Stikkord: Stella Gibbons

Dommen over leseåret 2012

Jeg har halvveis rukket å fortrenge hvilke lesemål jeg hadde for 2012, men vet at jeg klarte veldig få av dem. Det vil si ingen. I god bokbloggånd hadde jeg tenkt å skrive et nedbrutt innlegg på nyttårsaften hvor jeg selvpiskende gjennomgikk hvilken utilstrekkelig leser jeg er, og be alle fornuftige lesere om å trykke på unfollow-knappen og glemme meg for alltid. Men så, skjønner du, leste jeg dette intervjuet med Tomas Espedal i Aftenposten i romjulen, og der sier han følgende:

«Folk leser for mange bøker, de leser for dårlige bøker og de leser for fort.»

Sett på maken. Alle innvendinger til mine labre prestasjoner i fjor var med et trylleslag blåst bort og erstattet med et selvtilfreds glis. For hvis jeg skal oppsummere leseåret 2012 kort, vil det nemlig se omtrent slik ut:

«Jeg leste veldig få bøker, jeg leste veldig gode bøker og jeg leste dem veldig sakte.»

Og hvem fanden bryr seg vel om lesemål når man leser nesten bare gode bøker? Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg aldri har lest så mange glimrende bøker på ett år før, selv ikke da jeg studerte og bare leste kanoniserte saker. Den komplette oversikten over hva jeg leste i fjor ligger her, og jeg kan anbefale de fleste bøkene med noen hederlige unntak. Til min store skrekk ser jeg at jeg ennå ikke har skrevet om noen av de bøkene jeg likte aller best i fjor, så det får bli årets prosjekt. I mellomtiden kårer jeg noen av de bøkene som utmerket seg i 2012, på godt og vondt.

Årets hare

Det er ikke vanskelig å plukke ut årets desidert mest lettleste bok. Heidi Lindes Agnes i senga var en fest av en roman, og en skikkelig pageturner. Faktisk var den så lettlest og underholdende at jeg vurderer å lese den på nytt neste gang jeg trenger en litterær pick-me-up, og jeg leser egentlig aldri bøker to ganger.

Årets skilpadde

Til tross for veldig få sider var Julian Barnes Fornemmelsen for slutten seig å komme gjennom. Opptil flere ganger lurte jeg på om jeg noensinne ville klare å fullføre den, og det skjer vanligvis bare med bøker på mer enn 500 sider. Det var en god roman, og jeg skal ikke påstå at den ikke fortjente å vinne Bookerprisen 2011. Men den engasjerte meg bare ikke på noe plan, og var derfor et ork å komme gjennom.

Årets pain in the ass

Care Santos’ Lukkede rom var boken som irriterte meg mest i fjor. Jeg har ikke blogget om den ennå, men har et langt utkast liggende som jeg skal publisere neste gang jeg får lyst til å rette en refsende tordentale mot forfattere som ROTER MED KRONOLOGIEN. Hvis du liker å lese bøker med hemmeligheter i fortiden, hvor historien fortelles hakkete, uoversiktlig og med mye frem-og-tilbake, bør du lese denne boken for å la deg kurere. Santos knoter så mye med kronologien at hun selv ble forvirret på helt vitale punkter i historien og ting går ikke opp. Synd, for ellers var det i grunnen mye bra i boken.

Årets cry me a river

Ingenting slår en skikkelig gråteorgie, og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli var boken jeg felte flest tårer over i fjor. Jeg vet ikke om jeg gråt mest over en ung gutts selvmord eller at Kaldhol skriver så vakkert om det tragiske. Dette var den eneste ungdomsromanen jeg leste i fjor, og en av bøkene som gjorde aller sterkest inntrykk på meg.

Årets shock to the system

Sterk var også Chil Rajchmans overlevelsesberetning Jeg overlevde Treblinka, men på en annen måte. Jeg har lest mye om nazistenes djevelskap under andre verdenskrig og trodde jeg var mentalt forberedt på å lese bokenLikevel sjokkerte den meg mer enn noen annen bok har gjort noensinne. Jeg ble så satt ut av den 130 siders nøkterne og jordnære beretningen om Rajchmans tretten måneder i Treblinka at jeg ikke klarte å slutte å skjelve. Det var utvilsomt den viktigste boken jeg leste i fjor.

Årets feel good

Heldigvis var det også noen bøker som føltes tilsvarende herlig å lese, og vinneren her må selvfølgelig bli selveste kongen av feel good, Nick Hornby. I The Complete Polysyllabic Spree skriver han om bøkene han leser over en periode på et par år, og det gjør han med sin karakteristiske humor så fengende og inspirerende at jeg etterpå har vurdert å sende ham et brev hvor jeg erklærer min uforbeholdne beundring og (platoniske) kjærlighet.

Årets LOL!

En av de aller gjeveste prisene jeg deler ut her, til boken jeg lo mest av i 2012. Humor i litteraturen er for meg nesten like viktig som karakterer og plott. Valget er nesten umulig, for jeg leste fryktelig mange morsomme bøker i fjor. Men jeg går for Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm, en fornøyelig parodi på klassiske engelske landsbyromaner. Boken hadde mange gode vitser, fjollete karakterer og en uimotståelig sprudlende tone, og sjarmerte lesesirkelen i senk. LOL!

Årets YOLO

Eller You Only Live Once. Jeg leser veldig mange bøker som handler om meningen med livet, og hvis de ikke gjør det, bruker jeg det imot dem. Av alle bøker som satte tingene litt mer i perspektiv i fjor, synes jeg at Charles Dickens’ Store forventninger utmerket seg med et dramatisk plott, sentimentale erkjennelser og forsoninger på dødsleiet. Budskapet her må være å elske de som elskes bør før det er for sent, og aldri trekke konklusjoner om noe før alle relevante fakta er på bordet.

Årets WFT?!

De mest bortkastede 129 kronene jeg brukte i fjor, var på Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg syntes dette var tullete og overfladiske greier, og følte meg lurt etter å ha brukt altfor mange timer på å prøve å lese noe vettugt ut av diktsamlingen. Jeg ble imidlertid heftig motsagt i kommentarfeltet under innlegget, og lar tvilen komme Mortensen til gode. Jeg avbestiller derfor steintavlene jeg skulle bruke til å overlevere min knusende dom til fremtidige generasjoner.

Årets hjerte/smerte

En diktsamling som derimot leverte så det holdt, var Margaret Atwoods Power Politics. Jeg leste samlingen ca ti ganger i fjor, og synes at den er temmelig fantastisk. Atwood skriver så nydelige og fæle dikt om bittersøt kjærlighet at jeg elsker kniven hun gjennomborer hjertet mitt med. Jeg har allerede utropt «I lust for the enjoyment of your person» fra M.G. Lewis The Monk til fjorårets beste linje i et annet innlegg. Egentlig er den bare på andreplass, etter Atwoods beste: «Your mouth is nothingness, where it touches me I vanish». Årets høydepunkt.

Årets quotelicious

Et av de andre høydepunktene i 2012 kom da jeg endelig fikk somlet meg til å lese Matias Faldbakkens debutroman The Cocka Hola Company. Grisete og elegant, pinlig morsom og intelligent – jeg har aldri lest med større entusiasme. Alle gode sitater er markert med blyantstrek i margen, og det er knapt en side uten. Jeg klør etter å lese de to andre bøkene i hans skandinaviske misantropi, men sparer på dem mens jeg venter optimistisk på at han skal utgi noe mer. Dessverre ser det foreløpig ut til at norsk litteratur trenger Matias Faldbakken mer enn Matias Faldbakken trenger norsk litteratur.

Årets nerdepris

Det er ikke alle bøker forunt å tilfredsstille nerden i meg, så når det skjer blir jeg desto mer glad. Det var to bøker som ga fullt utslag på nerdeskalaen i fjor, delt førsteplass her altså, og det var Aslak Nores En norsk spion og Jeffrey Eugenides’ The Marriage Plot. En norsk spion fordi den – til tross for sitt rykte som spionroman – egentlig er en slags googleroman som lærte meg alt jeg ellers trenger google for å finne ut av. Dermed beviste den også det som alle litteraturnerder innerst inne vet, nemlig at bøker fremdeles er mye kulere enn internett. The Marriage Plot fordi den handler om dekonstruksjonen, inneholder en klasseromsdiskusjon om hvem som er best – Culler eller Derrida? – og hovedpersonen faktisk er på et seminar med Gilbert og Gubar! Herregud, så fantastisk! Nerdepoeng fra meg.  

Årets 1001-bok

Siden jeg er både lesesirkelgeneral for lesesirkelen 1001 bøker og klarte å lese ikke mindre enn 16 – seksten! – 1001-bøker i fjor, må jeg nesten kåre den beste av dem her. Jeg likte nesten alle, og halvparten av dem kunne ha oppnådd favorittstatus i et leseår med mindre konkurranse. Den jeg likte aller best av de 16 var Jennifer Egans Bølle på døra, som jeg leste før den hadde fått plass på 1001-listen. Dette sier jeg aldri, men akkurat den boken skulle jeg gjerne ha skrevet selv.

Og med de ordene setter jeg endelig punktum for leseåret 2012. Måtte jeg lese like mange gode bøker i 2013. En oversikt over andre bokbloggere som har ferdigstilt bokregnskapet for 2012 finner du hos Knirk.

Sist, men ikke minst, og noen uker på etterskudd: Godt nyttår til dere alle!

Cold Comfort Farm

Flora Poste blir foreldreløs i en alder av nitten år. Foreldrene etterlater henne en beskjeden inntekt, og en solid utdannelse hun ikke kan bruke til å skaffe seg arbeid. For å slippe å lære seg å arbeide, bestemmer hun seg ubekymret for at hun heller skal snylte på en eller annen slektning til tiden er moden for å gifte seg. Valget faller på Starkadder-slekten i Sussex, som bor på den falleferdige gården Cold Comfort Farm i Howling. Flora Poste kan som sagt ikke arbeide for føden, så til gjengjeld har hun tenkt å rydde opp i slektningenes liv. Det antar hun nemlig at de har god bruk for. Hun ankommer den trasige gården en sen vinterkveld, og oppdager at oppgaven er mye mer omfattende enn antatt. Cold Comfort råtner under mangel på vedlikehold og vask, og Starkadderne er en utrivelig gjeng lurvete, uhøflige og fiendtlige mennesker tvunget til å bli boende på gården av Aunt Ada Doom – en herskesyk mater familias som har bestemt seg for at livet hennes ble ødelagt den dagen hun «saw something nasty in the woodshed» da hun var liten. Men ingen oppgave er for vanskelig for den handlekraftige Flora Poste.

Stella Gibbons’ gjennomført komiske roman Cold Comfort Farm fra 1932 er en herlig parodi på noen av Englands mest verdsatte og respekterte romaner lagt til den engelske landsbygden. En av forfatterne, Mary Webb, kjenner jeg ikke til, men det er en enkel sak å kjenne igjen referansene til tungvekterne Jane Austen, Thomas Hardy og D. H. Lawrence. Men også high brow-kulturen generelt, inkludert forfattere, intellektuelle og kunstnere får så hatten passer i denne herlige parodien.

I forordet til boken harselerer Gibbons med hva hun som skjønnlitterær forfatter må gjøre for å skrive litteratur og få positive anmeldelser: «to write as though I were not quite sure about what I meant but was jolly well going to say something all the same in sentences as long as possible.» Hun har til og med forenklet anmeldernes oppgave ved å markere med én til tre stjerner hvilke passasjer hun mener er spesielt vellykkede. Allerede i romanens første linjer etablerer Gibbons det som sannsynligvis utgjør Cold Comforts Farms grunnleggende inspirasjonskilde: Jane Austens Emma.

Likhetene mellom Flora Poste og Emma Woodhouse er åpenbare. Begge er i overkant selvsikre unge damer; elegante, snusfornuftige og optimistiske, med en hang til å blande seg inn i folks skjebner, brennsikre på at de alltid vet best. Men der Austens Emma har en lekse å lære og må finne seg i en skikkelig smekk på lanken, seiler Flora gjennom den ene seieren etter den andre. Det virker nærmest som om Floras medkarakterer skapes gjennom hennes fordommer, uansett hvor drøye antakelser hun gjør på forhånd. Hun klarer å gjette seg til at hun har slektninger ved navn Seth, Reuben og Amos før hun har satt sine bein på gården, og har i tillegg gjettet seg frem til hvilke personligheter (og problemer) de har. Og i motsetning til Emma Woodhouse treffer hun blink hver gang hun forsøker å rydde opp for de forvillede slektningene. Dermed spiller Gibbons på leserens forventning om at Floras innblandning må få uheldige konsekvenser for henne til slutt, og tar oss ved nesen.

Gibbons har også latt seg inspirere av Jane Austens stil. Den ironiske distansen, vektleggingen av gode manerer, sleivsparkene til en romantisering av livet og kjærligheten – og ikke minst stemningen; Austens varemerker gjennomsyrer romanen. Men i beste fall er dette snakk om Austen på anabole steroider, siden Gibbons parodierer det samme som Austen samtidig som hun parodierer Austen selv ved å la alt gå helt av skaftet. Austen-parallellen er imidlertid svært viktig for resten av Gibbons’ parodier, for det hun gjør er å flytte skjebnetunge, dramatiske og humørsyke karakterer typiske for romaner av Thomas Hardy og D. H. Lawrence inn i et Austen-aktig univers. Kollisjonen er et faktum, og det er ustyrtelig morsomt.

Thomas Hardy er kjent for sine dystre beskrivelser av noe depressive karakterer med labre fremtidsutsikter i skitne, landlige omgivelser. D. H. Lawrences karakterer har intense sjelekvaler og et uavklart forhold til kjønnsdrift og samfunn. Hele Starkadder-slekten kan plasseres innenfor denne kategorien; fra rundbrenneren Seth, som lusker rundt som en kåt hankatt og noe ufrivillig setter unger på kvinnene i nabolaget hver sommer, til moren Judith, som nærmest er forelsket i sønnen og tilbringer dagene i badekåpen og dyp sorg på et soverom tapetsert med hundrevis av bilder av Seth. Hos Hardy og Lawrence ville underteksten ha vært samfunnskritisk, misantropisk og desillusjonert. I Gibbons’ lystige og overfladiske verden er det eneste som trengs litt ryddehjelp fra en snusfornuftig tenåring, og vips så er alle problemer borte.

Det beste eksempelet på kollisjonen er nok Floras middelaldrende fetter Amos. Han er fanatisk religiøs, og kan ikke åpne munnen uten å dømme noen til evig fortapelse – og det er alltid like malplassert. Første gang Amos snakker i romanen, er ved frokostbordet:

«Suddenly Amos, looking up from his food, asked abruptly: ‘Where’s Elfine?’ ‘She is not up yet. I did not wake her. She hinders more than she helps o’ mornings,’ replied Judith. Amos grunted. ‘’Tes a godless habit to lie abed of a working day, and the reeking red pits of the Lord’s eternal wrathy fires lie in wait for them as do so.”

Det hører selvsagt med til historien at Amos ikke er særlig opptatt av at datteren Elfine reker rundt som en annen alv i området om nettene, og ubeskjedent sniker på vinduene til en gutt hun er forelsket i.

Den dypt religiøse karakteren dukker opp i den engelske landsbyromanen med jevne mellomrom, og forårsaker med sin overdrevne moral som regel stor skade på seg selv og andre. Hos Gibbons er han gjennomført komisk, siden advarslene hans om helvetes evige ild smyges inn i helt hverdagslige og uvesentlige sammenhenger, og det finnes ikke noe skille mellom små og store synder.

Men han møter sin overkvinne i Flora Poste, som ikke lar seg affisere av Amos’ dommedagsprekener. Scenen hvor Flora skal være med Amos til byen for å høre ham preke i menigheten sin og de skal til å ta plass i vognen, er et godt eksempel på hvordan Gibbons lar karakterenes vidt forskjellige tilnærming til livet undergrave hverandre:

«‘Git up,’ said Amos to Flora. ‘Is there a rug?’ she asked, hanging fire. ‘Nay. The sins burnin’ in yer marrow will keep yer warm.’ But Flora thought otherwise, and darting into the kitchen, she returned with her leather coat, in the lining of which she had been mending a tiny tear.”

Denne vekslingen mellom Amos’ skjebnetunge fanatisme og Floras liketil og praktiske innstilling gjør det umulig å ta noen av dem på alvor. Amos tenker på helvete, Flora på å holde klærne sine i orden. Slike kontraster er med på å skape utallige morsomme situasjoner i boken.

Selve handlingen og fremdriften av plottet er underordnet Gibbons’ intertekstuelle spill med andres tekster, og metaperspektivet på litterær/kunstnerisk fremstilling av virkeligheten. Gibbons’ mest vellykkede grep er at hun setter ulike skjønnlitterære typer opp mot hverandre, og lar begge kollapse i sin egen latterlighet, som i eksempelet over. Hun gjør oss hele tiden oppmerksom på at det er en urealistisk og overfladisk roman vi leser, og heltinnen selv understreker gjentatte ganger fiksjonen ved stadig å sammenlikne sin virkelighet med den tradisjonelle kunstneriske fremstillingen av virkeligheten, for så – ironisk nok – å oppdage at hennes egen fiksjonelle virkelighet er det leseren vil oppfatte som totalt urealistisk.

«She had a lively acquaintance with confinements [barsel] through the works of women novelists, especially those of the unmarried ones. Their descriptions of what was coming to their less fortunate married sisters usually ran to four or five pages of close print, or eight or nine pages of staccato lines containing seven words, and a great many dots arranged in threes.”

Dermed harselerer Gibbons’ også med kunsten og litteraturen generelt. En av karakterene, Mr Mybug, er i Howling for å skrive biografien om Branwell Brontë. Han er overbevist om at søstrene Brontë har stjålet brorens tekster for å finansiere sitt ukontrollerte alkoholmisbruk, siden det er umulig å forestille seg at en kvinne kan ha skrevet Wuthering Heights. Denne konspirasjonsteorien åpner for en vidunderlig avsløring av den tradisjonelle mannssjåvinistiske litteraten, som tilpasser virkeligheten ut fra sitt eget ego og dikter opp de mest usannsynlige forklaringer for å rettferdiggjøre egne fordommer.

Det absolutte høydepunktet var for min del Gibbons’ latterliggjøring av kulturen Mr Mybug og hans like springer ut fra, nemlig kunstverdenens merkverdige smak og snobberi. Flora minnes en kinoforestilling av en kunstfilm hun en gang så, og avsløringen av både publikum og filmen er tatt på kornet med lattervekkende presisjon:

«That audience had run to beards and magenta shirts and original ways of arranging its neckwear; and not content with the ravages produced in its over-excitable nervous system by the remorseless workings of its critical intelligence, it had sat through a film of Japanese life called ‘Yes’, made by a Norwegian film company in 1915 with Japanese actors, which lasted an hour and three-quarters and contained twelve close-ups of water-lilies lying perfectly still on a scummy pond and four suicides, all done extremely slowly.

All round her (Flora pensively recalled) people were muttering how lovely were its rhythmic patterns and what an exciting quality it had and how abstract was its formal decorative shaping.”

Bedre kan det ikke sies. Flora sper på med tanker om at det å betrakte Starkadderne sammen gir henne følelsen av å se på en tysk kunstfilm av det lite lystige slaget, og sier dermed en god del om både tysk kunstfilm og Starkaddernes outrerte livsinnstilling.

For meg var Cold Comfort Farm en gjennomført festlig roman, og en av ytterst få bøker jeg garantert kommer til å lese igjen. Hvis jeg skal innvende noe mot Gibbons verk, er det at hun gjør det litt for enkelt for seg selv på slutten. I den grad man kan snakke om eksistensen av en plottmessig (i motsetning til en sterk språklig) drivkraft i teksten, er det hva Aunt Ada Doom egentlig så den dagen i vedskjulet; hva Adam gjorde mot Floras far Robert for mange år siden; hvorfor Adam er så knyttet til Elfine og hvilke rettigheter Judith mener at Cold Comfort skylder Flora. Disse spørsmålene dukker stadig opp i romanen, men Gibbons snyter leseren for svarene. Jeg tipper at dette er Gibbons måte å leke med leserens forventninger på, men synes ikke det er spesielt vellykket. Tvert imot virker det som om hun ikke tok seg bryet med å utvikle plottet helt, og jeg tror romanen ville blitt bedre av noen saftige avsløringer mot slutten.

Cold Comfort Farm er imidlertid en konsept- og språkdrevet roman, og tåler derfor et noe lunkent plott. Ifølge Sunday Times er boken «probably the funniest book ever written.” Det kan jeg ikke uttale meg om, men jeg skriver gladelig under på at dette er den morsomste boken jeg har lest. Anbefales på det sterkeste!

Lesesirkel februar: Cold Comfort Farm

Da Stella Gibbons’ Cold Cormfort Farm (1932) ble valgt som lesesirkelbok i høst, tror jeg ikke det var noen av deltakerne som hadde hørt om verken forfatter eller bok før. Basert på spredte kommentarer etter hvert som folk har lest boken ferdig, har jeg likevel inntrykk av at den har vært en kjempesuksess hos de fleste. Boken gikk i alle fall rett hjem hos meg, og nå er jeg virkelig spent på om det er noen som er mer lunken eller direkte negativ til den. For en gangs skyld klarte jeg å lese ut boken tidsnok (hurra!) til bloggdato, og legger ut mitt innlegg om Flora Poste og Starkadder-slekten senere i dag. Totalt skal vi være ca tretten som blogger om boken i dag, og de ivrigste har allerede lagt ut sine innlegg.

Jeg oppfordrer alle deltakere til å legge igjen lenke til innlegget deres i kommentarfeltet under, slik at alle lenkene er samlet på ett sted og er enkle å finne. Dere som ikke har blogg kan bruke dette kommentarfeltet til å diskutere boken, og det kan selvfølgelig alle andre som har lest boken på et eller annet tidspunkt også gjøre. Her er noen spørsmål dere kan svare på (eller overse):

  • Likte du boken?
  • Hvilken karakter likte du best?
  • Hva synes du om språket?
  • Var boken underholdende, eller tung å komme gjennom?
  • Kunne du tenke deg å lese mer av Stella Gibbons?

I morgen trekker jeg en vinner blant de som deltok i lesesirkelen i dag. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest. Kriteriene for å være med i trekningen er at dere har lest boken og skriver om den i dag – enten på egen blogg eller i kommentarfeltet under.

Nå ser jeg frem til å høre hva dere synes om Cold Comfort Farm.

Ha en flott lesesirkelsøndag!