Bokhøsten hos Samlaget

operasjonsj¿lv-9788252186673.inddBokhøstturneen min er kommet til Samlaget, det eneste forlaget som kan skilte med 100% nynorske utgivelser. Egentlig er det rart at jeg liker Samlaget så godt, jeg som på ungdomsskolen skrev alle nynorskstilene mine på bokmål og fikk mamma til å oversette dem for meg. Men det skyldes nok at Samlaget – i motsetning til norsklæreren min – synes at det er helt ok at man skriver pene ting om bøkene deres på bokmål. Godt er det, ellers måtte jeg ha kamuflert min egen utilstrekkelighet ved å boikotte nynorsk litteratur her på bloggen.

Istedet kan jeg med god samvittighet røpe at min stemme til Bokbloggerprisen 2013 var like 100% nynorsk som Samlagets høstkatalog, og at 50% av poengene mine gikk til Agnes Ravatn. Slutten på fjorårets roman Fugletribunalet fikk meg til å ønske at jeg hadde fulgt bedre med da vi lærte om de klassiske tragediene på litteraturskolen. I stedet måtte jeg google hybris.

Før norske bokbloggere (og Ravatn selv) har rukket å finne ut om Fugletribunalet har vunnet den gjeve tittelen Årets roman i Blogglandia, har Ravatn jammen rukket å skrive enda en bok. I september kommer Operasjon sjølvdisiplin, en tittel som langt på vei forklarer hvordan dette kunne skje. Ifølge forlaget er dette en selvhjelpsbok for deg som ikke kan fordra selvhjelpsbøker. Selv har jeg ingenting imot selvhjelpsbøker, annet enn at de ofte inneholder en banal versjon av ex.phil-pensumet og er skrevet av folk som åpenbart ikke har tatt ex.phil. Men Ravatn refererer lettere henslengt til Platon allerede i forordet til boken, og da begynner vi å snakke. Dessuten er forordet skrevet på bursdagen min. Et tegn fra Gud!

Fra forlagets omtale: Mangel på sjølvdisiplin er eit problem stadig fleire merkar på kropp og sinn. Slik var det òg for forfattar Agnes Ravatn, som i mange år var ein kronisk utsetjande internettslave, med frynsete livsstil og altfor høg kvilepuls. Heilt til ho bestemte seg for å ta eit grep. Resultatet er ein vitskapleg fundert og praktisk guide til korleis du kan gjenvinne viljestyrke og sjølvkontroll. Operasjon sjølvdisiplin er ei gjenkjenneleg og underhaldande bok spekka med råd om korleis du kan bryte dårlege vanar, arbeide konsentrert, få gode rutinar, og meir fritid utan dårleg samvit.

sju dagar i augustJeg hørte Brit Bildøen lese fra Sju dagar i august på lanseringsfesten hennes forrige uke, og er glad hun sluttet å lese da hun gjorde. Gåsehud er greit på en fest, men grining er litt verre.

Forlagets omtale: I løpet av ei veke i august opplever Sofie og Otto ei rekkje små ulykker. Kvar for seg er ikkje desse hendingane så alvorlege, men dei avslører små og store sprekkar både i ekteskapet, på jobben og i samfunnet rundt dei. Er alt i ferd med å falle frå kvarandre? Eller er desse ulykkene påminningar om ein større livskatastrofe? Romanen er lagt fram i tid. Sofie jobbar på Munch-museet i Bjørvika, Otto er leiar for FROM, Foreningen for romfolket. Dei har busett seg på Tøyen i Oslo. Valet av jobb og bustad er del av ein plan for overleving. Det er åtte år sidan terrorangrepet, der Sofie mista dotter si. Ekteparet har halde det gåande fram til denne veka i august. Men kor lenge kan sorgarbeid vere ein felles prosess? Medan regnstormar herjar og konfliktane tårnar seg opp, blir det klart for Sofie og Otto at dei ikkje kan la livet gå vidare som før.

22. juli begynner å gjøre sitt inntog i skjønnlitteraturen, og Bildøen leste blant annet fra en scene der Sofie får en slags hallusinasjon for første gang etter terrorangrepet. Andre pårørende har fortalt henne at de på ulike måter kan oppleve et nærvær av den de har mistet. Når Sofie opplever det samme etter åtte år, er det imidlertid ikke datteren hun ser, men støvlene til en viss mann med politiuniform og våpen. Sterkt.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslJeg har aldri lest en voksenroman av Marit Kaldhol før, men barneboken Farvel, Rune og ungdomsromanen søkeord: ayotzintli gjorde et dypt og uutslettelig inntrykk på meg. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz ble utgitt i vår, og akkurat nå fatter jeg ikke hva jeg har somlet med som ikke har lest boken allerede.

Marit Kaldhol er en av ytterst få forfattere jeg ikke klarer å snakke om bøkene til uten å få tårer i øynene. Hun skriver så intenst og gripende om sorg og tap, og klarer samtidig å vise hvor uendelig vakkert livet er i all sin skjørhet. Jeg har finlest setninger som treffer like mye hver gang, og jeg er ikke engang i målgruppen, kresen og voksen som jeg er. Årets Kaldhol-roman er imidlertid skrevet for voksne. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz handler ikke bare om å miste, men om å forsøke å berge den man er glad i før det er for sent. Jeg gleder meg stort.

Forlagets omtale: To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

Aina BassoAina Basso er historiker, og skriver historiske romaner for både ungdom og voksne. Jeg har hatt bøkene hennes på leselisten min helt siden hun i 2011 skrev en artikkel om nedvurderingen av sjangeren historisk roman for mitt nå nedlagte tidsskrift Biblioteket. Artikkelen het «Den feige sjangeren?», der Basso argumenterte overbevisende for at historiske romaner ikke trenger å være bare eventyr og underholdning; de kan også være gode kunstnerisk sett.

Ettertiden har gitt henne rett i form av nominasjoner til både Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris for ungdomsromanen Inn i elden (2012), som handler om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. De to første bøkene hennes var lagt til 1700-tallet, og relevante stikkord her er incest og en romanijente på tukthus. Uredd omgang med vanskelige temaer, mye research og fokus på litterær kvalitet er det som skal til for å gjøre meg interessert. Årets roman Finne ly er skrevet for voksne, og her har Basso beveget seg fremover til – relativt sett – mer moderne tider.

Forlagets omtale: Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

Mette KarlsvikMette Karlsvik er en forfatter jeg vet svært lite om, bortsett fra at hun har fått veldig mye skryt for den imponerende mengden tekster hun har skrevet siden debuten i 2005. En debut hun for øvrig mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Men jeg har Prinsland (2012) stående ulest i hyllen, en roman som er så praktfullt illustrert av Svein Størksen at jeg aldri i verden kommer til å gi den bort selv om jeg leser og finner ut at jeg hater teksten. Høstens Karlsvik-roman heter Den beste hausten er etter monsun. Du kan si hva du vil, men det er ikke hvert år en norsk roman foregår i Himalaya, har en jagerpilot og en tebonde som hovedpersoner, og er skrevet på nynorsk.

Forlagets omtale: Sikkimsdalen i Himalaya. NATO har erstatta det britiske imperiet. Med vid utsikt frå cockpiten reflekterer jagarpiloten Venor over si rolle i storpolitikken. Ikkje langt frå basen bur tebonden Pasi. Hans blikk er retta mot dei nære tinga, mot grønsaker og teplanter. Hans mål er å få dei til å vekse, trivast – og smake godt. Gjennom å skildre alt fra dei høgste, tynnaste luftlaga til dei minste minerala i jorda, utforskar Karlsvik personlege og nasjonale relasjonar. Ho let kvardagen til menneska i Sikkim spele seg ut mot ein global bakgrunn, og viser korleis politiske, økologiske og militære forhold er ein del av dette dagleglivet.

Hele katalogen til Samlaget finner du her.

Samlaget var fjerde forlag ut i bokhøstturneen min. Tidligere har jeg skrevet om noen av høstbøkene fra Flamme, Tiden og Vigmostad og Bjørke. I dag var jeg på denne høstens siste pressekonferanse, og den første som ble avholdt på det anstendige tidspunkt kl 12:00. Det er vel unødvendig å si at jeg fikk et meget godt inntrykk av høstbøkene deres. I ukene fremover skriver jeg om bøkene fra følgende forlag: Kolon, Oktober, Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm. Med mindre jeg rammes for hardt av den for bokelskere velkjente sykdommen selection fatigue.

13 thoughts on “Bokhøsten hos Samlaget”

  1. Samlaget har virkelig mye bra i år. Jeg var forøvrig så heldig å høre Agnes Ravatn (Ravatn var hagegjest og ble intervjuet lenge) og Aina Basso snakke om de nye bøkene sine (Basso leste fra sin), på Litterær Hagefest i Trondheim sist søndag. Det var meget fornøyelig, og det skjer da ting i Trondheim også.:)😉 Heldigvis.:) Jeg røper også at Ravatn også fikk 50 prosent av mine poeng i romangruppen for voksne. Det blir spennende å se hvem som går av med seieren..

    1. Jøss. Så treg er jeg altså med å svare at vi ikke bare har kåret Ravatn som vinner, men nå er klar for å nominere en ny rekke bøker.

      Jeg har riktignok ikke fulgt med så lenge, men finner alltid noe bra hos Samlaget. I år er Marit Kaldhol en av mine store favoritter. Jeg har fremdeles Basso, Bildøen og Karlsvik til gode, men ser frem til å lese dem etter å ha sett bøkene varmt anbefalt rundt omkring. Ravatns bok skal jeg skrive om snart, den er både velskrevet og praktisk og skiller seg ut fra alle andre håpløse selvhjelpsbøker. Nynorskingene er mer stødige, er mitt inntrykk.

      1. Jeg er superklar for lesesirkel! Jeg håper bare dere andre også er med videre, selv om jeg har ligget på latsiden utilgivelig lenge. Men i år skal vi utelukkende lese helgarderinger, så vidt jeg kan se. Austen, Lagerlöf, Dickens, Hawthorne, Kafka og Lessing – det blir knallbra!

      2. Ja, jeg datt jo litt av lasset selv i høst, selv om jeg hadde både Houllebeque og Rushdie klar her, men jeg kommer også sterkere tilbake og vil være med , ja..:)

      3. Så bra, Anita. Vi datt vel av lasset alle sammen på grunn av Bokbloggerprisen, og det er jo et godt formål. Bare dumt at det skjedde akkurat da vi skulle lese Houellebecq, Rushdie og Atwood, som jeg hadde gledet meg veldig til.

      4. Ja, ikke sant.. og så kommer Atwood attpå til til Lillehammer i mai. Så vi får vel lese henne likevel vi som skal dit, selv om det kan bli noen nyere av hennes bøker..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s