Februarstatistikk

Dagene går så fort at jeg blir helt skremt, og jeg rekker ikke engang å lese halvparten av bøkene jeg i all beskjedenhet har satt meg fore å lese. Heldigvis betyr det at våren snart er her med sol og varmere dager, og da kan man jo ikke klage likevel. Det er på tide med en oppsummering av årets korteste bokmåned. Jeg sier bokmåned istedenfor lesemåned, for med alle salgene som har vært denne måneden, har jeg nesten ikke rukket å lese noe så opptatt har jeg vært av å gjøre gode kjøp. Mer om det etter hvert.

Dette har jeg lest i februar:

• Inger Hagerup Videre
• Øystein Wingaard Wolf Brighton Blues
• Stella Gibbons Cold Comfort Farm
• Charles Dickens Store forventninger (halvveis)
• Jennifer Egan A Visit from the Goon Squad (halvveis)
• Federico García Lorca Sigøynerballader (påbegynt)

Jeg holdt meg bare delvis til planen jeg laget i begynnelsen av måneden: Gibbons er lest, jeg har begynt på Lorca og holder fortsatt på med Dickens. Kun to bokinnlegg er skrevet, men pluss for kulturinnlegg og nypløyd mark.

Hva synes jeg?

Om jeg ikke leser så mange bøker, leser jeg fremdeles veldig gode bøker. Brighton Blues var en nydelig liten bok, et forfriskende pust i bakken mellom lengre og mer tungleste bøker. Cold Comfort Farm var en annen opptur, en snerten og vittig bok jeg kom fort inn i og vegret meg for å legge fra meg. Store forventninger har jeg lest et par hundre sider av siden sist, men jeg merker at lesingen går treigere etter hvert som Pip roter det til for seg selv. Tålmodigheten min er begrenset når det gjelder villfarne mannlige karakterer, jf. Hamsuns Sult og Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Kanskje er jeg mer lik Gibbons’ Flora Poste enn jeg liker å innrømme, for jeg merker at jeg generelt er glad i ordnede litterære forhold og blir irritert av for mye rot og dumme valg. Av både karakterer og forfattere.

Lorcas Sigøynerballader (1928) er spansk litteraturs mest populære diktsamling i moderne tid. Min utgave fra Bokklubbens verdensbibliotek innledes av et svært godt forord av oversetteren/gjendikteren Kari Näumann. Hun plasserer Lorcas gåtefulle dikt i en sammenheng som gjør at jeg får mye mer ut av dikt jeg ellers ville strevd med å forstå. Det er en kjærkommen forandring å lese dikt fra Spania, siden jeg fikk litt nok av norske forhold etter tre Hagerup-samlinger på rad. Jennifer Egans bok vant Pulitzerprisen i fjor, og den er en annerledes og god bok jeg blir stadig mer oppslukt av.

I forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker på søndag skrev ti bokbloggere om Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm. Lenker til omtaler finner du på lesesirkelsiden her. Hvis du er på utkikk etter overbevisende anbefalinger om en veldig morsom bok, bør du kikke på noen av innleggene. Moshonista vant månedens premie, og får bok i posten så fort hun klarer å bestemme seg for hva hun vil ha.

Status lesemål:

Jeg henger fortsatt etter med målet om å lese 52 bøker på 52 uker, men det gjør jeg alltid. Intet nytt fra østfronten, med andre ord. Både Dickens og Lorca er kjøpt før 2009, så jeg ligger ikke så verst an med off the shelf-målet så fort jeg får lest ut bøkene. Snart har jeg lest tre 1001-bøker i år, og det er jeg også fornøyd med. Jeg henger litt etter med å lese en lyriker pr måned, men bare med noen dager. Sakprosa, skuespill og noveller forbigår jeg i all stillhet denne måneden også.

Lesesirkel avstemning:

Dere har stemt på hvilken lesesirkelbok vi skal lese om ett år, og vinneren ligger an til å bli Irène Némirovskys Storm i juni som leder med over 50% av stemmene. Med mindre det hagler inn med stemmer på de andre kandidatene i løpet av kvelden, er det den vi skal lese neste februar. I morgen legger jeg ut tre nye kandidater dere kan stemme på i mars.

En bokshopoholikers bekjennelser:

Det startet så bra i januar. Det kunne ikke vare. Ikke med alle salg, vårlister og fristelser hvor man enn snur seg. Men på mandag ble jeg sitert i Aftenposten med at Mammutsalget er som julaften, og da tenker jeg vi sier at det er greit. En ting er å stå frem offentlig i bloggland, men å stå frem offentlig på trykk innebærer et visst ansvar for å leve opp til bildet man har skapt av seg selv utad. Jeg har likevel forsøkt å forvirre dere litt om hvor mange nye bøker jeg egentlig har fått i februar, ved å dele det opp i flere innlegg og håpe på at dere mister oversikten i Mammuttåken. Komplett liste er helt uaktuelt, der går grensen. Istedet deler jeg selvangivelsen opp i kategorier etter hvilke (unntaks)regler bøkene hører inn under:

• Leseeksemplarer (5 – gratis, teller ikke)
• Mammutsalg (4 – teller som 1 pga pris)
• Bokklubbsalg/tilbud (6 – teller som 1 pga pris)
• 1001-bøker (2 – teller ikke pga jobb som lesesirkeladministrator)

Hah! Har du sett, det ble bare to likevel. Og to er som sagt grensen. Jaja, da holdt jeg meg innenfor grensen likevel denne måneden, selv om det var noen øyeblikk hvor jeg trodde at jeg hadde gått litt for langt. Det viser bare at man aldri skal stole på magefølelsen; hold deg til det de kalde, harde faktaene viser på skjermen. Statistikk lyver aldri.

Det var min litterære februar. Jeg var på flere bokarrangementer, blant annet på en temakveld om Sigmund Freud på Litteratur på Blå forrige tirsdag. Dessuten to arrangementer på Litteraturhuset, som jeg skrev om tidligere i februar. Tre på en måned er ikke verst.

Apropos innlegget mitt om Anna Karenina og Charles Dickens på Litteraturhuset, hvor jeg etterlyste en smule nyansering i utroskapsdebatten. Jeg har alltid trodd at det som oppegående menneske er mulig å diskutere problemstillinger som ikke nødvendigvis involverer en selv og eget liv. Ikke minst siden mulighetene for diskusjon ville blitt sørgelig små og nokså kjedelige hvis man bare kunne diskutere ting som angikk en selv direkte. Men jeg ble litt i tvil om dette kanskje er en sjelden innstilling da jeg noen dager senere fikk en epost som skamløst reklamerte for en datingtjeneste for gifte og samboende mennesker som gjerne vil ha noen på si; folk som aktivt planlegger å være utro, men trenger hjelp til å finne noen å være utro med. Mottoet var: «Gjør livet levende, ha en affære!»

Excusez-moi?! Jeg er sjokkert over at folk faktisk trenger assistanse til å være utro. Og jeg er dobbelt fornærmet over både å bli vurdert som potensielt utro av fremmede mennesker, og samtidig bli vurdert som en person som er for tafatt til å klare å være utro helt på egenhånd uten å måtte betale noen for å lede meg inn i fristelse. Jeg har aldri hørt maken til frekkhet. Kan man formode at dette var en ren tilfeldighet og at alle dere andre bokbloggere fikk samme epost? Eller er denne utroskapstjenesten min hittil minst kritiske leser? Jeg har nå en hypotese om at Anna Karenina passer best nettopp for de menneskene som ikke leser den. Jeg vurderer i alle fall å sende utroskapstjenesten et eksemplar, og markere slutten med rød tusj og mange utropstegn. Gi dem et og annet å tenke på der de skor seg på andres sidesprang.

Nå ble jeg så indignert at jeg må gå og spise et eple og telle til ti. I mellomtiden håper jeg dere andre kan si noe om hvordan bokmåneden deres har vært? Eller skal vi kanskje heller si… salgsmåneden?

Februarvinner i lesesirkelen

Pr i dag har ti bloggere skrevet om andre bok i lesesirkelen for 2012, Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm. Også denne gangen falt boken i smak hos de fleste deltakerne, og det må man kunne si er et foreløpig smigrende resultat for britisk litteratur. Lenker til innleggene finner du her, under omtalen av boken.

Jeg deler ut bokpremie til en av deltakerne som blogget om boken på bloggdato, og premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen.

Jeg har trukket vinneren ved hjelp av random.org, og det ble…

Moshonista!

Gratulerer så mye! Hvilken premie du får, avhenger av hvilke lesesirkelbøker du har/har lest allerede. Send meg en epost med adressen din til linesbibliotek@gmail.com, så finner vi ut av det.

En stor takk til alle dere som var med i lesesirkelen i februar! Jeg håper dere er med i mars også. Da skal vi lese en fransk klassiker, Victor Hugos Ringeren i Notre Dame. Ha en fortsatt fin tirsdag!

Cold Comfort Farm

Flora Poste blir foreldreløs i en alder av nitten år. Foreldrene etterlater henne en beskjeden inntekt, og en solid utdannelse hun ikke kan bruke til å skaffe seg arbeid. For å slippe å lære seg å arbeide, bestemmer hun seg ubekymret for at hun heller skal snylte på en eller annen slektning til tiden er moden for å gifte seg. Valget faller på Starkadder-slekten i Sussex, som bor på den falleferdige gården Cold Comfort Farm i Howling. Flora Poste kan som sagt ikke arbeide for føden, så til gjengjeld har hun tenkt å rydde opp i slektningenes liv. Det antar hun nemlig at de har god bruk for. Hun ankommer den trasige gården en sen vinterkveld, og oppdager at oppgaven er mye mer omfattende enn antatt. Cold Comfort råtner under mangel på vedlikehold og vask, og Starkadderne er en utrivelig gjeng lurvete, uhøflige og fiendtlige mennesker tvunget til å bli boende på gården av Aunt Ada Doom – en herskesyk mater familias som har bestemt seg for at livet hennes ble ødelagt den dagen hun «saw something nasty in the woodshed» da hun var liten. Men ingen oppgave er for vanskelig for den handlekraftige Flora Poste.

Stella Gibbons’ gjennomført komiske roman Cold Comfort Farm fra 1932 er en herlig parodi på noen av Englands mest verdsatte og respekterte romaner lagt til den engelske landsbygden. En av forfatterne, Mary Webb, kjenner jeg ikke til, men det er en enkel sak å kjenne igjen referansene til tungvekterne Jane Austen, Thomas Hardy og D. H. Lawrence. Men også high brow-kulturen generelt, inkludert forfattere, intellektuelle og kunstnere får så hatten passer i denne herlige parodien.

I forordet til boken harselerer Gibbons med hva hun som skjønnlitterær forfatter må gjøre for å skrive litteratur og få positive anmeldelser: «to write as though I were not quite sure about what I meant but was jolly well going to say something all the same in sentences as long as possible.» Hun har til og med forenklet anmeldernes oppgave ved å markere med én til tre stjerner hvilke passasjer hun mener er spesielt vellykkede. Allerede i romanens første linjer etablerer Gibbons det som sannsynligvis utgjør Cold Comforts Farms grunnleggende inspirasjonskilde: Jane Austens Emma.

Likhetene mellom Flora Poste og Emma Woodhouse er åpenbare. Begge er i overkant selvsikre unge damer; elegante, snusfornuftige og optimistiske, med en hang til å blande seg inn i folks skjebner, brennsikre på at de alltid vet best. Men der Austens Emma har en lekse å lære og må finne seg i en skikkelig smekk på lanken, seiler Flora gjennom den ene seieren etter den andre. Det virker nærmest som om Floras medkarakterer skapes gjennom hennes fordommer, uansett hvor drøye antakelser hun gjør på forhånd. Hun klarer å gjette seg til at hun har slektninger ved navn Seth, Reuben og Amos før hun har satt sine bein på gården, og har i tillegg gjettet seg frem til hvilke personligheter (og problemer) de har. Og i motsetning til Emma Woodhouse treffer hun blink hver gang hun forsøker å rydde opp for de forvillede slektningene. Dermed spiller Gibbons på leserens forventning om at Floras innblandning må få uheldige konsekvenser for henne til slutt, og tar oss ved nesen.

Gibbons har også latt seg inspirere av Jane Austens stil. Den ironiske distansen, vektleggingen av gode manerer, sleivsparkene til en romantisering av livet og kjærligheten – og ikke minst stemningen; Austens varemerker gjennomsyrer romanen. Men i beste fall er dette snakk om Austen på anabole steroider, siden Gibbons parodierer det samme som Austen samtidig som hun parodierer Austen selv ved å la alt gå helt av skaftet. Austen-parallellen er imidlertid svært viktig for resten av Gibbons’ parodier, for det hun gjør er å flytte skjebnetunge, dramatiske og humørsyke karakterer typiske for romaner av Thomas Hardy og D. H. Lawrence inn i et Austen-aktig univers. Kollisjonen er et faktum, og det er ustyrtelig morsomt.

Thomas Hardy er kjent for sine dystre beskrivelser av noe depressive karakterer med labre fremtidsutsikter i skitne, landlige omgivelser. D. H. Lawrences karakterer har intense sjelekvaler og et uavklart forhold til kjønnsdrift og samfunn. Hele Starkadder-slekten kan plasseres innenfor denne kategorien; fra rundbrenneren Seth, som lusker rundt som en kåt hankatt og noe ufrivillig setter unger på kvinnene i nabolaget hver sommer, til moren Judith, som nærmest er forelsket i sønnen og tilbringer dagene i badekåpen og dyp sorg på et soverom tapetsert med hundrevis av bilder av Seth. Hos Hardy og Lawrence ville underteksten ha vært samfunnskritisk, misantropisk og desillusjonert. I Gibbons’ lystige og overfladiske verden er det eneste som trengs litt ryddehjelp fra en snusfornuftig tenåring, og vips så er alle problemer borte.

Det beste eksempelet på kollisjonen er nok Floras middelaldrende fetter Amos. Han er fanatisk religiøs, og kan ikke åpne munnen uten å dømme noen til evig fortapelse – og det er alltid like malplassert. Første gang Amos snakker i romanen, er ved frokostbordet:

«Suddenly Amos, looking up from his food, asked abruptly: ‘Where’s Elfine?’ ‘She is not up yet. I did not wake her. She hinders more than she helps o’ mornings,’ replied Judith. Amos grunted. ‘’Tes a godless habit to lie abed of a working day, and the reeking red pits of the Lord’s eternal wrathy fires lie in wait for them as do so.”

Det hører selvsagt med til historien at Amos ikke er særlig opptatt av at datteren Elfine reker rundt som en annen alv i området om nettene, og ubeskjedent sniker på vinduene til en gutt hun er forelsket i.

Den dypt religiøse karakteren dukker opp i den engelske landsbyromanen med jevne mellomrom, og forårsaker med sin overdrevne moral som regel stor skade på seg selv og andre. Hos Gibbons er han gjennomført komisk, siden advarslene hans om helvetes evige ild smyges inn i helt hverdagslige og uvesentlige sammenhenger, og det finnes ikke noe skille mellom små og store synder.

Men han møter sin overkvinne i Flora Poste, som ikke lar seg affisere av Amos’ dommedagsprekener. Scenen hvor Flora skal være med Amos til byen for å høre ham preke i menigheten sin og de skal til å ta plass i vognen, er et godt eksempel på hvordan Gibbons lar karakterenes vidt forskjellige tilnærming til livet undergrave hverandre:

«‘Git up,’ said Amos to Flora. ‘Is there a rug?’ she asked, hanging fire. ‘Nay. The sins burnin’ in yer marrow will keep yer warm.’ But Flora thought otherwise, and darting into the kitchen, she returned with her leather coat, in the lining of which she had been mending a tiny tear.”

Denne vekslingen mellom Amos’ skjebnetunge fanatisme og Floras liketil og praktiske innstilling gjør det umulig å ta noen av dem på alvor. Amos tenker på helvete, Flora på å holde klærne sine i orden. Slike kontraster er med på å skape utallige morsomme situasjoner i boken.

Selve handlingen og fremdriften av plottet er underordnet Gibbons’ intertekstuelle spill med andres tekster, og metaperspektivet på litterær/kunstnerisk fremstilling av virkeligheten. Gibbons’ mest vellykkede grep er at hun setter ulike skjønnlitterære typer opp mot hverandre, og lar begge kollapse i sin egen latterlighet, som i eksempelet over. Hun gjør oss hele tiden oppmerksom på at det er en urealistisk og overfladisk roman vi leser, og heltinnen selv understreker gjentatte ganger fiksjonen ved stadig å sammenlikne sin virkelighet med den tradisjonelle kunstneriske fremstillingen av virkeligheten, for så – ironisk nok – å oppdage at hennes egen fiksjonelle virkelighet er det leseren vil oppfatte som totalt urealistisk.

«She had a lively acquaintance with confinements [barsel] through the works of women novelists, especially those of the unmarried ones. Their descriptions of what was coming to their less fortunate married sisters usually ran to four or five pages of close print, or eight or nine pages of staccato lines containing seven words, and a great many dots arranged in threes.”

Dermed harselerer Gibbons’ også med kunsten og litteraturen generelt. En av karakterene, Mr Mybug, er i Howling for å skrive biografien om Branwell Brontë. Han er overbevist om at søstrene Brontë har stjålet brorens tekster for å finansiere sitt ukontrollerte alkoholmisbruk, siden det er umulig å forestille seg at en kvinne kan ha skrevet Wuthering Heights. Denne konspirasjonsteorien åpner for en vidunderlig avsløring av den tradisjonelle mannssjåvinistiske litteraten, som tilpasser virkeligheten ut fra sitt eget ego og dikter opp de mest usannsynlige forklaringer for å rettferdiggjøre egne fordommer.

Det absolutte høydepunktet var for min del Gibbons’ latterliggjøring av kulturen Mr Mybug og hans like springer ut fra, nemlig kunstverdenens merkverdige smak og snobberi. Flora minnes en kinoforestilling av en kunstfilm hun en gang så, og avsløringen av både publikum og filmen er tatt på kornet med lattervekkende presisjon:

«That audience had run to beards and magenta shirts and original ways of arranging its neckwear; and not content with the ravages produced in its over-excitable nervous system by the remorseless workings of its critical intelligence, it had sat through a film of Japanese life called ‘Yes’, made by a Norwegian film company in 1915 with Japanese actors, which lasted an hour and three-quarters and contained twelve close-ups of water-lilies lying perfectly still on a scummy pond and four suicides, all done extremely slowly.

All round her (Flora pensively recalled) people were muttering how lovely were its rhythmic patterns and what an exciting quality it had and how abstract was its formal decorative shaping.”

Bedre kan det ikke sies. Flora sper på med tanker om at det å betrakte Starkadderne sammen gir henne følelsen av å se på en tysk kunstfilm av det lite lystige slaget, og sier dermed en god del om både tysk kunstfilm og Starkaddernes outrerte livsinnstilling.

For meg var Cold Comfort Farm en gjennomført festlig roman, og en av ytterst få bøker jeg garantert kommer til å lese igjen. Hvis jeg skal innvende noe mot Gibbons verk, er det at hun gjør det litt for enkelt for seg selv på slutten. I den grad man kan snakke om eksistensen av en plottmessig (i motsetning til en sterk språklig) drivkraft i teksten, er det hva Aunt Ada Doom egentlig så den dagen i vedskjulet; hva Adam gjorde mot Floras far Robert for mange år siden; hvorfor Adam er så knyttet til Elfine og hvilke rettigheter Judith mener at Cold Comfort skylder Flora. Disse spørsmålene dukker stadig opp i romanen, men Gibbons snyter leseren for svarene. Jeg tipper at dette er Gibbons måte å leke med leserens forventninger på, men synes ikke det er spesielt vellykket. Tvert imot virker det som om hun ikke tok seg bryet med å utvikle plottet helt, og jeg tror romanen ville blitt bedre av noen saftige avsløringer mot slutten.

Cold Comfort Farm er imidlertid en konsept- og språkdrevet roman, og tåler derfor et noe lunkent plott. Ifølge Sunday Times er boken «probably the funniest book ever written.” Det kan jeg ikke uttale meg om, men jeg skriver gladelig under på at dette er den morsomste boken jeg har lest. Anbefales på det sterkeste!

Lesesirkel februar: Cold Comfort Farm

Da Stella Gibbons’ Cold Cormfort Farm (1932) ble valgt som lesesirkelbok i høst, tror jeg ikke det var noen av deltakerne som hadde hørt om verken forfatter eller bok før. Basert på spredte kommentarer etter hvert som folk har lest boken ferdig, har jeg likevel inntrykk av at den har vært en kjempesuksess hos de fleste. Boken gikk i alle fall rett hjem hos meg, og nå er jeg virkelig spent på om det er noen som er mer lunken eller direkte negativ til den. For en gangs skyld klarte jeg å lese ut boken tidsnok (hurra!) til bloggdato, og legger ut mitt innlegg om Flora Poste og Starkadder-slekten senere i dag. Totalt skal vi være ca tretten som blogger om boken i dag, og de ivrigste har allerede lagt ut sine innlegg.

Jeg oppfordrer alle deltakere til å legge igjen lenke til innlegget deres i kommentarfeltet under, slik at alle lenkene er samlet på ett sted og er enkle å finne. Dere som ikke har blogg kan bruke dette kommentarfeltet til å diskutere boken, og det kan selvfølgelig alle andre som har lest boken på et eller annet tidspunkt også gjøre. Her er noen spørsmål dere kan svare på (eller overse):

• Likte du boken?
• Hvilken karakter likte du best?
• Hva synes du om språket?
• Var boken underholdende, eller tung å komme gjennom?
• Kunne du tenke deg å lese mer av Stella Gibbons?

I morgen trekker jeg en vinner blant de som deltok i lesesirkelen i dag. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest. Kriteriene for å være med i trekningen er at dere har lest boken og skriver om den i dag – enten på egen blogg eller i kommentarfeltet under.

Nå ser jeg frem til å høre hva dere synes om Cold Comfort Farm.

Ha en flott lesesirkelsøndag!

Nytt i bokhyllen

Jeg er en lite konsekvent leser for tiden. Jeg begynner på en bok, kommer godt i gang, liker det jeg leser, og så plutselig har jeg begynt på en annen bok istedet. Sånn er det med skrivingen også. Jeg begynner på et blogginnlegg, lar meg imponere over hvor mye skarpsindig man kan si om boken, skriver noen skarpsindige avsnitt, og så har jeg plutselig begynt på et annet innlegg om en annen bok. Da er det jo en lettelse at det er noe som går helt av seg selv, nemlig anskaffelsen av nye bøker. (Jeg håper du la merke til hvor lekende lett den overgangen gikk.) Siden jeg brukte opp hele repertoaret av mer eller mindre gode unnskyldninger sist jeg skrev om nye bøker, går jeg like gjerne rett på sak. Jeg har fått nye bøker!

Den første teller ikke engang, for det er lesesirkelboken for april – Wilkie Collins’ The Moonstone fra 1868. Ifølge T. S. Eliot er boken «The first, the longest, and the best of modern English detective novels.» Man kan jo innvende mot Eliot at «første og lengste» ikke er det mest overbevisende man kan si om en bok man ønsker å anbefale. Ettersom Eliot tok kvelden i 1965, har han dessuten gått glipp av nærmere førti år med engelsk krim han kunne ha sammenliknet med – og funnet både lengre og bedre enn – The Moonstone. Men ifølge baksideteksten er en pukkelrygget tjenestejente og en trupp indiske sjonglører blant de mistenkte, og da kan det neppe være dårlig.

Andre bok er Harper Lees Drep ikke en sangfugl (To kill a Mockingbird), 1001-bok og moderne amerikansk klassiker. Romanen ble utgitt i 1960, vant Pulitzerprisen, og omhandler rasisme i sørstatene på 1930-tallet. «Skyt så mange skjærer dere vil, men husk at det er en stor synd å drepe en sangfugl» sier vel det meste om rasetenkningen boken tematiserer. Ifølge The Telegraph er dette tidenes beste roman. Den noe mystiske forfatteren har ikke utgitt noe etter Sangfuglen, nekter å gi intervjuer og snakker ikke med fans. Dette er alt man får. Jeg gleder meg.

Jeg har fått et par leseeksemplarer fra vårlisten til Schibsted forlag. Serbisk-amerikanske Téa Obrehts debutroman Tigerens kone har fått svært mye oppmerksomhet i det store utland, og jeg ble nysgjerrig etter å ha lest Clementines anmeldelse i november. Ikke for det, Clementine skriver så godt at jeg blir nysgjerrig på alle bøkene hun skriver om, enten hun anbefaler eller ikke. Men denne tror jeg er fin. Anmelderen i damebladet Marie Claire (som jeg ikke visste skrev om annet enn mote) mener at boken er «skrevet i en ironisk, klassisk og frodig stil som minner om Tolstoj». Alle mine yndlingsord i en og samme setning.

Den andre boken er Leif GW Perssons første kriminalroman, Grisefesten, utgitt på svensk i 1978 og nå også oversatt til norsk. Jeg har aldri klart å bestemme meg for om jeg har lyst til å lese noe av Persson, fordi jeg ikke kjenner noen som har lest og anbefalt bøkene hans, og fordi de virker som nokså typisk skandinavisk krim og lett forsvinner i mengden i mitt kaotiske boksinn. Min evinnelige svakhet for første bøker i serier kom meg imidlertid til unnsetning, og jeg planlegger å lese Grisefesten og mange andre krimromaner i mars som oppvarming til påskekrimmen – som varer helt til 17. mai. Også i denne baksideteksten fant jeg noen lovende stikkord: Frekt postran, nettet strammes til, de store skurkene, en utspekulert plan. Sånt kan jeg like.

Da jeg annonserte at jeg skulle innføre store begrensninger i bokshoppingen i år, iverksatte Bokklubbene krisetiltak. Først var det stort salg, som jeg allerede har skrevet om, og som sannsynligvis var myntet på flere enn meg. Men jeg kjøpte tydeligvis ikke nok, for i slutten av januar fikk jeg gavekort, slik at jeg kunne skaffe meg Steve Sem-Sandbergs roman De fattige i Lodz (finner ikke de korrekte polske tegnene i wordpress), som jeg lenge har ønsket meg, til en slikk og ingenting. Romanen handler om den jødiske ghettoen som ble opprettet i Lodz av nazistene; nærmere bestemt om «tysk utryddelse, men også om jøders undertrykkelse og utnytting av jøder». Jeg blir aldri lei av å lese bøker lagt til andre verdenskrig, og derfor var denne et must i boksamlingen. (Og et svært rimelig must, skal det sies.)

Men et usselt gavekort var fortsatt ikke nok. Jeg fikk tilbud om å motta en helt gratis bok, og valgte Ragnar Hovlands Sveve over vatna fra 1982, som har rukket å bli en gammel traver på ønskelisten min. Godt fornøyd som jeg var, ble jeg forbløffet over å oppdage at tilbudet om gratis bok fremdeles stod ved lag etter at Hovlands bok var mottatt. Mystisk. Denne gangen var jeg fornuftig, og valgte en bok jeg skal bruke som premie i lesesirkelen. Det kan bli for mye av det gode, selv for meg. Sier jeg, mens jeg venter i spenning på neste knakende gode tilbud.