Lesesirkel 1001 bøker – juli og august

Med den norske bokhøsten rett rundt hjørnet, har jeg innført streng Harry Potter-rasjonering for å ha noe å leve for frem til jul. Jeg er halvveis i sjette bok, og det er så kort tid igjen nå før Harry knuser Voldemort at jeg rakk lesesirkelboken i juli med god margin. Afrika var temaet, og jeg valgte Trekket mot nord av den sudanske forfatteren Tayeb Salih.

Eget innlegg om romanen kommer (kanskje) etter hvert, forutsatt at jeg klarer å bli enig med meg selv hva jeg mener om den. På den ene siden begynte jeg på boken 1. juli, og leste ferdig siste side av etterordet 31. juli. Det er lang tid å bruke på 147 sider, Harry Potter eller ikke. På den andre siden kommer jeg ikke utenom at boken er fascinerende, praktfullt skrevet og spesiell. Og spesiell liker vi jo.

For å unngå at lesesirkelen i august blir overskygget av bokhøsten og avstemningen til Bokbloggerprisen, valgte jeg vår alles kjære Margaret Atwood som tema. Hun overstråler de fleste, og har til sammen hatt seks romaner på 1001-listen; Surfacing, Cat’s Eye, The Handmaid’s Tale, The Robber Bride, Alias Grace og The Blind Assassin. Hvis noen har lest alle romanene allerede, går det selvsagt an å lese Maddaddam-trilogien i stedet, selv om den dessverre ikke gir 1001-kryss. Men innsikt og spenning fungerer bra, det også. Jeg anbefaler dessuten Lady Oracle, for de som liker god, gammel Atwood-årgang utenfor 1001-listen. Selv skal jeg lese Surfacing fra 1972.

Dere som har lest en bok fra Afrika i juli, kan avlegge rapport i kommentarfeltet, eventuelt med lenke til innlegg hvis dere har brukt ferietiden på skriving. Siden jeg pleier å være treg med disse innleggene; husk at dere kan holde dere oppdatert på neste måneders temaer på lesesirkelsiden her.

Bokbloggerprisen 2015 – langlisten

I september deles Bokbloggerprisen ut for tredje gang, og denne gangen til norske bøker utgitt i 2015. Da fristen for å nominere bøker gikk ut ved midnatt forrige torsdag, hadde 52 bokbloggere nominert til sammen 73 bøker til Årets roman og hele 88 bøker i Åpen klasse. Det er ny rekord i begge kategorier, og det var tilsvarende jevnt mellom bøkene – mye jevnere enn før.

Her er de tolv bøkene som fikk flest poeng.

Årets roman

Linn Ullmann De urolige (Oktober)

Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang hun kom til Hammars, var hun knapt ett år gammel og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt henne dit. Egentlig var det tre kjærligheter.

Far og datter sitter med en båndopptager mellom seg. Planen var at de skulle dokumentere aldringen, i en bok de to skulle lage sammen. Men da de endelig er i gang, har alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjør samtalene uforutsigbare og sprukne.

De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.

Synnøve Macody Lund Personar du kanskje kjenner (Samlaget)

Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman.

Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot. Karakterane er svermande, påverkelege, søkande; personar du kanskje kjenner. Macody Lund skriv innsiktsfull om korleis vi speglar og skaper oss sjølve i møtet med andre. Treffande viser ho fram maktspelet menneska kan gå seg vill i.

Bjørn Vatne Slik skal vi velge våre ofre (Gyldendal)

Kjetil og Aina drømmer om å gjøre en forskjell. De skal legge den forflatede, norske kulturen bak seg, flytte til det økologiske sambruket i USA, være med på starten av en ny samfunnsorden. De skal bare bruke et år på å spare opp penger først. Så kommer Ingrid, barnet. Og Aina dør under fødselen.
Fire år senere er Kjetil alenepappa og reklamemann i Ålesund. Han skriver brosjyrer om ullundertøy. Driver kundepleie. Lager fine videoer av barnehagens luciatog. Men det finnes også en annen Kjetil: Han som skriver den anonyme bloggen Oppløsningsrepetisjonene, der han kan utforske det mørke, aggressive og forbudte.

Slik skal vi velge våre ofre er en roman om å holde ut og holde kjeft, men å rase når ingen ser det. Om grensene mellom ytring og handling i en verden av treningsblogger og interiørtips. Men kanskje mest av alt en roman om en far og en jente på fire.

Morten Øen Tellemarck (Oktober)

Skandalefotografen Frank og den svartsynte poeten Øen har vernissage på kunstgalleriet i Nissedal. Alle i bygda møter opp, unntatt Jarnvold-klanen, som styrer det meste i området. For noe annet er i emning ute i den kalde vinternatta. Da Frank og Øen hører skuddsalver, bestemmer de seg for å flykte.

De to mennene og tispa Blondi befinner seg plutselig midt i et forrykende actiondrama på vidda. Alt kan skje – og gjør det. I dette utemmede landskapet satt Kjell Hallbing på en bortgjemt hytte og skrev om Morgan Kane, her hadde Quislingfamilien en gang sitt mektige slektssete. Nå herjer væpnede menn på snøscooter, og blodet flyter. Frank vil ikke at kampen skal ende, mens forfatter Øen ønsker en slutt på fortellingen. Tellemarck er en satirisk western, en apokalyptisk sci-fi og en villmarksroman for bokelskere, Morgan Kane-fans, turgåere og telemarkinger.

Maja Lunde Bienes historie (Aschehoug)

William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv.

Bienes historie skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet.

Helga Flatland Vingebelastning (Aschehoug)

Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært. Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene». Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.

***

Åpen klasse

Eirin Gundersen Du er menneske nå (Gyldendal)

Du er menneske nå er en diktsamling om tapet av en far, om sorgen og stillheten og oppløsningen som følger etter dødsfallet. Diktene handler om å finne et annet menneske og klamre seg fast, om å prøve å lete etter mening og sammenhenger, om å komme seg ut av ensomheten. Om å forsøke å se andre enn seg selv.

Og de handler om dagene som ufortrødent fortsetter, om jeg-personens lengsel etter kontinuitet og livsfylde. Lengselen fører ut i en poetisk undersøkelse av liv på ulike steder i verden, i avkroker, utkanter, i groper under havet. Diktene jakter på en slags rød tråd – fra urtid til nåtid til fremtid. På en vei ut av sorgen, så man klarere kan se verden. Og se seg selv i verden.

Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato Astrid Lindgren (Cappelen Damm)

En gjennomillustrert biografi som på en inspirerende måte gir barn kunnskap om personen, forfatteren, redaktøren og det engasjerte samfunnsmennesket og medmennesket Astrid Lindgren. Gjennom fortellinger, sitater, faktaopplysninger og magiske illustrasjoner blir vi kjent med en av verdens aller største barnebokforfattere.

Heidi Sævareid Slipp hold (Mangschou)

«Du er så pysete», hvisker han og klemmer hånden min. Jeg rister på hodet for meg selv, det er ikke sant. Det er mange ting jeg ville prøvd som han aldri ville gjort.

Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?

Gaute M. Sortland Fotturar i Norge (Samlaget)

Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans.

Fotturar i Norge er sniglegift og draumar, beatlitteratur og avbestilte feriar. Fotturar i Norge er sjølve livet, på godt og vondt, full av humor, melankoli, trass og pågangsmot.

Morten Strøksnes Havboka (Oktober)

Havboka eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.

Siri Pettersen Evna (Gyldendal)

Etter å ha forlatt vår verden gjennom portene, havner Hirka i Dreysil, i de blindes verden. En verden hvor hun bare regnes som en utilstrekkelig halvblodsart. Men Hirka er også beviset på Graals virilitet, og skal lede de blindes invasjon av Ymslanda, hennes hjemland.

Hun står nå overfor sitt livs vanskeligste valg. Hvem er hennes folk? Er det de blinde, eller ætlingene? Hvem skal få hennes lojalitet? Og hva veier tyngst: Blodsbånd, eller båndet til dem hun vokste opp med?
For å kunne redde verden må Hirka bli alt hun har hatet og foraktet. En strateg. En kriger. En som kalkulerer med liv.

***

Gratulerer så mye til alle nominerte forfattere!

Hele tre av forfatterne var faktisk med på langlisten i 2013: Lisa Aisato, Siri Pettersen og Helga Flatland. Også i år er det god spredning mellom sjangrene i Åpen klasse, med sakprosa, kortprosa, en barnebok, en diktsamling og to ungdomsromaner. Vi har kommet et bittelite skritt nærmere likestilling mellom kjønnene, med fire menn og åtte kvinner – det er én mann mer enn i fjor. Bjørn Vatne, Synnøve Macody Lund og Eirin Gundersen er debutanter, og Maja Lunde er romandebutant.

Poengmessig har grensen for å komme med på årets langliste vært relativt lik i de to kategoriene: Sjetteplassen i Årets roman hadde 38 poeng, mens sjetteplassen i Åpen klasse hadde 37 poeng. Det var grei margin ned til de to sjuendeplassene, som fikk henholdsvis 35 og 30 poeng.

Men så, over til årets mest spennende nyhet – Jokeren!

Når kortlisten publiseres mandag 25. januar kl 12, vil den bestå av de seks bøkene som fikk flest poeng i nominasjonsrunden. Men i tillegg vil én av bøkene fra langlisten som ikke nådde opp til kortlisten i nominasjonsrunden, få en ny sjanse. Årets kortliste skal med andre ord bestå av til sammen sju bøker.

Mellom 25. januar kl 12:00 og 31. januar kl 23.59 kan alle bokbloggere som nominerte bøker i første runde, stemme på sin(e) favoritt(er) fra langlisten til å gå videre i konkurransen. Man velger selv om man vil stemme i denne runden eller la være. I den endelige avstemningen i august stiller Jokeren likt med de andre bøkene på kortlisten, men boken vil ikke få sin egen samlesingsmåned. Siden dette er en ekstrarunde der bloggere gis en mulighet til å kjempe for sine favoritter, er det et krav om at man må ha lest bøkene man stemmer på. De av dere som ikke allerede har lest hele langlisten, har nå 20 dager på dere til å lese det dere ønsker før fristen går ut.

Mer informasjon om Bokbloggerprisen finner dere på nettsiden vår. Vi har også laget en side for Bokbloggerprisen på Wikipedia, som vil oppdateres fortløpende. Dere kan følge siden vår på Facebook her, og på Twitter her. Dere kan bruke taggene #bokbloggerprisen eller #bokbloggerprisen2015.

Hva er de første reaksjonene deres på langlisten?

Hvilke bøker har dere lest allerede, og hvilke skal leses de neste ukene?

Lesesirkelen lever!

Det er kun få dager igjen til nyttårsaften. Før jeg tar på meg danseskoene og drikker for å glemme, må jeg ha funnet sju norske romaner som jeg med god samvittighet kan nominere til Bokbloggerprisen 2015. Det blir vanskelig, for 2015 virker som et uår for norske romaner. En hyllest til solid middelmådighet, typ terningkast fire. Innlegg om bøkene jeg har lest kommer når jeg har rukket å lese nok til å fylle nominasjonskvoten min. Men for de som lurer, er det foreløpig disse tre romanene som har pallplassering på min stemmeseddel: Erlend Loe Slutten på verden slik vi kjenner den, Bjørn Vatne Slik skal vi velge våre ofre og Synnøve Macody Lund Personar du kanskje kjenner. De er ikke engang i nærheten av fireren.

Jeg føler at jeg tjener opp mange martyrpoeng ved frivillig å melde meg til tjeneste i den lite attraktive frontlinjen av litteraturens førstesortering, i stedet for å lese kvalitetssikrede og kjente bøker som har overlevd generasjoner. Derfor ønsker jeg bunnslammet av de norske romanene jeg har lest i år en brå og ubarmhjertig død senest i løpet av våren 2016. Da er jeg allerede godt i gang med svi av alle de surt oppsparte martyrpoengene mine på uhemmet fråtsing i klassikere.

Det er kort sagt på tide å gjenopplive lesesirkelen 1001 bøker. Siden jeg i mine år som lesesirkelgeneral ofte har oppført meg som en ekte general – satt andre folk i arbeid og deretter stukket av – tenkte jeg å innføre en mer fleksibel og demokratisk struktur. I 2016 blir det derfor ingen fast bok hver måned i lesesirkelen, men en kategori hver måned som deltakerne kan velge bøker fra selv. Da blir det litt mindre tvangstrøyete, og litt enklere å tilpasse lesingen etter egne bokhyller istedenfor mine. Ikke minst løser det problemet for de som har lyst til å delta, men dessverre har lest halvparten av lesesirkelbøkene allerede. De som ønsker forslag til bøker som er verdt å lese innenfor kategoriene, kan selvfølgelig få det fra både meg og andre.

De mest naturlige kategoriene er språk, periode og tematikk, men/og jeg vil gjerne ha forslag til hvilke kategorier vi kan bruke. Selv foreslår jeg Charles Dickens. Les 1001-listen nøye. Kommentarfeltet står til din disposisjon for brainstorming i stream of consciousness. Jeg oppdaterer innlegget og lesesirkelsiden underveis.

Kategorien for januar har jeg alt tenkt ut. Da er det flere enn meg som har forlest seg på norske bøker fra 2015, og trenger å starte det nye året med lystlesing og mestringsfølelse. Temaet i januar blir derfor: Finn en bok fra 1001-listen som du lenge har hatt veldig lyst til å lese, men som du av en eller annen grunn likevel aldri har lest. Det går an å lese flere bøker, for de som ønsker å virkelig ta for seg av både lyst og kryss når året først er nytt og ambisjonene skyhøye. Selv skal jeg lese De tre musketerer av Alexandre Dumas.

Hvem er med? Og hvem skal lese hva?

Hva må kritikken lære?

En mørk og stormfull aften i oktober var jeg på høstens første kritikersalong sammen med Moshonista. Kveldens overskrift var «Hva må kritikken lære?». Bernhard Ellefsen var ordstyrer, og panelet besto av Silje Stavrum Norevik (Bergens Tidende), Ane Farsethås (Morgenbladet) og Sissel Furuseth (professor ved NTNU). Du kan lese denne presentasjonen av debattens temaer, og vurdere sannsynligheten for at panelet klarte å snakke i 45 minutter uten å nevne bokblogging én eneste gang:

«Litteraturkritikken har aldri vært en monolittisk praksis: Den har vært utøvd i anmeldelser og essays, boklange studier og infame niddikt, karikaturtegninger og samtaler på scener så vel som i etermedier. Kritikkhistorien kan leses parallelt med pressehistorien. For å forbli en selvfølgelig journalistisk sjanger, en sentral del av offentligheten og den viktigste arenaen for litterær samtale, må kritikken åpenbart være villig til å lære, både av fortidens mest fruktbare idealer og av mediale og idémessige nyvinninger i samtiden.»

De klarte det. De nevnte ikke bokblogging én eneste gang. Og det til tross for at det i Norge i 2015 er umulig å si noe relevant og dekkende om litteraturkritikk som praksis, historie, sjanger, del av offentligheten, arena for samtale, vilje til å lytte, idealer, medium, ideer og nyvinninger – uten å nevne bokblogging.

Sånn sett var debatten et flott bilde på hva som ligger i begrepet monolittisk, slik det er definert i Store norske leksikon: «Monolittisk, som har form av en monolitt; som består av en enhetlig masse; helt igjennom ensartet, uten avvik eller varianter, f.eks. monolittisk enighet.» Panelet var i hvert fall monolittisk enige om å late som om bokblogging aldri har eksistert.

Det er blitt direkte uvanlig at bokblogging ties i hjel på den måten i diskusjoner om litteraturkritikk. Så hvorfor begynne med det nå? Vanligvis kommer fordommene mot bokblogging som perler på en snor, og på skråsikker innpust, utpust og repeat – «kjøpt og betalt, mangler kunnskap om bøker, leser bare bestselgere og bøker vi liker (som ikke er bestselgere), er for entusiastiske, osv, osv, osv». Uten belegg, uten oversikt, uten oppfølgingsspørsmål. Hersketeknikk nr 3 – damned if you do, damned if you don’t – er vanlig. Hersketeknikk nr 1 – fortielse – er lite brukt.

Så hva pønsker de på?

Arbeidshypotese: De har tenkt å stjele ideene våre og late som de fant på alt selv.

Hva de ikke sa

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Norevik snakket om at hun begynte med anmelderintervjuer i Bergens Tidende fordi hun ønsker seg en mindre monologisk kritikk. Tja. Blogg er som kjent et sosialt medium, og kjent for å være et sted for dialog. Blogg er et slags Anti-Twitter fordi det er mulig å skrive om viktige temaer i fullstendige setninger med leddsetninger, konjunksjoner og nyanser, uten å jukse med grammatikken. Og i motsetning til Facebook er det enkelt for lesere å søke opp bloggtekster via søkeord på Google. Så kan hvem som helst – inkludert forfattere – dukke opp i kommentarfeltet og hjelpe bloggeren med å drive en mindre monologisk kritikk. Jeg synes det er sært at Norevik ikke viser kjennskap til bokblogging som dialogisk kritikk, når hun har fått 200 000 kr fra Fritt Ord for sitt bidrag til å dempe monologen: Å stille forberedt til forfatterintervjuer og holde seg til saken.

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Ellefsen snakket om muligheten for fornyelse av kritikken. Kritikere virker ellers veldig opptatt av å understreke at bokblogging er noe annet enn kritikk, fordi bokblogging ikke likner på kritikken de driver med selv. Jeg er enig i at bokbloggere jevnt over skriver ganske annerledes om bøker enn kritikere, uten at det betyr at det ikke er kritikk. Nettopp derfor virker bokblogging ekstra relevant å kommentere når kritikerne nå ønsker seg vekk fra kritikkformen de hittil har forsvart så innbitt mot bokbloggernes, vel, fornyelse av kritikken. Siden Ellefsen lot være å nevne bokbloggere, synes jeg det er vanskelig å forstå hva han egentlig mener med «fornyelse». Og «kritikk».

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Littkritikk ble nevnt i positive vendinger som noe nytt og nærmest revolusjonerende i norsk litteraturkritikk. Skjønt det fra et bloggperspektiv er vanskelig å se hva som er nytt og spesielt med Littkritikk. Det er enda en ny bokblogg, som mer spesifikt plasserer seg mellom Bokmerker og Debutantbloggen: Redaksjonsdrevet bokblogg med fokus på debutanter. Littkritikk var ikke engang de første som fikk støtte fra Fritt Ord for å drive bokblogg, hvis man regner med Litteraturbloggen. Det eneste nye med Littkritikk er at de i motsetning til andre bokbloggere etablerte seg med en forhåndsgodkjenning og hallelujarop fra bokbransjen før de hadde publisert noe som helst. Fordi?

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Farsethås snakket om avisenes betalingsmurer, og sa noen Pauli ord om hvorfor litteraturkritikken ligger bak muren. Jeg er ikke uenig i noen av argumentene hennes om hvorfor lesere bør betale for å lese litteraturkritikk i aviser. Men et viktig moment for lesere som vurderer å betale for å lese anmeldelser vil nok være en sammenlikning av hva de må betale for å lese, og hva de kan lese gratis. Er nivået på gratis bokblogg høyt, hva er da vitsen med å betale for kritikken?

Dessuten vil ingen vurdere å betale for å lese noe de ikke vet at finnes. Eksempel: I går googlet jeg Bjørn Vatnes debutroman Slik skal vi velge våre ofre. Jeg fant tretten bokbloggere som har skrevet om boken, pluss en liten omtale på bloggen til NRK. Hvorfor har ingen aviser anmeldt boken? Tenkte jeg, før jeg tilfeldigvis klikket meg inn hos Gyldendal. Det viser seg at boken visst er anmeldt både av Klassekampen, Sunnmørsposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. Men jeg får ikke opp noen treff eller lenker dit når jeg googler. Denne usynligheten er et like effektivt tiltak for litteraturkritikken som kollektivt selvmord i Kritikerlaget. If it’s not on the Internet, it didn’t happen. Husk det.

Moving on. Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Furuseth snakket om hvor givende hun synes det er å høre vanlige lesere diskutere bøker i forbindelse med P2-lytternes romanpris. Hun etterlyste – og jeg tuller ikke nå – at flere lesere som driver med noe helt annet enn litteraturkritikk til daglig deltar i den offentlige samtalen om litteratur, og bidrar med et friskt kritisk blikk. Da er det ikke lenger bare naturlig å nevne bokbloggere, det er latterlig å la det være.

Første spørsmål fra publikum handlet da også om bokblogging, og om ikke Furuseth mente at bokbloggere gjør det hun etterlyser? Men neida. Bokbloggere er visst for positive og hyggelige til å kunne bidra med noe kritisk. Akkurat, ja, det var sånn det var. Fra total fortielse rett over i generaliseringer og fordommer. Jeg skal ikke gjenta nøyaktig hva vi bokbloggende Sarkasmens Apostler på bakerste rad mente om Furuseth og svarene hennes, men kan tenke meg at hun har truffet hyggeligere sjeler enn oss der vi satt og freste skjellsord ned i glassene. Jeg nøyer meg med å si at jeg håper Furuseth evner å se større nyanser når hun forsker, og ikke bruker «alle utlendinger er kriminelle»-logikken sin overalt. Se der, nå klarte til og med jeg å si noe hyggelig.

For ordens skyld: Furuseth skriver om norsk litteraturkritikks historie fra 1814-2000. Jeg synes ikke det er mye å kreve at hun viser seg såpass orientert om norsk litteraturkritikk i 2015, at hun kan vise kjennskap til såkalt vanlige leseres nokså storstilte og synlige bidrag til diskusjoner om litteratur.

Hva må kritikken lære?

= kveldens overskrift. Kritikken må lære seg en hel del, virker det som. En hel del. Aller først bør de som forvalter kritikkens viktige posisjoner lære seg at det er farlig å ha en skreddersydd og selektiv oppfatning av offentligheten og hva den består av. Hvis du mener at offentligheten kun består av det du vanligvis forholder deg til, det du tilfeldigvis har oversikt over, ting skrevet eller sagt av folk du kjenner, og det du liker og finner interessant – ja, da har du farer på ferden. Spesielt hvis du er i en posisjon der du skriver norske historiebøker om emnet.

Hva mer må kritikken lære?

Jeg går snart tom for plass, og oppsummerer de ti viktigste punktene. Jeg får heller utdype dem en annen dag.

~ Bokblogging er en del av litteraturkritikken. Verken mer eller mindre.

~ Litteraturkritikken krymper ikke, den bare vokser og vokser.

~ Bokblogging er såvidt jeg vet den første formen for litteraturkritikk i Norge som ikke vokste ut fra den etablerte kritikken, men likevel kan nå lesere fra Stjørdal til Taiwan.

~ Alle problemer som kritikere så langt har funnet med bokblogging, representerer også et problem i den tradisjonelle kritikken.

~ Kritikere unngår å snakke om to ting: God bokblogg og dårlig aviskritikk. I stedet snakker de om kritikkens idealer og den dårligste teksten om bøker de fant på internett.

~ Kritikere trenger et oppfriskningskurs i hva en dikotomi er, og hvorfor det er jævla dumt å konstruere dikotomier ubedt for så å bli nødt til å dekonstruere dem igjen.

~ Hittil har bokblogging nærmet seg den tradisjonelle kritikken. Heretter kommer den tradisjonelle kritikken til å nærme seg bokbloggingen.

~ Kritikere bruker bokblogger som idébank. Det er kult å ha en inspirasjonskilde, mindre kult å hente inspirasjon fra noe man offisielt undergraver verdien av. Da foretrekker jeg å kalle det stjeling.

~ Internett er full av feller, og norsk bokblogg er intet unntak. Fordi kritikere kan så lite om bokblogging, risikerer de å stjele ideer fra bokblogg som ikke funker. Let’s call it a booby trap.

~ Den største trusselen mot Kritikken som det ved enkle grep er mulig å gjøre noe med, er kritikernes – og for så vidt også resten av bokbransjens – holdning. Stikkord: Konservativ, selvopptatt, intern.

***

Referat om hva kritikerne snakket om i sin salong mens de unngikk å snakke om bokblogging, finner du nok på nettsidene til Kritikerlaget. Hvis du er kritiker og leser dette, har du sikkert fått en utskrift av innlegget mitt tilsendt på faksmaskin. Dersom du har lyst til å lese og kommentere innlegget på internettet, kan jeg godt lære deg hvordan du finner veien hit. Du har kanskje sett Harry Potter? Så lenge du har trådløst internett i nærheten, er det veldig enkelt. Du tar tilfart og løper alt du orker med hodet først inn i veggen. Vi sees på den andre siden – lykke til!

Høstbøker fra Samlaget

Eller haustbøker frå Samlaget, som det også heiter. Heter. Bah! Smittsomt sidemål. Anyhow, det er på sin plass å innlede med litt selvskryt. Jeg pleier å gå gjennom mine innlegg om fjorårets høstbøker når jeg skriver om årets bøker, for å sjekke om teften min er så god som selvtilliten min antar at den er. Og det stemmer. I fjorårets innlegg trakk jeg fram de to romanene fra Samlaget som kan vinne Bokbloggerprisen 2014 om to uker: Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz og Aina Basso Finne ly. På tide å slutte med blogg og starte bettingselskap?

Nja, ikke når skuling og surmuling passer så meget bedre. Da Samlaget presenterte høstbøkene sine onsdag kveld for to uker siden, kom forlagssjef Håkon Kollmansskog i fare for å tråkke meg på nervene. Han unnskyldte sine entusiastiske lovprisninger for bøkene han er ansatt for å lovprise med at han «nesten høres ut som en bokblogger». Hva behager?! Jeg var der sammen med Elisabeth fra Bokstavelig talt, og som hun sa: «Er det nå vi bare går?» Det er litt risikabelt å si sånne ting i nærheten av en bokblogger med hissig gemytt og lav impulskontroll, uten en sidrumpa redaktør på evig vakt foran publiseringsknappen som kan si: «Tidemann, nå roer du deg ned, dette er en ikkesak.»

Men. Jeg har ikke tenkt å hisse meg opp. Istedet tenker jeg på at Agnes Ravatn vant Bokbloggerprisen i kategorien Årets roman i fjor. I år har Samlaget høynet innsatsen, og har med Kaldhol og Basso 66% sjanse for å vinne igjen. Så jeg flirer i skjegget og håper Samlaget har lagt en tentativ plan for hva de skal si om bokbloggere og vår overstrømmende entusiasme for (middelmådige?) bøker hvis de gjør rent bord og vinner for andre år på råd. I mellomtiden nøyer jeg meg med tilforlatelig og uanstrengt å ha stavet forlagssjefens etternavn veldig feil.

Ifølge bookmaker Tidemann er det Alt inkludert av Marit Eikemo som har best odds til å vinne den gjeve Bokbloggerprisen 2015 på vegne av Samlaget. Romanen utgis i september, og handler om alenemoren Agnes og hennes datter på seks år som flytter inn i et hybelhus uten nettverk, venner, penger eller møbler, og bruker sommeren på å forsøke å etablere seg.

Fra forlagets omtale: «I møte med alle dei nye menneska, borna i gata, mammabloggaren, politimannen, organisten og jusstudenten, er det ofte ikkje meir enn ei kvit løgn som skal til for å få ting til å gli lettare. Men snart blir omgangen meir utfordrande, pengane minkar og løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg. Med eit fargerikt persongalleri, kostelege scener og eit utforskande alvor, teiknar Marit Eikemo eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd – nedlest av ting, på evig jakt etter meir.»

På lanseringen leste Eikemo et utdrag fra romanen hvor Agnes er hjemme hos en mammablogger hun har funnet via finn.no på jakt etter brukte klær til datteren. Utdraget morer seg på bekostning av den overprivilegerte mammabloggeren, retter et hardt spark i retning folk med vanvittige I-landsproblemer og svikt i selvinnsikten, og avdekker samtidig de uheldiges usynlige fattigdom. Utdraget minnet meg om noe en jusstudent sa til meg en gang: Det verste med å donere fjorårets pent brukte designerplagg til Fretex for å få plass i klesskapet til årets kolleksjon, er at du noen uker senere risikerer å se en sliten narkoman traske rundt i Ralph Lauren-skjortene dine og ødelegge merkevaren.

Jan Roar Leikvoll døde i fjor, bare 40 år gammel. Han etterlot seg en stor mengde ufullførte tekster, og en av dem ble utgitt nå i høst. Ifølge forlaget er Forkynnaren en fortelling om tap, trøst og forsoning. Vi møter den gamle mannen Hans som våkner etter et lengre sykeleie, overbevist om at han har fått et kall. Uviss på hva som venter ham, forlater han gården og ror utover fjorden, for aldri mer å vende tilbake. Ifølge kritikerne som er sitert på Samlagets hjemmeside oppleves Forkynnaren som en komplett fortelling, og minner om Morgon og kveld av Jon Fosse. Det hører man ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forfatterens skrivebordskuff. Man hører det for så vidt heller ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forlagenes ferdigredigerte bunker.

Synnøve Macody Lund debuterer i september med romanen Personar du kanskje kjenner. På lanseringen leste Lund utdrag med driv og fin språklig rytme, men det er vel så mye utgangspunktet for romanen som gjør meg velvillig innstilt. Fortelleren Synnøve begynner å skrive en roman om faren sin, men går over til å skrive om tre kvinner istedet. Fra eget liv til fiksjon = kjerringa mot strømmen. Måtte det være like smittsomt som sidemålet. Bloggheder, kred og høye odds for å bli lest utloves herved alle andre norske forfattere som klarer å slite seg løs fra den sikkert svært fascinerende verkebyllen på innsiden av venstre lår, og heller dikter opp noe alle kan ha glede av, om personer vi garantert ikke kjenner.

Fra forlagets omtale: «Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman. Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot. Karakterane er svermande, påverkelege, søkande; personar du kanskje kjenner.»

Fjerde roman ut fra Samlaget er den jeg leser akkurat nå, Superpularen av Atle Berge. Superpularen er en satire over bokbransjen, og «eit portrett av ein kultur der nokre menneske snakkar og snakker og snakkar, mens andre aldri kjem til orde.» Boken vil nok oppleves som skuffende lite tilfredsstillende for lesere som forventer store mengder superpuling. Men den inneholder til gjengjeld uventede mengder antikke filosofer, intertekstualitet, en slags metafiksjon inni fiksjonen (eller fiktiv metafiksjon?), og alt sånt som fungerer svært opphissende for alle litterater som vet at sex likevel ikke finnes utenfor teksten.

Selv valgte jeg Superpularen fra bunken på Samlagets lansering fordi den så ut til å være det lengste jeg kommer unna noe som noen kritiker kan sammenlikne med Jon Fosse denne bokhøsten. Jeg vet at jeg før eller senere overdoser – igjen – på sarte, dårlig skjult selvbiografiske oppvekstromaner med rammefortelling i presens, og trengte en litt annerledes roman for å unngå at bokhøsten min ender med sørgelig kapitulasjon og diagnosen P76 allerede medio september. Men siden litterære livbøyer med tittelen Superpularen er like uimotståelig som crack, har jeg allerede sløset den bort før jeg rakk å bli lei bøker av forfattere som har «pussa og pussa på språket til det knapt var forteljing, karakterar eller situasjoner att, berre skuggar av det som hadde vore der.» Så nå er jeg dømt til, innen primo oktober, å tenke som Berges forlagskonsulent Fanny Acker: «I staden for å sitte inne og ete skit med auga burde eg gå ut og treffe andre menneske.» Og når jeg endelig kommer meg ut døra, blir det sikkert bare for å gjenta samtalen Fanny har med den første og beste mannen hun finner å ligge med:

– Hm, sa ho. – Er det ein kompliment?

– At du flørtar som ein åttiåring?

– Ja?

Biografier er en ikkesjanger her i huset; jeg interesserer meg for bøker, ikke forfatterne bak. Men jeg gjør gjerne et unntak for Arne Garborg. Jeg har riktignok bare lest Fred, romanen som ifølge Garborg-biograf Jan Inge Sørbø er den beste romanen i sin periode. Jeg er enig. Fred er faktisk også den eneste jeg har lest av de hundgamle norske romanene som virker like relevant for vår tid som et historisk interessant bilde av sin samtid, og er et innsiktsfullt og engasjerende portrett av en religiøs fanatiker. Det eneste aberet med Fred er at den språklig sett er bortimot uforståelig, skrevet på ugjennomtrengelig old school nynorsk slash Jæren-dialekt, og var omtrent like krevende å lese som Goethes Faust i original. I likhet med Faust trenger Fred en skikkelig ordliste og fotnoter 2.0. Det hadde min utgave ikke, så – lykke til.

Arne Garborg – Frå bleike myr til alveland er ifølge forlaget en medrivende og lettfattelig bok som tar utgangspunkt i traumet Garborg opplevde da hans alvorlig sinnslidende far tok livet sitt da Garborg var 19 år. Mye av forfatterskapet hans dreier seg om å forstå hvorfor dette skjedde, og førte Garborg inn i datidens religiøse og filosofiske diskusjoner. Sørbø foreslo dessuten å brøyte Garborg inn blant De Fire Store i norsk litteratur, og la samtidig ned veto mot at Kielland skal ut. Jeg mener det er på tide å brøyte inn Amalie Skram, og legger ned veto mot å fjerne Ibsen. Det betyr at Sørbø og jeg nettopp har revolusjonert norsk litteraturhistorie, og at De Nye Fire Store herved er Ibsen, Kielland, Garborg og Skram. Et vidunderlig påskudd for å oversvømme neste års bokhøst med oppdaterte litteraturhistorier som erklærer at alle andre litteraturhistorikere hittil har tatt feil om alt.

Da jeg skrev om høstbøkene fra Kolon, vant Pedro Carmona-Alvarez prisen for årets flotteste baksidetekst. Han er dessuten høstens helt fordi han sammen med Gunnhild Øyehaug har gjendiktet den første poesiutgivelsen til min store heltinne i musikkens verden – PJ Harvey. Den opne handa er et kunstnerisk samarbeid mellom PJ Harvey og fotograf Seamus Murphy. Sammen reiste de i perioden 2011-2014 til Kosovo, Afghanistan og Washington D.C., og boken kombinerer fotografi og dikt fra og om stedene de besøkte.

Jeg ble så satt ut av å høre at Harvey har skrevet dikt og resten av det Carmona-Alvarez sa om utgivelsen på lanseringen at jeg ikke kan garantere for at jeg husker detaljene korrekt. Jeg noterte «HUN BA OM DET!!!», som betyr at PJ Harvey personlig ønsket seg Carmona-Alvarez som gjendikter. Jeg husker ikke om det var til både norsk og spansk, eller bare spansk, for jeg var helt sjokka og starstruck over å prøve å sette meg inn i hvordan det føles å være et menneske som PJ Harvey kjenner eksistensen til og vil involvere i verdensutbredelsen av sine kreative prosjekter. På rekordtid, ettersom Gjendikteren fikk kun én måned på seg til å gjendikte.

Han ba Øyehaug om hjelp fordi han selv ikke er stø nok i nynorsk. Som 14-åring var han mer opptatt av å bli rockestjerne enn av å lære seg nynorsk, selv om moren hans insisterte på at han med gode nynorskkunnskaper kunne få seg jobb i NRK. Heldigvis sløste han ikke bort tiden på nynorsk (eller NRK), og på lanseringen fremførte han «The Dancer» fra albumet «To Bring You My Love», som jeg har hørt ca hundre tusen ganger etter at det fikk meg til å elske PJ Harvey som ulykkelig, emo femtenåring. Uansett kan Øyehaug nynorsk nok for dem begge. Hun leste så nydelig fra Harveys samling at jeg nesten begynte å grine av både innhold og opplesning. Jeg fortrengte sporenstreks alle fordommer om litteraturvitere som skriver romaner om litteraturvitere, og bestemte meg for å lese både Vente, blinke og Undis Brekke.

Jøye meg, for en kveld! Hadde det ikke vært for den kommentaren om bokbloggere, ville det ha blitt terningkast seks til Samlaget også. Heldigvis minnet forlagssjefen meg på at det jo ikke ser så bra ut når bokbloggere elsker for mye, for fort, for høyt, for ofte. Så da lander vi for alles del heller på et streit terningkast fire.