Høstbøker fra Kolon

Hvis jeg hadde gitt terningkast her på bloggen, ville Kolon fått terningkast seks for sin pressekonferanse forrige onsdag. De utgir femten bøker i år, og alle forfatterne leste tre minutter hver, med særdeles underholdende presentasjoner av forlegger Bjørn Aagenæs. For å si det med hans ord er dette en slags minifestival der alle kolonistene får lese. Og den fungerer så utrolig bra, denne minifestivalen. Selv når man har vært på fest til klokken tre om natten og må være på plass kl 10, vet jeg at dagen kommer til å bli strålende når jeg får høre Steinar Opstad lese til frokost. Det alene er verdt terningkast fem. Resten kommer av høstbøkene generelt, for jeg fant mye jeg vil lese. Og så kan man bare forundres over at en høstliste på kun femten bøker inneholder romaner, krim, fantasy, fortellinger, essays, dikt, poetikk, gjendiktninger, filmmanus, debattbok og to antologier.

guddal. bebo.omsl.qxp_Layout 1Anne Helene Guddal debuterte i fjor med diktsamlingen Også det uforsonlige finnes. For den ble hun nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, og jeg har i ettertid hørt en del indignerte kommentarer over at hun ikke vant. Det er litt pinlig for meg at Guddal klarer å skrive ferdig bøker innen jeg rekker å lese dem, og derfor tenker jeg å lese fjorårets diktsamling sammen med høstens roman Bebo.

Jeg tok med meg boken fra pressekonferansen, og ser at den er blant disse korte, fortettede romanene (97 sider) som jeg blar i for å få et inntrykk, og ender opp med å ha lest nesten ferdig før jeg kommer på at jeg har et blogginnlegg å skrive og at lystlesingen får vente. Sjangermessig ville jeg nok heller ha beskrevet dette som kortprosa helt åpenbart skrevet av en lyriker, men jeg skal ikke krangle. Forlaget beskriver Bebo som «en lavmælt og poetisk kjærlighetsroman om en kvinne og en mann i et gammelt hus ved fjorden. De lever med trusselen om sammenbrudd og oppløsning, men også med løfter om fellesskap og en fredelig hage. I Bebo filtrer minner, drømmer og grensetilstander seg inn i en fortelling om kjærlighet, håp og drømmer.»

Et utdrag fra romanen (beklageligvis satt opp feil fordi wordpress er lite litteraturvennlig): «Blodet i den hvite doskåla. Lukten av jern. Tanken om ufødte skjebner. Blomstene jeg kastet før de rakk å visne. Jeg tillater ikke mer død. Som om jeg bare har snakket med meg selv i de samme rommene og ikke trenger å bli hørt. Bildet jeg snudde inn mot veggen. Jeg gir ikke til tiggere, de har svake skuldre som meg. I en hyssing hang gullringen som en pendel over magen, jeg skulle få tre sønner, sa moren min, det var sikkert.»

Pedro Carmona-Alvarez ligger an til å bli høstens helt her på bloggen, av grunner jeg delvis kommer tilbake til når jeg skriver om Samlagets høstbøker. Delvis er det fordi Kolon nylig utga diktsamlingen Samtaler med onkel Nica og tante Viola, og han allerede har vunnet min nyetablerte pris for årets desidert flotteste baksidetekst. Jeg føler ikke at jeg trenger å si noe mer om hvorfor jeg gleder meg vilt til å lese boken enn å gjengi den prisvinnende baksideteksten i sin helhet:

«Diktets onkel er en hundreåring som bor i et svært hus der han ser ut på grava til en annen poet. Diktets tante, den ulykkelige, den rasende med kopparra ansikt; hun bor i en bydel som heter Dronninga. Diktets fettere er en haug med skrotnisser som vokser opp og dauer og vokser opp igjen. Noen jobber på sirkus. De fleste har paljettdrakter. De ønsker seg et esel. De er knallstilige tjuvradder, alle som én. Kusinene skriver dikt og blir kjent, glemt, flytter på seg, skriver, blir stjerner, slutter å skrive, publiserer under nye navn, glemmes, huskes. Og slektas dauinger ligger i de glemte gravene sine og sier la meg for faen ligge: Alle her heter Anti-Lazarus.

Dikteren sjøl sier, i en pressemelding: Denne boka begynte å ta form da jeg ble bedt om å skrive cirka tusen essays om hvor kult det var at en degos som meg skulle oversette en perker som Yahya Hassan. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til de som stadig bestilte essays på min hjemmeside (bestilleessays.com), så jeg ringte Onkel Nica og han sendte en lapp med den chilenske postgangen, der det stod: reis en statue av deg sjøl om ingen andre gjør det; det er grenser for hvor tålmodig man skal være (men sørg for at den er av leire, sånn at den varer kortest mulig).»

HagerupHenning Hagerup har med Metafysisk skrapjern utgitt sin første essaysamling på 17 år. Det er visst en sånn begivenhet som bringer lyset frem i øynene igjen hos alle mennesker i Litteraturland. Hagerup ble kåret til Årets kritiker i 1994, da jeg var i min ivrigste Sagaen om Isfolket-fase, så jeg ser ikke bort fra at jeg har noe å lære av essayene hans. Eller han av mine, eventuelt.

Forlagets omtale: «I Metafysisk skrapjern befatter Henning Hagerup seg både med eldre og nyere litteratur og litteraturkritikk. Årets essaysamling inneholder lengre essays om bl.a. Sigmund Freud, Tor Ulven, T.S. Eliot, Samuel Johnson, og Ole Robert Sunde. Hagerup skriver dessuten i skriver inngående om etiske, politiske og språklige problemstillinger, om romantikken som epoke, samt om tivoliets metafysikk. Metafysisk skrapjern er en nyansert og mangfoldig essaysamling som inspirerer til videre lesing og ettertanke.»

Om de fem herrene som er trukket frem i forlagets omtale, tenker jeg NEI!, nei, nei, JAAA!!! og nei. Det rungende ja-et til Samuel Johnson gjorde utslag, han er min favorittmann i litteraturens verden. En dag skal jeg lese hele The Life of Samuel Johnson av James Boswell, en biografi på 1000 tettpakkede Penguin Classics-sider. Inntil videre trår jeg vannet med Hagerups essays.

Kjersti Rorgemoen er en av høstforfatterne jeg kjenner navnet til, men ingenting annet. I sånne tilfeller blir det da avgjørende hva som leses på pressekonferansen, om jeg får lyst til å gjøre noe med det eller ikke. Rorgemoen leste tre minutter fra romanen Håpet og festen, og jeg fikk lyst til å lese. Det var morsomt på den intelligente, nynorske måten. Eller rettere sagt: Intelligent på den morsomme, nynorske måten.

Fra forlagets omtale: «Under Bergens smog bur ein ubestemt skapning, ei ung kvinne, stranda på ein midlertidig hybel. Ho finansierer husleige, alkoholforbruk og studielån med løna for arbeidet i makuleringstenesta til Fretex. Ho har ein kvernande einetale i sitt indre, men likar å bli forstyrra av vener. Håpet og festen er ein roman om den latterlege avstanden mellom det vesle livet ein er bunden i og dei store banda som knyter verda saman. Om å gløyme å drøyme om kven ein skulle ha blitt, og likevel bli stressa av å samanlikne seg med andre.»

Steinar Opstad trenger ingen videre introduksjon her på bloggen. Mens jeg skriver dette, er innleggene mine om Avhymninger og to dikt fra Å, høye dag blant mine ti mest leste innlegg. For de som lurer på hvorfor jeg gidder å skrive gratis om bøker på blogg i år etter år, er dét en av grunnene. Steinar Opstad til folket! Min lyrikkompetanse strekker seg ikke langt nok til å kunne si noe meningsfylt om den kryptiske, tidlige delen av Opstads forfatterskap. Men Opstads forrige utgivelse Å, høye dag er obligatorisk lesning for alle som verdsetter sterke dikt om kjærlighet, tro, lengsel og savn. «Hvis målet er å være usårlig, fins det ingen grunn til å leve», skriver Opstad i ett av diktene, og minner meg om at han er en av de sjeldne forfatterne som skriver så innsiktsfullt om å ha en sjel at jeg kjenner det i min egen. Kjærlighetstapene er tittelen på høstens bok, og er en samling av poetikktekster, aforismer, fragmenter og dikt. Boken kommer i begynnelsen av oktober.

Fra forlagets omtale: «Boken utgjør på mange måter en poetisk statusrapport i Steinar Opstads forfatterskap bestående av så vel revisjonistiske tilbakeblikk som dristige erklæringer om hva poesi er eller bør være. Det er som om Opstad her rydder skrivebordet for å kunne skrive nye dikt. Sentralt står kjærligheten og, ikke minst, kjærlighetstapet som en nødvendig erfaring for å kunne skape fornyelse i livet og i kunsten. Like mye handler tekstene om ensomhet, tro, håp og forsoning, men denne gangen er formen åpnere, rikere på paradokser og kanskje mer leken enn tidligere. Alt i alt viser Opstad seg fra en annen side i denne boken.»

Med bokhøsten er jakten på nominérbare bøker til Bokbloggerprisen 2015 i gang for fullt i Blogglandia. Ari Behn er allerede nevnt i begeistrede vendinger som en ønsket bokbadgjest under neste års prisutdeling. De som ønsker seg bokbadbesøk av Behn må i så fall først lese Døden er en avsporing, en samling fortellinger som kommer i slutten av september. Noen andre Kolon-tips: De som liker fantasy kan lese Simen B. Hagerups romandebut Jordverv, som er første del i en trilogi og utgis i slutten av oktober. Stein Sørensen er også debutant, og romanen 4 beskrives som en lærd, folkelig, troverdig og morsom gangsterroman fra Oslo.

One thought on “Høstbøker fra Kolon”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s