Stikkord: Jan Roar Leikvoll

Høstbøker fra Samlaget

Eller haustbøker frå Samlaget, som det også heiter. Heter. Bah! Smittsomt sidemål. Anyhow, det er på sin plass å innlede med litt selvskryt. Jeg pleier å gå gjennom mine innlegg om fjorårets høstbøker når jeg skriver om årets bøker, for å sjekke om teften min er så god som selvtilliten min antar at den er. Og det stemmer. I fjorårets innlegg trakk jeg fram de to romanene fra Samlaget som kan vinne Bokbloggerprisen 2014 om to uker: Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz og Aina Basso Finne ly. På tide å slutte med blogg og starte bettingselskap?

Nja, ikke når skuling og surmuling passer så meget bedre. Da Samlaget presenterte høstbøkene sine onsdag kveld for to uker siden, kom forlagssjef Håkon Kollmansskog i fare for å tråkke meg på nervene. Han unnskyldte sine entusiastiske lovprisninger for bøkene han er ansatt for å lovprise med at han «nesten høres ut som en bokblogger». Hva behager?! Jeg var der sammen med Elisabeth fra Bokstavelig talt, og som hun sa: «Er det nå vi bare går?» Det er litt risikabelt å si sånne ting i nærheten av en bokblogger med hissig gemytt og lav impulskontroll, uten en sidrumpa redaktør på evig vakt foran publiseringsknappen som kan si: «Tidemann, nå roer du deg ned, dette er en ikkesak.»

Men. Jeg har ikke tenkt å hisse meg opp. Istedet tenker jeg på at Agnes Ravatn vant Bokbloggerprisen i kategorien Årets roman i fjor. I år har Samlaget høynet innsatsen, og har med Kaldhol og Basso 66% sjanse for å vinne igjen. Så jeg flirer i skjegget og håper Samlaget har lagt en tentativ plan for hva de skal si om bokbloggere og vår overstrømmende entusiasme for (middelmådige?) bøker hvis de gjør rent bord og vinner for andre år på råd. I mellomtiden nøyer jeg meg med tilforlatelig og uanstrengt å ha stavet forlagssjefens etternavn veldig feil.

SB_OMS_omslag alt inkludert.inddIfølge bookmaker Tidemann er det Alt inkludert av Marit Eikemo som har best odds til å vinne den gjeve Bokbloggerprisen 2015 på vegne av Samlaget. Romanen utgis i september, og handler om alenemoren Agnes og hennes datter på seks år som flytter inn i et hybelhus uten nettverk, venner, penger eller møbler, og bruker sommeren på å forsøke å etablere seg.

Fra forlagets omtale: «I møte med alle dei nye menneska, borna i gata, mammabloggaren, politimannen, organisten og jusstudenten, er det ofte ikkje meir enn ei kvit løgn som skal til for å få ting til å gli lettare. Men snart blir omgangen meir utfordrande, pengane minkar og løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg. Med eit fargerikt persongalleri, kostelege scener og eit utforskande alvor, teiknar Marit Eikemo eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd – nedlest av ting, på evig jakt etter meir.»

På lanseringen leste Eikemo et utdrag fra romanen hvor Agnes er hjemme hos en mammablogger hun har funnet via finn.no på jakt etter brukte klær til datteren. Utdraget morer seg på bekostning av den overprivilegerte mammabloggeren, retter et hardt spark i retning folk med vanvittige I-landsproblemer og svikt i selvinnsikten, og avdekker samtidig de uheldiges usynlige fattigdom. Utdraget minnet meg om noe en jusstudent sa til meg en gang: Det verste med å donere fjorårets pent brukte designerplagg til Fretex for å få plass i klesskapet til årets kolleksjon, er at du noen uker senere risikerer å se en sliten narkoman traske rundt i Ralph Lauren-skjortene dine og ødelegge merkevaren.

Jan Roar Leikvoll døde i fjor, bare 40 år gammel. Han etterlot seg en stor mengde ufullførte tekster, og en av dem ble utgitt nå i høst. Ifølge forlaget er Forkynnaren en fortelling om tap, trøst og forsoning. Vi møter den gamle mannen Hans som våkner etter et lengre sykeleie, overbevist om at han har fått et kall. Uviss på hva som venter ham, forlater han gården og ror utover fjorden, for aldri mer å vende tilbake. Ifølge kritikerne som er sitert på Samlagets hjemmeside oppleves Forkynnaren som en komplett fortelling, og minner om Morgon og kveld av Jon Fosse. Det hører man ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forfatterens skrivebordskuff. Man hører det for så vidt heller ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forlagenes ferdigredigerte bunker.

Synnøve Macody Lund debuterer i september med romanen Personar du kanskje kjenner. På lanseringen leste Lund utdrag med driv og fin språklig rytme, men det er vel så mye utgangspunktet for romanen som gjør meg velvillig innstilt. Fortelleren Synnøve begynner å skrive en roman om faren sin, men går over til å skrive om tre kvinner istedet. Fra eget liv til fiksjon = kjerringa mot strømmen. Måtte det være like smittsomt som sidemålet. Bloggheder, kred og høye odds for å bli lest utloves herved alle andre norske forfattere som klarer å slite seg løs fra den sikkert svært fascinerende verkebyllen på innsiden av venstre lår, og heller dikter opp noe alle kan ha glede av, om personer vi garantert ikke kjenner.

Fra forlagets omtale: «Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman. Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot. Karakterane er svermande, påverkelege, søkande; personar du kanskje kjenner.»

superpularen-9788252188974.inddFjerde roman ut fra Samlaget er den jeg leser akkurat nå, Superpularen av Atle Berge. Superpularen er en satire over bokbransjen, og «eit portrett av ein kultur der nokre menneske snakkar og snakker og snakkar, mens andre aldri kjem til orde.» Boken vil nok oppleves som skuffende lite tilfredsstillende for lesere som forventer store mengder superpuling. Men den inneholder til gjengjeld uventede mengder antikke filosofer, intertekstualitet, en slags metafiksjon inni fiksjonen (eller fiktiv metafiksjon?), og alt sånt som fungerer svært opphissende for alle litterater som vet at sex likevel ikke finnes utenfor teksten.

Selv valgte jeg Superpularen fra bunken på Samlagets lansering fordi den så ut til å være det lengste jeg kommer unna noe som noen kritiker kan sammenlikne med Jon Fosse denne bokhøsten. Jeg vet at jeg før eller senere overdoser – igjen – på sarte, dårlig skjult selvbiografiske oppvekstromaner med rammefortelling i presens, og trengte en litt annerledes roman for å unngå at bokhøsten min ender med sørgelig kapitulasjon og diagnosen P76 allerede medio september. Men siden litterære livbøyer med tittelen Superpularen er like uimotståelig som crack, har jeg allerede sløset den bort før jeg rakk å bli lei bøker av forfattere som har «pussa og pussa på språket til det knapt var forteljing, karakterar eller situasjoner att, berre skuggar av det som hadde vore der.» Så nå er jeg dømt til, innen primo oktober, å tenke som Berges forlagskonsulent Fanny Acker: «I staden for å sitte inne og ete skit med auga burde eg gå ut og treffe andre menneske.» Og når jeg endelig kommer meg ut døra, blir det sikkert bare for å gjenta samtalen Fanny har med den første og beste mannen hun finner å ligge med:

– Hm, sa ho. – Er det ein kompliment?

– At du flørtar som ein åttiåring?

– Ja?

Biografier er en ikkesjanger her i huset; jeg interesserer meg for bøker, ikke forfatterne bak. Men jeg gjør gjerne et unntak for Arne Garborg. Jeg har riktignok bare lest Fred, romanen som ifølge Garborg-biograf Jan Inge Sørbø er den beste romanen i sin periode. Jeg er enig. Fred er faktisk også den eneste jeg har lest av de hundgamle norske romanene som virker like relevant for vår tid som et historisk interessant bilde av sin samtid, og er et innsiktsfullt og engasjerende portrett av en religiøs fanatiker. Det eneste aberet med Fred er at den språklig sett er bortimot uforståelig, skrevet på ugjennomtrengelig old school nynorsk slash Jæren-dialekt, og var omtrent like krevende å lese som Goethes Faust i original. I likhet med Faust trenger Fred en skikkelig ordliste og fotnoter 2.0. Det hadde min utgave ikke, så – lykke til.

Arne Garborg – Frå bleike myr til alveland er ifølge forlaget en medrivende og lettfattelig bok som tar utgangspunkt i traumet Garborg opplevde da hans alvorlig sinnslidende far tok livet sitt da Garborg var 19 år. Mye av forfatterskapet hans dreier seg om å forstå hvorfor dette skjedde, og førte Garborg inn i datidens religiøse og filosofiske diskusjoner. Sørbø foreslo dessuten å brøyte Garborg inn blant De Fire Store i norsk litteratur, og la samtidig ned veto mot at Kielland skal ut. Jeg mener det er på tide å brøyte inn Amalie Skram, og legger ned veto mot å fjerne Ibsen. Det betyr at Sørbø og jeg nettopp har revolusjonert norsk litteraturhistorie, og at De Nye Fire Store herved er Ibsen, Kielland, Garborg og Skram. Et vidunderlig påskudd for å oversvømme neste års bokhøst med oppdaterte litteraturhistorier som erklærer at alle andre litteraturhistorikere hittil har tatt feil om alt.

PJ HarveyDa jeg skrev om høstbøkene fra Kolon, vant Pedro Carmona-Alvarez prisen for årets flotteste baksidetekst. Han er dessuten høstens helt fordi han sammen med Gunnhild Øyehaug har gjendiktet den første poesiutgivelsen til min store heltinne i musikkens verden – PJ Harvey. Den opne handa er et kunstnerisk samarbeid mellom PJ Harvey og fotograf Seamus Murphy. Sammen reiste de i perioden 2011-2014 til Kosovo, Afghanistan og Washington D.C., og boken kombinerer fotografi og dikt fra og om stedene de besøkte.

Jeg ble så satt ut av å høre at Harvey har skrevet dikt og resten av det Carmona-Alvarez sa om utgivelsen på lanseringen at jeg ikke kan garantere for at jeg husker detaljene korrekt. Jeg noterte «HUN BA OM DET!!!», som betyr at PJ Harvey personlig ønsket seg Carmona-Alvarez som gjendikter. Jeg husker ikke om det var til både norsk og spansk, eller bare spansk, for jeg var helt sjokka og starstruck over å prøve å sette meg inn i hvordan det føles å være et menneske som PJ Harvey kjenner eksistensen til og vil involvere i verdensutbredelsen av sine kreative prosjekter. På rekordtid, ettersom Gjendikteren fikk kun én måned på seg til å gjendikte.

Han ba Øyehaug om hjelp fordi han selv ikke er stø nok i nynorsk. Som 14-åring var han mer opptatt av å bli rockestjerne enn av å lære seg nynorsk, selv om moren hans insisterte på at han med gode nynorskkunnskaper kunne få seg jobb i NRK. Heldigvis sløste han ikke bort tiden på nynorsk (eller NRK), og på lanseringen fremførte han «The Dancer» fra albumet «To Bring You My Love», som jeg har hørt ca hundre tusen ganger etter at det fikk meg til å elske PJ Harvey som ulykkelig, emo femtenåring. Uansett kan Øyehaug nynorsk nok for dem begge. Hun leste så nydelig fra Harveys samling at jeg nesten begynte å grine av både innhold og opplesning. Jeg fortrengte sporenstreks alle fordommer om litteraturvitere som skriver romaner om litteraturvitere, og bestemte meg for å lese både Vente, blinke og Undis Brekke.

Jøye meg, for en kveld! Hadde det ikke vært for den kommentaren om bokbloggere, ville det ha blitt terningkast seks til Samlaget også. Heldigvis minnet forlagssjefen meg på at det jo ikke ser så bra ut når bokbloggere elsker for mye, for fort, for høyt, for ofte. Så da lander vi for alles del heller på et streit terningkast fire.

Bokhøsten hos Samlaget

Da Det Norske Samlaget holdt pressekonferanse på Litteraturhuset på onsdag, var det for 146. gang. Samlaget feirer i år Ivar Aasens tohundreårsjubileum, og målfolket var i påkrevd fyr og flamme (Fløgstad-pun intended). Forlagsdirektør Edmund Austigard innledet med å være strålende fornøyd over at den nynorske litteraturen står sterkere enn noensinne, både i Norge og internasjonalt, blant annet på grunn av Jon Fosse og Maria Parr. Jeg liker nynorskfolket bedre når de er underdog med kampvilje og har Nobelpris i kikkerten, enn når de er i det utrydningstruede hjørnet og surmuler over Spynorsk Mordliste.

Så det blir bonuspoeng på grunn av det gode humøret. Forlagssjef Håkon Kolmannskog var ikke mindre entusiastisk da han la fram Samlagets høstliste, og det gjorde han så godt at jeg fikk lyst til å lese alt sammen. For å unngå å presentere hele katalogen, snevrer jeg inn utvalget mitt til norsk skjønnlitteratur for voksne, men selv da er det vanskelig å velge. Så jeg gjør det jeg alltid gjør, og går for de bøkene som jeg tror enten vil få meg til å gråte mine modige tårer, eller gi meg noe skikkelig morsomt å le av.

LöfströmDebutant Erica Löfström havner sannsynligvis i den første kategorien med sin roman Sex, musikk og vold, som utgis i august. Det er en skildring av en ung, sårbar kvinnes «omsynslause ferd gjennom helvete». Jeg liker sånt, selv om min umiddelbare Dante-assosiasjon neppe er særlig relevant. Beatrice studerer journalistikk i Stockholm. Hun er rotløs, ensom, seksuelt utprøvende og spiseforstyrret. Og hun hater. Mest av alt hater hun seg selv. Hun er destruktiv, men hittil har svart humor og et skarpt og avslørende blikk på seg selv og verden reddet henne fra undergang. Men grensene blir stadig mer perifere, og hun flykter inn i en verden av sex, musikk og vold der hun kan holde ut skyldfølelsen og seg selv. Erica Löfström er svensk, og jeg er svært nysgjerrig på hvorfor hun skriver på norsk, og attpåtil på nynorsk. Men det virker som en heftig debutroman.

Jeg tillater meg forresten å oversette til bokmål fra katalogen. Hvis noen blir sure av det, vil jeg bare minne om at jeg er nordlending. Verken bokmål eller nynorsk passer til mitt talemål, og der finnes intet skriftspråk som harmonerer med min sjel. (Jeg aner ikke hvor de tunge innslagene av riksmål kommer fra.) Det er ikke synd på nynorskfolket. De har Jon Fosse, Olav H. Hauge, Ivar Aasen og egen ordliste. Jeg har Halvdan Sivertsen, og han snakker ikke engang sånn som meg.

Den andre debutanten jeg velger meg, er Odd Eirik Færevåg. Hans diktsamling Dagane grå utgis også i august, og handler om å miste et barn. Tapserfaringen bringer fram minner om en søster som en gang forsvant. Diktene er ifølge forlaget personlige og gripende, underlige og underholdende. Den mørke tematikken blir båret fram av et overskudd, et lekende språk som jobber seg ut av sorgen. Samlingen er en hyllest til de som står rundt: kjæreste, foreldre, barn og venner. Det er alltid like spennende å se hvordan forfattere bruker det personlige i tekstene sine, spesielt når temaet er så stort og trist. Når det personlige er hentet fra kantina på Blindern, er det ikke like spennende. Men lyrikken er inderlighetens sjanger, og jeg gleder meg til å lese.

Jan Roar Leikvoll er en av få forfattere jeg har hørt udelt positive ting om, men fremdeles har prestert å lese ingenting av. Folk jeg snakker med om Leikvolls bøker sukker tilfreds bare de hører navnet – enten de er profesjonelle litteraturvitersnobber eller bare er gladkresne litteraturelskere i sivil. Man blir nysgjerrig av sånt. Jeg har riktignok hørt Leikvoll lese én gang, på Granta-festen til Gyldendal i vinter. Men du vet, der var fri flyt av champagne og «god stemning», så ørene var ikke i det mottakelige hjørnet. Songfuglen er Leikvolls fjerde roman, og utgis i september. Jakoba har vokst opp som en jente, sammen med mor og tante i en by der det bare bor kvinner. Nå er han i ferd med å bli en ung mann, og det blir stadig vanskeligere å skjule at han er gutt. Men kanskje kan talentet redde ham, for ingen synger så vakkert som Jakoba. Samtidig, på den andre siden av juvet, dypt inne i skogen, truer brølet fra mennene. Note to self: Songfuglen bør kanskje leses mellom lesesirkelbøkene Drep ikke en sangfugl og The Handmaid’s Tale under fellesnevneren segregering og usunne samfunn.

Erlend Flornes Skaret kommer med sin andre roman, Lucida, i september. Her skildrer Flornes Skaret kjærlighetsbruddets brutale etterdønninger. Den unge kunstneren Robert Frahm forlater Oslo og reiser til Costa de la Luz for å vinne tilbake ekskjæresten Maya. Mens han forbereder seg på det store fremstøtet, går realitetene gradvis opp for ham. Maya er nok allerede tapt. Robert har trodd at han ikke har noe å tape på gjenerobringsforsøket, men står nå på terskelen til fortapelsen selv. Akk ja, hva hadde vel litteraturen og livet vært uten kjærlighetssorgen? (Livet hadde vært så bra at vi ikke hadde lagt merke til at litteraturen ble desto dårligere.) Jeg har tilfeldigvis ekstremt god ekspertise på feltet kjærlighetssorg, og kommer ikke til å la meg lure av en halvhjertet fascinasjon for temaet. Hvis ikke boken byr på hjerteskjærende innsikter og total fortvilelse, blir jeg skuffet.

Etter all elenda jeg har tenkt å fordype meg i i høst, trenger jeg en kvikk litterær pick-me-up for å runde av det hele. Det spørs bare om ikke Jens K. Styve skal få gleden av å føre meg tilbake til livet og humoren igjen. Romanen Friedland utgis i oktober, og handler om Odd Friedland. Han er som Snåsamannen, bare uten de gode intensjonene. Friedland har ingen jobb, men har alltid mange prosjekter på gang, blant annet hjemmebrenning. Men det er først når han oppdager sine åndelige og helbredende evner at inntjeninga virkelig tar av. Til Odd Friedlands irritasjon har sønnen Kristoffer tilsynelatende ikke arvet evnen til å få ting gjort. Likevel har Kristoffer sine egne lyssky aktiviteter på gang. Familien Friedland bor i et mørkt og småkorrupt bygdeunivers, og er oppkalt etter ringeklokka – den standard svart-hvite ringeklokka som ingen gidder å fjerne «Friedland»-lappen fra. Jeg satser på at dette blir like morsomt som det høres ut. Jens K. Styve kaller seg «sofasatan» på Twitter, og det tar jeg som et godt tegn på at bokhøsten fra Samlaget får en lykkelig og passende morsom slutt, der jeg er like fornøyd som her:

bilde fra samlaget

Portrett av bokbloggeren på Samlagets lille hagefest. Det hadde selvfølgelig vært mye mer relevant å legge ved et bilde av noen av forfatterne som leste, men sånn er det. Fotografen er Mellom linjene. Hun jeg smiler så pent til er Bokelskerinnen. Og Samlagets høstliste finner du her.