Kategori: Knut Hamsun – Sult

Knut Hamsun – Sult

«Det var i den tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…» Man kan trygt gi Knut Hamsun æren for å ha skrevet den mest kjente åpningssetningen i norsk litteraturhistorie. Den navnløse mannlige hovedpersonen går en periode rundt i Kristianias gater, sulten og elendig. Hans forsøk på å livnære seg ved å levere artikler til byens aviser er som regel mislykket, og det lille han tjener på sine skriverier forsvinner så altfor fort. Han blir stadig tynnere og sykere, og plages sterkt av nerver og angst. Han sulter etter medgang og anerkjennelse, og håper på bedre tider. Men først og fremst sulter han.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese i Sult var at det er visse likhetstrekk mellom Sult-helten og Ingvar Ambjørnsens Elling. Jeg hadde forventet at hovedpersonen skulle være en forvirret sjel, men ikke en som var gått helt fra sans og samling. Sult-helten har kanskje peiling på mye og mangt av intellektuelle og litterære spørsmål, men virkelighetsoppfatningen er ikke like stø. Han projiserer egne oppfatninger og mistanker over på andre, lar seg mer enn gjerne provosere av antatte fornærmelser, og fremstår som nokså handicappet sosialt. Han dikter opp historier om andre i vilden sky og lyver så han tror det selv. I anfall av delirium fremkalt av både sult og mat raver han byen rundt etter innfallsmetoden og ringer på tilfeldige dører, diskuterer med seg selv, og innleder de merkverdigste samtaler med folk han møter tilfeldig.

Tidlig i boken kommer han i snakk med en blind gammel mann om hvor han bor, og Sult-helten lyver så det renner av ham. Han dikter opp en husvert ved navn Happolati, som visstnok skal ha levd som en sultan. Han smører på så tjukt han kan, men oppnår ikke den ønskede reaksjon hos den gamle mannen, som bare jatter med. Da klikker det for ham:

Helvedes pine, mand, tror De kanske at jeg sitter her og lyver Dem kapitalt fuld? ropte jeg ute av mig selv. Tror De kanske ikke engang at det gives en mand ved navn Happolati? Jeg har aldrig set på maken til trods og ondskap hos en gammel mand! Hva fan går det av Dem?

[…]

Jeg sat tilbake og så på hans ryg som gled mere og mere bort og syntes å lute mere og mere sammen. Jeg vet ikke hvor jeg fik det indtryk fra, men det forekom mig at jeg aldrig hadde set en uærligere, lastefuldere ryg end denne, og jeg angret ikke at jeg hadde skjældt mennesket ut før han forlot…

Litterært sett er det spennende å følge hovedpersonen gjennom de alltid raskt skiftende sinnsstemningene, og jeg har ingen problemer med å se hvor radikalt ny denne måten å skrive bøker på var sammenliknet med den solide realismen Hamsuns samtidige forfattere holdt seg til. Hamsuns språk er perfekt egnet til å beskrive en mann som veksler mellom bunnløs fortvilelse og euforisk lykke, stolthet og ydmykelse, sinne og skam, og som veksler så fort at jeg blir tidvis svimmel av å skulle følge karakteren inn i alle avkroker av hans tanke- og følelsesliv. Det er en litterær prestasjon, og boken fortjener sin plass i verdenslitteraturen.

Så hvorfor er jeg ikke fra meg av begeistring?

Kanskje fordi Sult-helten representerer en form for asosial væremåte som irriterer meg, og fordi boken ikke egentlig går i dialog med noe. For Sult-helten er andre mennesker en slags tilskuere hvis oppgave primært sett består i å bekrefte hans ego. Han har et enormt behov for å fremstå som rikere, mer respektabel og større enn han er. Dette behovet går langt utover en fattig manns behov for selvrespekt og det å kunne fremstå som et menneske som er verdt noe i andres øyne. Han vil være bedre enn andre, og setter sin egen stormannsgalskap foran både liv og helse. Siden han sjelden er interessert i noe annet enn sitt eget sinn, går relasjonene til andre mennesker i hovedsak ut på å finne ut om de er på hans side (tror på løgnene hans, behandler ham med ærefrykt og anerkjennelse, bukker og nikker og holder opp døra for ham), eller om de «motarbeider» ham (ser at han er fattig, spør om personlige ting, går foran ham på gaten, eller bare befinner seg i hans nærhet).

Sult-helten er den første i en serie av mange Hamsun-karakterer som sjokker rundt i en slags sjelelig feber, og har fornuften permanent utkoblet. De er nedgravd i sine egne følelser, tanker, impulser og usikkerhet, og klarer ikke å forholde seg til andre om det så står om liv. Likevel ligger skylden alltid hos noen andre enn dem selv; i Sult-heltens tilfelle er det både Gud, hvermann og tilfeldig forbipasserende. Han er på randen av sultedøden, men kaster penger etter folk så fort han får noen kroner, fordi det er viktigere å fremstå som en mann som ikke mangler noe enn å holde liv i seg selv. Det er altså ikke av barmhjertighet at han gir vekk penger, men på grunn av tanken på hvordan han fremstår for andre mennesker, og i Guds øyne. Likevel er han rasende på Gud som gir ham så harde prøvelser.

Irritasjonen jeg opplever av å lese om Sult-helten går ikke ut på at han er en mann hvis evne til fornuft er sterkt begrenset, for det kan i seg selv være uhyre interessant å følge. Jeg bare skjønner ikke hva historien egentlig skal tjene til, bortsett fra å være et velskrevet innblikk i en fortvilet og forvirret hjerne som aldri klarer å bestemme seg for noe. Som sagt, opplever jeg ikke at boken egentlig går i dialog med noe. Den mangler nyanser og flere perspektiver, og det skyldes ikke at romanen er skrevet i førsteperson. Det skyldes først og fremst at Sult-helten ikke er interessert i noe særlig annet enn seg selv og sine egne ustabile luner.

Knut Hamsun er den forfatteren jeg har det mest ambivalente forholdet til. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg har et elsk/hat-forhold til bøkene hans, for jeg har aldri elsket noen av dem. Det er heller det at jeg har lurt på hvorfor jeg misliker noen av bøkene hans så sterkt mens jeg synes andre er fin lesning. Siden i fjor høst har jeg lest Markens grøde, Benoni, Rosa og nå Sult, og jeg tror jeg har funnet svaret på hvorfor jeg aldri kommer til å melde meg inn i Knut Hamsuns fanklubb. De bøkene jeg har likt er Markens grøde, Benoni og Sværmere. De bøkene jeg ikke har likt er Pan, Victoria, Rosa og Sult.

Førstnevnte bøker har et mer tilbakelent forhold til hovedpersonene. Vi får innblikk i hvordan de tenker, men ser dem såpass fra utsiden at det går an både å sympatisere med dem og riste på hodet av dem. Sistnevnte bøker har derimot et så tett forhold til hovedpersonene at de insisterer på å trekke leseren inn i deres selvsentrerte, navlebeskuende indre verden, mens de virrer rundt i livet og syter og bærer seg over alskens krenkelser og ulykker. Det er altfor ensformig, altfor uinteressant, altfor enkelt. Dessuten er det en liten tilleggsirritasjon i at Hamsun nok har påvirket mye av den navlebeskuende norske litteraturen som er blitt skrevet i ettertid, sannsynligvis av forfattere som mener de gjør kulturen en velgjerning ved å fremstille all verdens nevroser i romanform. Uten å være like inderlige, troverdige eller språkmektige som den godeste Knut.

For noen år siden sa Ebba Haslund i et intervju i Bokprogrammet på NRK om Hamsun vs. Undset at Hamsun skriver gode bøker, men at han ikke rekker Sigrid Undset til knærne engang. Hvorfor? Fordi han mangler dybden som Undset har. Jeg er helt enig. Der Undset går under overflaten, pirker og plukker i karakterene sine og vrenger dem ut og inn, holder Hamsun seg stort sett på ett plan og nøyer seg med å kjæle med karakterenes irrasjonalitet. Det er gode beskrivelser, men ikke så mye mer enn det. Sult er en stor litterær prestasjon fordi den er nydelig skrevet, troverdig og fengslende. Men den innbyr ikke til ettertanke, i hvert fall ikke hos meg.

Advertisements