Kategori: Heidi Linde – Nu jävlar

Småbyjævler

«People of Berlin – people of the world. This is our moment. This is our time.» President Barack Obamas noe pompøse ord er sitert i begynnelsen av Heidi Lindes Nu, jävlar, og romanens handling utspiller seg nettopp den dagen Obama vinner Nobels fredspris. Hendelsen gir utslag langt utenfor det storpolitiske verdenssamfunnet – helt til Kongsvinger, faktisk, en middels stor by i kongeriket Norge. Obamas ord danner utgangspunktet for historien om fire mennesker som er forbundet med hverandre, og som har fått oppleve at livet er en smule mer prosaisk enn Obamas forbilledlige retorikk.

Terese er gravid med barn nummer tre, og føler seg kvalt i en altoppslukende hverdag hvor all tid går med til småbarn og lærerjobb. Denne dagen skal hun endelig ha fri, men den dyrebare anledningen forspilles av bekymringer over at fridagen skal ødelegges av forstyrrelser. President Obamas Nobelpris minner Terese på den glemte drømmen om å bli journalist, som hun forsaket fordi mannen hennes mente at det var lite matnyttig å studere medievitenskap når hun heller kunne bli lærer. Jessica er Tereses barndomsvenninne, hjemme i Kongsvinger for å feire bryllupet med en svenske hun er usikker på om hun burde ha giftet seg med. Hun flyktet i sin tid til Sverige for å komme seg vekk fra småbylivet og heller oppleve noe, og etterlot seg kjæresten Kevin, som nå jobber på den lokale bensinstasjonen. Kevin har fortsatt kjærlighetssorg, tolv år etter bruddet, og blir stadig påminnet av andre om Jessica og fotballproffkarrieren han gikk glipp av på grunn av en skade. Jessicas mor Lydia har sine egne spesielle forventninger til datterens hjemkomst, og tilbringer stort sett dagene i samtale med sin fantasivenninne, dronning Sonja.

Heidi Linde lykkes så godt med å skildre småbarnsmor Tereses liv at jeg ble klaustrofobisk av å lese om en gravid mage som ustanselig er i veien, og småunger hun elsker, men som hun sjelden klarer å engasjere seg i i en slitsom hverdag. For de som har lest Virginia Woolfs berømte essay Et eget rom, tror jeg det er vanskelig å unngå assosiasjonene til Woolfs påstand om at kvinner som er begravd i husarbeid og barneoppdragelse aldri kommer til å skrive stor litteratur. For å gjøre en forskjell i verden, må man ifølge Woolf ha et eget rom – i både bokstavelig og overført betydning – hvor man kan ha tid til seg selv og sine egne tanker.

Terese har ikke noe eget rom – hun får ikke engang sove i fred om natten. Denne dagen kjenner hun på skuffelsen over drømmen det ikke ble noe av, og ensomheten over ikke å ha noen hun virkelig kan snakke med. Kvinner som Terese har befolket litteraturen i århundrer, og jeg gjenkjenner henne i alt fra Simone de Beauvoirs kvinner fra Det annet kjønn til Kate Chopins roman The Awakening. Kvinnen som lever et nokså privilegert hverdagsliv, men likevel føler en dyp mangel på tilfredsstillelse og ufrihet kombinert med dårlig samvittighet over at hun ikke er fullstendig lykkelig over livet med mann og barn.

Det som er interessant med Lindes versjon av denne kvinnen uten rom, er at hun plasseres i en svært lett gjenkjennelig kontekst: Norge anno ca 2010, komplett med Facebook-statuser, konkurranse om hvem som har det flotteste nyoppussede badet og bekymringer for om nabokonas nedslitte hus senker verdien på egen bolig. Samt bekymringen for om utilstrekkeligheten som forelder vil gi barna varige mén og forårsake sjelelige sår i voksen alder. Det er latterlig og tragisk på en gang. Latterlig, fordi det avslører hvor trivielle Ola og Kari Nordmann klarer å være i den massive overfloden, og tragisk fordi det midt oppi all velstanden ikke er helt legitimt å ha ekte bekymringer.

Terese var nok den karakteren som ga meg mest å tenke på, men Kevin var likevel den karakteren som bar romanen, og den jeg ble mest engasjert i. Kjærlighetssorgen over Jessica og sannheten bak den mislykkede proffkarrieren er veldig fint beskrevet, og måten Linde bygger opp historien om Kevin, hans drømmer og de drømmene andre feilaktig tilskriver ham, er like troverdig som Tereses historie. Men det er egentlig bare Kevins historie som går opp, den jeg fikk inntrykk av hadde en retning. Der ligger også mine innvendinger mot romanen som helhet, for jeg synes ikke Linde helt klarer å fullføre det hun begynner på. De fire karakterene gjorde meg interessert, men med unntak av Kevin førte ikke interessen meg noen vei.

Linde har valgt å fortelle det meste i romanen, og hun gir leseren mye informasjon om karakterene og deres bakgrunn. Det er et grep som fungerer fint fordi hun har et godt blikk for hverdagsliv og «hverdagslige» menneskers tapte drømmer og brustne forventninger. Men konsekvensene av et slikt grep må etter min mening være en slutt hvor noe virkelig skjer. Og med unntak av Kevin, gjør det egentlig ikke det. Joda, det erkjennes noe av betydning også for de andre karakterene, men ikke mer enn at jeg føler at jeg nettopp har lest en nokså begivenhetsløs dagbok. Linde innleder med Obamas prangende og flotte ord, men motiverer aldri kontrasten mellom det historiske og det hverdagslige slik romanen gir løfter om. Det trekker ned for en ellers velskrevet og interessant roman at potensialet slippes for lett. Neste gang jeg leser Heidi Linde vil jeg gjerne se et ambisjonsnivå som er på høyde med det prosjektet fortjener.

Takk til Gyldendal forlag for leseeksemplar.