Den ungarske forfatteren Dezsö Kosztolànyi var et helt ukjent navn for meg før jeg leste denne novellen. Først hadde jeg en underlig formening om at de fire z’ene ikke var et godt tegn. Smalt, sært og eksperimentelt, tenkte jeg, fordomsfulle menneske. Dessuten har jeg lenge hatt en mistanke om at Tolkien brukte ungarsk språk som modell for de onde ordene i Ringenes herre. Nazgûl, Ugluk og Grishnakh høres umiskjennelig ungarsk ut for mine utrente ører. Heldigvis leste jeg novellen likevel, og ble meget begeistret over Kosztolànyis stil.
Kabaretsangerinnen Krisztina Hrussz er død av lungebetennelse. Hun etterlater seg den dypt ulykkelige kjæresten Vidor Tass, som først bare forundres over at hun er død. Døden er en fjern tanke han ikke helt begriper. Så kommer sorgen. Han gråter over den døde kjæresten og ønsker bare at hun skal komme tilbake til ham. Ukene og månedene går, men Vidor kan ikke forsone seg med at Krisztina er borte. Minnet om henne blekner ikke, tvert imot blir hun bare penere og penere. All sorg og tungsinn kretser rundt denne umulige tanken, at Krisztina skal komme tilbake.
«Han ble den dødes ledsagende skygge. I månenatten higet han, mager og blek, inderlig etter henne. Han snakket stivt. Der var kommet noe kjølig og glatt over drakten. På brystet, som en hvit stenplate på krypten, satt skjortebrystet alltid stramt og ulastelig. Det funklet og gnistret, og den som så ham, tenkte uvilkårlig på en død, på en pike, på en pikes vemodige hode, som bak dette brystet sov sin navnløse søvn.»
Vidor vandrer rundt som en levende død, nedtrykt av melankoli og lengsel, med et stivnet ansikt, hardt som flint og kaldt som en dødsmaske. Men en dag, etter åtte år, går Vidors største ønske i oppfyllelse. Krisztina kommer tilbake.
«Krisztina Hrussz’ besøk» er en nydelig novelle, mystisk og litt fandenivoldsk. Grensen mellom levende og død viskes ut når Krisztina står opp fra graven for å oppfylle Vidors ønske. Men ting går ikke helt slik man kunne forestilt seg når to elskende møtes igjen på tvers av døden.
Jeg ble frydefullt begeistret over novellen. Ove Lunds oversettelse er praktfull, og den er verdt å lese bare for språkets del. «Langs Ringveien glødet akasiene som besatt. De sprang ut av asfalten, nikket og tøyde seg, og hev sine tunge, drønnende dufter mot himmelen». Vakkert.
Men jeg fikk også sansen for måten Kosztolànyi behandler tematikken på. Kjærligheten er lett å dyrke når den aldri møter motstand. Et forelsket sinn kan umerkelig bevege seg over i idealiseringens drømmeverden. Vidor lever som en død, og den døde Kriztina gjenoppstår fra graven. Kosztolànyi leker seg med begrepet levende død, og gir det en ny betydning i møtet mellom Krisztina og Vidor. Denne blandingen av virkelighet og det overnaturlige skaper en finurlig og skjelmsk novelle hvor love everlasting får et uventet skudd for baugen. Det er gåtefullt, originalt og elegant utført.
Jeg er helfrelst, Dezsö Kosztolànyi en ny favoritt. Et par av romanene hans er oversatt til engelsk, Skylark og Kornel Esti. De blir sammenliknet med Gogol og Tsjekhov, og mer bekreftelse trenger jeg ikke. Nå må jeg bare finne ut hvordan man uttaler navnet hans.
Lines bibliotek 