Stikkord: Fred

Høstbøker fra Samlaget

Eller haustbøker frå Samlaget, som det også heiter. Heter. Bah! Smittsomt sidemål. Anyhow, det er på sin plass å innlede med litt selvskryt. Jeg pleier å gå gjennom mine innlegg om fjorårets høstbøker når jeg skriver om årets bøker, for å sjekke om teften min er så god som selvtilliten min antar at den er. Og det stemmer. I fjorårets innlegg trakk jeg fram de to romanene fra Samlaget som kan vinne Bokbloggerprisen 2014 om to uker: Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz og Aina Basso Finne ly. På tide å slutte med blogg og starte bettingselskap?

Nja, ikke når skuling og surmuling passer så meget bedre. Da Samlaget presenterte høstbøkene sine onsdag kveld for to uker siden, kom forlagssjef Håkon Kollmansskog i fare for å tråkke meg på nervene. Han unnskyldte sine entusiastiske lovprisninger for bøkene han er ansatt for å lovprise med at han «nesten høres ut som en bokblogger». Hva behager?! Jeg var der sammen med Elisabeth fra Bokstavelig talt, og som hun sa: «Er det nå vi bare går?» Det er litt risikabelt å si sånne ting i nærheten av en bokblogger med hissig gemytt og lav impulskontroll, uten en sidrumpa redaktør på evig vakt foran publiseringsknappen som kan si: «Tidemann, nå roer du deg ned, dette er en ikkesak.»

Men. Jeg har ikke tenkt å hisse meg opp. Istedet tenker jeg på at Agnes Ravatn vant Bokbloggerprisen i kategorien Årets roman i fjor. I år har Samlaget høynet innsatsen, og har med Kaldhol og Basso 66% sjanse for å vinne igjen. Så jeg flirer i skjegget og håper Samlaget har lagt en tentativ plan for hva de skal si om bokbloggere og vår overstrømmende entusiasme for (middelmådige?) bøker hvis de gjør rent bord og vinner for andre år på råd. I mellomtiden nøyer jeg meg med tilforlatelig og uanstrengt å ha stavet forlagssjefens etternavn veldig feil.

SB_OMS_omslag alt inkludert.inddIfølge bookmaker Tidemann er det Alt inkludert av Marit Eikemo som har best odds til å vinne den gjeve Bokbloggerprisen 2015 på vegne av Samlaget. Romanen utgis i september, og handler om alenemoren Agnes og hennes datter på seks år som flytter inn i et hybelhus uten nettverk, venner, penger eller møbler, og bruker sommeren på å forsøke å etablere seg.

Fra forlagets omtale: «I møte med alle dei nye menneska, borna i gata, mammabloggaren, politimannen, organisten og jusstudenten, er det ofte ikkje meir enn ei kvit løgn som skal til for å få ting til å gli lettare. Men snart blir omgangen meir utfordrande, pengane minkar og løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg. Med eit fargerikt persongalleri, kostelege scener og eit utforskande alvor, teiknar Marit Eikemo eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd – nedlest av ting, på evig jakt etter meir.»

På lanseringen leste Eikemo et utdrag fra romanen hvor Agnes er hjemme hos en mammablogger hun har funnet via finn.no på jakt etter brukte klær til datteren. Utdraget morer seg på bekostning av den overprivilegerte mammabloggeren, retter et hardt spark i retning folk med vanvittige I-landsproblemer og svikt i selvinnsikten, og avdekker samtidig de uheldiges usynlige fattigdom. Utdraget minnet meg om noe en jusstudent sa til meg en gang: Det verste med å donere fjorårets pent brukte designerplagg til Fretex for å få plass i klesskapet til årets kolleksjon, er at du noen uker senere risikerer å se en sliten narkoman traske rundt i Ralph Lauren-skjortene dine og ødelegge merkevaren.

Jan Roar Leikvoll døde i fjor, bare 40 år gammel. Han etterlot seg en stor mengde ufullførte tekster, og en av dem ble utgitt nå i høst. Ifølge forlaget er Forkynnaren en fortelling om tap, trøst og forsoning. Vi møter den gamle mannen Hans som våkner etter et lengre sykeleie, overbevist om at han har fått et kall. Uviss på hva som venter ham, forlater han gården og ror utover fjorden, for aldri mer å vende tilbake. Ifølge kritikerne som er sitert på Samlagets hjemmeside oppleves Forkynnaren som en komplett fortelling, og minner om Morgon og kveld av Jon Fosse. Det hører man ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forfatterens skrivebordskuff. Man hører det for så vidt heller ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forlagenes ferdigredigerte bunker.

Synnøve Macody Lund debuterer i september med romanen Personar du kanskje kjenner. På lanseringen leste Lund utdrag med driv og fin språklig rytme, men det er vel så mye utgangspunktet for romanen som gjør meg velvillig innstilt. Fortelleren Synnøve begynner å skrive en roman om faren sin, men går over til å skrive om tre kvinner istedet. Fra eget liv til fiksjon = kjerringa mot strømmen. Måtte det være like smittsomt som sidemålet. Bloggheder, kred og høye odds for å bli lest utloves herved alle andre norske forfattere som klarer å slite seg løs fra den sikkert svært fascinerende verkebyllen på innsiden av venstre lår, og heller dikter opp noe alle kan ha glede av, om personer vi garantert ikke kjenner.

Fra forlagets omtale: «Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman. Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot. Karakterane er svermande, påverkelege, søkande; personar du kanskje kjenner.»

superpularen-9788252188974.inddFjerde roman ut fra Samlaget er den jeg leser akkurat nå, Superpularen av Atle Berge. Superpularen er en satire over bokbransjen, og «eit portrett av ein kultur der nokre menneske snakkar og snakker og snakkar, mens andre aldri kjem til orde.» Boken vil nok oppleves som skuffende lite tilfredsstillende for lesere som forventer store mengder superpuling. Men den inneholder til gjengjeld uventede mengder antikke filosofer, intertekstualitet, en slags metafiksjon inni fiksjonen (eller fiktiv metafiksjon?), og alt sånt som fungerer svært opphissende for alle litterater som vet at sex likevel ikke finnes utenfor teksten.

Selv valgte jeg Superpularen fra bunken på Samlagets lansering fordi den så ut til å være det lengste jeg kommer unna noe som noen kritiker kan sammenlikne med Jon Fosse denne bokhøsten. Jeg vet at jeg før eller senere overdoser – igjen – på sarte, dårlig skjult selvbiografiske oppvekstromaner med rammefortelling i presens, og trengte en litt annerledes roman for å unngå at bokhøsten min ender med sørgelig kapitulasjon og diagnosen P76 allerede medio september. Men siden litterære livbøyer med tittelen Superpularen er like uimotståelig som crack, har jeg allerede sløset den bort før jeg rakk å bli lei bøker av forfattere som har «pussa og pussa på språket til det knapt var forteljing, karakterar eller situasjoner att, berre skuggar av det som hadde vore der.» Så nå er jeg dømt til, innen primo oktober, å tenke som Berges forlagskonsulent Fanny Acker: «I staden for å sitte inne og ete skit med auga burde eg gå ut og treffe andre menneske.» Og når jeg endelig kommer meg ut døra, blir det sikkert bare for å gjenta samtalen Fanny har med den første og beste mannen hun finner å ligge med:

– Hm, sa ho. – Er det ein kompliment?

– At du flørtar som ein åttiåring?

– Ja?

Biografier er en ikkesjanger her i huset; jeg interesserer meg for bøker, ikke forfatterne bak. Men jeg gjør gjerne et unntak for Arne Garborg. Jeg har riktignok bare lest Fred, romanen som ifølge Garborg-biograf Jan Inge Sørbø er den beste romanen i sin periode. Jeg er enig. Fred er faktisk også den eneste jeg har lest av de hundgamle norske romanene som virker like relevant for vår tid som et historisk interessant bilde av sin samtid, og er et innsiktsfullt og engasjerende portrett av en religiøs fanatiker. Det eneste aberet med Fred er at den språklig sett er bortimot uforståelig, skrevet på ugjennomtrengelig old school nynorsk slash Jæren-dialekt, og var omtrent like krevende å lese som Goethes Faust i original. I likhet med Faust trenger Fred en skikkelig ordliste og fotnoter 2.0. Det hadde min utgave ikke, så – lykke til.

Arne Garborg – Frå bleike myr til alveland er ifølge forlaget en medrivende og lettfattelig bok som tar utgangspunkt i traumet Garborg opplevde da hans alvorlig sinnslidende far tok livet sitt da Garborg var 19 år. Mye av forfatterskapet hans dreier seg om å forstå hvorfor dette skjedde, og førte Garborg inn i datidens religiøse og filosofiske diskusjoner. Sørbø foreslo dessuten å brøyte Garborg inn blant De Fire Store i norsk litteratur, og la samtidig ned veto mot at Kielland skal ut. Jeg mener det er på tide å brøyte inn Amalie Skram, og legger ned veto mot å fjerne Ibsen. Det betyr at Sørbø og jeg nettopp har revolusjonert norsk litteraturhistorie, og at De Nye Fire Store herved er Ibsen, Kielland, Garborg og Skram. Et vidunderlig påskudd for å oversvømme neste års bokhøst med oppdaterte litteraturhistorier som erklærer at alle andre litteraturhistorikere hittil har tatt feil om alt.

PJ HarveyDa jeg skrev om høstbøkene fra Kolon, vant Pedro Carmona-Alvarez prisen for årets flotteste baksidetekst. Han er dessuten høstens helt fordi han sammen med Gunnhild Øyehaug har gjendiktet den første poesiutgivelsen til min store heltinne i musikkens verden – PJ Harvey. Den opne handa er et kunstnerisk samarbeid mellom PJ Harvey og fotograf Seamus Murphy. Sammen reiste de i perioden 2011-2014 til Kosovo, Afghanistan og Washington D.C., og boken kombinerer fotografi og dikt fra og om stedene de besøkte.

Jeg ble så satt ut av å høre at Harvey har skrevet dikt og resten av det Carmona-Alvarez sa om utgivelsen på lanseringen at jeg ikke kan garantere for at jeg husker detaljene korrekt. Jeg noterte «HUN BA OM DET!!!», som betyr at PJ Harvey personlig ønsket seg Carmona-Alvarez som gjendikter. Jeg husker ikke om det var til både norsk og spansk, eller bare spansk, for jeg var helt sjokka og starstruck over å prøve å sette meg inn i hvordan det føles å være et menneske som PJ Harvey kjenner eksistensen til og vil involvere i verdensutbredelsen av sine kreative prosjekter. På rekordtid, ettersom Gjendikteren fikk kun én måned på seg til å gjendikte.

Han ba Øyehaug om hjelp fordi han selv ikke er stø nok i nynorsk. Som 14-åring var han mer opptatt av å bli rockestjerne enn av å lære seg nynorsk, selv om moren hans insisterte på at han med gode nynorskkunnskaper kunne få seg jobb i NRK. Heldigvis sløste han ikke bort tiden på nynorsk (eller NRK), og på lanseringen fremførte han «The Dancer» fra albumet «To Bring You My Love», som jeg har hørt ca hundre tusen ganger etter at det fikk meg til å elske PJ Harvey som ulykkelig, emo femtenåring. Uansett kan Øyehaug nynorsk nok for dem begge. Hun leste så nydelig fra Harveys samling at jeg nesten begynte å grine av både innhold og opplesning. Jeg fortrengte sporenstreks alle fordommer om litteraturvitere som skriver romaner om litteraturvitere, og bestemte meg for å lese både Vente, blinke og Undis Brekke.

Jøye meg, for en kveld! Hadde det ikke vært for den kommentaren om bokbloggere, ville det ha blitt terningkast seks til Samlaget også. Heldigvis minnet forlagssjefen meg på at det jo ikke ser så bra ut når bokbloggere elsker for mye, for fort, for høyt, for ofte. Så da lander vi for alles del heller på et streit terningkast fire.

Wakefield

Novellen «Wakefield» av Nathanael Hawthorne er hentet fra novellesamlingen Twice-Told Tales (1837). Den er også første novelle i novellesamlingen Karavane.

Nathanael Hawthorne er en forfatter jeg kjenner fra før gjennom romanen The Scarlet Letter og novellene «The Minister’s Black Veil» og «Young Goodman Brown». En av Hawthornes forfedre var dommer under hekseprosessene i Salem, og Hawthornes skyldfølelse over dette skal visstnok ha inspirert mange av tekstene hans. De handler i hvert fall om synd, skyld og skam, og er gjerne lagt til 1600-tallets strengt puritanske Salem. Hovedpersonene er ofte veldig religiøse og eksentriske menn, noen ganger prester, som blir så besatt av sin egen synd – virkelig eller innbilt – at de tilbringer hele livet avsondret fra andre mennesker; mistenksomme, fordømmende eller på randen av nervesammenbrudd. Gjennom dyrkelsen av sin egen skyld ødelegger de livene til sine nærmeste, men andres smerte betyr ingenting for dem. De er forfengelige, fordømmende og ensporet, og står for en form for religiøse vrangforestillinger som vår egen Arne Garborg tar opp i romanen Fred.

«Wakefield» føyer seg inn i rekken Hawthorne-noveller med en mildt sagt eksentrisk mannlig hovedperson, selv om handlingen her er lagt til London og herr Wakefield verken er prest eller religiøs. Fortelleren innleder novellen ved å erindre en fortelling han en gang leste i en avis, om en mann han kaller Wakefield. Wakefield forlater en dag sin kone og sitt hjem i London under påskudd av å skulle reise bort noen dager, for så å bli borte i tjue år. I mellomtiden har han bodd i nabogaten, hvor han kontinuerlig har holdt øye med både hjemmet og fru Wakefield:

Og efter dette store avbruddet i sin ekteskapelige lykke – han var blitt erklært for død, boet hans var gjort opp, navnet var slettet av erindringen, og hans kone hadde forlengst resignert og funnet seg til rette i enkestanden – gikk han en kveld rolig inn av døren, som om han bare hadde vært borte en dag, og var en kjærlig ektemann til sin død.

Fortelleren inviterer deretter leseren til å reflektere litt over hvilken type herr Wakefield kan ha vært, som fikk det for seg å gjøre noe så originalt. For de som kjente Wakefield, ville han ha vært den siste man kunne ha mistenkt for noe sånt. Bare konen hans ville nølt litt, siden hun har observert en utvikling av enkelte trekk i hans ellers så passive personlighet – tegn til egoisme og forfengelighet.  Kvelden Wakefield forsvinner og gjemmer seg i en leilighet i nabogaten, advarer fortelleren «dåren» mot å holde seg unna sin kone:

Fjern deg ikke så meget som en uke fra din plass i hennes fromme hjerte. […] Det er farlig å skape en kløft i menneskelige forhold; ikke fordi den blir så stor og gaper så lenge – men fordi den lukker seg igjen så fort!

Men Wakefield holder seg altså unna i tjue år, selv om han aldri vet hvorfor han holder seg unna, eller hvor lenge han skal gjøre det. Først er det nysgjerrigheten over å observere hvordan hans forsvinning vil påvirke det lille universet som kretser rundt ham selv, særlig det å vite hvordan kona vil ta det: «Han vil ikke gå hjem igjen før hun er halvdød av engstelse». Når hun så er halvdød av engstelse og får besøk av først apotekeren og deretter legen, og det er uklart hvorvidt hun fortsatt lever, tenker Wakefield simpelthen at «hun ikke må forstyrres i denne kritiske situasjonen».

Årene går, og Wakefield tenker stadig at han når som helst kan vende tilbake til hjemmet. Fortelleren mener derimot at «de døde har nesten like stor mulighet til å gjense sine jordiske hjem som Wakefield i sin frivillige forvisning.»

Han bruker dagene til å tenke på kona og til å følge med hjemmet, og det går mange år før Wakefield skjønner at han kanskje er en smule avsondret. Selv da går det ikke opp for ham hva han har gjort:

Han hadde klart, eller rettere sagt, han hadde slumpet til å løsrive seg fra verden – forsvinne – oppgi sin plass og sine privilegier blant levende mennesker, uten å bli innlemmet blant de døde […] I tankene var han hele tiden ved sin kones side foran kaminen hjemme, men fikk aldri kjenne hennes hengivenhet eller varmen fra ildstedet.

Tjue år etterpå spaserer han så tilbake til huset og kona med den største selvfølgelighet.

Å si at Wakefield er en mann preget av sykelig forfengelighet og svært merkelige forestillinger om livet, er neppe å ta hardt i. Hva novellen skal bety, er en annen sak. Hawthornes tekster er mer allegoriske enn realistiske, og de inneholder alltid et moralsk budskap. Mer generelt handler budskapet om at den største synden av alle er ikke å delta i det menneskelige felleskap; å sette sin egen individualitet høyere enn medmenneskeligheten. Det synes jeg passer godt til «Wakefield» også. Wakefield tilbringer tjue år i absolutt troskap til sin kone, men ikke én gang i løpet av den tiden streifer det ham at hun savner ham, bekymrer seg for ham, eller sørger over ham. Selv når hun nesten engster seg til døde, vil han ikke gripe inn i den «kritiske situasjonen»; når hans egen hjemkomst er det eneste hun venter på. Tilfredsstillelsen over sitt eget morbide prosjekt overskygger alt annet, og han tar det selvfølgelig helt for gitt at hun vil ta imot ham med åpne armer den dagen han finner det for godt å komme hjem. Jeg skulle virkelig ønske at denne novellen ble avsluttet ved at kona slamret døra igjen i ansiktet hans.