Stikkord: Jane Austen

Lesesirkel 1001 bøker – mai og juni

The Virgin SuicidesMai gikk veldig fort over, og til tross for iherdig lesing rakk jeg aldri å starte på lesesirkelboken min. Istedet har jeg hatt en Margaret Atwood- og Harry Potter-raptus, som endte med at jeg natt til mandag begikk forbrytelser mot litteraturen. Klokka tre på natta var jeg 350 sider inn i Harry Potter og Føniksordenen uten å være i nærheten av å kunne legge den fra meg for å sove. Så jeg bladde meg gjennom seks hundre sider for å finne ut hvordan det gikk til slutt. En uakseptabel ting å gjøre, selvfølgelig, men alternativet var å gå på jobb uten søvn og forgjeves spørre sjefen om ikke Harry Potter-lesing heretter kan inngå som en del av arbeidsoppgavene mine.

Jeg gremmes over den plutselige mangelen på impulskontroll. Nå har jeg brutt min minst tjue år gamle personlige rekord med å ikke sniklese slutten. Men de fire første Potter-bøkene har vært så enkle å legge fra seg og tidvis disiplinkrevende å fullføre, at jeg var uforberedt på at femteboka skulle være besettende allerede fra første kapittel. Ja, ja. Så snart jeg er ferdig med å lese alle de seks hundre sidene på den måten det er meningen at de skal leses, er jeg klar for to lesesirkelbøker på rappen.

Temaet for lesesirkelen i mai var å lese en 1001-bok skrevet av en nålevende amerikansk forfatter. Jeg skal lese Jomfrudød/The Virgin Suicides, debutromanen til Jeffrey Eugenides som utkom i 1993. Bokens første setning lover godt, om enn sterkt:

«Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord – det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese – visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep.»

Eugenides har skrevet tre bøker, og alle er på 1001-listen. Han vant Pulitzerprisen for andreboka Middlesex. The Marriage Plot leste jeg i 2012, og anbefaler den varmt til alle som har lurt på hvorfor litteraturvitere er så sære og kompliserte i smaken, og ikke leser underholdende bøker med plott istedet. Boken bør selvsagt også leses av litteraturvitere, enten de har sær og komplisert smak, eller ligger våken om natten og snikleser underholdende bøker med plott istedenfor Pulitzerprisvinnere.

Et annet tips er en annen Pulitzerprisvinner: Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad. Ellers har jeg ikke full kontroll på hvilke av 1001-forfatterne som er amerikanske og fremdeles lever, men her er noen av navnene: Siri Hustvedt, Paul Auster, Don DeLillo, Philip Roth, Nicole Krauss, Thomas Pynchon, Tom Wolfe, Bret Easton Ellis, Donna Tartt, Joan Didion, Toni Morrison, John Irving, Chad Harbach, Philipp Meyer, Lorrie Moore, Jonathan Safran Foer, Jonathan Franzen, Lydia Davis, Annie Proulx, Junot Díaz, Alice Walker og James Ellroy. Jeg har lest Donna Tartt og Nicole Krauss, men verken The Secret History eller The History of Love overbeviste meg. Andre har derimot elsket bøkene, så de er nok verdt et forsøk.

Hvis du allerede har lest din amerikaner i mai, kan du avlegge rapport i kommentarfeltet. Hvis ikke, kan du bli med meg på forsinket mailesing i juni, pluss/minus juniboken. Temaet for juni er å lese en 1001-bok utgitt på 1800-tallet. På listen min gjelder det alle bøker fra nr 77 Castle Rackrent av Maria Edgeworth til nr 265 Some Experiences of an Irish R.M. av Somerville and Ross. Min liste inneholder alle 1800-tallsbøkene som har vært innom 1001-redaksjonens lunefulle fokus, så slipper du å tenke på om bøkene pr i dag er innafor eller utafor.

1800-tallet er århundret jeg liker best både i og utenfor 1001-listen, og jeg har ikke klart å bestemme meg for hvilken bok jeg skal lese denne gangen. Det står mellom Elizabeth Gaskell og Anne Brontë, eventuelt å fullføre en av mine påbegynte; Jude the Obscure av Thomas Hardy eller Tolstojs Anna Karenina. Alt frister. Austens Mansfield Park frister spesielt, men det er den eneste uleste Austen-boka jeg har igjen. Runder jeg Austens romaner uten å være mentalt og emosjonelt forberedt, kan det fort utløse en prematur førtiårskrise. Sånt bør man helst legge til januar, når livet uansett er umulig å forholde seg til. Jeg ser det an og bestemmer meg etter Eugenides’ døde jomfruer.

Du kan melde deg på juniboken i kommentarfeltet, og lenke til innlegget ditt samme sted. God sommer så lenge!

Lesesirkelbok juni: Mansfield Park

Mansfield ParkI går fikk jeg mail fra Alyssa i Epic Reads. Hun skrev: «Hi Line, Epic Reads just posted a few awesome new videos. Some of the videos are explorations into themes from books (like how to be a princess). I thought your viewers would find it entertaining.» Hva sier dere, folkens? Er det stemning for mer prinsessestoff her på bloggen? Jeg er klar for å oppfylle de fleste ønsker, forutsatt at de er tilstrekkelig rosa og prinsessete for min smak.

Men apropos kongelige: Mailen minnet meg på at jeg har glemt å sette lesesirkelen i arbeid denne måneden. Jane Austen er dronningen av britisk litteratur, og i juni skal vi (evt dere) lese Mansfield Park. I fjor leste vi (dvs dere) Northanger Abbey i april, og den var blant de mest populære bøkene vi har hatt i lesesirkelen noensinne. Blodfansen har sørget for at det blir mer Austen allerede i januar 2015, når Persuasion er månedens lesesirkelbok. Jane Austen hadde alle sine seks romaner med i den første utgaven av 1001-listen. Mansfield Park er fremdeles med, sammen med Pride and Prejudice, Sense and Sensibility og Emma. Det kaller jeg girl power anno 1815.

Om Mansfield Park sier 1001-boken:

Mansfield Park er en av Austens mer nøkterne romaner. Den tar opp hennes typiske temaer: ekteskap, penger og skikker. Den forteller den velkjente historien om en ung kvinne, Fanny Price, og hennes jakt på den rette ektemannen. Fanny er den arketypiske fattige slektningen. Hun blir «reddet» fra sin store, fattige familie og oppdratt hjemme hos en tante på sir Thomas Bertrams herresete Mansfield Park. Fanny er i praksis foreldreløs og utenforstående. Hun blir vekselvis tolerert og utnyttet, og hun blir ydmyket på det verste av sin andre tante, den onde fru Norris. Med unntak av den varme, prinsippfaste Edmund er fetterne og kusinene grunne karakterer som forsøker å tiltrekke seg oppmerksomheten til besøkende fornemme folk, for eksempel den utsvevende familien Crawford, med katastrofale følger. Fanny legger derimot mer vekt på dyd enn på last, og hennes helstøpthet blir jevnt og sikkert avdekket, selv om leserne av og til har ment at den konvensjonelle kvinneligheten hennes har vært frastøtende.

Aner jeg en underliggende kjedsomhet hos tekstforfatteren? Beskrivelsen av boken mistet i alle fall meg allerede med ordet «nøktern». Betyr ikke «nøktern» det samme som «kjedelig»? Eller tar jeg feil? Men jeg våknet igjen av «frastøtende». Da begynner vi å snakke.

Pride and Prejudice er min favoritt av Austens romaner. Den er faktisk en av ytterst få bøker jeg har lest to ganger, og med enda større utbytte andre gang. Da var jeg litt mindre opptatt av å fantasere om Mr Darcy, og litt mer opptatt av Austens satiriske cleverness. Jeg har også lest Emma og Sense and Sensibility, med noe mindre utbytte. Om jeg får med meg Mansfield Park i juni, avhenger av været. Når varmen overstiger 25 grader, begynner hjernen min å smelte. Bøker leses ikke, det blir for krevende. Istedet snakker jeg med folk, som heldigvis er gjennomsnittlig mindre krevende å forholde seg til enn bøkene jeg vanligvis leser. Værmeldingen lover dårlig for Austen, med sol, sol, sol overalt i hovedstaden i uoverskuelig fremtid. Det ligger an til å bli en anti-intellektuell, uintelligent, ukulturell, men svært gøyal og sosial sommer.

For de av dere med temperaturfleksible hjerner, her er et utdrag fra åpningen av Mansfield Park:

Miss Maria Ward fra Huntingdon, bemidlet med bare syv tusen pund, hadde for tredve år siden greid å dåre sir Thomas Bertram til Mansfield Park i grevskapet Northampton, og derved fått rang av baronetts hustru, med all den komfort og anseelse som følger med en staselig bolig og høy inntekt. Hele Huntingdon falt i henrykkelse over det gode partiet, og selv hennes onkel, advokaten, anslo at hun manglet minst tre tusen pund på å ha noe rimelig krav på det. Hun hadde to søstre som kunne nyte godt av hennes opphøyelse, og de av deres bekjente som holdt miss Ward og miss Frances for å være minst like pene som Maria, nølte ikke med å spå at de også ville bli godt gift. Men det finnes visselig færre formuende menn i verden enn det finnes vakre kvinner som fortjener dem.

Akk, ja. Da er det jo godt at dagens vakre kvinner kan tjene sine egne formuer og vise fingeren til all verdens formuende menn med titler og staselige herregårder.

Den norske oversettelsen av romanen er det Merete Alfsen som står for. Alfsen har blant annet oversatt Virginia Woolf og Margaret Atwood, så hennes Austen-oversettelse burde være et relativt trygt valg for de som sliter med Austen på engelsk. Hvis de får tak i boken, da. Aschehoug er dessverre ganske usynkronisert med lesesirkelen min, og har en stygg tendens til å fjerne gode bøker fra markedet når behovet for dem er størst. Da blir det lett for lesere som ikke sliter med engelsken å alliere seg med Beelzebub = laste ned boken gratis til Kindle via Amazon. Når de heller kunne ha lest den prisbelønnede Merete Alfsens oversettelser av Tjenerinnens beretning og Mansfield Park. Not good.

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

God lesning!

Lesesirkel 1001 bøker: Northanger Abbey

northanger abbeyEtter nærmere to år med lesesirkel kom turen endelig til den fantastiske Jane Austen. Northanger Abbey (1818) var den første romanen Austen fullførte, men den ble ikke publisert før etter hennes død i 1817. Wikipedia sier følgende om handlingen i boken:

I Northanger Abbey følger leseren den 17 år gamle Catherine Morland og familievennene Mr. og Mrs. Allen til byen Bath i England. Catherine er i Bath for første gang, og gleder seg over å kunne besøke nye venner, blant andre Isabella Thorpe, og gå på ball. Catherine vekker interessen hos Isabellas bror, John Thorpe, og hos hennes egentlige kjærlighet i boken, Henry Tilney. Hun blir også venner med Eleanor Tilney, Henrys yngre søster. Henry fanger hennes oppmerksomhet med sitt syn på romaner og kunnskap om historie og verden. General Tilney (Henry og Eleanors far) inviterer Catherine på besøk til familiens eiendom, Northanger Abbey. Fordi Catherine har lest Ann Radcliffes gotiske roman The Mysteries of Udolpho, forventer hun at Northanger Abbey skal være et mørkt, gammelt sted fullt av gotisk skrekk og fantastiske mysterier.

De som slet seg gjennom hele eller deler av The Mysteries of Udolpho i lesesirkelen i november, får forhåpentligvis valuta for pengene når Austen gjør narr av Radcliffes gotiske überromantikk gjennom Catherine Morlands romantisering av verden. Jeg har hørt rykter om at Northanger Abbey dessuten sleivsparker nedlatende i retning av M.G. Lewis’ The Monk, som vi leste i desember. Det ser ut til at alle 1001-bøkene henger sammen, og at det går en rød tråd gjennom lesesirkelen.

Jeg har dessverre ikke hatt tid til å lese Northanger Abbey, og har ikke engang hatt tid til å begynne på den. Det er synd, for dette var en av bøkene i årets lesesirkel som jeg gledet meg aller, aller mest til å lese. Men april ble litt overveldende jobbmessig. Jeg har begynt å jobbe på kontor igjen noen dager i uken, og jeg sliter med å skulle prestere noe uten joggebukse. I tillegg har det ene konsulentoppdraget avløst det andre, så all min lesetid har gått med til å vurdere manus. I mai må jeg finne en bedre måte å kombinere mine forpliktelser overfor lesesirkelen med mine forpliktelser overfor den norske litteraturens fremtid.

Hvis jeg får tid i morgen, skal jeg likevel prøve å skrive et lite innlegg om Jane Austen på generelt grunnlag. Jeg har skrevet skandaløst lite om Austen i mine tre år som bokblogger, og nå må jeg skjerpe meg. Uansett gleder jeg meg til å lese alle innleggene om Northanger Abbey, sukke av misunnelse over at dere fikk lest boken og ikke jeg, og fryde meg over at Jane Austen legger beslag på masse velfortjent oppmerksomhet i Blogglandia.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, slik at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir. Hvis du ikke allerede har stemt på hvilken bok du vil at lesesirkelen skal lese neste år, kan du gjøre det til høyre på bloggen.

God helg så lenge!

Lesesirkel november: The Mysteries of Udolpho

Etter tre Nobelprisvinnere på rad i lesesirkelen var det på tide å bytte ut kvalitetslitteraturen fra det tjuende århundre med den mer cheesy litteraturen fra slutten av 1700-tallet. Først Ann Radcliffes The Mysteries of Udolpho nå i dag, deretter M.G. Lewis’ The Monk i romjulen. Jeg har i skrivende stund bare lest 50 sider Radcliffe, men ser at den er omtrent like klisjéfylt som den er lang og at Radcliffe har en stor forkjærlighet for romantiske landskap og prektige mennesker. På baksiden av min utgave av boken hevdes det at The Mysteries of Udolpho inspirerte blant annet Edgar Allan Poe og Marquis de Sade. Ca 50 sider ut i boken virker det som en latterlig påstand, med mindre all nattergalsangen ga dem en uimotståelig trang til å skrive om vold. Men jeg er åpen for at Radcliffe har flere talenter enn å skrive ufrivillig komisk (og vakkert), så jeg leser videre.

Jeg er alltid spent på hva dere andre i lesesirkelen mener om bøkene vi leser, men jeg har aldri vært så spent som nå. Hvis en av dere har klart å lese hele boken – noe jeg ikke får meg til å tro – så lover jeg å knele dypt i beundring foran deg neste gang vi møtes. And I will come bearing gifts.

Elida kastet inn håndkleet etter 100 sider, og som hun sa det: Det er ikke rart at Jane Austens Catherine Morland fikk tid til å lese denne boken, for hun hadde jo ikke noe annet å gjøre. Jeg synes for øvrig det er interessant at Austens debutroman Northanger Abbey er en slags parodi på The Mysteries of Udolpho, for jeg vedder på at Austen tenkte: «Ærlig talt. Det der klarer jeg mye bedre!» og så skrev hun seg inn i litteraturhistorien. Nå har ikke jeg lest Northanger Abbey ennå – og strengt ikke The Mysteries of Udolpho heller – men jeg tror det er en god grunn til at alle har hørt om Jane Austen, mens ingen har hørt om Ann Radcliffe.

Jeg kommer til å blogge om boken basert på det jeg får lest i dag, og anbefaler alle som har lest litt av boken til å gjøre det samme. Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om boken i dag eller på etterskudd. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen.

En ting til: Husk å stemme på lesesirkelboken for 2013! Det står mellom The Hours, The English Patient og Schindler’s Ark.

God søndag!

The Casual Vacancy

Etter å ha hatt eventyrlig suksess med Harry Potter-bøkene har J.K. Rowling i høst utgitt sin første roman for voksne. Jeg har ennå til gode å bli en helfrelst Harry Potter-fan, men med The Casual Vancancy var det endelig min tur til å bli fullstendig oppslukt av det J.K. Rowling kan trylle frem mellom to permer.

The Casual Vacancy har et stort persongalleri og et mildt sagt uforutsigbart plott. Men utgangspunktet for handlingen er enkelt nok. Den pittoreske lille landsbyen Pagford blir snudd på hodet når et av kommunestyremedlemmene dør uventet av en hjerneblødning. Barry Fairbrother har vært en stor forkjemper for at Pagford Parish skal beholde ansvaret for den fattige bydelen the Fields, i stedet for å overføre det til nabobyen Yarvil. Mange av Fields-beboerne lever på sosialhjelp, og Pagfords snobbete besteborgere mener det er en skam at fattige og vulgære unger skal gå på samme skole som deres egne veloppdragne og pyntelige barn. Dessuten ønsker de bedrestilte i Pagford å stenge dørene til distriktets metadonklinikk. De mener at rusbehandlingen er å kaste penger rett ut av vinduet, og at rusmisbrukerne heller bare kan slutte å ruse seg og få seg en jobb. Når Fairbrother dør endres hele maktbalansen i kampen om the Fields. Motstanderne hans vil bruke den ledige plassen i kommunestyret (the casual vacancy) til å sikre en som er på deres side. Barrys tilhengere og venner vil prøve å sikre plassen til en som kan videreføre hans arbeid. Aldri har distriktspolitikk vært mindre kjedelig.

Romanen innledes med noen vittige kapitler hvor nyheten om Barry Fairbrothers død sprer seg som ild i tørt gress i Pagford. Sensasjonslysten koker i folk og alle vil være den første til å fortelle om dødsfallet på en mest mulig dramatisk måte. Utad er de sørgmodige og alvorlige, utveksler passende fraser og rister på hodet. Innvendig er de som unger på julaften og fråtser i euforisk sladderglede over et dødsfall de slipper å sørge over selv. Spesielt de som nå kan begynne å tenke politisk strategi og egen vinning før Barrys kropp i det hele tatt har rukket å bli kald.

Ikke før har Rowling dratt leseren inn i dette slarvete og ondskapsfulle universet før hun retter blikket mot de som skal få kjenne de voksnes smålige prioriteringer på kroppen. De er smarte, men dumme. Erfarne, men naive. Modige og redde. De er tenåringer, og de er så gjennomført troverdige og sentrale for handlingen at det er naturlig å kalle dem romanens hovedpersoner.

Andrew Price har vokst opp med en voldelig far og en mor som alltid tar faren i forsvar. Andrew fantaserer om å ta livet av faren før faren tar livet av moren, og er håpløst forelsket i den nye jenta på skolen, Gaia Bawden. Gaia har blitt tvangsflyttet fra alle vennene sine i London fordi moren Kay har forelsket seg i en ny mann (som egentlig ikke vil ha henne) og har tatt datteren med seg på flyttelasset. Andrews bestevenn Fats Wall er skolens kuleste, larger-than-life, og mer intelligent enn han har godt av. Han ødelegger andres liv ut fra en jålete filosofisk forestilling om å leve autentisk og frigjøre seg fra hyklerske ideer om samvittighet og ansvar. Sukhvinder Jawanda er et av hans ofre, og hun kutter seg selv med barberblad om kveldene mens hun drømmer om selvmord. Men aller viktigst er Krystal Weedon, 16 år gammel fra the Fields, med en heroinavhengig mor og en lillebror på tre år som når som helst kan hentes av barnevernet.

Slaget i The Casual Vacancy står til syvende og sist om Krystal Weedon og familien hennes. Familien Weedon er white trash. Krystal gjør det dårlig på skolen (når hun i det hele tatt møter opp), er hissig, frekk og stor i kjeften: “She used ‛fucking’ interchangeably with ‛very’, and seemed to see no difference between them.” I virkeligheten må hun være mor for lillebroren Robbie fordi moren sjelden er i stand til å ta vare på ham. Og hun må være mor for moren Terri slik at hun ikke ruser seg, blir kastet ut av metadonprogrammet og barnevernet tar Robbie fra dem.

Romanens kanskje største prestasjon er at Rowling klarer å vise hvor komplisert et tilsynelatende åpenbart tilfelle som Weedon-saken i realiteten er. I et av kapitlene er sosialarbeider Kay Bawden hjemme hos familien Weedon fordi hun vet at moren ruser seg og det må tas noen endelige avgjørelser i saken. Den forrige sosialarbeideren har nøyd seg med å stikke innom annenhver uke bare for å sjekke at Robbie fortsatt er i live. Nå vil Kay gjøre det hun kan for å sikre Weedon-ungenes beste. Men hva er egentlig best for dem?

Krystal har vært som en mor for Robbie siden han ble født, og det er Krystal Robbie stoler på og klamrer seg fast til. I juridisk og biologisk forstand er det Terri som er moren hans. I realiteten er det Krystal, og Krystal har ikke gjort noe galt. Men hun risikerer likevel å bli straffet enda en gang for morens avhengighet ved å miste den hun elsker høyest. Og hvem vil egentlig ha Robbie foruten Terri og Krystal? Han går fortsatt i bleier, ligger etter i utviklingen på alle måter, og viser allerede seksuell adferd mot de andre ungene i barnehagen. Kay vet at ingen ønsker å adoptere Robbie. Folk vil adoptere babyer, ikke problembarn. Han kan flyttes i fosterhjem, men et varig hjem? Neppe. Uansett hvordan man vrir og vender på det, har Weedon-barna tapt. Barnevernet kan i beste fall redde stumpene av liv som havarerte før de fikk begynt. Krystal og Robbie har ingen fremtid.

The Casual Vacancy er – som tittelen lover – en politisk roman. Rowling har lært mye av både Jane Austen og Charles Dickens, og hun kombinerer elegant og vittig satire med grim, usensurert sosialrealisme når hun viser hvordan klasseskiller fungerer i praksis, og hvordan fattigdom reproduserer seg selv og sprer seg i et samfunn. Den Austen-inspirerte satiren appellerer til leserens intellekt og kritiske sans. Den Dickens-liknende sosialrealismen henvender seg til leserens følelser, og da først og fremst barmhjertigheten. En moderne variant av «Please sir, I want some more.»

Men kombinasjonen av de to bruker Rowling til å gjøre noe som jeg hittil aldri har opplevd med en satire: Hun vender den mot leseren. Man kan selvfølgelig føle seg truffet av en satire, og en virkelig god satire er vel helst den som er i stand til å treffe svake punkter hos alle lesere. Rowling vender den imidlertid mer direkte mot leseren ved å legge opp til at man skal gjøre de samme feilslutningene og åpenbare de samme fordommene som det de mest innsnevrede og fæleste karakterene gjør. Rowling legger opp til at leseren skal fordømme Terri Weedon. Det er Terri som tilsynelatende er roten til alt ondt her, fordi hun ikke klarer å holde seg rusfri. Som Pagfords besteborgere sier: «Det er jo bare å slutte». Men Terris historie kommer, etter hvert. Når leseren bare har fått lov til å trekke feil slutninger og sagt seg vel fornøyd med sin egen vurderingsevne. Men det finnes ingen enkle forklaringer her, alt er bare komplikasjoner og smerte. Det som presenteres som individets ansvar kan like gjerne handle om politisk og medmenneskelig svikt.

Likevel. The Casual Vacancy er mer enn den enkeltstående Weedon-saken. Familien Weedon er vel så mye et representativt eksempel på fattigdom og nød, og sammenliknes implisitt med de mange bedrestilte karakterene. Det mest slående var i mine øyne måten Rowling klarer å vise hvordan fattigdom ser ut i praksis, og hvor ute av stand mer privilegerte mennesker er til å forestille seg den. Her sett gjennom Pagfords ordfører Howard Mollisons øyne, innbitt motstander av the Fields og stor tilhenger av generell ansvarsfraskrivelse:

He often asked rhetorically why they could not have organized and made the place over – what was stopping the residents from pooling their meagre resources and buying a lawnmower between the lot of them? […] There was nothing, as far as Howard could see, to stop the Fielders growing fresh vegetables; nothing to stop them pulling themselves together as a community and tackling the dirt and the shabbiness; nothing to stop them cleaning themselves up and taking jobs; nothing at all. So Howard was forced to draw the conclusion that they were choosing, of their own free will, to live the way they lived, and that the estate’s air of slightly threatening degradation was nothing more than a physical manifestation of ignorance and indolence.

Howard Mollison vurderer the Fields ut fra en verden hvor man har ting. Man trenger ting, og så kjøper man dem. For eksempel en gressklipper. De privilegerte eier selv mange ting. De har tv, porselen, bokhyller, leker, bilder, mat, aviser, støvsuger, bil, vekslepenger, sengetøy, frukt og klesskift. Fulle boder og fulle loft. I the Fields har de derimot ingen penger og de eier ingenting. De sover på madrasser på gulvet. De har ingen tv, ingen bøker, ingen aviser eller magasiner. Robbies klær er for små og han har ingen leker tilpasset sin alder. Krystal husker første gangen hun satt i en bil og hvordan den luktet, og hun spiser en banan for første gang som sekstenåring. Familien Weedon har ikke engang håndsåpe på badet.

Når Howard Mollison forestiller seg hvordan det er å bo i the Fields, forestiller han seg at han tar med seg alt han har minus jobb og flytter inn i et shabby nabolag. Et sted og et liv man kan bygge opp fra scratch. Derfor forstår han heller ikke at det koster penger å kunne bry seg om fasade, enten det er fasaden på huset eller ens eget liv. At det koster penger å spandere på seg verdighet overfor omverdenen, og at det åpenbare forfallet i the Fields skyldes at få kan ta seg råd til å tenke på hva naboene eller andre måtte mene. At det er det fattigdom faktisk innebærer.

Til tross for at Howard Mollison ikke forstår dette, er det langt på vei han som skal avgjøre hva som skjer med den fattige bydelen. Fattige engasjerer seg da som regel heller ikke politisk, for det er enda et privilegium reservert for de bedrestilte som har tilstrekkelig med kontakter, innflytelse, tid og kunnskap å bruke på å forme samfunnet, og ikke må sette alle krefter inn på å komme seg gjennom dagene.

Tematikken blir enda mer interessant i kontrasten mellom tenåringene Fats Wall og Krystal Weedon/Sukhvinder Jawanda. Fats Wall er en privilegert middelklassegutt med alle fordeler. Han er smart og skoleflink nok til å beherske livet som sekstenåring i en slik grad at alt kjeder ham. Han befinner seg tilstrekkelig høyt oppe på behovspyramiden til å kunne utvikle sin egen livsfilosofi og iscenesette seg selv som menneske i verden. Fats Wall kan tillate seg å mobbe Sukhvinder Jawanda bare fordi han har muligheten til det. Han vet akkurat hvilke kommentarer som sårer, og Sukhvinder klarer ikke å forsvare seg eller slå tilbake. Han kan romantisere fattigdom og vold, og ligge med Krystal Weedon bare fordi tiden er moden for å finne ut hvordan sex er og fordi han er nysgjerrig på hvordan “det virkelige livet” i slummen egentlig ser ut.

For Fats Wall er livet et prosjekt han selv kan definere, og han bestemmer alt selv. Han forsøker å frigjøre seg fra språket fordi språket er måten privilegerte mennesker behersker samfunnet og livet på. Men språket er kjekt å ha mot Sukhvinder, som er dyslektiker, og Krystal, som ikke engang klarer å lese avisen. Mot foreldrene, som han gjerne sårer brutalt for å markere sin egen “autentisitet”. Fats vil svært gjerne leve autentisk, men han gjør det ved å boltre seg i alle fordelene han har fått så langt i livet og bruke dem mot de som har vært mindre heldige. Han kjeder seg dypt med alle sine privilegier, og tar det meste for gitt. Han kan ødelegge andre menneskers liv uten å forstå eller måtte ta innover seg at det er akkurat det han gjør.

Jeg trodde lenge at Fats Wall var J.K. Rowlings måte å etablere den rike, hvite mannens overlegenhet på – for det var slik det virket fra første stund. Hvordan selv en sekstenårig gutt kan herske over andre mennesker på, enten det handler om klasse, kjønn, etnisitet eller intelligens. Jeg tok feil. Fats Wall er Rowlings måte å vise at dårlig samvittighet, skyldfølelse og skam er sosiale følelser som ikke bare er der for å beskytte andre mennesker mot egen egoisme, men at de også forhindrer en fra å begå handlinger som kan ødelegge ens eget liv. Man kommer ikke unna sin egen menneskelighet og sårbarhet uansett hvor man kommer fra, og noen skjebner er hardere enn andre. Spesielt hvis man er en av J.K. Rowlings karakterer og hun har bestemt seg for å knuse deg under hælen som et ynkelig lite insekt.

Jeg kunne ha skrevet dobbelt så langt om The Casual Vacancy, men stopper her. Som tidligere nevnt har romanen et usedvanlig rikt persongalleri og derfor også et totalt uforutsigbart plott. Jeg har sagt en del om tematikken, men latt plottet og de fleste karakterene ligge urørt. Plottet bør oppleves, og er dessuten for komplisert til at jeg hadde klart å avsløre det uten å forstue hjernen i forsøket. Det går bare ikke an å gjette seg til hvor Rowling vil hen med historien, med så mange karakterer hvis skjebner og handlinger griper inn i hverandre. Men sørgelig, det er det. Underholdende og sørgelig. Jeg kommer aldri til å kunne høre Rihannas “Umbrella” igjen uten å grine. Good girl gone bad. Selv ikke Dickens kunne ha skrevet en mer dickensk slutt. Etter at jeg hadde lest boken ferdig måtte jeg ut og gå i regnet. Lenge. Uten paraply. Karakterene slapp ikke taket. Jeg vet ikke om jeg ville at de skulle gjøre det heller. Det eneste jeg ønsket meg da jeg kom hjem igjen, var at en ny roman av J.K. Rowling lå og ventet på meg. Jeg håper at dama kan skrive voksenromaner like fort som Harry Potter-bøker. I mellomtiden venter jeg i spenning.