tips om hvordan man styrker kritikeregoet her.

Dette var første gang i mitt akademiske liv jeg hørte en professor i litteraturvitenskap hevde at teorien er underordnet kritikken. Hvis ikke jeg hørte feil da, og han egentlig sa at kritikken er underordnet teorien. Hvilket jeg egentlig tror han gjorde. Enten det, eller så har noen i all stillhet revolusjonert litteraturvitenskapen på de snaue sju årene etter at jeg leverte masteroppgaven.

For da jeg studerte, behandlet professorene litteraturkritikken som en slags mindreverdig bastard, den ærverdige litteraturteoriens heslige stebarn. Jeg forstod det dit hen at man som litteraturviter i realiteten hadde tre karrieremuligheter: Professor, forfatter eller forlegger. En karriere som kritiker var jevngod med en karriere som sosialklient. De sa det aldri direkte, det lå mellom linjene. Men etter master vet man jo at det er mellom linjene hovedbudskapet alltid ligger.

På akademikerfabrikken lærte vi derfor ingenting som kunne være nyttig i en litteraturkritisk sammenheng. Vi lærte i stedet kunsten å namedroppe Foucault på en uanstrengt måte. Vi lærte at det er vulgært å like litteratur, og at man aldri må mene noe om litteratur som ikke enten Aristoteles eller Paul de Man har ment allerede. Meninger som ikke kan legitimeres av folk som minimum har en doktorgrad eller levde for minimum to hundre år siden, regnes som subjektive og derfor fullstendig irrelevante.

Siden mange kritikere har vært gjennom den samme kverna på akademikerfabrikken som meg, er det ikke overraskende å høre at en del av dem fremdeles sliter med den nevrotiske autoritetsfrykten og angsten for å like bøker som ble prentet inn i oss av autoriteter som Hagen og hans kolleger. Litteraturprofessorene er tross alt de første og største autoritetene studentene møter og husker i ettertid. Nå studerte jeg i Oslo, og vet ikke hvordan det er i Bergen, der Hagen jobber. Men ut fra det jeg har hørt fra de som har studert begge steder, er de enda mer teoriglade i Bergen enn i Oslo.

Hvis det er sånn at Hagen kjører motstrøms i akademia, burde han ikke først og fremst ha holdt dette foredraget for andre professorer? De mener tross alt langt mindre om litteratur i løpet av en hel karriere enn det en gjennomsnittlig kritiker gjør i løpet av et år i avisene. De er langt mer opptatt av å gjemme seg bak teoretiske standarder for vurdering enn det kritikerne er. Og de er mer opptatt av å forvalte tradisjonen i ubesudlet form, enn av å sette mot i brøstet på studentene.

Jeg tenker at en forutsetning for at morgendagens kritikere skal lære seg å dyrke sitt ego og sin egen dømmekraft fra starten av, må være at litteraturprofessorene av i dag lærer seg å styre sin autoritære trang til å forme studentene i sitt eget meningsvegrende og teoridyrkende bilde. Hvis det er modig og autoritetsforaktende litteraturkritikk akademia ønsker seg, bør de seriøst vurdere å oppmuntre studentenes selvstendige meninger fra første semester, og samtidig dempe belønningene for teoretisk og uselvstendig spyttslikkeri. Selv om jeg forstår at det vil være ganske vanskelig å sette karakterer på studenters meninger for professorer som selv ikke har meninger.

Derfor sitter jeg igjen med blandede følelser etter Hagens foredrag. Jeg er slett ikke overbevist om at det er mulig for en litteraturviter å like bøker offentlig og fremdeles bli regnet som et oppegående og dannet menneske av andre akademikere. Jeg tror Hagens foredrag var en felle, hvis jeg skal være ærlig.

Sånn. Der var den byrden løftet av mine skuldre. Jeg skulle selvfølgelig ha kommentert dette da det ble åpnet for spørsmål etter foredraget. Men rommet var som sagt helt forjævlig varmt og trangt, og jeg hadde mer enn nok med å styrte ut for å få oksygen til hjernen og unngå panikkangst.

Uansett. Foredraget var interessant! Det er lenge siden jeg hørte noen snakke kyndig om ting som skjedde i gamle dager, og diskutere om kunsten har et vesen eller ikke. Jeg ble rent nostalgisk av å høre på. Det er stas å ha egen blogg, men for min egen del har det nok ført til en kronisk litteraturfaglig underernæring. Jeg sulter i hjel blant alle på internettet som bare liker eller misliker bøker, og tilsynelatende ikke eier en eneste standard for vurdering. Mellom barken og veden. Et uoptimalt sted å være.

Hvis tiden strekker til, kommer jeg tilbake til de andre arrangementene etter hvert. De var interessante, de også. I mellomtiden kan du lese festivalrapport fra Moshonista her, og Solgunn her.