Litteraturfestivalen på Lillehammer

Forrige uke var jeg på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Programmet var overveldende stort og forlokkende, og det var vanskelig å velge hva jeg skulle få med meg. Spesielt når tre interessante arrangementer gikk samtidig, som de stort sett gjorde hele tiden. Mens man ventet på inspirasjon, kunne man heldigvis drikke øl. Det er halve poenget med disse festivalene, har jeg skjønt, å drikke øl i solen mens man ingenting gjør og programmet seiler sin egen sjø.

Jeg var på festival i godt selskap med Bokelskerinnen, Moshonista og Solgunn. Første morgen inntok vi, jeg regner med at dette er av allmenn interesse, en helt streit frokost i nærheten av Steinar Opstad og Anders Heger. Senere på ettermiddagen fant vi ut at vi bodde på samme hotell som Yahya Hassan. Det bekymret meg litt, redd for å bli sprengt i luften om natten som jeg er, eller skutt av strategisk plasserte snikskyttere på vei inn i dusjen. Inntil noen påpekte at med alle PST-folkene som eskorterer den tenåringen på tur, har jeg neppe sovet så trygt og godt noen steder før. Vel, jeg vil ikke si det så sterkt. Hassan smilte så vakkert til meg da vi gikk forbi hverandre, at jeg bare kunne glemme hele nattesøvnen. Dere litteraturmennesker har riktignok snakket mye om de estetiske kvalitetene ved diktsamlingen hans. Men dere har snakket relativt lite om de estetiske kvalitetene ved Yahya Hassan selv.

Anyhow. Det første vi gjorde torsdag morgen var å innta Fiendens leir for å spionere på hva kritikerne driver med når de ikke krangler med Dag Solstad. Kritikerlaget hadde i år et seminar viet til temaet kritikk og krav. Hvilke krav skal kritikeren stille til litteraturen, og hvilke krav skal man kunne stille til kritikken? Var spørsmålet. Jeg så ikke Dag Solstad der, selv om han var på festivalen. Det er jo litt sært, opptatt av kritikernes krav som han er for tiden. Men vi satt ved siden av Jan Erik Vold, og han virket veldig fornøyd med tingenes tilstand, selv om det var helt forjævlig varmt og trangt der inne. Så da er nok alt som det skal være i den kanoniserte fløyen av norsk samtidslitteratur likevel.

Professor i litteraturvitenskap Erik Bjerck Hagen åpnet seminaret med foredraget “Straffer det seg å stille krav?” Svaret er nok ja. Som Hagen sa, blir man ikke populær av å gå mot strømmen, enten man liker det andre misliker eller misliker det andre liker. Man kan sikkert ha god lyst til å gå mot strømmen, helt til man blir stående alene på fest fordi alle er sinte på deg. Siden jeg ikke så en eneste kritiker stå alene på fest verken den kvelden eller andre kvelder på festivalen, tar jeg det som et tegn på at kritikerne virkelig trengte denne formanende oppstiveren i foredragsform.

Hagen brukte striden mellom Wergeland og Welhaven på 1800-tallet for å illustrere at litteraturkritikkens grunnleggende spørsmål er de samme i dag som da. Hovedpoengene: Svarene er alltid foreløpige, og endelige svar finnes ikke. Heller ikke fremskritt i tenkning eller kvalitet. De som tror at de har funnet endelige svar, må man møte med meget stor skepsis. Kritikeren kan bare engasjere seg i de samme konfliktene på nye måter. Eller gamle måter, hvis kritikeren kan leve med å bli kalt reaksjonær og teit. I tillegg til at kritikeren altså risikerer å bli upopulær av å like eller mislike feil bøker, som for eksempel Fifty Shades eller Solstads slektsromaner.

Ifølge Hagen frykter mange kritikere å vise frem egne reaksjoner og si hva de liker, og gjemmer seg i stedet bak ymse standarder for vurdering av litteratur. Frykten for autoriteter er et annet problem. Kritikeren er gjerne usikker på sin egen smak og hvilke uheldige påvikninger man utsettes for. Men! Er man for usikker på seg selv, risikerer man å reprodusere motstandsløse kulturelle klisjeer i stedet for å spre sine egne modige tanker. Det betyr døden for kritikken. Den eneste løsningen for kritikeren er å lære å stole på sin egen dømmekraft, og styrke sitt kritikerego. Hvis Kritikerlaget vil, legger de ut enten hele foredraget eller et referat og Hagens tips om hvordan man styrker kritikeregoet her.

Dette var første gang i mitt akademiske liv jeg hørte en professor i litteraturvitenskap hevde at teorien er underordnet kritikken. Hvis ikke jeg hørte feil da, og han egentlig sa at kritikken er underordnet teorien. Hvilket jeg egentlig tror han gjorde. Enten det, eller så har noen i all stillhet revolusjonert litteraturvitenskapen på de snaue sju årene etter at jeg leverte masteroppgaven.

For da jeg studerte, behandlet professorene litteraturkritikken som en slags mindreverdig bastard, den ærverdige litteraturteoriens heslige stebarn. Jeg forstod det dit hen at man som litteraturviter i realiteten hadde tre karrieremuligheter: Professor, forfatter eller forlegger. En karriere som kritiker var jevngod med en karriere som sosialklient. De sa det aldri direkte, det lå mellom linjene. Men etter master vet man jo at det er mellom linjene hovedbudskapet alltid ligger.

På akademikerfabrikken lærte vi derfor ingenting som kunne være nyttig i en litteraturkritisk sammenheng. Vi lærte i stedet kunsten å namedroppe Foucault på en uanstrengt måte. Vi lærte at det er vulgært å like litteratur, og at man aldri må mene noe om litteratur som ikke enten Aristoteles eller Paul de Man har ment allerede. Meninger som ikke kan legitimeres av folk som minimum har en doktorgrad eller levde for minimum to hundre år siden, regnes som subjektive og derfor fullstendig irrelevante.

Siden mange kritikere har vært gjennom den samme kverna på akademikerfabrikken som meg, er det ikke overraskende å høre at en del av dem fremdeles sliter med den nevrotiske autoritetsfrykten og angsten for å like bøker som ble prentet inn i oss av autoriteter som Hagen og hans kolleger. Litteraturprofessorene er tross alt de første og største autoritetene studentene møter og husker i ettertid. Nå studerte jeg i Oslo, og vet ikke hvordan det er i Bergen, der Hagen jobber. Men ut fra det jeg har hørt fra de som har studert begge steder, er de enda mer teoriglade i Bergen enn i Oslo.

Hvis det er sånn at Hagen kjører motstrøms i akademia, burde han ikke først og fremst ha holdt dette foredraget for andre professorer? De mener tross alt langt mindre om litteratur i løpet av en hel karriere enn det en gjennomsnittlig kritiker gjør i løpet av et år i avisene. De er langt mer opptatt av å gjemme seg bak teoretiske standarder for vurdering enn det kritikerne er. Og de er mer opptatt av å forvalte tradisjonen i ubesudlet form, enn av å sette mot i brøstet på studentene.

Jeg tenker at en forutsetning for at morgendagens kritikere skal lære seg å dyrke sitt ego og sin egen dømmekraft fra starten av, må være at litteraturprofessorene av i dag lærer seg å styre sin autoritære trang til å forme studentene i sitt eget meningsvegrende og teoridyrkende bilde. Hvis det er modig og autoritetsforaktende litteraturkritikk akademia ønsker seg, bør de seriøst vurdere å oppmuntre studentenes selvstendige meninger fra første semester, og samtidig dempe belønningene for teoretisk og uselvstendig spyttslikkeri. Selv om jeg forstår at det vil være ganske vanskelig å sette karakterer på studenters meninger for professorer som selv ikke har meninger.

Derfor sitter jeg igjen med blandede følelser etter Hagens foredrag. Jeg er slett ikke overbevist om at det er mulig for en litteraturviter å like bøker offentlig og fremdeles bli regnet som et oppegående og dannet menneske av andre akademikere. Jeg tror Hagens foredrag var en felle, hvis jeg skal være ærlig.

Sånn. Der var den byrden løftet av mine skuldre. Jeg skulle selvfølgelig ha kommentert dette da det ble åpnet for spørsmål etter foredraget. Men rommet var som sagt helt forjævlig varmt og trangt, og jeg hadde mer enn nok med å styrte ut for å få oksygen til hjernen og unngå panikkangst.

Uansett. Foredraget var interessant! Det er lenge siden jeg hørte noen snakke kyndig om ting som skjedde i gamle dager, og diskutere om kunsten har et vesen eller ikke. Jeg ble rent nostalgisk av å høre på. Det er stas å ha egen blogg, men for min egen del har det nok ført til en kronisk litteraturfaglig underernæring. Jeg sulter i hjel blant alle på internettet som bare liker eller misliker bøker, og tilsynelatende ikke eier en eneste standard for vurdering. Mellom barken og veden. Et uoptimalt sted å være.

Hvis tiden strekker til, kommer jeg tilbake til de andre arrangementene etter hvert. De var interessante, de også. I mellomtiden kan du lese festivalrapport fra Moshonista her, og Solgunn her.

12 thoughts on “Litteraturfestivalen på Lillehammer”

  1. Takk for sist unge dame!
    (og måtte du nå avsløre at det morsomste med å være på festival, var tida imellom kunnskapen?)

    Jeg mener bestemt at professoren påstod at litteraturteori IKKE er vitenskap, og jeg har ei notatbok full av spørsmålstegn rundt hans behandlig av forholdet kritikk-teori-vitenskap, i parantesen for senere gjennomgang, men nå som det er senere – og på tide å gjennomgang, orker jeg ikke likevel, implikasjonene leder meg ned mørke irriganger jeg vil holde meg unna – til tross for at jeg i disse dager beveger meg i landskapet (liker/misliker) nærmere kritikken – innså jeg plutselig at min hjerte likevel ligger i teorien. Ihvertfall en liten bit av det, akkurat stor nok til å havne i den kategorien hvor jeg vil ha meg frabedt skitsnakk – altså av type – jeg kan snakke stygt om famlien min – men ingen andre, mao meget rasjonelt og gjennomtenkt -)
    Dessuten er jeg ikke 100% sikkert på at de så lett lar seg skille, eller rephrase, jeg foretrekker et område der de lett lar seg forene.

    Uten å ha tenkt så mye over det, på langt nær så mye som jeg hadde planlagt, føler jeg at kanskje var det sånn at kritikk/teori var mer sammenblandet i W/W kranglene enn i dag, så nei ting er ikke helt det samme, selv om jeg i mitt eget innlegg refererte at det var det han sa, slik det var, Hagen. Begge deler var til stedet i krangelen, man kunne ta stilling, krangle, forkaste og omvfavne, men begge deler fantes i avisene. Idag, hvis man bruker den jevne avisanmeldelse som representant for kritikken er det ikke mye teori å finne der, og de anmeldelsene (de få) der du finner begge deler er ikke like tilgjengelig.
    Makes sense, (måtte skrive det siste avsnittet i vill fart fordi noen trenger hjelp i hagen
    , i hagen??, i sola. Sukk.)

    1. Takk for sist! (Alle vet at det morsomste med å være på festival er at man kan drikke i arbeidstiden.)

      Det må jeg si. Nå har vi beveget oss inn i et område så komplisert at jeg ikke aner om vi er enige eller snakker om det samme. Da er det enda godt at vi satt ved siden av hverandre og kan sammenlikne notater. Jeg har notert meg at professoren sa at litteraturteorien er uvitenskapelig fordi teorien er en (tautologisk) anvendelse av begreper, mens vitenskap krever empiri.

      Når det gjelder skitsnakk, er jeg litt delt. Jeg vil ha meg frabedt skitsnakking av teori fra all verdens latsabber som avfeier teorien fordi de selv ikke gidder å lese den, når de heller bare kan like/mislike bøker og spare seg årevis med slit. Men jeg er stor tilhenger av skitsnakking når den kommer fra de som kan teorien. For eksempel Hagen. Eller Kjetil Røeds tosiders kritikk av Paul de Man i essayet «Dislike». Men – og nå er det min tur til å sukke – jeg slår meg virkelig vrang når de som selv baksnakker teori, er de som sørger for at teoridyrkelsen innprentes i de skjøre, unge sinn.

      Kritikk lar seg egentlig ikke skille fra teori, verken da eller nå, annet enn på overflaten. Man kan ikke kritisere litteratur uten å ha en teori om hva litteratur er eller skal være. Problemet er at i iveren etter å teoretisere rundt litteraturen, forsvant målet med teoriene ut av syne, og teorier om litteratur som ikke kan anvendes til noe i praksis, er ubrukelige. Der vi er i dag er derfor ikke der de var på 1800-tallet: Enten synses det uteoretisk i vei med liking og misliking og terningkast. Eller så snakkes det teori på et nivå hevet langt over liking og misliking. Egentlig burde man drive med alt sammen samtidig, UTEN namedropping. Hvilket er grunnen til at vi har blogg.

      1. Jeg tror jeg har fått solstikk – tenk å må spre pukk (fagspråk for grusI i 90varmegrader. Jeg eldet med minst 15år på den arbeidsøkta – men nå får det stå som glidende overgang. Pukk, fagspråk, grus, legmanmsynsing. Og vi er nogenlunde enige – du uttrykker deg bare på en mer (eh, teoretisk) presis måte.
        The pukk to my grus. (og bare for å understreke – ser jeg repriser av Trinny og Susannah mens jeg skriver dette – dette er kun en hagejobbpause i 7 sesonger Trailerparkboys på ei langhelg.).
        Ikke lest et ord siden jeg kom hjem fra Lillehammer.

      2. Mer teoretisk presis, ja. Betyr det at jeg ikke engang klarer å baksnakke teori uten teori? I så fall er det litt av et slag å få i ansiktet. Her trodde jeg at 300 blogginnlegg gradvis hadde frigjort meg fra alle akademiske lenker. Da er det vel noe i det gamle ordtaket om at man kan ta jenta ut av akademia, men ikke akademia ut av jenta. Herregud, nå er jenta bitter.

        «Noenlunde enige» – ifølge Vigdis er det nå krangelen mellom oss virkelig starter, dvs flisespikkingen.
        Er det lov å spørre hva du skal med pukk?

  2. hehe – akkurar sånn er det, teorien siver igjennom, og det er egentlig vedlig morsomt, for i bunn og grunn sier vi akkurat det samme – se bare på de siste avsnittene i de 2 første kommentarene, innhold same, språk not. Du høres ut som akademia har slått romleir i levra, jeg får all faglig sjargong til å høres ut som boka kommer rett fra trailerparken. (Et helt unødvendig talent:) Visste du forresten at trailerpark er i 2 ord på engelsk. Trailer Park. Sjokkerende og helt korrekt på samme tid.

    Enda morsommere, jeg begynte på Francis Meyer idag, og har allerede på første cd, først lyrikkkurs lokaiisert på deg, meg, eksen din – ( og en håndfull andre.) – så kom jeg på at jeg slettes ikke var middelaldrende den gang jeg var litteraturstudent – og måtte omrokkere. Tror dette kommer til å bli fornøyelig lesning.
    (Pukk – fordi vi drenerer, eller rettere sagt, mannen drenerer – og jeg hjelper til
    , ny rettelse – jeg hjalp til – en gang.)

    1. «Teoretisk presis.» «Akademia har slått romleir i levra.» Høres ut som fine blurbs! Er det noe vi veteranbokbloggere bør vurdere å lage? En egen side på bloggen med skamløse blurbs? Høres ut som en passe informativ greie vi kan drive med i agurksesongen. Bøker leser vi jo ikke lenger uansett.

      Jeg visste at det heter trailer park. Jeg har, i likhet med deg, studert engelsk, remember? Jeg vet nøyaktig hvor nordmenns grufulle særskrivingsfeil kommer fra, and who’s to blame. Cultural imperialism, for å si det med Edward Said. Artig hvordan du alltid klarer å snike deg unna akademikermistanke, forresten. Du som er blant Roland Barthes’ største disipler. (Tenk så morsom verden ville ha vært hvis Nick Hornby skrev akademikersatirer.)

      Eksen leste Francis Meyer før han ble eks, og jeg har allerede fått full rapport om lyrikkursene. Hans lesning gikk i hovedsak ut på å identifisere alle foreleserne i boken, til stor forlystelse på et hotellrom i Berlin. (Etterpå så vi tysk tv med Heidi Klum. Det hender seg at jeg slår på fjernsynsapparatet jeg også. Særlig på romantisk ferie.)

      Takk, nå er jeg veldig glad for ikke å ha mann. Men jeg tror du nettopp avgjorde striden mellom skjeggete akademikere og menn som snekrer frivillig, hvis menn først skal anskaffes i husholdningen.

  3. Og så jeg da, som tenkte jeg skulle kommentere noe så flåsete som potensiell Yayah-romanse (fullstendig enig @ estetikk) og vanskeligheter med i det hele tatt å stave Fao Foucart Foucald Foucault (Her måtte jeg rett og slett scrolle oppover og ta i bruk ctrl+c). Det dropper jeg nå! (og bestiller samtidig billett til neste års festival) (og ikke bare for ølets skyld)

    1. Gud, så redd jeg ble da du nevnte stavemåten av Foucault! Hjertet mitt holdt på å stanse av skrekk over at jeg kanskje hadde stavet navnet feil. Akademikere ville ha tatt det som en avsløring av at jeg slett ikke har lest Foucault likevel, siden jeg ikke stavet navnet hans riktig. Marginene er hårfine.

      Jaaaaa!! Du må være med neste år!! Du som er inne i en god stim med bokbloggertreffet og alt. Bare ikke undervurder hvor godt ølet smaker på Lillehammer:)

      Yahya… Det er neppe tilfeldig at navnet hans er «ja ja» med et sukk presset inn i midten. Kan også uttales «JAH! JAH!» så lenge den første H’en har mer trøkk enn den andre.

      1. Herrefred som den mannen (gutten) ((nesten babyen)) må produsere flere dikt slik at han simpelthen er nødt til å bli invitert på nytt. Og komme. (Ganske vesentlig poeng). Definitivt JAH!JAAAAH og ikke Jajja…Det gledes!

      2. Jahja, han må selvfølgelig komme! Interessant hvordan navnet hans også kan sukkes frem: Ja(h)ja… Han er faktisk den eneste mannen (gutten) ((nesten babyen)) jeg vet om med onomatopoeia i fornavnet. Det sier seg selv at han måtte bli dikter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s