Høstbøker fra Samlaget

Eller haustbøker frå Samlaget, som det også heiter. Heter. Bah! Smittsomt sidemål. Anyhow, det er på sin plass å innlede med litt selvskryt. Jeg pleier å gå gjennom mine innlegg om fjorårets høstbøker når jeg skriver om årets bøker, for å sjekke om teften min er så god som selvtilliten min antar at den er. Og det stemmer. I fjorårets innlegg trakk jeg fram de to romanene fra Samlaget som kan vinne Bokbloggerprisen 2014 om to uker: Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz og Aina Basso Finne ly. På tide å slutte med blogg og starte bettingselskap?

Nja, ikke når skuling og surmuling passer så meget bedre. Da Samlaget presenterte høstbøkene sine onsdag kveld for to uker siden, kom forlagssjef Håkon Kollmansskog i fare for å tråkke meg på nervene. Han unnskyldte sine entusiastiske lovprisninger for bøkene han er ansatt for å lovprise med at han «nesten høres ut som en bokblogger». Hva behager?! Jeg var der sammen med Elisabeth fra Bokstavelig talt, og som hun sa: «Er det nå vi bare går?» Det er litt risikabelt å si sånne ting i nærheten av en bokblogger med hissig gemytt og lav impulskontroll, uten en sidrumpa redaktør på evig vakt foran publiseringsknappen som kan si: «Tidemann, nå roer du deg ned, dette er en ikkesak.»

Men. Jeg har ikke tenkt å hisse meg opp. Istedet tenker jeg på at Agnes Ravatn vant Bokbloggerprisen i kategorien Årets roman i fjor. I år har Samlaget høynet innsatsen, og har med Kaldhol og Basso 66% sjanse for å vinne igjen. Så jeg flirer i skjegget og håper Samlaget har lagt en tentativ plan for hva de skal si om bokbloggere og vår overstrømmende entusiasme for (middelmådige?) bøker hvis de gjør rent bord og vinner for andre år på råd. I mellomtiden nøyer jeg meg med tilforlatelig og uanstrengt å ha stavet forlagssjefens etternavn veldig feil.

SB_OMS_omslag alt inkludert.inddIfølge bookmaker Tidemann er det Alt inkludert av Marit Eikemo som har best odds til å vinne den gjeve Bokbloggerprisen 2015 på vegne av Samlaget. Romanen utgis i september, og handler om alenemoren Agnes og hennes datter på seks år som flytter inn i et hybelhus uten nettverk, venner, penger eller møbler, og bruker sommeren på å forsøke å etablere seg.

Fra forlagets omtale: «I møte med alle dei nye menneska, borna i gata, mammabloggaren, politimannen, organisten og jusstudenten, er det ofte ikkje meir enn ei kvit løgn som skal til for å få ting til å gli lettare. Men snart blir omgangen meir utfordrande, pengane minkar og løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg. Med eit fargerikt persongalleri, kostelege scener og eit utforskande alvor, teiknar Marit Eikemo eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd – nedlest av ting, på evig jakt etter meir.»

På lanseringen leste Eikemo et utdrag fra romanen hvor Agnes er hjemme hos en mammablogger hun har funnet via finn.no på jakt etter brukte klær til datteren. Utdraget morer seg på bekostning av den overprivilegerte mammabloggeren, retter et hardt spark i retning folk med vanvittige I-landsproblemer og svikt i selvinnsikten, og avdekker samtidig de uheldiges usynlige fattigdom. Utdraget minnet meg om noe en jusstudent sa til meg en gang: Det verste med å donere fjorårets pent brukte designerplagg til Fretex for å få plass i klesskapet til årets kolleksjon, er at du noen uker senere risikerer å se en sliten narkoman traske rundt i Ralph Lauren-skjortene dine og ødelegge merkevaren.

Jan Roar Leikvoll døde i fjor, bare 40 år gammel. Han etterlot seg en stor mengde ufullførte tekster, og en av dem ble utgitt nå i høst. Ifølge forlaget er Forkynnaren en fortelling om tap, trøst og forsoning. Vi møter den gamle mannen Hans som våkner etter et lengre sykeleie, overbevist om at han har fått et kall. Uviss på hva som venter ham, forlater han gården og ror utover fjorden, for aldri mer å vende tilbake. Ifølge kritikerne som er sitert på Samlagets hjemmeside oppleves Forkynnaren som en komplett fortelling, og minner om Morgon og kveld av Jon Fosse. Det hører man ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forfatterens skrivebordskuff. Man hører det for så vidt heller ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forlagenes ferdigredigerte bunker.

Synnøve Macody Lund debuterer i september med romanen Personar du kanskje kjenner. På lanseringen leste Lund utdrag med driv og fin språklig rytme, men det er vel så mye utgangspunktet for romanen som gjør meg velvillig innstilt. Fortelleren Synnøve begynner å skrive en roman om faren sin, men går over til å skrive om tre kvinner istedet. Fra eget liv til fiksjon = kjerringa mot strømmen. Måtte det være like smittsomt som sidemålet. Bloggheder, kred og høye odds for å bli lest utloves herved alle andre norske forfattere som klarer å slite seg løs fra den sikkert svært fascinerende verkebyllen på innsiden av venstre lår, og heller dikter opp noe alle kan ha glede av, om personer vi garantert ikke kjenner.

Fra forlagets omtale: «Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman. Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot. Karakterane er svermande, påverkelege, søkande; personar du kanskje kjenner.»

superpularen-9788252188974.inddFjerde roman ut fra Samlaget er den jeg leser akkurat nå, Superpularen av Atle Berge. Superpularen er en satire over bokbransjen, og «eit portrett av ein kultur der nokre menneske snakkar og snakker og snakkar, mens andre aldri kjem til orde.» Boken vil nok oppleves som skuffende lite tilfredsstillende for lesere som forventer store mengder superpuling. Men den inneholder til gjengjeld uventede mengder antikke filosofer, intertekstualitet, en slags metafiksjon inni fiksjonen (eller fiktiv metafiksjon?), og alt sånt som fungerer svært opphissende for alle litterater som vet at sex likevel ikke finnes utenfor teksten.

Selv valgte jeg Superpularen fra bunken på Samlagets lansering fordi den så ut til å være det lengste jeg kommer unna noe som noen kritiker kan sammenlikne med Jon Fosse denne bokhøsten. Jeg vet at jeg før eller senere overdoser – igjen – på sarte, dårlig skjult selvbiografiske oppvekstromaner med rammefortelling i presens, og trengte en litt annerledes roman for å unngå at bokhøsten min ender med sørgelig kapitulasjon og diagnosen P76 allerede medio september. Men siden litterære livbøyer med tittelen Superpularen er like uimotståelig som crack, har jeg allerede sløset den bort før jeg rakk å bli lei bøker av forfattere som har «pussa og pussa på språket til det knapt var forteljing, karakterar eller situasjoner att, berre skuggar av det som hadde vore der.» Så nå er jeg dømt til, innen primo oktober, å tenke som Berges forlagskonsulent Fanny Acker: «I staden for å sitte inne og ete skit med auga burde eg gå ut og treffe andre menneske.» Og når jeg endelig kommer meg ut døra, blir det sikkert bare for å gjenta samtalen Fanny har med den første og beste mannen hun finner å ligge med:

– Hm, sa ho. – Er det ein kompliment?

– At du flørtar som ein åttiåring?

– Ja?

Biografier er en ikkesjanger her i huset; jeg interesserer meg for bøker, ikke forfatterne bak. Men jeg gjør gjerne et unntak for Arne Garborg. Jeg har riktignok bare lest Fred, romanen som ifølge Garborg-biograf Jan Inge Sørbø er den beste romanen i sin periode. Jeg er enig. Fred er faktisk også den eneste jeg har lest av de hundgamle norske romanene som virker like relevant for vår tid som et historisk interessant bilde av sin samtid, og er et innsiktsfullt og engasjerende portrett av en religiøs fanatiker. Det eneste aberet med Fred er at den språklig sett er bortimot uforståelig, skrevet på ugjennomtrengelig old school nynorsk slash Jæren-dialekt, og var omtrent like krevende å lese som Goethes Faust i original. I likhet med Faust trenger Fred en skikkelig ordliste og fotnoter 2.0. Det hadde min utgave ikke, så – lykke til.

Arne Garborg – Frå bleike myr til alveland er ifølge forlaget en medrivende og lettfattelig bok som tar utgangspunkt i traumet Garborg opplevde da hans alvorlig sinnslidende far tok livet sitt da Garborg var 19 år. Mye av forfatterskapet hans dreier seg om å forstå hvorfor dette skjedde, og førte Garborg inn i datidens religiøse og filosofiske diskusjoner. Sørbø foreslo dessuten å brøyte Garborg inn blant De Fire Store i norsk litteratur, og la samtidig ned veto mot at Kielland skal ut. Jeg mener det er på tide å brøyte inn Amalie Skram, og legger ned veto mot å fjerne Ibsen. Det betyr at Sørbø og jeg nettopp har revolusjonert norsk litteraturhistorie, og at De Nye Fire Store herved er Ibsen, Kielland, Garborg og Skram. Et vidunderlig påskudd for å oversvømme neste års bokhøst med oppdaterte litteraturhistorier som erklærer at alle andre litteraturhistorikere hittil har tatt feil om alt.

PJ HarveyDa jeg skrev om høstbøkene fra Kolon, vant Pedro Carmona-Alvarez prisen for årets flotteste baksidetekst. Han er dessuten høstens helt fordi han sammen med Gunnhild Øyehaug har gjendiktet den første poesiutgivelsen til min store heltinne i musikkens verden – PJ Harvey. Den opne handa er et kunstnerisk samarbeid mellom PJ Harvey og fotograf Seamus Murphy. Sammen reiste de i perioden 2011-2014 til Kosovo, Afghanistan og Washington D.C., og boken kombinerer fotografi og dikt fra og om stedene de besøkte.

Jeg ble så satt ut av å høre at Harvey har skrevet dikt og resten av det Carmona-Alvarez sa om utgivelsen på lanseringen at jeg ikke kan garantere for at jeg husker detaljene korrekt. Jeg noterte «HUN BA OM DET!!!», som betyr at PJ Harvey personlig ønsket seg Carmona-Alvarez som gjendikter. Jeg husker ikke om det var til både norsk og spansk, eller bare spansk, for jeg var helt sjokka og starstruck over å prøve å sette meg inn i hvordan det føles å være et menneske som PJ Harvey kjenner eksistensen til og vil involvere i verdensutbredelsen av sine kreative prosjekter. På rekordtid, ettersom Gjendikteren fikk kun én måned på seg til å gjendikte.

Han ba Øyehaug om hjelp fordi han selv ikke er stø nok i nynorsk. Som 14-åring var han mer opptatt av å bli rockestjerne enn av å lære seg nynorsk, selv om moren hans insisterte på at han med gode nynorskkunnskaper kunne få seg jobb i NRK. Heldigvis sløste han ikke bort tiden på nynorsk (eller NRK), og på lanseringen fremførte han «The Dancer» fra albumet «To Bring You My Love», som jeg har hørt ca hundre tusen ganger etter at det fikk meg til å elske PJ Harvey som ulykkelig, emo femtenåring. Uansett kan Øyehaug nynorsk nok for dem begge. Hun leste så nydelig fra Harveys samling at jeg nesten begynte å grine av både innhold og opplesning. Jeg fortrengte sporenstreks alle fordommer om litteraturvitere som skriver romaner om litteraturvitere, og bestemte meg for å lese både Vente, blinke og Undis Brekke.

Jøye meg, for en kveld! Hadde det ikke vært for den kommentaren om bokbloggere, ville det ha blitt terningkast seks til Samlaget også. Heldigvis minnet forlagssjefen meg på at det jo ikke ser så bra ut når bokbloggere elsker for mye, for fort, for høyt, for ofte. Så da lander vi for alles del heller på et streit terningkast fire.

27 thoughts on “Høstbøker fra Samlaget”

  1. ATTE HAN SA HVA????

    For svarte svingende, jeg skal vise ham en lite entusiastisk bokblogger… *bjeff*

    Urovekkende 2 at jeg har bestilt tre nye Samlaget-bøker, hvorav to IKKE nevnes av deg. Garborg-biografien er den tredje. Og der må jeg protestere: Ja til Amalie Skram, men hva med Undset? Ikke glem Undset! Stemmer for å utvide til De FEM store.

    Jepsi Pepsi, som vi bokbloggere pleier å si😀

    1. Jeg vet, det er det frekkeste! Sjelen min får så vondt av sånne krenkelser at det er like før jeg blir emo igjen. Skikkelig voksen-emo. PJ Harvey er det eneste som kan redde oss nå. Du har bestilt den, ja? Jeg foreslår at vi på høstens tvangslesekafeer bruker anmeldereksbokbloggerbiblioteket aktivt, så slipper vi å skaffe oss alle bøker på egenhånd. Resirkulering er bra.

      Undset er størst (kun overgått av Kjærligheten), men begynte å skrive såpass lenge etter de andre forfatterne at hun utgjør sin egen genialitetsklikk. Eller vi kan kline til og innføre De Tre Store i norsk litteratur: Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel. Jepsi Pepsi, som vi sier, ja! Hehe, det hadde jeg glemt🙂

  2. Riktignok er det vel snarere et kupp enn en revolusjon når to litteraturvitere plutselig skyver to ut og to andre inn på listen over de fire store, men gratulerer med en stilig utført manøver, og et flott sluttresultat!

    1. Hehe, takk for det! Ja, det er sant, kupp er nok en bedre beskrivelse. Men jeg ser ikke bort fra at det går mot revolusjon likevel hvis mange nok er enige! Jonas Lie, hvem leser vel hans bøker? Han er kjent kun ved navn fordi han tilfeldigvis er regnet som en av de fire store, og så blir det bare flaut på hans vegne når han sammenliknes med de andre tre. Han må ut, det er i alle fall sikkert!

  3. Oj, her må jeg visst lese Marit Eikemos bok alikevel, på tross av slakt hos Gro og lunkent i Klassekampen.. Men Leikvoll har jeg fått og Synnøve Mody har jeg bestillt, samt tre andre som du ikke nevner – men det finnes jo et bibliotek.🙂

    1. Slakt kan jeg ikke skjønne at boken fortjener, etter å ha lest utdraget i katalogen fra Samlaget i tillegg til å ha hørt henne lese selv. Den må da være mye bedre enn f.eks. Jordbærmus? Godt vi har valgt litt forskjellig fra Samlaget, ellers blir det mye flokklesing og kjedelig ensidig. Bibliotek, ja. Jeg har klokkertro på at anmeldereksbokbloggerbiblioteket vil fungere utmerket for min del🙂

      1. Helt enig ang flokklesing. kontra mangfoldet.🙂 Ja, gud bedre, alt må da være bedre enn Jordbærmus. Tror du noen bokbloggere leser den? Fikk nok av utdragene i Vg/facebok/Dagbla jeg da… haha!! Anmeldereksbloggbib høres ut som et veldig bra tiltak, men her i Trondheim blir det nok ikke store bibben;) Her får man ikke tvunget folk til tvangslesekafe en gang..Men MDG har en byttekasse for bøker på valgbodstanden sin, så det er da noget,;)

      2. Jeg kommer ikke på noen bokbloggere som har tid til overs for Jordbærmus, nei. Jeg vurderte å lese den for å sjekke om den er ufrivillig komisk eller bare pinlig. Men åpningen var så platt og teit, veldig kjedelig. Det utdraget han delte på Facebook var gøy, da, med den knallharde sommerprinsen. Du får heller prøve å legge en av turene dine innom hovedstaden en gang vi har tvangslesing, så får du både tvangslest og byttet bøker:) MDG, altså! Beste partiet.

      3. Artig det første ja, men så ble det for mye med det neste.. Ja, kanskje det, kombinere neste Oslotur med tavngelsing, det skal jeg huske.:) MDG- absolutt det eneste akkurat nå!

      4. Ja, vi kan vel bare slå fast at det hjelper fælt hvis forfatteren faktisk kan skrive… Vi pleier å ha det artig på tvangslesing, jeg og Ingalill er det fasteste inventar, pluss Elisabeth. Inga synes vi har det litt vel artig, virker det som – sist fikk jeg kjeft fordi jeg hadde tatt med en morsom bok og satt og lo for meg selv, hehe. Kom, kom, så avslutter vi kvelden med øl/vin! Vi må jo ta igjen det tapte når du ikke kan komme neste lørdag. Jess til MDG, jeg er storfornøyd over at de er dobbelt så store som Frp i Oslo nå. Det finnes fortsatt håp for verden.

      5. Å, så det var derfor hun sa at jeg ikke måtte skrive på bloggen hennes at Fotturar i Norge var morsom, kanskje… ?? Ja, ja, ja. En dag skal du se, Både håp for verden og håp for at jeg kommer til Oslo en dag… I Trondheim er de /MDG 3.størst etter AP og H. Jippi! LIgger an for å få varaordførereren. Bare folk stemme som de mener..:)

      6. Var Fotturar i Norge morsom?! Etter hennes ord om boken trodde jeg at den var 100% ren myrstråmelankoli. Dette må vi komme til bunns i. Men for en gledelig nyhet! Her dukker den ene morsomme boken etter den andre opp, og det er håp om at jeg kan vandre tørrskodd gjennom bokhøsten. Med MDG inn overalt, kan dette bli riktig så bra. Vi krysser fingrene!

      7. Jeg er ikke ferdig med Fotturane enda.. Men så langt jeg har lest er den morsom, nok til at jeg smi-ler og humrer for meg selv på bussen. (den dagen jeg leste jeg bussen) Men kan hende er det bare meg som har en veldig sær humor? Hum..
        Ja, høsten kan bli lovende! Vi satser på det!

      8. Shhh, bøkers morsomheter fungerer best når de sniker seg fram og tar deg overraskende på senga – slik at kjeksmulene spruter. Når det er sagt, blir jeg blind for humor i det samme jeg hører den tikkende klokka.

  4. Fra Samlaget har jeg foreløpig kun skaffet meg Eikemo og Mæhle (dystopisk ungdomsbok). Jeg har etterpå sett flere lunkne anmeldelser av begge to, men jeg har troen på spesielt Eikemo likevel og Mæhles appell til elevene mine. Jeg prøver å være så streng jeg bare kan med meg selv med å ta bøkene inn i hus, og ikke la meg påvirke for mye av det andre skriver når jeg først har fått troen. Jeg er redd for å ende opp forvirret og stresset uten å få leste noe som helst:-) Det er ellers en klasse på skolen som skal være med på Ungdommens kritikerpris, noe jeg gleder meg veldig til, og da kommer det til å styre hvilke bøker jeg leser fra november og ut.

    1. Jeg blir stadig mer skeptisk til anmeldelser, og stoler ikke på dem når jeg skal bestemme meg for hva som skal leses og ikke. For meg virker det altfor vilkårlig og tynt begrunnet hva folk synes er bra, og da er det best å finne ut av det selv. Sånn sett lar jeg meg ikke påvirke av andres negative kritikk, med mindre det kommer fra noen jeg nesten alltid er enig med. Stress og forvirring er neppe til å unngå når flodbølgen av alternativer nå skyller over oss for fullt:-) Det viktigste blir å starte der troen er sterkest, og se hva vi rekker før nyttår. Men så gøy med Ungdommens kritikerpris! Det håper jeg du blogger om, for den er blant de prisene som (i likhet med vår) har en interessant prosess og litt annerledes funksjon enn alle juryprisene.

      1. Ja, det blir utrolig spennende å høre diskusjonene i klasserommet, så er veldig glad for at læreren vil involvere meg en del. Han har forøvrig vært med på UKP før og synes det var veldig vellykket, så det lover jo bra. Jeg har forsøkt å få med lærere før, men de er litt skeptiske. Det virker uoverkommelig å få elevene til å lese så mange bøker, og ikke minst mye jobb for lærerne i en travel hverdag. Jeg skal se om ikke jeg får blogget om det.

        Ja, jeg vet at det er umulig å unngå forvirring og stress utover høsten, men det er lov og leve i håpet så lenge man bare klarer. Men det har allerede begynt å ta overhånd. Leseeksemplarer må begrenses kraftig, og anmeldelser tas med en klype salt. Eikemo ble første forfatter ut som ble anmeldt i samtaleform i BT sist fredag. Jeg synes det var litt interessant, at hun fikk svare på kritikken. Jeg skal lese det på nytt etter å ha lest boken. Jeg har også skaffet meg Bebo, men ser du sier inne hos Moshonista at den kanskje ikke er noe for en med lyrikkangst. Jeg prøver meg likevel. Og til slutt: har du noen gode novellesamlinger å anbefale?

      2. Jeg skjønner motstanden fra lærerne når de ikke engang vet hvilke bøker det er snakk om på forhånd. Sånne ting blir jo litt enklere å forholde seg til hvis de vet at dette er bøker de kan få klassen interessert i. Men et bra tiltak er det, og vi får bare krysse fingrene for at ungdommene ser lyset. Og stemmer på gode bøker, selvsagt.

        Jeg har ikke kommet i gang med novellelesingen ennå, men har lyst til å skrive et samleinnlegg om noveller etter hvert, forhåpentligvis med noen anbefalinger. Lesingen går så tregt her om dagen, det regner og regner og jeg har hatt null konsentrasjon de siste ukene. Men foreløpig tar jeg det med ro og regner med at det løsner så fort jeg finner noe bra å lese. Jeg fikk med meg den nye formen til BT, men har ikke lest. Kritikker fra anmeldere foretrekker jeg å spare til etter jeg har lest boken selv, sånn at jeg kan gå argumentene deres nærmere etter i sømmene;)

        Bebo er blant de bøkene jeg ville ha slitt med å skrive om selv, og synes den faller litt gjennom som roman. Plottet er for vagt til at jeg får noen egentlig sammenheng ut av de enkelte tekstene, og ikke alle tekstene er spisset nok til at jeg får dem til som kortprosa heller. Hun kan jo skrive, men er kanskje blant dem som tenker på plott som noe vulgært og ulitterært, jeg vet ikke. Jeg er spent på å høre hva du synes om den.

  5. Suparpulararaen it is. Ellers kommer du her trekkende med alt det jeg hadde planlagt å ikke lese. Eikemo og Alvarez og biografien – den kommer for sent – forfatterrunden var i august. Øyehaug har jeg allerede lest – og emo – var bare sånt ungdommen drev med. Posisjonert og avslørt. Jeg har blitt gammel over natta. Enda gamlere enn sist alderdommen tok meg. Det er som med kattene. Ene dagen balanserer du på møne – den andre innser du plutselig at du er gamlest i dalen og ynker deg foran peisen – før du drar til skogs – for godt.

    Entusiastiske bokbloggararar? Hva er det han snakker om?

    1. Hvem vet, kanskje misforstod jeg fordi kommentaren hans ble lost in translation mellom målformene? At det han egentlig sa var at bokbloggararar er dit du går for myrstrå, tungsinn og prematur død. Superpulararen kan du få låne av meg neste helg, med ferdigbrettede eselører = full service. Eikemo og Harvey kan jeg kvalitetssikre for deg, hvis du tar mursteinene Saabye Christensen, Harstad og Bjørnstad. Garborg passer inn i en biosirkel snart, du må bare finne et passende tema. Herre med bart 2? Krig, fred, religionspolitikk og sånn? Trætte Mænd? It’s all up to you, darling.

    2. Årets norske biografier er en kjempeidé! Jeg stemmer for ekstrarunde i lesesirkelen. Såpass synes jeg at biogeneralen kan stille opp med, for å stimulere til økt biolesing og dermed øke sjansene for at biografier nomineres til prisen. Hvis den om Astrid Lindgren er den som Lisa Aisato har illustrert, vil jeg lese den også. Og bunkene bare vokser og vokser.

    3. Ekstrarunder? Er dere blitt splitter pine gale? Først skal man nilese bookerbøker, norske2015bøker, 1001bøker og alt det andre man ikke har fått tid til, for ikke å snakke om å finne en passende eventyrer til oktober. For ikke å snakke om at (de fleste) biografisirkeldeltakre er så pliktoppfyllende at de allerede har bestilt og lest valgene sine flere måneder i forveien. Jeg ser for meg revolusjon, mytteri og generalavsettelse, hvis et slikt forslag blir fremmet.

      Meeen – årets biografier er uansett et godt forslag – og kan bli en fin desemberkategori neste år.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s