Mandelplukkersken

I Mandelplukkersken dør romanens hovedperson Maria Rosalia Inzerillo, også kalt Mennulara, allerede i første kapittel i en alder av 55 år. Utenfor soverommet hennes venter de tre søsknene i familien Alfallipe på at hun skal dø, slik at de kan arve hennes store formue. Vi befinner oss i den lille landsbyen Roccacolomba på Sicilia og året er 1963. Mennulara har vært hushjelp for familien Alfallipe siden hun var tretten år, og det store spørsmålet både for leser og karakterer er selvsagt hvor hun har fått alle pengene sine fra, hun som bare var en uskolert hushjelp. Boken veksler mellom å følge søsknene Alfallipe i deres grådige jakt på et testamente, og et knippe innbyggere i Roccacolomba som sladrer om Mennulara. Man kan trygt si at hun var både elsket og hatet, og det er ikke godt å si hvilke av historiene som verserer om henne som er sanne. Spekulasjoner om hvem Mennulara egentlig var, utgjør store deler av romanen.

Inntrykket mitt av denne boken er veldig blandet. Merkelig nok er det slik at bokens kvaliteter samtidig oppleves som dens svakheter. Følgende utdrag – hvor Carmela Alfallipes ektemann Massimo og hans voldelige tendenser blir beskrevet – er et godt eksempel:

Etter denne samtalen unngikk Massimo å bli alene med storesøsteren, som han for øvrig var svært glad i, og som, den gang han var liten gutt, alltid hadde hjulpet ham og beskyttet ham mot farens stokkeslag. For han visste hva det var som hadde vekket Mennularas mistanke. Under en krangel, på selveste nyttårsaften, hadde han langet ut et knyttneveslag som var ment å ramme Carmela i brystet, men som, kanskje fordi han hadde fått for mye å drikke, uheldigvis hadde kommet til å treffe henne på halsen, hvor det hadde avsatt et digert blåmerke. Carmela hadde forsøkt å skjule det under et skjerf, og han hadde selv, som en unnskyldning, forært henne et vakkert silketørkle, men den heksen hadde sett det hele, og hun visste at han visste det. Siden den gangen hadde Massimo lært seg til å slå hustruen når han var edru, slik at han kunne konsentrere seg om å treffe steder på kroppen hennes som normalt ikke ble sett av andre enn ham.

Ironien i at Massimo, som selv er blitt slått av faren, slår sin kone med så utstudert overlegg at han til og med reflekterer over hvordan det skal gjøres, er helt fantastisk. Han treffer «uheldigvis» Carmela på halsen istedenfor brystet og gir henne en flott gave som unnskyldning (for å ha slått henne, eller som unnskyldning for å skjule blåmerket?). Hornby er i det hele tatt veldig god på ironi, både på setnings- og handlingsnivå, og hun bruker det effektivt for å vise frem karakterer fra deres grelleste sider. Hun kan kunsten å lage elegante setninger, og formidler livet i en liten siciliansk landsby på sekstitallet med dens ulike innbyggere på en fargerik måte. Det er utvilsomt rikdommen i språket hennes som gjør at romanen føles levende.

Samtidig viser utdraget over at setningene er så lange og sammensatte at det blir utrolig slitsomt å lese i lengden. Hornby er veldig glad i komma, og bruker gjerne komma for å slå sammen tre setninger til én. Formuleringene hennes en fryd å lese enkeltvis, men punktumskrekken gjør likevel romanen unødvendig tunglest. I tillegg refererer hun i bokens begynnelse i altfor stor grad til ting som leseren ennå ikke har fått vite, slik at jeg sitter som et stort og forvirret spørsmålstegn inntil hun kommer med oppklarende informasjon tredve sider etter. Det er synd, for Hornby har en helt egen fortellerstemme som i utgangspunktet gir mersmak. Men dette er ikke en bok jeg klarer å slappe av med, til tross for at det da vitterlig må sies å være en underholdningsroman.

Utdraget over illustrerer også et annet moment ved romanen som jeg får et ambivalent forhold til. Massimo hater Mennulara fordi hun visste at han slår sin kone, og gjennomskuet ham som den udugelige og voldelige døgenikten han er. Han hater henne fornøyelig nok fordi hun vet noe om ham som er helt sant. Dette er representativt for sladderhistoriene som verserer etter Mennularas død, og som utgjør første del av romanen. De sinteste angrepene på hennes ettermæle kommer fra de menneskene som Mennulara har gjennomskuet, kritisert eller velfortjent satt på plass. Det er morsomt å lese, men det blir etter hvert kjedelig når de samme historiene gjentas uten at man kommer nærmere hvem Mennulara egentlig var. Midtveis i romanen begynte jeg å bli bekymret for at jeg aldri kom til å bli fortalt den «sanne» historien om Mennulara, og da har Hornby trukket det for langt.

Høydepunktet i romanen er å følge de sleske, grådige, egoistiske og talentløse Alfallipe-søsknenes jakt på arven de mener å ha krav på. Mennulara driver søsknene nærmest til vanvidd fra det hinsidige ved å bruke deres egne svakheter imot dem. Når avsløringen om den virkelige Mennulara endelig kommer, er det en ganske fin og annerledes fortelling om et spesielt menneske som levde et spesielt liv. Deler av sannheten har Hornby mer enn antydet gjennom de ulike spekulasjonene om Mennulara, så slutten er ikke spesielt overraskende. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at romanens slutt ikke henger helt sammen med begynnelsen, nesten som om jeg leser slutten på en annen roman enn den jeg begynte på.