Måned: januar 2014

Bokbloggerprisens shortlist!

Da er dagen endelig her, og Bokbloggerprisens aller først shortlist er klar. 57 bokbloggere har nominert 145 bøker til Bokbloggerprisen 2013, som deles ut under bokbloggertreffet i Oslo i september. Shortlisten består av de seks bøkene som fikk flest stemmer i kategoriene Årets roman og Åpen klasse.

ÅRETS ROMAN

Fugletribunalet

Agnes Ravatn Fugletribunalet

TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?

I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny? (Samlaget)

Disse-oeyeblikk_hd_image

Herbjørg Wassmo Disse øyeblikk

Disse øyeblikk er historien om et kvinneliv i vår nære norske fortid, om utdannelse og yrkesliv, om mann og barn, om kampen for å eie en flik av egen tid, om å være inntrykksvar og bråsint, åpen for verden og innestengt av egen steilhet.

Det er en historie omgitt av det nordnorske landskapets raushet og harde tak. Og det er historien om den unge kvinnen som våget å bryte absolutte tabuer, og som ble en av Norges største og høyest elskede forfattere. (Gyldendal)

Jacobsen_DeUsynlige

Roy Jacobsen De usynlige

Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer.

Roy Jacobsen fikk sitt gjennombrudd i 1991 med SEIERHERRENE, om arbeiderklassen som kom seg opp og fram i verden. Han er oversatt til 26 språk, er flere ganger nominert til den internasjonale IMPAC-prisen og til Nordisk Råds Litteraturpris. I DE USYNLIGE skriver han om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.» (Cappelen Damm)

***

ÅPEN KLASSE

Odinsbarn_hd_image

Siri Pettersen Odinsbarn

Tenk deg å mangle noe alle andre har. Noe som beviser at du hører til i denne verden. Noe så viktig at uten det, er du ingenting. En pest. En myte. Et menneske. Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn – en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene…

Odinsbarn er original fantasy på norrøn grunn. Et oppgjør med fremmedfrykt, blind tro og retten eller viljen til å lede. Det er den første av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene. (Gyldendal)

Layout 1

Lisa Aisato Fugl

– Kan jeg være med dere? spør jenta.
– Nei, sier fuglene, du er altfor stor og tung til at vi kan bære deg. Hadde du bare lignet en fugl og hatt vinger selv så…

Lisa Aisato har laget en vakker og melankolsk bildebok, om en jente som skulle ønske hun kunne fly bort med fuglene når den kalde vinteren nærmer seg. Men for å fly som en fugl trenger man vinger, fjær og helst et nebb også. Med andre ord har jenta et ganske stort, og kanskje umulig, prosjekt foran seg. Men hvis man bare ønsker det hardt nok, og vil det sterkt nok, så kan man faktisk få det til. Selv om det skjer med bitte små fugletripp. (Gyldendal)

untitled

Ruth Lillegraven Urd

Urd handlar om Seselja og Cecilie, to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret. Boka fortel også historia om det vesle huset på garden i vest som knyter dei to skjebnane saman, om tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde og døden som vitjar.

I 2005 markerte Ruth Lillegraven seg som ei ny og frisk stemme i norsk litteratur med diktsamlinga Store stygge dikt. «Debutantdikt til terningkast seks», skreiv kritikarane. Hausten 2013 er ho tilbake med ei ny samling. Dette er dikt som få gjer etter henne, der store tema og opprivande hendingar blir behandla med overskot og eleganse, humor og djup innsikt. (Tiden)

***

Da jeg skrev om longlisten for to uker siden, kommenterte jeg den påfallende jevne kjønnsfordelingen mellom forfatterne. På longlisten var det tre kvinner og tre menn i kategorien Årets roman, og fire kvinner og to menn i Åpen klasse. Kommentaren min var en slags oppvarming til shortlisten, der likestillingen ser ut til å være midlertidig avlyst. Fire av fem mannlige forfattere på longlisten er nå ute av konkurransen, og Roy Jacobsen står igjen som eneste hane i flokken. Den så jeg ikke komme på forhånd, jeg må innrømme det. Men det betyr at vi fortsetter å feire den litterære varianten av kvinneåret 2013 helt fram til september 2014, når vinnerne kåres.

Den virkelige konkurransen begynner nå. De neste seks månedene legges det opp til samlesning av de seks shortlistede bøkene, og vi starter 1. februar. Vi i komiteen har ansvar for hver vår bok, og skal sørge for at det blir liv rundt bøkene den aktuelle måneden.

Planen for samlesning ser sånn ut:

Februar: Lisa Aisato Fugl (Siljes skriblerier)

Mars: Agnes Ravatn Fugletribunalet (Knirk)

April: Herbjørg Wassmo Disse øyeblikk (Groskros verden)

Mai: Ruth Lillegraven Urd (Lines bibliotek)

Juni: Siri Pettersen Odinsbarn (Bokelskerinnen)

Juli: Roy Jacobsen De usynlige (Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Vi har et halvt år på oss til å lese seks bøker, så det skal være overkommelig å lese alle bøkene for de som vil det. Den endelige avstemningen starter 1. august. Da har de bokbloggerne som nominerte bøker i januar, to uker på seg til å stemme. Vi nullstiller stemmene bøkene fikk i første runde, og starter på nytt med blanke ark.

Bokbloggere har verken penger eller status å tilby de heldige vinnerne, og kan derfor ikke konkurrere med andre litteraturpriser. Men så er det jo ofte sånn med andre priser, at det er gøy for forfatterne å vinne, men enda gøyere hvis det betyr at bøkene deres får mer oppmerksomhet fra publikum og når ut til flere lesere. Så kanskje kan vi si det sånn at Bokbloggerprisen hopper over pengepremie, heder og ære, og går rett på den staselige bonusen: Massevis av oppmerksomhet!

Da er det ikke dumt at bøkene ble utgitt i fjor, og at en del av bøkene kommer i heftet utgave i tiden framover. Norske bokbloggere kommer til å sørge for å holde liv i bøkene enda en stund, helt fram til neste bokhøst starter. Sånn sett har de seks shortlistede bøkene på en måte vunnet allerede, for det vil nok merkes at flere titalls bokbloggere skriver om samme bok i løpet av en måned. Mange av oss misliker å blogge i flokk. Mange av oss er likevel villig til å gjøre et unntak med bøkene på Bokbloggerprisens shortlist.

Entusiastiske diskusjoner om bøkene er allerede i gang blant bokbloggerne. En liten oppfordring fra meg er å flytte noen av diskusjonene ut fra det lukkede forumet vårt på Facebook, og over på bloggene. Mange bloggere har sagt mye smart om både prisen og bøkene der de siste ukene, og det er vel greit at flere enn oss bokbloggere får lese? Det gjelder spesielt diskusjonene om de nominerte i romankategorien, der en del har uttrykt skuffelse over at listen ikke bød på flere overraskelser, og foreslått andre bøker som burde ha vært der i stedet. Skriver dere om det på blogg, slår dere et slag for deres favoritter fra det norske bokåret 2013, selv om de nå er ute av konkurransen.

En anbefaling fra meg er innlegget slakterinne Moshonista har skrevet om prisen, der hun kritisk anmelder Roy Jacobsen De usynlige og Agnes Ravatn Fugletribunalet. Hun var skråsikker på at de ville ende på shortlist og gjorde unna klagingen på forskudd. Fugletribunalet mangler visstnok Heathcliff-faktoren, mens De usynlige blir vurdert som et ufullstendig brainstorming-prosjekt der Jacobsen glemte de viktigste delene av manuset på hytta. I kommentarfeltet blir de ulike strategiene bokbloggerne har nominert bøker ut fra, behørig diskutert. Spørsmålet er: Holder det at boken er god, eller må den være smashings? That is the question. Som om ikke det var nok, blir vinneren av Bokbloggerprisen 2014 kunngjort, et halvt år før boken er utgitt. Det blir Carl Frode Tillers Innsirkling III. No pressure, Carl Frode.

Men før vi gyver løs på årets norske bøker, skal årets shortlist i ilden. Jeg har bare lest én av de seks bøkene foreløpig, Ruth Lillegraven Urd, men skal lese alle innen 1. august. Bøkene til Jacobsen, Wassmo og Pettersen står i hylla allerede; Ravatn og Aisato er på vei i posten. Derfor har jeg pr dags dato ingen anelse om hvem som skal få mine stemmer om et halvt år. Det blir spennende!

Den offisielle nettsiden til Bokbloggerprisen finner du her.

Advertisements

Hvis noen ser meg nå

Hvis-1Benedicte Meyer Kroneberg debuterte i 2010 med romanen Ingen skal høre hvor stille det er, og er blant de forfatterne jeg mener fortjener mange flere lesere. I høst utga hun sin tredje roman, Hvis noen ser meg nå, en roman jeg nominerte til Bokbloggerprisen i likhet med flere andre bloggere. Jeg kan røpe allerede nå at den bare var én liten stemme fra å komme med på longlisten. Det hadde den fortjent, for Hvis noen ser meg nå er en god roman. 

I Ingen skal høre hvor stille det er ble jeg imponert over hvor godt Kroneberg behersker barneperspektivet til åtte år gamle Hanna. I Hvis noen ser meg nå er de eneggede tvillingene Vanja og Mona noen år eldre enn Hanna, og Kroneberg beskriver den tidlige delen av puberteten så overbevisende at jeg får kvelningsfornemmelser av å lese. Jeg hadde glemt hvilket sant helvete den tiden var, og tar meg i å tenke at det er brutalt at man skal gjennom akkurat den fasen av livet når man er dårligst utrustet til å takle den.

Vanja er den skoleflinke, Mona den som lykkes sosialt. Mona takler alt det nye; den nye kroppen, flørting med gutter og festing. Vanja takler det ikke. Hun føler seg fanget i og truet av den nye kroppen, pinlig selvbevisst og klarer ikke å slappe av. Hun slutter å spise, dels fordi hun ikke orker opplevelsen av å ha mat i magen, dels for å bremse kroppen som vil svulme utover. Hun utvikler alvorlige spiseforstyrrelser i et forsøk på å bli usynlig. Som om overgangen fra barn til voksen kan reverseres hvis hun bare fornekter den og gjør alt hun kan for å bremse den.

Noe skjer når hun er sulten. Noe som er godt. Først kan det knipe i magen. Rumle. Det kan gjøre vondt. Men etter en liten stund blir det godt, nesten som en dur i kroppen, noe som slår seg på. Den følelsen er verdt å vente på. Hun står med Mona og de andre jentene i friminuttet og er sulten. De står og tøffer seg. Snakker om gutter. Mona prater om en av guttene i niende. Sender lange blikk bort til røykehjørnet der han står. Han er dritkjekk, sier Mona og de andre jentene nikker. Det hjelper å være sulten da, hun står bare med den duren i kroppen mens de andre snakker. Hvis hun har spist begge skivene i matpakka, er det ikke på samme måten, da har hun ikke den lette, gode følelsen i kroppen. Hun kan merke brødskivene i magen, magesekken er stinn og buksa strammer på en annen måte, den er ikke akkurat for trang, hun bare merker at den er der, at magen presser mot stoffet 

Språket i romanen er ukomplisert og direkte, og fører leseren rett inn i en ung jentes svært komplekse indre liv. Romanen er fortalt i tredjeperson, men speiler Vanjas oppfatning av verden. Den tilforlatelige tonen er både uskyldig og urovekkende samtidig.

Hun lærer. Hos helsesøster får de en brosjyre om spiseforstyrrelser. Det står at noen stikker fingeren i halsen når de har spist. Det har hun ikke tenkt på. De første gangene er det ekkelt, hun hoster og harker og mamma banker på badedøra. Hva er det du holder på med, Vanja? Men etter hvert får hun det til.

Vanja blir helt satt ut av en pubertet som voksne tenker på som naturlig, men som for henne er dramatisk fordi det er så nytt. Hun har ennå ikke lært seg å skille mellom normale erfaringer som alle skal gjennom, og alvorlige problemer som noen kanskje kunne ha hjulpet henne med hvis hun lot noen slippe inn på seg. Vanja blir overveldet av interesse fra gutter og kvinnekroppen, både sin egen og venninnenes, men bagatelliserer sult, overdreven trening og dyp ensomhet. Hun mangler språk for opplevelsen av å være avkledd, sårbar og usikker. Under overflaten ligger den altoppslukende skammen som et intenst trykk.

Vanjas problemer har ingenting med slankepress eller kroppsfokus å gjøre. Det er adskillelsen fra tvillingsøsteren hun opplever som traumatisk.

Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller Monaogvanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene. Monaogvanja. […] Som to dråper vann, sier folk. Noen ganger kjennes det som én dråpe vann, syns Vanja. At de er inni den dråpen.

De to jentene har vært ett, forholdet uanstrengt, de har vært så like og så nære. Snakket om alt, ledd av interne vitser, ligget i samme seng, opplevd en type nærhet som bare eneggede tvillinger kan føle. Adskillelsen starter den dagen de oppdager at Vanja har vokst fortere enn Mona. Hun er høyere, og alle ser og kommenterer det. Først er det kroppene som ikke utvikler seg i takt. Deretter begynner de i forskjellige klasser på ungdomsskolen og får hvert sitt soverom. Forandringen blir påtvunget Vanja, som savner både nærheten til søsteren, og likheten mellom dem.

I likhet med mye annen samtidslitteratur handler Hvis noen ser meg nå om identitet, oppvekst og nære relasjoner. Men tematikken får en ekstra dimensjon av at Vanja vokser opp ved siden av speilbildet Mona, som hun likner stadig mindre på. I innlegget hos Bokstavelig talt sier Elisabeth det så presist: «Å vokse opp og finne seg selv er vanskelig nok. Når du hele veien går ved siden av en kopi av deg selv som gjør andre valg og viser andre muligheter, blir det enda vanskeligere å definere seg selv.» Derfor føles jakten på en identitet mer akutt og klaustrofobisk her, enn jeg ellers synes at identitetstematikken gjør. Romanen viser hvordan man ikke kan fungere på et helt grunnleggende nivå uten å ha en slags følelse av hvem man er. Mona viser Vanja hva hun ikke er. «Jeg kan ikke være Mona, tenker hun, jeg må være meg, Vanja.» Men hvem er egentlig Vanja?

Romanen følger tvillingene gjennom tre halvår av livene deres. Da de begynner på ungdomsskolen, første semester som studenter i Trondheim, og etter at Vanja er ferdig med medisinstudiene og flytter inn i samme kollektiv som Mona i Oslo. Eller: Vi følger egentlig bare Vanja, og utviklingen hennes fra usikker jente til en voksen kvinne som skjelver bare litt når hun håndhilser på nye mennesker, og synes at det er greit.

Den første gangen hun er naken sammen med ham, kan hun gå over gulvet og bort for å bytte cd i cd-spilleren uten å ta på seg noe, og hun tenker at hun aldri hadde trodd det skulle være så lett.

Tittelen på romanen får mange betydninger i løpet av handlingen; alt fra Vanja som skjuler at hun kaster opp og det sterke behovet for privatliv, til den pinefulle nervøsiteten hennes i sosiale sammenhenger. Den mest interessante betydningen fant jeg imidlertid i oppfatningen hennes av Mona. Vanja klarer ikke å se Mona som bare Mona. Enten er Mona lik henne selv eller så er hun annerledes. Hun definerer seg selv, gjerne negativt, i forhold til søsteren, mens Mona som individ visst blir borte bak speilet.

Først på slutten av romanen ser Vanja henne som et eget menneske, og oppdager at hun har hatt en helt annen opplevelse av forholdet deres etter at de skled fra hverandre. Akkurat den vrien mot slutten var noe av det jeg likte best ved romanen. Jeg måtte bla meg frenetisk tilbake for å lese alle samtalene deres på nytt, for å se dem fra Monas side.

Samtidig ble jeg skuffet over at hele det svært interessante klimakset var over på knappe ti sider. Slutten kom for brått. Boken rundet av helt naturlig for Vanjas del, hun hadde kommet dit hun skulle. Men da hadde nysgjerrigheten min på Mona våknet for alvor, og den nysgjerrigheten måtte jeg dessverre la renne uforløst ut i sanden. Mona forble litt utydelig for meg, selv om jeg så konturene av henne klart nok. Ca midt i boken fikk jeg gåsehud av å lese: «Tilbøyeligheten til at eneggede får den samme problematikken er stor, sa en lege til henne en gang. Han syntes det var interessant at Mona var frisk.» Jeg savnet en ekstra utforskning av tvillingidentiteten der tyngdepunktet var flyttet til Mona, som kanskje ikke var så frisk likevel.

Uansett er det et godt tegn når jeg har ti sider igjen av en roman og gladelig hadde lest hundre sider til. Det var ikke slutten om å gjøre; romanen var god hele veien og anbefales helhjertet.

Boken fikk jeg fra Cappelen Damm. Siljes skriblerier har skrevet om den her. Og jeg skal snart lese Kronebergs andre roman, En rettferdig krig. Jeg synes du snart bør lese noe av Kroneberg, du også.

Bokbloggerprisens longlist!

Endelig! Nå har vi holdt på spenningen lenge nok, og det er på tide å kunngjøre hvilke tolv bøker som fikk flest nominasjoner til Bokbloggerprisen 2013. Hvilke norske bøker utgitt i 2013 likte norske bokbloggere aller best?

Ved siste kontrollopptelling av stemmene i går kveld hadde 57 bokbloggere nominert 145 bøker til prisen. Knirk har skrevet mer om fordelingen av stemmene mellom sjangrene i sitt innlegg om longlisten. Hvordan stemmene er fordelt mellom de bøkene som kom med på longlisten, sier vi ingenting om før vinnerne er kåret på Bokbloggertreffet i september.

Før det skal mye skje. Shortlisten legges ut mandag 27. januar, og vil inneholde tre bøker i hver kategori. Samlesingene starter 1. februar. I seks måneder skal vi samlese én bok i måneden, før den endelige avstemningen foregår de første to ukene i august. Alle som vil kan være med å samlese, men stemmerett har bare de bokbloggerne som har vært med å nominere.

Dere bokbloggende mennesker hadde mulighet til å nominere deres favoritter den første uken i januar. Mens de andre medlemmene av komiteen leste norsk litteratur fra 2013 på spreng, tok jeg på meg oppgaven med å telle opp stemmene etter hvert som de kom inn. Folkens, det var nervepirrende! Norske bokbloggere er langt fra så samkjørte i sine litterære preferanser som ryktene skal ha det til, og nominasjonene spriket i alle retninger. Her kunne det tilsynelatende gå alle veier.

Longlisten slik den ser ut i dag, ble faktisk ikke avgjort før ca to timer før fristen for å nominere gikk ut tirsdag 7. januar. Den siste nominasjonsmailen kom inn kl 23:59, og da satt vi i komiteen klistret foran skjermen med høy puls og nervene i helspenn. Vi hadde en longlist! Trodde vi. Inntil Knirk kontrollerte stemmene i helgen og oppdaget at en bok måtte byttes ut med en annen fordi en nominasjonsmail ikke var talt med. Så jevnt var det faktisk.

Her er bøkene som fikk flest nominasjoner:

ÅRETS ROMAN

Fugletribunalet

Agnes Ravatn Fugletribunalet

TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?

I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny? (Samlaget)

Politi

Jo Nesbø Politi

På et sykehus ligger en hardt skadet mann i koma. Rommet bevoktes av politiet, og ingen får vite hva den mystiske pasienten heter. Samtidig blir politimenn funnet drept på åsteder for gamle, uoppklarte drap. Politiet står uten spor og mangler i tillegg sin beste etterforsker. På sykehuset viser pasienten tegn til å komme til bevissthet.

Gjør deg klar til en rystende ferd gjennom Oslos gater og Harrys univers. (Aschehoug)

Disse-oeyeblikk_hd_image

Herbjørg Wassmo Disse øyeblikk

Disse øyeblikk er historien om et kvinneliv i vår nære norske fortid, om utdannelse og yrkesliv, om mann og barn, om kampen for å eie en flik av egen tid, om å være inntrykksvar og bråsint, åpen for verden og innestengt av egen steilhet.

Det er en historie omgitt av det nordnorske landskapets raushet og harde tak. Og det er historien om den unge kvinnen som våget å bryte absolutte tabuer, og som ble en av Norges største og høyest elskede forfattere. (Gyldendal)

untitled

Gaute Heivoll Over det kinesiske hav

Like før krigen får et ektepar reist sitt eget forpleiningshjem for «åndssvake» i den vesle bygda helt sør i Norge. Snart fylles rommene med pasienter; den religiøse grubleren Christian Jensen, den tause, alltid ruggende Matiassen, og Onkel Josef, som er blant de mest beleste i bygda. En søskenflokk på fem barn flytter inn i «galehuset» som det blir kalt. Josef kaller dem bare «tullingene fra Stavanger», men de blir likevel raskt en del av familien. Krigen tar slutt, men den usedvanlige familien skal få alt annet enn fred. For snart rammes de av en stor tragedie som kommer til å forfølge dem alle resten av livet.

Med en ny historie basert på virkelige hendelser og autentiske personer har Gaute Heivoll skrevet om mennesker som kanskje kunne kalles «åndssvake», men som gjennom sine liv og sine handlinger viser et hvert menneskes verdighet og iboende styrke. (Tiden)

9788203354977_Flatland

Helga Flatland Det finnes ingen helhet

Helga Flatland har begeistret kritikere og lesere. Nå fullfører hun sin trilogi om bygda som mistet tre gutter på oppdrag i Afghanistan. Det er desember 2012. Fem år har gått siden Tarjei, Trygve og Kristian ble drept av en veibombe i Afghanistan. Ragnhild, bygdas lege, vet mye om hva som fikk guttene til å reise, og hva dødsfallene har gjort med dem som ble igjen. Hvordan livet etterpå fortoner seg for foreldreparet Karin og Hallvard, eller for Bjørn, som kom levende tilbake – uten heltestatus. Gjennom Ragnhilds blikk ser vi hvor ulikt menneskene forholder seg til tap, erkjennelse og overlevelse. Hennes fortelling viser også hvordan hjelperen selv kan bli avhengig av de som skal hjelpes. «Det finnes ingen helhet» er en roman om forsoning, om veien videre etter en stor katastrofe og en stor sorg. (Aschehoug)

Jacobsen_DeUsynlige

Roy Jacobsen De usynlige

Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer.

Roy Jacobsen fikk sitt gjennombrudd i 1991 med SEIERHERRENE, om arbeiderklassen som kom seg opp og fram i verden. Han er oversatt til 26 språk, er flere ganger nominert til den internasjonale IMPAC-prisen og til Nordisk Råds Litteraturpris. I DE USYNLIGE skriver han om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.» (Cappelen Damm)

***

ÅPEN KLASSE

Mysteriet mamma

Trude Lorentzen Mysteriet mamma

Det er noe med fargene i det bildet, det oransje søttitallstapetet, de matchende vinrøde blusene våre. Vi omfavner hverandre, armen min rundt nakken hennes. Øynene hennes, gjennom brilleglassene. Uten frykt, bare frydefulle. Og smilet. Det er ikke til fotografen, selv om hun ser rett inn i kameraet. Nei, det lattermilde smilet er til meg, den eneste ungen hennes, et enebarn som forguder alenemoren sin, som presser leppene mot kinnet hennes, med lukkede øyne, mens jeg sannsynligvis lager en høy koselyd. Mmmamma’n min.

Det bildet er oss, alt vi hadde sammen, fanget i én eksponering. Det virker umulig å forestille seg at disse to menneskene ikke skulle være lykkelige for alltid.»

Dette er fortellingen om Mia. En glad dame som brått og uforklarlig ble psykisk syk da hun var midt i livet. Hun begikk selvmord da Trude var 15 år. Nå er Trude voksen, og hun er mamma selv. Hun forsto ikke hva som skjedde med moren sin den gangen. Kan hun forstå mer nå?

Mysteriet mamma er en datters kjærlighetserklæring til en mor som ikke klarte å leve. Det er en historie om avmakt og håp, sorg og overlevelse. Og om frykten for å våkne en morgen og være en annen enn da man sovnet kvelden før. (Oktober)

Odinsbarn_hd_image

Siri Pettersen Odinsbarn

Tenk deg å mangle noe alle andre har. Noe som beviser at du hører til i denne verden. Noe så viktig at uten det, er du ingenting. En pest. En myte. Et menneske. Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn – en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene…

Odinsbarn er original fantasy på norrøn grunn. Et oppgjør med fremmedfrykt, blind tro og retten eller viljen til å lede. Det er den første av tre bøker om Hirka, i serien Ravneringene. (Gyldendal)

Layout 1

Lisa Aisato Fugl

– Kan jeg være med dere? spør jenta.
– Nei, sier fuglene, du er altfor stor og tung til at vi kan bære deg. Hadde du bare lignet en fugl og hatt vinger selv så…

Lisa Aisato har laget en vakker og melankolsk bildebok, om en jente som skulle ønske hun kunne fly bort med fuglene når den kalde vinteren nærmer seg. Men for å fly som en fugl trenger man vinger, fjær og helst et nebb også. Med andre ord har jenta et ganske stort, og kanskje umulig, prosjekt foran seg. Men hvis man bare ønsker det hardt nok, og vil det sterkt nok, så kan man faktisk få det til. Selv om det skjer med bitte små fugletripp. (Gyldendal)

Den-onde-arven_hd_image

Thomas Enger Den onde arven

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.

Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd i familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne … (Gyldendal)

Geir Lippestad

Geir Lippestad Det vi kan stå for

Ikke mange hadde hørt om Geir Lippestad før han 23. juli 2011 påtok seg å være forsvarer for norgeshistoriens verste massemorder. Innledningsvis ble den ukjente advokaten møtt med mistenksomhet – ja, hat og raseri. Hva slags menneske var det som tilsynelatende uten betenkeligheter kunne si ja til et slikt oppdrag? Selv advokatkolleger rynket brynene. Hvilken kompetanse hadde han nå egentlig?

I denne boken reflekterer Geir Lippestad over verdiene som har styrt forsvarergjerningen og hans øvrige livsvalg. I bunnen ligger en urokkelig tro på menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet. Disse prinsippene er ufravikelige; rettsstaten må omfatte alle, uten unntak – selv de som vil den til livs.

Lippestad forteller åpent om hvordan hans menneskesyn ble formet gjennom skjellsettende opplevelser i ungdommen, og senere gjennom omsorgen for åtte barn, hvorav to er funksjonshemmet – det ene i perioder livstruende.

Før og under 22. juli-rettssaken ble både det norske samfunnet og sakens aktører stilt på store etiske og moralske prøver. For Lippestad og forsvarerteamet hans var forholdet til klienten ekstra utfordrende, til tider uforutsigbart. Samtidig måtte de håndtere et enormt mediepress fra inn- og utland. Lippestad valgte å møte både journalister og andre interesserte med det han kaller «verdibasert kommunikasjon». Det var et grep som falt helt naturlig, og som han drøfter utførlig i boken. Et mål på hvor vellykket det var, kan være at Geir Lippestad ved siste årsskifte ble stemt fram som «Årets navn» i flere av våre riksaviser. (Aschehoug)

untitled

Ruth Lillegraven Urd

Urd handlar om Seselja og Cecilie, to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret. Boka fortel også historia om det vesle huset på garden i vest som knyter dei to skjebnane saman, om tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde og døden som vitjar.

I 2005 markerte Ruth Lillegraven seg som ei ny og frisk stemme i norsk litteratur med diktsamlinga Store stygge dikt. «Debutantdikt til terningkast seks», skreiv kritikarane. Hausten 2013 er ho tilbake med ei ny samling. Dette er dikt som få gjer etter henne, der store tema og opprivande hendingar blir behandla med overskot og eleganse, humor og djup innsikt. (Tiden)

***

Det første som må kommenteres er kjønnsfordelingen. I kategorien Årets roman er det tre menn og tre kvinner. I Åpen klasse er det fire kvinner og to menn. Det sies at kvinnelige forfattere, uansett hvor flinke de er, alltid blir stående i skyggen av sine mannlige kolleger når priser og generell oppmerksomhet skal deles ut. Heretter, når dere hører slik kritikk, kan dere vite at norske bokbloggere har sitt på det tørre. Klapp på skulderen til oss!

Dere har allerede rukket å starte diskusjoner om hvilke bøker dere tror går videre. Artemisias verden skrev forrige uke at krimbøkene hun hadde lest i fjor ikke var litterært gode nok sammenliknet med romanene, og etterlyste en egen kategori for krim. Jeg kan imidlertid røpe at over tjue krimromaner ble nominert til prisen, så det stod ikke på nominasjonene. Men stemmene deres var fordelt på så mange ulike krimromaner at det bare var én som fikk mange nok stemmer til å komme med på longlisten. Dere var litt mer samkjørte når det gjaldt hvilke av de øvrige romanene dere likte best, og derfor falt krim litt gjennom i år. Men det betyr ikke at det samme vil skje neste år.

I Åpen klasse er det en relativt god fordeling mellom sjangrene. En diktsamling, to sakprosabøker, en barnebok og to ungdomsromaner. På vegne av oss alle sier jeg meg fornøyd med at vi sånn sett har klart å vise variasjonen i hva vi leser når vi ikke leser romaner. Litt av alt, men med hovedvekt på litteratur for barn og ungdom. Det er vi kjent for, så det burde ikke komme som noen overraskelse.

Til slutt vil jeg minne om at vi fremdeles ikke har kåret en vinner. Det er få, om noen, som har lest alle bøkene som er med videre i konkurransen. Det er ikke sikkert at de bøkene som har fått flest stemmer i første runde, er de samme som stikker av med seieren i september. Det kommer vi tilbake til når vi legger ut shortlisten om to uker.

I mellomtiden: Hva er deres første reaksjoner på longlisten? Noen overraskelser? Hvilke av bøkene har dere lest?

Du kan holde deg oppdatert på Bokbloggerprisen 2013 ved å følge med på nettsiden vår her.

Mitt litterære 2014

Jeg har vært sent ute med å formulere lesemål for 2014, og hatt litt vanskelig for å bestemme meg for hva jeg skal prioritere å lese i år. Alle som kjenner meg eller har fulgt bloggen min en stund vet at jeg elsker å tvangslese litteratur. Jeg blir litt skeptisk hvis lesingen går for lett, og regner det som et tegn på begynnende åndelig forfall. Derfor velger jeg sjelden bøker ut fra hva jeg har lyst til å lese akkurat der og da. I stedet velger jeg bøker ut fra en overordnet plan, et slags system, fordi det handler mye om prioritering. Leser jeg for mye utenlandsk litteratur, er det mindre tid til norsk. Klassikere leses på bekostning av samtidslitteratur. Romaner på bekostning av lyrikk. Underholdningslitteratur på bekostning av bøker som kan gjøre meg klok, smart og lykkelig. Jeg prøver hele tiden å finne en slags balanse, sånn at jeg får lest variert nok.

Hvis jeg alltid hadde lest ut fra lystprinsippet, er jeg redd jeg hadde endt opp med å velge så tilfeldige bøker at jeg hadde gått glipp av den litteraturen som virkelig gir meg noe. Jeg nærer en grunnleggende mistillit til mine egne impulser. Ved å ha lesemål tvinger jeg meg selv til å tenke over hva jeg ønsker å prioritere, og hva jeg vil nedprioritere. Og for å få det til, trenger jeg konkrete mål.

De lesemålene jeg hadde for 2013 var for store, altfor store. De var sannsynligvis et resultat av at jeg var så underernært på skjønnlitteratur etter en travel høst i 2012 at jeg glemte at jeg også hadde et liv å leve. Jeg trodde visst at jeg bare skulle sitte inne og lese. Sånn ble det heldigvis ikke. Jeg er altfor sosial og rastløs til å kunne lese hver dag og lese mye. Jeg er dessuten for opptatt av å lese nøye, ha tid til å tenke, stoppe opp ved gode setninger og tenke over det jeg leser til å kunne lese hundre bøker i året. Lesemålene mine må lages deretter.

I år har jeg bestemt meg for at lesemålene mine skal være relevante for bloggen. Etter å ha blogget i snart fire år vet jeg at jeg trenger å forandre på ting innimellom for ikke å gå lei. I 2014 er det viktigste målet for bloggen min å være mer bevisst på hvilke bøker jeg bruker tid på å skrive om, og hvilke bøker jeg mener får mer enn nok oppmerksomhet andre steder. Derfor er det ikke så mange anmeldelser her for tiden. Jeg har latt de leste bøkene hope seg opp en stund, og så vil jeg plukke ut de verdigste kandidatene og skrive om dem fremover. Jeg tenker at én anmeldelse i uken er mer enn nok. Mer enn det orker ikke jeg å skrive eller dere å lese.

Norsk litteratur

I 2013 begynte jeg for første gang å følge med på norsk samtidslitteratur. Jeg leste femten utgivelser fra 2013 og fire fra 2012, og likte mye av det jeg leste. Først famlet jeg og visste ikke i hvilken ende jeg skulle begynne i, men jeg lærte fort. De første forlagene har nå sendt ut vårlistene sine på mail, og jeg er blitt en djevel på å sile. Jeg vet hva jeg vil lese, og hva jeg glatt står over. Jeg føler heldigvis ikke at jeg trenger å gi noen en sjanse. Det er bøkenes oppgave å overbevise meg om at de fortjener min tid og oppmerksomhet, og jeg blir stadig strengere og mer kresen.

Jeg skal fortsette å lese norsk samtidslitteratur i år, men kommer ikke til å skrive om alt. Det er ingen vits i å skrive om bøker mange har anmeldt hvis jeg ikke har noe spesielt å tilføye. Jeg tror heller at jeg skal skrive om de bøkene som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.

Lyrikk

Det fører meg naturlig videre til neste punkt og den andre store forandringen som skjedde i 2013, nemlig at jeg begynte å lese lyrikk fordi jeg hadde lyst, og ikke fordi jeg følte at jeg for skams skyld burde gjøre det. Jeg har allerede rukket å oppdage at lesing av lyrikk gjør meg til en generelt bedre leser, også av prosa. Ruth Lillegravens Urd og Steinar Opstads Å, høye dag var blant de aller fineste bøkene jeg leste i 2013, og jeg er utrolig glad for at jeg klarte å overbevise så mange av dere bloggende mennesker om at dere også måtte lese Urd. Ikke minst er det fantastisk å høre at dere likte den i tillegg, enten dere vanligvis leser dikt eller ikke. Misjonsbloggere som meg blir lykkelige av sånt.

Jeg og Bokelskerinnen var på Kritikerlagets oppsummering av bokåret 2013 i desember, og kritikerne virket enige om at det først og fremst var lyrikken og essaysamlingene som utmerket seg i fjor, ikke romanene. Jeg kunne med andre ord ikke ha valgt et bedre tidspunkt å begynne å lese lyrikk på. Jeg har en del diktsamlinger liggende på vent, både gamle og nye, og skal lese mange av dem i år.

Det er krevende å skrive godt om lyrikk, og jeg trenger å øve meg. For all del, jeg skrev jo om dikt på universitetet og har trening sånn sett. Men jeg synes fort det blir kjedelig med upersonlige og skoleflinke lesninger av dikt, og det er på mange måter det akademikere lærer å være: Flinke, men kjedelige. Jeg må finne en annen måte å gjøre det på, som ligger nærmere måten jeg faktisk opplever diktene på.

Jeg skal altså fortsette å lese lyrikk, og skrive om det litt oftere enn ellers. De første gangene jeg skrev om lyrikk her på bloggen, tenkte jeg at det kun var for min egen del, fordi jeg hadde lyst. Det virket mer fornuftig å skrive om krim og Harry Potter mens bloggen vokste. Men sånn var det ikke. Innleggene mine om lyrikk er mye mer populære enn innlegg om alle former for populærlitteratur, sikkert fordi det er så mange som skriver om det siste, og relativt få som skriver om lyrikk. Da føler jeg meg kallet.

Bokhyllelesing

Det er en kjent sak at jeg har *litt* for mange bøker. Jeg har tidligere prøvd meg på kjøpestopp. Det gikk ikke, og det kommer ikke til å gå i fremtiden heller. Jeg kommer alltid til å kjøpe altfor mange bøker, sånn er det bare. Men det hoper seg opp i alle rom, og det første målet for 2014 blir derfor å rydde i bokhyllene mine og gi bort så mange bøker som mulig.

Det andre målet er å lese mer fra egne bokhyller, spesielt noen av de bøkene jeg har hatt stående lengst uten å lese. Jeg ser ikke bort fra at det er der jeg vil finne noen av høydepunktene i leseåret 2014, for det skjer hvert år. I 2013 var det Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale og Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. I 2012 var det Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri. De hadde støvet ned i hyllene mine i årevis før de ble lest og elsket. Mellom linjene arrangerer dugnad for alle som vil lese mer fra egne hyller i år. Første bok skal leses i februar, og jeg går for enten Olav Duuns Menneske og maktene eller Agnar Mykles Sangen om den røde rubin. Og innrømmer at jeg gruer meg litt.

Krim

Jeg er en av få litteraturvitere som oppriktig liker å lese krim, og leser derfor et visst antall krimmanus for forlag i året. Derfor føler jeg meg ganske mettet på sjangeren ellers, og velger som regel å lese noe annet når jeg har fri. Men det er ikke bra, for mange av manusene er absolutt ikke gode nok til å utgis. Hvis jeg ikke jevnlig leser god krim, glemmer jeg fort hva som er bra, og hva som bare ikke er like dårlig som det som er skikkelig dårlig. Jeg må ha en målestokk å ta utgangspunkt i, og den er i ferd med å viskes ut. Her må noe gjøres! Altså, mer krimlesing i 2014.

I utgangspunktet kjenner jeg at det holder å lese mer krim, jeg har ikke særlig lyst til å blogge mye om det i tillegg. Jeg skriver da en tilstrekkelig mengde vurderinger av krim allerede, de blir bare ikke publisert noe sted. Samtidig er det noe rart med krim, ettersom krimbøker vurderes ut fra andre kriterier enn annen skjønnlitteratur. Jeg er usikker på om jeg mener at det er dumt eller bra. Det hadde vært interessant å utforske fordeler og ulemper ved denne tankegangen ut fra konkrete eksempler. Kanskje blogger jeg om akkurat dét hvis jeg får ånden over meg.

Misantropier

Et morsomt mål må jeg ha, et som er basert på en viss dragning mot enkelte typer litteratur. Misantropier! Jeg elsker det. Her kommer Matias Faldbakkens Skandinaviske misantropi inn. Jeg skal endelig lese Macht und Rebel og Unfun, etter å ha ledd meg halvt i hjel av The Cocka Hola Company i 2012. Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om dette faktisk kvalifiserer som et lesemål, eller om det blir for enkelt. Men igjen, jeg leste ingen av bøkene i fjor, og da er det helt sikkert fordi jeg ikke hadde lovet offentlig å gjøre det. Som jeg har nå. I lesesirkelen leser vi dessuten Michel Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler i september. Jeg er fan etter å ha lest Utvidelse av kampsonen i fjor, og tipper at Faldbakken er fan han også. Jeg fikk Joakim Kjørsviks roman I fjor var en lang natt i julegave, og det kan hende at den passer inn her. Den virker i alle fall svært lovende mørk og morsom. Det blir en fest!

Finske romaner

Jeg vet at jeg uttaler meg på syltynt grunnlag nå, men jeg er sikker på at finsk litteratur er noe for meg. Väinö Linnas Ukjent soldat står høyt oppe på favorittlisten min, og det samme gjør Mikael Niemis Populærmusikk fra Vittula. Niemi er vel teknisk sett svensk, men det er så mye finsk i bøkene hans at jeg tar en sjefsavgjørelse på at det er mentaliteten, ikke geografien, som avgjør. Inntrykket mitt er at finske romaner er det stikk motsatte av finsk fjernsynsteater, og at finnene driver med ting i sin litteratur som norske forfattere godt kunne ha gjort litt mer av. Nøyaktig hva det er, kommer jeg tilbake til når jeg i løpet av året får bedre grunnlag til å sammenlikne og komme med kyndige og dogmatiske uttalelser. De forfatterne jeg har plukket ut i første omgang er Arto Paasilinna, Sofi Oksanen, Katja Kettu, Antti Tuomainen, Märta Tikkanen og Kari Hotakainen. Her tar jeg gjerne imot tips fra publikum!

Jeg tror 2014 blir et bra leseår. Jeg håper selvsagt at det blir et bra år på andre måter også, men det ligger det definitivt an til å bli. I høst ble jeg utnevnt til ny festgeneral på jobben, og jeg tenker at livet ikke kan bli dårlig når jeg får være general for både fest og lesesirkel samtidig. Dessuten har jeg bare ett annet nyttårsforsett foreløpig, som jeg vet at jeg skal klare. Det er noe som lukter rart i kjøleskapet mitt, og jeg skal finne ut hva det er. Eventuelt kaste det, hvis det har gått ut på dato. Jeg har hele 2014 på meg, og skal nok finne ut av det. Men aller først er det bøker som skal leses, mange bøker.

Hva skal dere andre lese fremover? Ha et riktig godt nytt leseår!