Cold Comfort Farm

Flora Poste blir foreldreløs i en alder av nitten år. Foreldrene etterlater henne en beskjeden inntekt, og en solid utdannelse hun ikke kan bruke til å skaffe seg arbeid. For å slippe å lære seg å arbeide, bestemmer hun seg ubekymret for at hun heller skal snylte på en eller annen slektning til tiden er moden for å gifte seg. Valget faller på Starkadder-slekten i Sussex, som bor på den falleferdige gården Cold Comfort Farm i Howling. Flora Poste kan som sagt ikke arbeide for føden, så til gjengjeld har hun tenkt å rydde opp i slektningenes liv. Det antar hun nemlig at de har god bruk for. Hun ankommer den trasige gården en sen vinterkveld, og oppdager at oppgaven er mye mer omfattende enn antatt. Cold Comfort råtner under mangel på vedlikehold og vask, og Starkadderne er en utrivelig gjeng lurvete, uhøflige og fiendtlige mennesker tvunget til å bli boende på gården av Aunt Ada Doom – en herskesyk mater familias som har bestemt seg for at livet hennes ble ødelagt den dagen hun «saw something nasty in the woodshed» da hun var liten. Men ingen oppgave er for vanskelig for den handlekraftige Flora Poste.

Stella Gibbons’ gjennomført komiske roman Cold Comfort Farm fra 1932 er en herlig parodi på noen av Englands mest verdsatte og respekterte romaner lagt til den engelske landsbygden. En av forfatterne, Mary Webb, kjenner jeg ikke til, men det er en enkel sak å kjenne igjen referansene til tungvekterne Jane Austen, Thomas Hardy og D. H. Lawrence. Men også high brow-kulturen generelt, inkludert forfattere, intellektuelle og kunstnere får så hatten passer i denne herlige parodien.

I forordet til boken harselerer Gibbons med hva hun som skjønnlitterær forfatter må gjøre for å skrive litteratur og få positive anmeldelser: «to write as though I were not quite sure about what I meant but was jolly well going to say something all the same in sentences as long as possible.» Hun har til og med forenklet anmeldernes oppgave ved å markere med én til tre stjerner hvilke passasjer hun mener er spesielt vellykkede. Allerede i romanens første linjer etablerer Gibbons det som sannsynligvis utgjør Cold Comforts Farms grunnleggende inspirasjonskilde: Jane Austens Emma.

Likhetene mellom Flora Poste og Emma Woodhouse er åpenbare. Begge er i overkant selvsikre unge damer; elegante, snusfornuftige og optimistiske, med en hang til å blande seg inn i folks skjebner, brennsikre på at de alltid vet best. Men der Austens Emma har en lekse å lære og må finne seg i en skikkelig smekk på lanken, seiler Flora gjennom den ene seieren etter den andre. Det virker nærmest som om Floras medkarakterer skapes gjennom hennes fordommer, uansett hvor drøye antakelser hun gjør på forhånd. Hun klarer å gjette seg til at hun har slektninger ved navn Seth, Reuben og Amos før hun har satt sine bein på gården, og har i tillegg gjettet seg frem til hvilke personligheter (og problemer) de har. Og i motsetning til Emma Woodhouse treffer hun blink hver gang hun forsøker å rydde opp for de forvillede slektningene. Dermed spiller Gibbons på leserens forventning om at Floras innblandning må få uheldige konsekvenser for henne til slutt, og tar oss ved nesen.

Gibbons har også latt seg inspirere av Jane Austens stil. Den ironiske distansen, vektleggingen av gode manerer, sleivsparkene til en romantisering av livet og kjærligheten – og ikke minst stemningen; Austens varemerker gjennomsyrer romanen. Men i beste fall er dette snakk om Austen på anabole steroider, siden Gibbons parodierer det samme som Austen samtidig som hun parodierer Austen selv ved å la alt gå helt av skaftet. Austen-parallellen er imidlertid svært viktig for resten av Gibbons’ parodier, for det hun gjør er å flytte skjebnetunge, dramatiske og humørsyke karakterer typiske for romaner av Thomas Hardy og D. H. Lawrence inn i et Austen-aktig univers. Kollisjonen er et faktum, og det er ustyrtelig morsomt.

Thomas Hardy er kjent for sine dystre beskrivelser av noe depressive karakterer med labre fremtidsutsikter i skitne, landlige omgivelser. D. H. Lawrences karakterer har intense sjelekvaler og et uavklart forhold til kjønnsdrift og samfunn. Hele Starkadder-slekten kan plasseres innenfor denne kategorien; fra rundbrenneren Seth, som lusker rundt som en kåt hankatt og noe ufrivillig setter unger på kvinnene i nabolaget hver sommer, til moren Judith, som nærmest er forelsket i sønnen og tilbringer dagene i badekåpen og dyp sorg på et soverom tapetsert med hundrevis av bilder av Seth. Hos Hardy og Lawrence ville underteksten ha vært samfunnskritisk, misantropisk og desillusjonert. I Gibbons’ lystige og overfladiske verden er det eneste som trengs litt ryddehjelp fra en snusfornuftig tenåring, og vips så er alle problemer borte.

Det beste eksempelet på kollisjonen er nok Floras middelaldrende fetter Amos. Han er fanatisk religiøs, og kan ikke åpne munnen uten å dømme noen til evig fortapelse – og det er alltid like malplassert. Første gang Amos snakker i romanen, er ved frokostbordet:

«Suddenly Amos, looking up from his food, asked abruptly: ‘Where’s Elfine?’ ‘She is not up yet. I did not wake her. She hinders more than she helps o’ mornings,’ replied Judith. Amos grunted. ‘’Tes a godless habit to lie abed of a working day, and the reeking red pits of the Lord’s eternal wrathy fires lie in wait for them as do so.”

Det hører selvsagt med til historien at Amos ikke er særlig opptatt av at datteren Elfine reker rundt som en annen alv i området om nettene, og ubeskjedent sniker på vinduene til en gutt hun er forelsket i.

Den dypt religiøse karakteren dukker opp i den engelske landsbyromanen med jevne mellomrom, og forårsaker med sin overdrevne moral som regel stor skade på seg selv og andre. Hos Gibbons er han gjennomført komisk, siden advarslene hans om helvetes evige ild smyges inn i helt hverdagslige og uvesentlige sammenhenger, og det finnes ikke noe skille mellom små og store synder.

Men han møter sin overkvinne i Flora Poste, som ikke lar seg affisere av Amos’ dommedagsprekener. Scenen hvor Flora skal være med Amos til byen for å høre ham preke i menigheten sin og de skal til å ta plass i vognen, er et godt eksempel på hvordan Gibbons lar karakterenes vidt forskjellige tilnærming til livet undergrave hverandre:

«‘Git up,’ said Amos to Flora. ‘Is there a rug?’ she asked, hanging fire. ‘Nay. The sins burnin’ in yer marrow will keep yer warm.’ But Flora thought otherwise, and darting into the kitchen, she returned with her leather coat, in the lining of which she had been mending a tiny tear.”

Denne vekslingen mellom Amos’ skjebnetunge fanatisme og Floras liketil og praktiske innstilling gjør det umulig å ta noen av dem på alvor. Amos tenker på helvete, Flora på å holde klærne sine i orden. Slike kontraster er med på å skape utallige morsomme situasjoner i boken.

Selve handlingen og fremdriften av plottet er underordnet Gibbons’ intertekstuelle spill med andres tekster, og metaperspektivet på litterær/kunstnerisk fremstilling av virkeligheten. Gibbons’ mest vellykkede grep er at hun setter ulike skjønnlitterære typer opp mot hverandre, og lar begge kollapse i sin egen latterlighet, som i eksempelet over. Hun gjør oss hele tiden oppmerksom på at det er en urealistisk og overfladisk roman vi leser, og heltinnen selv understreker gjentatte ganger fiksjonen ved stadig å sammenlikne sin virkelighet med den tradisjonelle kunstneriske fremstillingen av virkeligheten, for så – ironisk nok – å oppdage at hennes egen fiksjonelle virkelighet er det leseren vil oppfatte som totalt urealistisk.

«She had a lively acquaintance with confinements [barsel] through the works of women novelists, especially those of the unmarried ones. Their descriptions of what was coming to their less fortunate married sisters usually ran to four or five pages of close print, or eight or nine pages of staccato lines containing seven words, and a great many dots arranged in threes.”

Dermed harselerer Gibbons’ også med kunsten og litteraturen generelt. En av karakterene, Mr Mybug, er i Howling for å skrive biografien om Branwell Brontë. Han er overbevist om at søstrene Brontë har stjålet brorens tekster for å finansiere sitt ukontrollerte alkoholmisbruk, siden det er umulig å forestille seg at en kvinne kan ha skrevet Wuthering Heights. Denne konspirasjonsteorien åpner for en vidunderlig avsløring av den tradisjonelle mannssjåvinistiske litteraten, som tilpasser virkeligheten ut fra sitt eget ego og dikter opp de mest usannsynlige forklaringer for å rettferdiggjøre egne fordommer.

Det absolutte høydepunktet var for min del Gibbons’ latterliggjøring av kulturen Mr Mybug og hans like springer ut fra, nemlig kunstverdenens merkverdige smak og snobberi. Flora minnes en kinoforestilling av en kunstfilm hun en gang så, og avsløringen av både publikum og filmen er tatt på kornet med lattervekkende presisjon:

«That audience had run to beards and magenta shirts and original ways of arranging its neckwear; and not content with the ravages produced in its over-excitable nervous system by the remorseless workings of its critical intelligence, it had sat through a film of Japanese life called ‘Yes’, made by a Norwegian film company in 1915 with Japanese actors, which lasted an hour and three-quarters and contained twelve close-ups of water-lilies lying perfectly still on a scummy pond and four suicides, all done extremely slowly.

All round her (Flora pensively recalled) people were muttering how lovely were its rhythmic patterns and what an exciting quality it had and how abstract was its formal decorative shaping.”

Bedre kan det ikke sies. Flora sper på med tanker om at det å betrakte Starkadderne sammen gir henne følelsen av å se på en tysk kunstfilm av det lite lystige slaget, og sier dermed en god del om både tysk kunstfilm og Starkaddernes outrerte livsinnstilling.

For meg var Cold Comfort Farm en gjennomført festlig roman, og en av ytterst få bøker jeg garantert kommer til å lese igjen. Hvis jeg skal innvende noe mot Gibbons verk, er det at hun gjør det litt for enkelt for seg selv på slutten. I den grad man kan snakke om eksistensen av en plottmessig (i motsetning til en sterk språklig) drivkraft i teksten, er det hva Aunt Ada Doom egentlig så den dagen i vedskjulet; hva Adam gjorde mot Floras far Robert for mange år siden; hvorfor Adam er så knyttet til Elfine og hvilke rettigheter Judith mener at Cold Comfort skylder Flora. Disse spørsmålene dukker stadig opp i romanen, men Gibbons snyter leseren for svarene. Jeg tipper at dette er Gibbons måte å leke med leserens forventninger på, men synes ikke det er spesielt vellykket. Tvert imot virker det som om hun ikke tok seg bryet med å utvikle plottet helt, og jeg tror romanen ville blitt bedre av noen saftige avsløringer mot slutten.

Cold Comfort Farm er imidlertid en konsept- og språkdrevet roman, og tåler derfor et noe lunkent plott. Ifølge Sunday Times er boken «probably the funniest book ever written.” Det kan jeg ikke uttale meg om, men jeg skriver gladelig under på at dette er den morsomste boken jeg har lest. Anbefales på det sterkeste!

34 thoughts on “Cold Comfort Farm”

    1. Festlig er ordet, og tusen takk, Silje! Les den ved første anledning, jeg kan garantere at du ikke kommer til å angre. Gjennomført underholdende, og intelligent samtidig. Hva mer kan man ønske seg?🙂

  1. En utrolig bra anmeldelse som setter lys på de tingene også jeg synes om boken, og irriterer meg over. Dette var en utrolig morsom bok🙂
    Men, det irriterte meg at vi ikke får svar på spørsmålene som forfølger oss omtrent fra Flora setter sitt bein på gården. Også samtalen mellom Flora og Aunt Ada på slutten av boken burde vært med.Men det kan godt være at begge deler blir småting i forhold til den oppryddingen Flora gjør på gården🙂

    1. Tusen takk! Morsom var den, og jeg kom akkurat på en interessant tanke om de uoppklarte delene: Er det ikke nettopp i irritasjonen over alt det som ikke «ryddes opp» i av Gibbons at man kan innse at man i likhet med Flora (og Austen) har behov for ryddighet?

      Men det er også meget mulig at jeg er blitt fullstendig paranoid i skattejakten over alle potensielle betydninger i teksten. Fort gjort:-)

  2. Se der ja. Så hadde vi lest samme boka likevel -)
    Kinoscenen var forresten en av de morsomste i hele boka, og jeg skal sporenstreks øve på enda lenger setninger, man må jo trene ifall ånden kommer over en og man vil skrive annet en revolverinnlegg.

    Ellers er det jeg likte aller best all dobbelheten. Romanen som parodierer parodien. Romanuniverser som kolliderer – og jeg synes bokpremien denne måneden burde gå til den som finner ut hva Ada så i vedskjulet. Noen må vel ha fasiten?. Skjønte vel at jeg burde ventet til du var ferdig med å skrive slik at jeg kunne husket det med de 3 stjernene, det var nesten like godt som omtalen din – og et spark til alle høypåpæra anmeldere!
    – og var det ikke merkelig hvor sexgal denne mybug var?

    Fandenivolsk bra omtale!
    (begynner å slippe opp for adjektiv)

    1. Jammen hadde vi ikke det! Alle innleggene rundtomkring er en opptur, jeg håper resten av gjengen får ut fingeren snart slik at vi riktig kan velte oss i detaljene. Kinoscenen var prisvinnende, toppet av «Dr. Livingstone, I presume?»-kommentaren. Hjernen går ut av orbit i forsøket på å ta alle lagene i det hun skriver. Hvilket talent! Jeg er bare lei meg for at ikke jeg kom henne i forkjøpet og skrev boken selv.

      Ada og vedskjulet… Er det her vi er nødt til å innse at ikke alle romaner går opp til slutt? Neppe. Vi får heller vente på fasiten av noen som var mindre opptatt av meta og inter, og er like fornuftig klarsynte som Flora. Takk for komplimentet, som du lykkes med å gjøre like innfløkt og elegant som romanen (er det bare meg eller blir vi stadig bedre? Utgivelse i skinnbind kommer stadig nærmere). Spar på adjektivene til Hugo, jeg sier det bare en (to) gang(er)!

      1. Genial idé, Monika! Men Adam må være innblandet, han også, for det var noe styr mellom ham og Robert Poste. Jeg må fundere litt på dette mens jeg besvarer de andre kommentarene, til jeg kommer til Ingalills reaksjon på forslaget.

      2. Prøvde å plassere dette under Monika, men fant ikke noe svarknapp.
        Geita + faren + vedskjulet = genialt.
        , og innlysende det mer jeg tenker på det.
        Godt detektivarbeid -))

      3. Ok, nå har jeg fundert og kommet frem til følgende problem: Robert Postes alder. Han var sannsynligvis for ung til å kunne ha satt skrekken i Aunt Ada Doom i vedskjulet. Adam, derimot, utgamle mannen… Griseri med geit i vedskjulet, lille Aunt Ada (som ennå ikke er verken Aunt eller Doom), tar ham på fersken, men han fortsetter (ja, nå har jeg det!) med griseriet til Robert Poste tar ham på fersken mange år senere. Vi vet ikke om geita overlevde, men vi vet at Cold Comfort skylder Robert Poste for det skrekkelige synet, som førte til at han måtte gi seg idretten i vold for fortrengningens skyld. Men vent: Var det Ada eller Fig som var opprinnelig Starkadder? Hva om Ada så noe i et helt annet vedskjul, på en helt annen gård? Jeez, så sabla vanskelig dette skulle være, da! (Mr Mybug kunne helt sikkert ha løst dette for oss, med fallossymboler og alt.)

      4. haha, at adam skulle bedrive geitegriseri i vedskjulet over generasjoner er hysterisk morsomt og det er sannelig bra han og kuene flyttet med Elfine – før Flora fant ut av det.
        LItt synd deriomt at det fine regnestykke faller sammen pga noe så ubetydelig som tidsperspektivet – de hadde jo tross alt videophones og taxifly, meget mulig at tiden stod (står) stille i skjulet.

        Noe annet: Jeg fikk veldig lyst til å lese noe av Mary Webb
        , hun må ha vært tragisk -)

      5. Flora ville ha ryddet opp i det også ved å finne Adam en lady friend (Mrs Murther?). Men kanskje var det for sent, jf. oppvaskbørsten (som han tok med i fjøset. Hmmm…). Kuene hadde mistet både bein og horn, og nå vet vi hvorfor (syfilis). Ser ut til at vi ikke trenger Mr Mybug likevel, gitt. Han har lært oss det viktigste; å tolke alt som noe det overhodet ikke likner på.

        Jeg googlet Mrs Webb og stemmer på Seven for a Secret, det høres passelig slarvete ut. Tenk at hun bodde i Weston-super-Mare! Gibbons-parodien lå i kortene, det sier jeg bare. Men tragisk er ordet, ja, stakkars menneske.

  3. Et helt praktfullt innlegg som gjør at man virkelig blir glad for å være i bloggverdenen. Masse informasjon og spennende dybdekunnskap! Tusen takk.
    Veldig interessant det du skriver om at Gibbons setter ulike skjønnlitterære typer opp mot hverandre, det hadde jeg ikke tenkt over selv, men ser det når du sier det. Elsker også det du skriver om Mybug som avsløres som den tradisjonelle mannssjåvinistiske litteraten, som tilpasser virkeligheten ut fra sitt eget ego og dikter opp de mest usannsynlige forklaringer for å rettferdiggjøre egne fordommer! Ha ha, det hadde han godt av!🙂

    Det er fascinerende å se hvor mange lag en bok kan ha, hvordan man kan plukke opp noen, men gå glipp av andre. Hvor mye forkunnskap skal den ideelle leseren ha? Personlig tror jeg at persongalleriet i denne boken vil sjarmere de fleste, det gjorde det iallefall for meg. Jeg fikk også med meg en del av parodiene, men ikke alle. Med all din kunnskap fikk du åpenbart med deg mange flere, og mange andre lag i tillegg, så da er sikkert CCF en fantastisk bok likevel, som kan fungere på mange forskjellige plan for forskjellige lesere. Boken mistet meg mot slutten, den ble for ‘fluffy’, kanskje fordi jeg ikke så alle disse tingene du kunne identifisere. Må tenke litt på det!
    Syns også at det var fascinerende det du sier om at boken tåler et lunkent plott fordi den er konsept og språkdrevet bok. Tror jeg må la den tanken modne litt også, men som jeg skrev i kommentarfeltet på min blogg, ser jeg jo at mangelen på plott ihvertfall rydder veien for det herlige persongalleriet. Og det ville jeg ikke ha vært foruten!

    Skrev ikke Austen også parodier over andre forfattere? Northanger Abbey? Drømmen min er å ha noen ledige år i livet mitt til å bare studere litteratur, og da står Austen høyt på listen!🙂 One day..

    1. Tusen takk for veldig fine ord, Clementine! Og ikke minst takk for så lang kommentar! Jeg tror vi blir litt slappe etter å ha skrevet innlegg i lesesirkelen, for det er vanskelig å få i gang en skikkelig diskusjon om boken etterpå. Så nå ble jeg glad!🙂

      Interessant det du sier om den ideelle leser og lag av betydning. Jeg tror det er vanskelig for en norsk leser i dag å være Stella Gibbons’ ideelle leser. Det er rett og slett for mye forkunnskap som skal til for å ta alt hun skriver om, og jeg tviler på at jeg fikk med meg halvparten av det hennes samtidige britiske lesere plukket opp. Men det er nettopp det som er så flott med boken, at man kan nyte humoren likevel. Det er vel og bra med mange lag, men enda bedre når boken faktisk også underholder på overflatenivå. Godt gjort!

      Da jeg studerte litteratur var britisk 1700- og 1800-tallslitteratur det jeg fordypet meg i, og jeg tar nok flere referanser fra den perioden enn en del andre lesere på grunn av det. Ikke minst er det kjekt å kunne en del om kultur og samfunnsliv fra den tiden. Min erfaring er at man aldri kan ha lest for mye når man leser smarte forfattere, for de er særdeles flinke til å snike inn referanser overalt. Jeg har merket meg det samme hos deg når du leser amerikansk litteratur.

      Man må vel bare innse, dessverre, at livet er altfor kort til å kunne ha den typen dybdekunnskap om flere nasjonallitteraturer… Men Austen står langt oppe på prioriteringslisten min også, for jeg har bare lest halvparten av bøkene hennes så langt. Jeg tror likevel ikke det er dumt å spare litt på henne, siden hun belønner en kunnskapsrik leser mer enn en uerfaren (og utålmodig) leser. Jo eldre, desto bedre. Og jo, hun parodierte selv, spesielt i Northanger Abbey, hvor det er Ann Radcliffe som får gjennomgå. Når jeg tenker meg om er det lesesirkelboken i november, så jeg tror Northanger Abbey må være et alternativ i lesesirkelen neste år. Da vil nettet snøre seg sammen på en helt annen måte for oss alle:-)

  4. Veldig bra lesing! Selv har jeg ikke kommet i gang med boka enda, skal starte nå i kveld, men gleder meg. Jeg merket meg allerede da jeg leste Westwood at dette er en forfatter jeg kommer til å like veldig godt.

    Jeg klarer uansett ikke å styre meg og leser alle innleggene om boka. Som du sier så er ikke plottet det viktigste og da gjør det strengt tatt ingenting om man leser litt om boka på forhånd:-)

    1. Ja, Karin, gled deg! Nå må jeg snufse litt mens det synker inn at du ikke kommer til å skrive om boken etterpå, det er triste greier. Samtidig må jeg juble over at du fortsatt tar turen innom bloggland og gir lyd fra deg!

      Jeg tror ikke det har versert noen store spoilere i dag annet enn mysteriet som ikke går opp, men der har vi nok bare spart deg for masse frustrasjon. Så kan du heller se om du klarer å løse mysteriet på egenhånd:-)

  5. Så super bra skrevet anmeldelse:) Storkoste meg å lese anmeldelsen din og er nesten glad jeg ikke har lest ut boken. Da kan jeg kose meg med den en stund til:)

  6. En kjempefin anmeldelse! Nå fikk jeg lyst til å lese boken, selv om jeg har sett filmen. Det er ikke ofte. Interessant hvordan hun parodierer Austen, som igjen parodierer andre, f. eks. Anne Radcliffe. Har aldri vært helt komfortabel med hvordan Emma slutter. Noen ganger føler jeg at jeg ikke har snøring på hvor jeg har Austen (oh dear, Tussi skriver enda en kommentar om Jane Austen!). Deilig at den lykkelige slutten kommer med bekreftelsen av Floras fordømmer, for en avveksling.

    1. Takk for det! Jeg vet ikke hvordan filmen er, men mye av poenget med boken er måten den er skrevet på. Siden plottet heller ikke er spesielt sterkt, tror jeg man kan få mye ut av boken selv om man kjenner karakterene og historien allerede. Anbefales! Jeg leste Emma for så mange år siden at jeg ikke husker slutten spesielt godt, og jeg var for ung til å kunne gjøre noen god vurdering av den. Austen er ikke enkel å få tak på, men det er en av grunnene til at jeg liker bøkene hennes så godt.

  7. Veldig enig i at man får mer ut av boken jo mer forkunnskap man har, det er jo det som er så utrolig morsomt med å fokusere på en spesiell type bøker også. Man forstår mye mer hva forfatteren har gjort. Kombinasjonen Radcliffe/Austen høres virkelig god ut! Gleder meg til det.

    Selv om jeg syns Cold Comfort Farm var sjeldent intelligent og vittig i første del av boken, opplevde jeg den likevel som du vet, til syvende og sist som veldig ujevn. For uten handling hviler jo boken som du sier på parodiene, karaktergalleriet og konseptet. Mot slutten syns jeg liksom at karaktergalleriet og humoren hadde utspilt sin rolle, alle poengene var på en måte levert, og boken endte med platte løsninger som jeg ikke syns var noe vittige (tante Ada drar til Paris med Vogue, Flora gifter seg med Charles) og ikke interessante heller, for det vekket ingen assosiasjoner for meg. Jeg syns bare det ble litt teit.
    Hadde jeg istedet kunnet forstå konseptet bedre, hatt som du sier footnotes, eller en critical edition, vurderinger av boken som jeg kunne ha satt meg inn i, hadde det virkelig løftet boken, for den “intellektuelle nyskjerrigheten” min hadde garantert blitt vekket, slik ditt innlegg gjorde🙂
    Da hadde jeg skjønt meningen bak de siste kapitlene som ikke funket for meg i det hele tatt. (Faktisk likte jeg veldig godt akkurat det at en del spørsmål forble ubesvart, som hva Ada Doom så i skjulet, -det var genuint komisk at vi aldri får vite det.)

    …igjen: derfor var det supert at du skrev et så grundig og akademisk innlegg, for jeg fikk både bedre forståelse for, og et mye, mye bedre inntrykk av boken! – – Tusen takk for god diskusjon🙂

    1. Jeg er enig i at boken var best i første del, mens slutten bar preg av at hun skulle komme i mål. Jeg mener at hun valgte litt for lettvinte løsninger ved å lene seg på konvensjoner som hun i første del parodierte. Samtidig er det forfriskende å lese bøker som faktisk er best mens man «leser seg inn» i boken, i motsetning til bøker som først blir gode mot slutten når man har kommet ordentlig inn i handlingen. Når det er sagt er det morsomt hvordan vi begge har innvendinger mot slutten, men ikke mot de samme tingene. Jeg er nok for nysgjerrig til å se det komiske i at jeg ikke får vite noe jeg brenner etter å få svar på:-)

      Selv takk for grundige kommentarer, Clementine, og et kritisk og godt innlegg om boken. Tanken bak lesesirkelen er jo at deltakerne får mer ut av bøker ved å kunne diskutere dem med andre lesere. Ellers leser vi bokbloggere ofte forskjellige bøker, eventuelt samme bøker på forskjellige tidspunkt, men for å kunne diskutere en bok med andre, er det en fordel å gjøre det før man har glemt for mange detaljer og inntrykk. Og det er altfor sjelden at bøker egentlig diskuteres i bokbloggland, det virker som om mange bare vil diskutere hvis de er enige. Flott at noen går mot strømmen, og jeg håper du har tid til å være med på flere bøker etter hvert!

      1. Jeg vil også krangle, ehh, diskutere mener jeg.
        , på tross av mine generelle enighet, dessverre er det eneste jeg kan komme opp med en svak misbehag angående critical editions. Jeg liker dem ikke! De ligger for sterke føringer der jeg foretrekker blanke ark, også kan man selvfølgelig hoppe over, men det er det ikke alle som gjør og så ender man opp med andres meninger om ei boka man kanskje ellers hadde ‘lest’ på en helt annen måte.
        – selv om man som regel er forutsigelig nok til å være enig.

        Aha, plutslig kjenner jeg en sterk helling mot det kunsteriske i å lese, ala de forfatterne som bare setter seg ned og lar ordene strømme ut – konta de som ser det som en jobb og vitenskap. Ordene som strømmer inn.
        MEN, (for man kan jo også krangle med seg selv), er det jo nyttig med all bakgrunnsinformasjonen slike editions gir, og jeg liker å lese etterpå – for sammenlikningen sin skyld – for å se om jeg er enig – eller helt på jordet – og lære noe nytt – om boka – og andres tankegang. De som ser alt det jeg gikk glipp av. Hmm, kanskje liker jeg critical editons likevel.
        Sånn går det når man krangler med seg selv.
        Tror jeg må tenke på det.

      2. Jeg har sjekket med mine critical editions, og de beste (de fra Norton) har alle lesningene og kontekstualiseringene plassert etter primærteksten. Da får du BÅDE blanke ark (=pose) OG muligheten til å utvide horisonten etterpå (=sekk), hvis du gidder. Med andre ord burde det gå helt fint så lenge du ikke begynner å lese slutten først, og det gjør du vel ikke? Kronologi muss sein.

        Kunstnerisk å lese… Den må jeg tenke mer på. Jeg tror jeg havner mer på kombinasjonen av vitenskap og underholdning. Jeg har sjelden sånne Gustav Klimt-øyeblikk når jeg leser, dessverre. Kanskje jeg leser feil bøker, rett og slett?

  8. Nå har jeg googlet Gustav Glimt?
    , og jeg er nok ikke så smart som jeg tror!

    Tanken, den idelle kunstneriske, var at ordene strømmer inn via lesing, for å strømme ut via tastaturet. Rene og ubesudlete. Vil nok være en fordel å lese bøker som ingen andre hverken har lest eller hørt om -)
    Uansett.
    Kronologi MUSS sein

  9. En super-bra anmeldelse, fyldig og beskrivende!
    Som du nevner, synes også jeg at det var irriterende med de uavklarte spørsmålene, men ellers en veldig bra bok som jeg er glad jeg har lest🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s