Hva må kritikken lære?

En mørk og stormfull aften i oktober var jeg på høstens første kritikersalong sammen med Moshonista. Kveldens overskrift var «Hva må kritikken lære?». Bernhard Ellefsen var ordstyrer, og panelet besto av Silje Stavrum Norevik (Bergens Tidende), Ane Farsethås (Morgenbladet) og Sissel Furuseth (professor ved NTNU). Du kan lese denne presentasjonen av debattens temaer, og vurdere sannsynligheten for at panelet klarte å snakke i 45 minutter uten å nevne bokblogging én eneste gang:

«Litteraturkritikken har aldri vært en monolittisk praksis: Den har vært utøvd i anmeldelser og essays, boklange studier og infame niddikt, karikaturtegninger og samtaler på scener så vel som i etermedier. Kritikkhistorien kan leses parallelt med pressehistorien. For å forbli en selvfølgelig journalistisk sjanger, en sentral del av offentligheten og den viktigste arenaen for litterær samtale, må kritikken åpenbart være villig til å lære, både av fortidens mest fruktbare idealer og av mediale og idémessige nyvinninger i samtiden.»

De klarte det. De nevnte ikke bokblogging én eneste gang. Og det til tross for at det i Norge i 2015 er umulig å si noe relevant og dekkende om litteraturkritikk som praksis, historie, sjanger, del av offentligheten, arena for samtale, vilje til å lytte, idealer, medium, ideer og nyvinninger – uten å nevne bokblogging.

Sånn sett var debatten et flott bilde på hva som ligger i begrepet monolittisk, slik det er definert i Store norske leksikon: «Monolittisk, som har form av en monolitt; som består av en enhetlig masse; helt igjennom ensartet, uten avvik eller varianter, f.eks. monolittisk enighet.» Panelet var i hvert fall monolittisk enige om å late som om bokblogging aldri har eksistert.

Det er blitt direkte uvanlig at bokblogging ties i hjel på den måten i diskusjoner om litteraturkritikk. Så hvorfor begynne med det nå? Vanligvis kommer fordommene mot bokblogging som perler på en snor, og på skråsikker innpust, utpust og repeat – «kjøpt og betalt, mangler kunnskap om bøker, leser bare bestselgere og bøker vi liker (som ikke er bestselgere), er for entusiastiske, osv, osv, osv». Uten belegg, uten oversikt, uten oppfølgingsspørsmål. Hersketeknikk nr 3 – damned if you do, damned if you don’t – er vanlig. Hersketeknikk nr 1 – fortielse – er lite brukt.

Så hva pønsker de på?

Arbeidshypotese: De har tenkt å stjele ideene våre og late som de fant på alt selv.

Hva de ikke sa

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Norevik snakket om at hun begynte med anmelderintervjuer i Bergens Tidende fordi hun ønsker seg en mindre monologisk kritikk. Tja. Blogg er som kjent et sosialt medium, og kjent for å være et sted for dialog. Blogg er et slags Anti-Twitter fordi det er mulig å skrive om viktige temaer i fullstendige setninger med leddsetninger, konjunksjoner og nyanser, uten å jukse med grammatikken. Og i motsetning til Facebook er det enkelt for lesere å søke opp bloggtekster via søkeord på Google. Så kan hvem som helst – inkludert forfattere – dukke opp i kommentarfeltet og hjelpe bloggeren med å drive en mindre monologisk kritikk. Jeg synes det er sært at Norevik ikke viser kjennskap til bokblogging som dialogisk kritikk, når hun har fått 200 000 kr fra Fritt Ord for sitt bidrag til å dempe monologen: Å stille forberedt til forfatterintervjuer og holde seg til saken.

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Ellefsen snakket om muligheten for fornyelse av kritikken. Kritikere virker ellers veldig opptatt av å understreke at bokblogging er noe annet enn kritikk, fordi bokblogging ikke likner på kritikken de driver med selv. Jeg er enig i at bokbloggere jevnt over skriver ganske annerledes om bøker enn kritikere, uten at det betyr at det ikke er kritikk. Nettopp derfor virker bokblogging ekstra relevant å kommentere når kritikerne nå ønsker seg vekk fra kritikkformen de hittil har forsvart så innbitt mot bokbloggernes, vel, fornyelse av kritikken. Siden Ellefsen lot være å nevne bokbloggere, synes jeg det er vanskelig å forstå hva han egentlig mener med «fornyelse». Og «kritikk».

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Littkritikk ble nevnt i positive vendinger som noe nytt og nærmest revolusjonerende i norsk litteraturkritikk. Skjønt det fra et bloggperspektiv er vanskelig å se hva som er nytt og spesielt med Littkritikk. Det er enda en ny bokblogg, som mer spesifikt plasserer seg mellom Bokmerker og Debutantbloggen: Redaksjonsdrevet bokblogg med fokus på debutanter. Littkritikk var ikke engang de første som fikk støtte fra Fritt Ord for å drive bokblogg, hvis man regner med Litteraturbloggen. Det eneste nye med Littkritikk er at de i motsetning til andre bokbloggere etablerte seg med en forhåndsgodkjenning og hallelujarop fra bokbransjen før de hadde publisert noe som helst. Fordi?

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Farsethås snakket om avisenes betalingsmurer, og sa noen Pauli ord om hvorfor litteraturkritikken ligger bak muren. Jeg er ikke uenig i noen av argumentene hennes om hvorfor lesere bør betale for å lese litteraturkritikk i aviser. Men et viktig moment for lesere som vurderer å betale for å lese anmeldelser vil nok være en sammenlikning av hva de må betale for å lese, og hva de kan lese gratis. Er nivået på gratis bokblogg høyt, hva er da vitsen med å betale for kritikken?

Dessuten vil ingen vurdere å betale for å lese noe de ikke vet at finnes. Eksempel: I går googlet jeg Bjørn Vatnes debutroman Slik skal vi velge våre ofre. Jeg fant tretten bokbloggere som har skrevet om boken, pluss en liten omtale på bloggen til NRK. Hvorfor har ingen aviser anmeldt boken? Tenkte jeg, før jeg tilfeldigvis klikket meg inn hos Gyldendal. Det viser seg at boken visst er anmeldt både av Klassekampen, Sunnmørsposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. Men jeg får ikke opp noen treff eller lenker dit når jeg googler. Denne usynligheten er et like effektivt tiltak for litteraturkritikken som kollektivt selvmord i Kritikerlaget. If it’s not on the Internet, it didn’t happen. Husk det.

Moving on. Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Furuseth snakket om hvor givende hun synes det er å høre vanlige lesere diskutere bøker i forbindelse med P2-lytternes romanpris. Hun etterlyste – og jeg tuller ikke nå – at flere lesere som driver med noe helt annet enn litteraturkritikk til daglig deltar i den offentlige samtalen om litteratur, og bidrar med et friskt kritisk blikk. Da er det ikke lenger bare naturlig å nevne bokbloggere, det er latterlig å la det være.

Første spørsmål fra publikum handlet da også om bokblogging, og om ikke Furuseth mente at bokbloggere gjør det hun etterlyser? Men neida. Bokbloggere er visst for positive og hyggelige til å kunne bidra med noe kritisk. Akkurat, ja, det var sånn det var. Fra total fortielse rett over i generaliseringer og fordommer. Jeg skal ikke gjenta nøyaktig hva vi bokbloggende Sarkasmens Apostler på bakerste rad mente om Furuseth og svarene hennes, men kan tenke meg at hun har truffet hyggeligere sjeler enn oss der vi satt og freste skjellsord ned i glassene. Jeg nøyer meg med å si at jeg håper Furuseth evner å se større nyanser når hun forsker, og ikke bruker «alle utlendinger er kriminelle»-logikken sin overalt. Se der, nå klarte til og med jeg å si noe hyggelig.

For ordens skyld: Furuseth skriver om norsk litteraturkritikks historie fra 1814-2000. Jeg synes ikke det er mye å kreve at hun viser seg såpass orientert om norsk litteraturkritikk i 2015, at hun kan vise kjennskap til såkalt vanlige leseres nokså storstilte og synlige bidrag til diskusjoner om litteratur.

Hva må kritikken lære?

= kveldens overskrift. Kritikken må lære seg en hel del, virker det som. En hel del. Aller først bør de som forvalter kritikkens viktige posisjoner lære seg at det er farlig å ha en skreddersydd og selektiv oppfatning av offentligheten og hva den består av. Hvis du mener at offentligheten kun består av det du vanligvis forholder deg til, det du tilfeldigvis har oversikt over, ting skrevet eller sagt av folk du kjenner, og det du liker og finner interessant – ja, da har du farer på ferden. Spesielt hvis du er i en posisjon der du skriver norske historiebøker om emnet.

Hva mer må kritikken lære?

Jeg går snart tom for plass, og oppsummerer de ti viktigste punktene. Jeg får heller utdype dem en annen dag.

~ Bokblogging er en del av litteraturkritikken. Verken mer eller mindre.

~ Litteraturkritikken krymper ikke, den bare vokser og vokser.

~ Bokblogging er såvidt jeg vet den første formen for litteraturkritikk i Norge som ikke vokste ut fra den etablerte kritikken, men likevel kan nå lesere fra Stjørdal til Taiwan.

~ Alle problemer som kritikere så langt har funnet med bokblogging, representerer også et problem i den tradisjonelle kritikken.

~ Kritikere unngår å snakke om to ting: God bokblogg og dårlig aviskritikk. I stedet snakker de om kritikkens idealer og den dårligste teksten om bøker de fant på internett.

~ Kritikere trenger et oppfriskningskurs i hva en dikotomi er, og hvorfor det er jævla dumt å konstruere dikotomier ubedt for så å bli nødt til å dekonstruere dem igjen.

~ Hittil har bokblogging nærmet seg den tradisjonelle kritikken. Heretter kommer den tradisjonelle kritikken til å nærme seg bokbloggingen.

~ Kritikere bruker bokblogger som idébank. Det er kult å ha en inspirasjonskilde, mindre kult å hente inspirasjon fra noe man offisielt undergraver verdien av. Da foretrekker jeg å kalle det stjeling.

~ Internett er full av feller, og norsk bokblogg er intet unntak. Fordi kritikere kan så lite om bokblogging, risikerer de å stjele ideer fra bokblogg som ikke funker. Let’s call it a booby trap.

~ Den største trusselen mot Kritikken som det ved enkle grep er mulig å gjøre noe med, er kritikernes – og for så vidt også resten av bokbransjens – holdning. Stikkord: Konservativ, selvopptatt, intern.

***

Referat om hva kritikerne snakket om i sin salong mens de unngikk å snakke om bokblogging, finner du nok på nettsidene til Kritikerlaget. Hvis du er kritiker og leser dette, har du sikkert fått en utskrift av innlegget mitt tilsendt på faksmaskin. Dersom du har lyst til å lese og kommentere innlegget på internettet, kan jeg godt lære deg hvordan du finner veien hit. Du har kanskje sett Harry Potter? Så lenge du har trådløst internett i nærheten, er det veldig enkelt. Du tar tilfart og løper alt du orker med hodet først inn i veggen. Vi sees på den andre siden – lykke til!

Hva er en vanlig leser?

Den siste uken har norske bokbloggere våknet etter sommerdvalen og diskutert alt mellom den litterære himmel og den bokbloggende jord i det nå lukkede forumet vårt på Facebook. Likevel er det ett tema vi ikke har vært innom, og som hører mer naturlig hjemme på en åpen blogg enn i et lukket forum. Det er ideen om den vanlige leser. Den vanlige leseren dukker stadig vekk opp som et viktig konsept i bloggland. Mange bokbloggere definerer seg selv som vanlige lesere, og sier at de skriver for andre vanlige lesere. Men hva er egentlig en vanlig leser?

Hvis man skal forsøke å finne ut noe om vanlige lesere ved å lese norske bokblogger, vil man fort bli forvirret. Norske bokbloggere er en gjeng på ca 150 glade lesere, der majoriteten av dem er selvutnevnte vanlige lesere. Nivåforskjellene mellom disse bloggene er imidlertid enorme, fra de som knapt kan stave sitt eget navn til de som møysommelig har stavet seg gjennom hele James Joyces Ulysses og attpåtil kan si at det fantes øyeblikk da de fikk noe ut av den. Så hvis bloggere på hvert sitt ytterpunkt av skalaen og alle som befinner seg mellom dem er vanlige lesere, som skriver for andre vanlige lesere, hvordan i all verden skal man kunne si noe spesifikt om hva som kjennetegner en vanlig leser?

Hvis jeg skal ta en kvalifisert vurdering av hvem mine lesere er, er ca 80% prosent av dem vanlige lesere. Ca 20% av de vanlige leserne er andre bokbloggere. For meg er det vanskelig å vite noe sikkert om hvorfor alle disse vanlige leserne leser bloggen min, og hva de er på utkikk etter. Med unntak av bloggerne da, for de legger stort sett igjen kommentarer med begrunnelse sånn at jeg til enhver tid vet hvorfor de både leser og liker meg.

En indikasjon på hvem de andre vanlige leserne er, finner jeg ved å sjekke ut hvilke innlegg som har vært mest populære på bloggen min. Da ser det ut til at leserne mine aller helst vil lese om bøker av (topp ti) Eugene O’Neill, Jane Austen, Camilla Läckberg, Inger Hagerup, Sigrid Undset, Jo Nesbø, Aslak Nore, Gunvor Hofmo, Oskar Braaten og Albert Camus.

Med andre ord: Amerikansk drama, klassiske damer, modernistisk lyrikk, fattig arbeiderklasselitteratur, gode norske krimforfattere, dårlige svenske krimforfattere, og fransk eksistensialisme. De vil også lese om porno i bokhandelen og sjekke ut hvor mange uleste bøker jeg har i bokhyllen (seriøst?). Det eneste jeg da står igjen med av informasjon om mine vanlige lesere, er at de virker som en belest gjeng som har fulgt godt med i timen. Pluss at jeg er en stor favoritt hos særemneskrivende elever. Det er også kjekt å vite at jeg foreløpig ikke trenger å skrive mer om Harry Potter.

Ca 20% av leserne mine er diverse bransjefolk, forfattere og litteraturvitere uten blogg. De er lettere å forstå seg på enn de vanlige leserne. Forlagsfolkene vil vite hva jeg skriver om bøkene deres, hvor mange leseeksemplarer jeg brenner i peisen, og hvor varmt jeg skriver om konkurrentene deres. Forfatterne vil vite hva jeg skriver om bøkene deres, om jeg har brent bøkene deres i peisen, og hvor varmt jeg skriver om konkurrentene deres. Litteraturviterne venter på at jeg skal introdusere teoriene til Paul de Man, Julia Kristeva, Michel Foucault eller Theodor Adorno og bruke dem helt feil, sånn at de kan få gleden av å fortelle meg hvordan jeg ville ha gjort det hvis jeg var like smart som dem. Mens vanlige lesere bare sier noe hvis de har noe fint å si, er litteraturviterne oppdratt til bare å si noe hvis det er riktig ondskapsfullt. Jeg tolker deres fravær i mitt kommentarfelt som et meget godt tegn.

Ca 5% av leserne mine har bare gått seg vill på internett. Det er i hvert fall det jeg forteller meg selv, siden de var på utkikk etter et-eller-annet som handlet om porno, heroinmisbruk, bilder av kjederøykere, årsaker til demens og om alzheimer er arvelig, et sykelig behov for å være alene, bryllupsgaver fra 1890-tallet, og hva som er best: elskerinnen eller kona? Enten havnet de her ved en feiltakelse, eller så trenger bloggen min sårt en makeover. Pimp my blog.

I tillegg regner jeg med at ca 5% leser bloggen min kun for å spionere på meg. Det var det gjentatte søket «line tidemann naken» som satte meg på sporet. Så nå går jeg ut fra at 2,5% spionerer fordi de liker meg veldig godt, mens 2,5% spionerer fordi de misliker meg intenst. Den første gruppen venter på at jeg skal legge ut grisefine nakenbilder av meg selv som de kan ramme inn og henge på veggen. Den andre gruppen venter på at jeg skal legge ut nakenbilder som viser at jeg er blitt gammel og feit, og dessuten er stygg på håret. Den første gruppen må nøye seg med jevnlige bekreftelser på at jeg ennå ikke er gift. Den andre gruppen må nøye seg med en og annen elementær stavefeil. Jeg kan bare ikke gjøre alle til lags.

Men nok om meg og alt jeg har å streve med. Jeg har fremdeles ikke skjønt hva en vanlig leser er ved hjelp av min egen blogg, bortsett fra at en del av dem åpenbart har veldig god smak. Jeg har selvfølgelig mine hypoteser, men det blir ikke noe moro hvis jeg ikke får noen tips fra publikum. Så ikke være beskjedne nå.

Hva er en vanlig leser?

Hvem er de vanlige leserne?

Hva leser de vanlige leserne?

Hvorfor leser de bokblogg?

Hvorfor blogger de om bøker?

Er en vanlig leser en leser som leser bokblogg?

Og … finnes det uvanlige lesere?

(Beste forklaring belønnes med en marsipangris.)

Bokbloggerprisen er her!

Jeg er så heldig å være medlem av komiteen bak bokbloggertreffet i Oslo, som ble arrangert for første gang i fjor høst og skal bli en årlig tradisjon. Mye skjer når så flinke og bra damer som Silje, Elin, Gro, Lise og Rose-Marie møtes for å arrangere komiteens forsinkede julebord en mørk og stormfull januarkveld. Blant annet oppstår strålende ideer som at norske bokbloggere bør ha sin egen litteraturpris. Som sagt så gjort. Du kan allerede begynne å lage en liste over årets norske favorittbøker, for neste år kommer vi til å trenge din stemme til Bokbloggerprisen!

Vi i komiteen har vært innom mange muligheter og alternativer – foreslått, diskutert, kverulert og flisespikket (de to siste var det selvfølgelig jeg som stod for) – men landet til slutt på at vi ønsker å ha en pris som inspirerer til lesing av norsk litteratur. Vi har valgt bort utenlandsk litteratur fordi vi mener at den allerede får svært mye oppmerksomhet fra bokbloggere, ofte på bekostning av norsk litteratur. Og i motsetning til de aller fleste utenlandske forfattere, leser mange norske forfattere det vi bokbloggere skriver om bøkene deres. Det synes vi i komiteen er et veldig spennende utgangspunkt for å dele ut en pris.

Målet med prisen er todelt: Vi ønsker å rette fokus mot norsk samtidslitteratur, og har derfor valgt brede kategorier der alle typer norske bøker har en sjanse til å løftes fram og få oppmerksomhet. Samtidig ønsker vi at prisen skal øke bevisstheten blant norske bokbloggere om hva vi leser av norsk litteratur, og engasjere den bokbloggende delen av befolkningen til å lese norske bøker og diskutere dem.

Vi har laget to kategorier. Årets norske roman (inkl. krim) og Åpen klasse (lyrikk, dokumentar, noveller, bøker for barn og ungdom osv). Vi har delt inn kategoriene slik at konkurransen skal bli noenlunde rettferdig sjangermessig, sånn at ikke romanene helt slår i hjel de andre sjangrene allerede på startstreken.

Bokbloggerprisen skal deles ut hvert år under bokbloggertreffet. Prisen skal være demokratisk og uavhengig, og har ikke som mål å gå andre litteraturpriser i næringen. De bøkene som kan nomineres og stemmes fram må være skrevet av norske forfattere og utgitt på norsk for første gang året før. Bokbloggerprisen 2014 skal med andre ord deles ut til bøker som utgis i 2013. Derfor har vi i komiteen valgt å gå ut med dette lenge før det skal stemmes, slik at alle bokbloggere har muligheten til å notere seg hvilke norske bøker dere leser og liker i løpet av 2013.

Når vi i god bokbloggtradisjon gjør opp status over leseåret ved årets slutt, håper vi at alle bokbloggere vil være med og nominere deres norske favoritter og dermed hjelpe oss til å snekre sammen en shortlist med de bøkene som har fått flest stemmer. Deretter skal vi i komiteen legge opp til en frivillig samlesning av titlene på shortlist, der alle som har mulighet og lyst kan lese noen av (eller alle) bøkene som norske bokbloggere likte aller best i året som gikk. Da har vi over et halvt år på oss til i ro og mak å finne ut hvem vi vil gi vår endelige stemme.

Hvem kan stemme? Alle norske bokbloggere. En bokblogg defineres her som en bokrelatert blogg der det skrives jevnlig om andres bøker. Vi kommer tilbake med flere detaljer om hvem som kan stemme (og hvordan) når det nærmer seg, men meningen med kriteriene er å få med så mange norske bokbloggere som overhodet mulig, og forhindre at folk som egentlig ikke blogger om bøker skal snike seg til å stemme likevel. Det skal være en bokbloggerpris i ordets rette forstand.

For min egen del blir dette en kjærkommen anledning til å rydde tid i programmet til lesingen av flere aktuelle norske bøker, noe som alltid blir sørgelig nedprioritert her i gården. En rask gjennomgang av hvilke bøker jeg har lest i de tre årene jeg har blogget, viser at jeg som regel leser eldre bøker fremfor nye bøker, utenlandske bøker fremfor norske bøker. Jeg kommer til å bruke prisen som en unnskyldning til endelig å få lest mer ny, norsk litteratur.

Jeg håper dessuten at prisen kan bidra til å skape diskusjoner i Blogglandia. Når norsk samtidslitteratur nevnes i kommentarfeltet mitt, er det ofte med et negativt fortegn; at den mangler humor, er besatt av nære relasjoner, har navlebeskuende hovedpersoner, mangler gode historier og i bunn og grunn er fryktelig lite spennende.

Jeg innrømmer gladelig at jeg har en del fordommer mot norsk samtidslitteratur, og at den derfor ofte blir valgt bort til fordel for mer spennende saker. Samtidig er det en av grunnene til at jeg nå har lyst til å lese flere norske bøker. Enten oppdager jeg nye favoritter som jeg ellers aldri ville ha lest på grunn av fordommer, eller så får jeg fordommene mine bekreftet og anledning til å skrive syrlig og grettent om det. En vinn-vinn-situasjon på alle måter.

Vi kommer tilbake med mer informasjon etter hvert. I mellomtiden håper vi selvfølgelig at dere blir like entusiastiske over prisen som vi i komiteen er. Apropos entusiasme: En stor takk til litteraturprisekspert Clementine som har hjulpet komiteen med mange verdifulle innspill underveis.

Vi gleder oss!

Septemberstatistikk

Lesetørken er over for denne gang. Nå er problemet at jeg ikke har tid til å lese noe særlig. Typisk. Jeg hadde tenkt å lese Galsworthys Forsyte-sagaen til lesesirkelen 28. oktober. Ikke i fullt alvor, selvfølgelig, men jeg hadde virkelig tenkt å begynne på boken, lese 50 sider, avbryte, og deretter legge boken i den stadig voksende haugen av dårlig samvittighet sammen med de andre ufullførte lesesirkelbøkene. På fredag dumpet imidlertid to krimmanus i fanget mitt, og da ble Galsworthy skviset ut, med Nobelpris og alt. Dessuten viser det seg at jeg intetanende har forpliktet meg til å skrive en blogganbefaling av den siste dameromanen til Cecilia Samartin. Mer om det senere. Jeg er Askepott, og jeg får aldri være med på lesesirkelball og dansemoro.

Dette har jeg lest i september:

• Aslak Nore En norsk spion
• Karen Blixen Den afrikanske farmen (påbegynt)
• Toni Morrison Elskede (påbegynt)

For ordens skyld: Dette er den komplette listen, ingen titler har falt ut ved et uhell. For riktig å gni inn hvor lite jeg har lest i september, kan jeg tilføye at 75% av Nores roman ble lest i august. Pr 30. september hadde jeg lest 90 sider Elskede. Til sammen leste jeg altså ca 200 sider i september. Mens du fordøyer denne brutale avsløringen, hopper jeg i all stillhet over statusen på årets lesemål. Det får finnes grenser for offentlig ydmykelse.

Lesesirkel avstemning:

Neste års grisefeite murstein blir Leo Tolstojs Krig og fred. Siden Anna Karenina gikk sin seiersgang i bloggland i juni, regner jeg med solid Tolstoj-deltakelse neste år. Tolstoj skal bli neste bokhøsts store bloggsnakkis. Nye alternativer er lagt ut til avstemning, denne gangen står det mellom de tre flotte damene Margaret Atwood, Erica Jong og Alice Walker. Jeg hadde tenkt å stemme på Erica Jong, men bommet på knappen og stemte på Alice Walker istedet. Kan en av dere som har tenkt å stemme på Walker være så snill å stemme på Jong istedet? Og gi beskjed om det i kommentarfeltet, sånn at ikke flere gjør det? Jeg får nemlig ikke lov til å jukse med knappene, selv om det er min blogg. Så skal jeg heller terpe på finmotorikken og tastetrykkingen til neste måned.

En bokshopoholikers bekjennelser:

Eller «en inhabil og forlagslojal løssnippet og lite selvhøytidelig bokbloggerblondines underholdende bekjennelser», som dette punktet herved omdøpes til. Vi bokbloggere fikk passet vårt påskrevet av NRK og profesjonelle kritikere tidligere denne uken, og det må vi selvfølgelig ta til etterretning når statskanalen først kommer på banen med pekefingeren hevet. Derfor innrømmer jeg her og nå å ha mottatt intet mindre enn 23 bøker fra til sammen ti norske forlag i september – med andre ord 23 tilfeller av bestikkelser. Det finnes en norsk bokmafia, og jeg jobber for dem. Uten lønn, riktignok, men likevel. Du har sett Gudfaren og Sopranos, du vet hvordan disse greiene funker. Sementblokk rundt beina og alt det der.

Nå prøver jeg bare å manne meg opp til å lese den nyeste dameromanen til Cecilia Samartin. Siden jeg har fått den gratis, regner jeg med at jeg både må lese den og blogge positivt om den. Forlaget har riktignok ikke sagt det, men NRK vet som regel best. Forlaget manipulerer, NRK avslører. Dessuten leser bokbloggere uansett stort sett bare dameromaner og romanserier. Vi fyller etter sigende et tomrom i litteraturkritikken her, men uten å bidra med noe. Profesjonelle kritikere har selv ikke tid til å lese dameromaner mellom alle de seriøse lyrikkanmeldelsene sine. Jeg visste bare ikke om det før nå, og har brukt litt for mye tid og krefter på å gå kritikerne i næringen ved å anbefale gode bøker. Oops! My bad.

Men en ting jeg gjerne skulle ha sett at NRK svarte litt mer presist på, er hvordan man velger hvilket forlag man skal være mest lojal mot når det blir så mange av dem som sender ut bøker? De som har gitt meg flest bøker, kanskje? Skal jeg i så fall regne det måned for måned, eller legge sammen antallet pr år? Ti forlag er så fryktelig mange, og jeg får vondt i hodet av å måtte velge mellom dem. Jeg kan rett og slett ikke nok adjektiver til å anbefale så mange bøker.

Jeg er nok ikke skapt for sånne komplekse problemstillinger. Det er derfor jeg nøyer meg med å blogge litt sånn magasinaktig om bøker istedenfor å skrive skikkelige anmeldelser for aviser. Jeg håper bare at alle leserne mine nå er innforstått med at mine innlegg ikke er ment som verken kritikk eller anmelderi. Det er mer et forsøk på å «lage buzz» rundt bøkene, fordi jeg liker å jobbe gratis for at forlagene skal tjene penger.

Dessuten gir forlagene meg ikke bare bøker, de gir meg også god mat! Flere av forlagene hadde høstmøtene sine i Oslo i september, og som bokblogger fikk jeg lov til å komme. Jeg er egentlig ikke så opptatt av gratis bøker – jeg får altfor mange av dem – men jeg blir veldig positivt innstilt til gratis bøker når de ledsages av artige vitser, god mat og behagelig promille. Juritzen og Front får plusspoeng for dessert, hvite duker på bordene og gratis alkoholservering m/påfyll. Men de får et lite minus fordi de benyttet anledningen til å gi meg Cecilia Samartins bok, som jeg nå skjønner at jeg ikke slipper unna. Cecilia Samartin var forresten der selv og hadde høytlesningsstund for oss. Basert på det hun leste, gruer jeg meg nå enda mer til å anbefale boken. Den anbefalingen der klarer jeg ikke å skrive i edru tilstand, for å si det sånn.

Pirat, Font, Vega, Egmont og Vigmostad og Bjørke får plusspoeng for fantastisk fingermat courtesy Bent Stiansen og heidundrende morsomt show av blant andre Petter Schjerven og Lars Lauvik. Dessuten var Ellikken der – selveste Ellikken! – og det er et så stort pluss at de fem forlagene går av med seieren bare fordi kvelden var så lykkelig. Ellikken slår Cecilia Samartin i enhver sammenheng. Spesielt hva skriving angår. Nå er jeg bare redd for hva Pax, Spartacus og Oktober disker opp med denne måneden. Jeg har allerede ti forlag å logre med halen for, og jeg tåler ikke tre til.

Da er det jo virkelig godt at jeg inntil videre kan utelukke enhver forlagsbinding til Cappelen Damm og Aschehoug. Bokgallaen deres var kun for ansatte i bokhandler, og jeg var ikke velkommen. Akkurat som om skarve bokhandelansatte kan selge like mange bøker som det JEG kan på blogg! Hah. Hadde NRK skrevet om bokbloggere før bokgallaen, ville jeg selvfølgelig ha blitt ønsket hjertelig velkommen der også. Takket være NRK vet forlagene nå at tett kontakt med bloggerne fører til positive blogganmeldelser, og forlagene må derfor gjøre en solid innsats for å holde meg fornøyd heretter, ellers blir det bare surmuling og slakt. Siden Cappelen Damm og Aschehoug falt i unåde i år, ser jeg meg nødt til å slakte alle utgivelsene deres på helt usaklig grunnlag til de kryper til korset og tilbyr meg bestikkelser i form av en gratis bok eller to. Gjerne en skikkelig dårlig dameroman som jeg kan slite meg gjennom og deretter rose opp i skyene.

Til neste års bokgalla forventer jeg en håndskrevet invitasjon, treretters middag med vinmeny, tilberedt av Eyvind Hellstrøm. Og jeg vil ha et skikkelig show. Jo Nesbø må være der, og jeg vil ha både høytlesning, sang og nachspiel. Nesbø må signere alle Harry Hole-bøkene mine og jeg vil ha autografen hans på magen. Med sprittusj. Cappelen Damm bør sørge for å få J.K. Rowling til Norge for anledningen, og hun må ta med seg Harry Potter. Den ekte Harry Potter, ikke han brilleslangen fra filmene. De skal synge, de også, en fin liten trollmannsvise om Voldemort og svartekunster. Inntil da skal jeg bare blogge positivt om bøker for de forlagene som inviterte meg i år.

Det var min statusrapport om den norske bokmafiaens lugubre virksomhet i september. Hvordan var din? Noen bokbloggere der ute som er hypp på å blogge om Cecilia Samartins bok i mitt sted? Så kan jeg ta en av serieromanene dine?

Er du klar for debatt?

Det er bare to dager igjen til det store bokbloggertreffet hvor ca 50 norske bokbloggere skal møtes under Oslo bokfestival. Vi skal møtes for å bli bedre kjent, og ikke minst for å snakke i det uendelige om bøker og blogg. Etter hvert får vi besøk av forlagsrepresentanter som skal si noen ord for anledningen om hva de tenker om oss bokbloggere, hvilke erfaringer de har gjort seg, og hvilke strategier de har mot oss. Bokbloggerne kan stille spørsmål, enten de er nysgjerrige, praktiske eller kritiske. Alt dette skjer under et lukket arrangement for påmeldte bokbloggere. Men vi skal også ha debatt, og denne debatten er åpen for absolutt alle som ønsker å komme. Den finner sted i Gyldendalhuset på Sehesteds plass kl 16.00 førstkommende lørdag, og temaet for debatt er bokbloggernes rolle i den norske litterære offentligheten.

Panelet består av syv deltakere, hvorav tre av oss er rutinerte bokbloggere. Elin fra Bokelskerinnen skal lede debatten. Jeg skal delta i panelet sammen med Rose-Marie og Janke fra henholdsvis Rose-Maries litteratur- og filmblogg og Jeg leser. Vi var veldig spente på hvilke andre deltakere som ønsket å stille opp, og hadde klare formeninger om hvem vi ville ha i panelet. Vi kan si det sånn at jubelen derfor stod i taket på et av Facebooks hemmelige bakrom da vi denne uken endelig fikk siste navn på plass og kunne konkludere med at vi har satt sammen drømmepanelet. Et skikkelig dream team. De fire som kommer for å diskutere bokblogging sammen med oss er Bernhard Ellefsen fra Vagant, litteraturkritiker Merete Røsvik Granlund, forfatter Kristine Tofte, og informasjonssjef i Schibsted forlag Anne Iversen.

Det er bare å glede seg. For de som også ønsker å forberede seg før debatten på lørdag, har jeg noen lesetips. Du kan sjekke bloggen Kommafeils diskusjon om bokblogging fra i fjor, som var en respons til Bernhard Ellefsens innlegg i Vagant 4/2011. Ellefsen deltok også i diskusjonen hos Kommafeil. Du kan selvfølgelig også lese innlegget i Vagant, og/eller svaret til bloggeren Oda Bahr, som stod på trykk i Vagant nr 1/2012. Ellers anbefaler jeg innlegget Merete Røsvik Granlund holdt om litteraturkritikkens kår i Norden under Kritikfestivalen i Malmö i februar i år, hvor hun også snakker om bokblogging. Et annet tips er Thomas Moens innlegg fra tidligere i uken på Cappelen Damms blogg. Eller du kan lese deg opp på noen av bokbloggdiskusjonene som har funnet sted på norske bokblogger siden i sommer, hos Solgunn sitt, thauke2read, Skrift, Flukten fra virkeligheten og Nina forfatter. Har du flere lesetips, kom med dem!

This just in! Jankes gode innlegg om blogging og demokrati, dessuten om bokbloggturneen til Cappelen Damm.

Panelet går for en nyansert, reflektert og god debatt om bokbloggernes rolle i den norske litterære offentligheten. Vi ønsker blant annet å diskutere bokblogging opp mot øvrig litteraturkritikk, bokbloggernes forhold til forlag, bokbloggernes innflytelse og makt i det litterære feltet, og årsakene til bokbloggernes popularitet. Vi ønsker å snakke om positive og negative sider ved bokblogging, og gråsonene mellom dem. Vi ønsker dessuten å snakke om seriøsitet, kvalitet og ansvar.

Det blir neppe en debatt hvor deltakerne river hodet av hverandre, for jeg tipper at vi alle har både positive og negative ting å trekke frem. Dere som skal være publikum må ikke glemme at dere kan stille spørsmål eller kommentere etterpå. Hvis debatten trekker litt ut, har vi fått klarsignal fra Gyldendal på at vi får lov til å boltre oss i huset deres mens de selv holder krimfest utenfor dørene.

Siden jeg skal sitte i panelet på lørdag og har visst det siden før sommeren, har jeg rukket å tenke en god del rundt tematikken. Jeg har tenkt så mye at det har gått utover både egen blogging, lesing av bøker, og lesing av andres blogger. Derfor har jeg også fulgt diverse diskusjoner på bokblogger i det siste med stor interesse og like stort engasjement. Blant annet har jeg tenkt på hvor mye norske bokblogger og bokbloggmiljøet har forandret seg siden jeg begynte å blogge for to og et halvt år siden. Hvor mye bloggene og miljøet har forandret seg bare i løpet av 2012. Og hvor mye av denne utviklingen jeg mener har gått i en negativ retning. Når jeg deltar i panelet på lørdag vet jeg at jeg har veldig mye positivt å si om norske bokblogger. Men jeg har også mye å si som er negativt. Jeg skal prøve å skissere det her, med fokus på kvalitet og innhold.

Først vil jeg si noe om hva jeg mener er kvalitet på bokblogg. Deretter vil jeg si noe om hva jeg mener er dårlig kvalitet. Hvis du selv blogger om bøker, bør du lese det jeg skriver nøye og ikke være altfor beskjeden. Du kan like gjerne være klar for å klappe deg selv på skulderen. Og jeg advarer deg: Hvis du er for beskjeden, risikerer du å føle deg truffet av en kritikk som ikke var ment for deg.

Mange av de flinkeste bokbloggerne er amatører hvis man tenker utdannelse og jobb. De har aldri studert litteratur og de har aldri jobbet med bøker. De er fritidslesere. Likevel er de gode lesere. De er ikke amatører i den forstand at de ikke har peiling på litteratur. De har lest mye og de har lest relativt bredt. De har lest mange nok gode bøker til å kunne skille dem fra de dårlige. Mange skriver personlig, men aldri helt subjektivt, selv om de gjerne trekker inn sin personlige opplevelse av boken når de skriver. De er i stand til å kunne skrive om en bok og si noe om karakterer, tematikk, struktur og språk. De har engasjerte meninger om det de leser, og ønsker å dele dette med andre lesere. Selv om de aldri har sittet dag ut og dag inn i et klasserom og diskutert litterær kvalitet, har de likevel lest nok bøker til å vite omtrent hva kvalitetsvurderinger handler om, og at det til syvende og sist er kvalitet i en eller annen form vi lesere er på jakt etter. Bokbloggere er gode på formidling, og de tar hensyn til leseren på en måte andre kritikere ikke alltid gjør. Likevel er de nok på et eller annet nivå klar over at man ikke kan være god på formidling hvis man ikke samtidig har et innhold å formidle.

Gode bokbloggere har sin egen agenda, og sin egen stil. Det spiller ingen rolle om bloggeren skriver langt eller kort, humoristisk eller strengt saklig, personlig eller nøytralt, publiserer fire ganger i uken eller fire ganger i måneden. Selv om de kanskje ikke tenker spesielt mye over hvilken funksjon bloggen deres har i den store verden der ute, trenger de ikke å bekymre seg for at den tilfører verden noe den ikke trenger. De har gjort sitt beste ut fra forutsetningene de har, enten det gjelder tid, kunnskap eller evner. Og det er mange lesere der ute i Norge som er glade for at de bestemte seg for å starte bokblogg.

Men mens norske bokblogger blir stadig mer populære og får større innflytelse på bokmarkedet, har det kommet stadig flere nye bokblogger til miljøet som er useriøse og dårlige. Så lenge jeg har blogget har det vært mulig å finne dårlige bokblogger, men antallet dårlige bokblogger er i ferd med å eksplodere. Den nedre grensen for kvalitet vil ingen ende ta. Det er likevel få bokbloggere, om noen, som tør å si noe om hva som er dårlig bokblogg. Jeg melder meg gjerne som førstemann ut.

Dårlig bokblogg skrives av folk som har en kunnskap om litteratur, en skriftlig formuleringsevne og/eller en evne til refleksjon som ligger under det man forventer av elever i videregående skole. De avslører en konsekvent manglende evne og vilje til å tenke kritisk og selvstendig om bøkene de leser. De skriver innlegg om bøker som baserer seg på et kort handlingsreferat og en konklusjon om at boken er gøy eller kjedelig å lese, og hvorvidt den er rørende, spennende, underholdende og fengende. Konklusjonene er stort sett sterkt subjektive, i hovedsak basert på personlig smak, og ender ofte i en euforisk hyllest av hvor herlig, magisk og vakker akkurat denne boken er. Det er en anmeldelse av leseropplevelsen, ikke av boken. Likevel avsluttes «anmeldelsen» ofte med anbefalingen om at alle andre må lese boken, og et nærmest obligatorisk terningkast 6.

Man kan gjenkjenne en dårlig bokblogg ved at de følger en helt enkel oppskrift som gjør den til forveksling lik mange andre blogger med maken oppskrift, og at de stort sett skriver det samme om alle bøkene de leser. Har du lest ett innlegg, har du lest dem alle. De har egentlig ingenting annet å si enn at de synes bøker er fantastiske eller kjedelige, alt etter som. Enten produserer de svært lite selv, og deltar istedet på ulike bokbloggtemaer x antall dager i uken hvor de får mange treff. Eller de skriver overfladiske og ubegrunnede «anmeldelser» av bøker som bærer preg av å ha blitt skrevet og publisert i all hast. Det går mye i klipp og lim. Disse bloggerne snakker likevel i enhver sammenheng om hvor viktig det er å spre leseglede; en leseglede som ser ut til å være tuftet på tanken om at litteratur skal være opium for folket.

Stadig oftere er bøkene de skriver om mottatt fra forlaget eller som gave fra forfatteren. Og det er her det useriøse kommer inn i bildet. Mange av disse bokbloggerne bedriver i praksis ren reklame for bøker. Fordi de ikke mener noe, fordi de ikke tenker noe, fordi de ikke tar stilling til noe utenfor sin egen subjektive leseropplevelse, er det de egentlig driver med ren markedsføring for bøker. Det er sannsynligvis ikke sånn det er ment, men det er likevel nøyaktig det det er. Det burde ikke overraske noen at disse bloggerne er så populære blant forlag og forfattere. Prinsipielt sett er det ikke avgjørende hvorvidt bloggeren som driver reklameblogg har mottatt boken gratis eller ikke; gratis bok gjør bare denne reklamen desto mer graverende.

I tillegg kommer forutsetningene disse bloggerne har til å kunne skrive noe vettugt om bøker. Bokblogg har alltid vært lavterskel i positiv forstand. Nå er det imidlertid i ferd med å bli så lavterskel at du såvidt kan ha klart å karre til deg en ståkarakter i norsk skriftlig på videregående, og likevel fritt «anmelde» bøker i lesegledens navn. Det absurde ved at du samtidig skal vurdere det skriftlige arbeidet til meget skrivekyndige forfattere, er det ingen som ønsker å ta opp. Tvert imot. Diskusjonene på bokblogger og andre sosiale medier i det siste tenderer heller mot at man bør forsvare slik bokblogg, ut fra argumenter som ikke egentlig er argumenter, men snarere en referanse til Kardemommeloven. At alle må få lov til å gjøre akkurat det de vil på egen blogg så lenge de ikke plager noen, og at det viktigste med bokblogg er å ha det gøy. Dermed ender mange opp med å forsvare dårlig bokblogg på et prinsipielt grunnlag til tross for at de selv styrer unna slike blogger og derfor kanskje ikke engang tar innover seg hvor ille det står til.

Men hvis vi alle er enige om at det finnes gode og dårlige bøker, må vi også kunne være enige om at det kan skrives godt og dårlig om disse bøkene. Når det da proklameres fra alle kanter i bokbloggmiljøet at vi er en gjeng lesere som er villige til å slakte en bok forfatteren kanskje har brukt fem år på å skrive, men at vi for all del ikke ønsker å uttale oss kritisk om et blogginnlegg som en annen blogger tilsynelatende har jobbet med i ti minutter, da er det noe som skurrer. Vi skal liksom være ærlige og tøffe når det kommer til å vurdere arbeidet til en forfatter, et arbeid vi muligens ikke engang har tilstrekkelig språklig kompetanse til å vurdere, men tyr til snillisme eller unnvikelse når det gjelder å vurdere hverandres skriving. Der skal hurraropene og de rause komplimentente hentes frem, og hvis man ikke har noen lovord på lager, kan man bare hoppe videre til neste blogg i all stillhet. Hvis det er sånn det skal være, bør ingen bli overrasket når man i neste omgang får høre at man har null troverdighet som bokblogger. Bokbloggere vet at det er forskjell på bokblogg selv om vi ikke snakker om det, men kritikere og skeptikere skjærer alle over en kam.

En del bloggere har spurt seg hvorfor vi skulle gidde å bruke tid på å kritisere andre bloggere for det de driver med. Jeg har full forståelse for at mange lar være å engasjere seg og heller fokuserer på egen blogg og bloggene de liker. Men jeg forstår ikke helt hvilken interesse man da skulle ha av å forsvare bokblogger man selv ikke engang gidder å lese. La meg si litt om hvorfor jeg bruker tid på det, og ikke kommer til å slutte å gjøre det med det første. I innlegget Merete Røsvik Granlund holdt om litteraturkritikkens kår i Norden tidligere i år, plasserer hun bokblogging oversiktlig og fint inn sammen med den profesjonelle litteraturkritikken – som for tiden har nokså dårlige vilkår, mens bokbloggingen blomstrer. Som Granlund sier: «Det er synd å overlate dette feltet til dem som forstår internett, men er amatører når det gjelder litteratur.»

Jeg er enig, det er synd. Og siden jeg selv både blogger om bøker og jobber med litteratur, har jeg intet ønske om at dette feltet skal overtas av en rekke lidenskapelige bokelskere som overhodet ikke ønsker eller evner å forholde seg kritisk til bøker, men som har desto større peiling på hvordan de skal skaffe lesere til bloggen sin. Jeg vil gjerne yte litt motstand mot denne gladbloggingen og understreke at det er fullt mulig å ha et ømt og bokelskende hjerte som samtidig er tilkoblet en operativ hjerne, og at det er mulig både å elske bøker og å vurdere dem kritisk. Det finnes mange gode bokblogger der ute som beviser nettopp det.

Og det er nå en gang slik at en bokblogg som ikke krever innlogging er offentlig tilgjengelig for alle som gidder å lese og mene noe om det som skrives. Det samme demokratiet som sikrer enhver nordmann retten til å starte blogg og blogge ukritisk i vei om bøker, sikrer samtidig alle andre nordmenn retten til å mene noe om det bloggeren skriver. Du kan siteres på det du skriver, du kan stilles til ansvar for det du skriver, og det du skriver kan brukes mot deg av folk som ikke vil deg vel. En bokblogg er ingen vernet bedrift for bokelskere. Stikker du hodet fram i din kjærlighet til bøker, er det ingenting som hindrer andre i å kappe av deg hodet og slippe unna med det, selv om du føler deg såret og overkjørt etterpå. Dette er ikke min personlige mening, det er et faktum. Man blir ikke stevnet for retten i Norge for brudd på Kardemommeloven. Derfor mener jeg at forsøket på å håndheve en slik mentalitet oss bokbloggere mellom, er å lyve til oss selv og til hverandre. Og det gjør de mer ukritiske bloggerne til enkle ofre for bransjefolk som tar en spansk en.

Og hvis det er én ting jeg er sikker på, er det at bokbloggere ikke kan oppnå en innflytelse i det norske bokmarkedet uten at folk utenfor bokbloggsfæren blir interessert i å vurdere hva vi egentlig driver med. Det at forlagene retter stadig større oppmerksomhet mot oss og ønsker å gi oss eksemplarer av bøkene sine, er første tegn på hvilken innflytelse vi er i ferd med å få. Når forlagene blir interessert i oss, følger kritiske røster etter. De bryr seg neppe noe særlig om at bokbloggere internt har etablert en tone som dikterer at alle må huske å være snille med hverandre. De kommer til å si akkurat hva de mener, og de trenger ikke å ta noen slike hensyn. Det de regner som saklige diskusjoner, vil sannsynligvis bli tatt veldig ille opp av bokbloggere som mener at diskusjonene i det siste allerede har gått altfor langt over streken.

Bokbloggere trenger å ta eierskap over slike diskusjoner før noen andre kommer oss i forkjøpet. Vi trenger å snakke om kvalitet og innhold, og vi trenger å vise at vi tar ansvar for det vi skriver og formidler. Om man ikke ønsker å forholde seg aktivt kritisk til blogger man synes er dårlige, trenger man i det minste ikke å forsvare dem. Og jeg mener vi bør ønske diskusjoner om kritikk og innhold på blogg mer velkommen enn nye bloggere som ennå har til gode å vise at de har noe å bidra med. De bloggerne som tar seg tiden og bryet og risikoen det er å starte og følge opp slike diskusjoner, gjør det fordi de er engasjert i både bøker og bokblogg, ikke fordi de ønsker å krenke eller såre noen.

Heldigvis finnes det mange virkelig gode bokbloggere i Norge, bloggere som gjør en stor innsats for å skrive engasjert, selvstendig og bra om bøkene de leser – og de gjør det helt gratis, på fritiden, bare fordi de har lyst. Vi trenger derfor ikke å legge listen så lavt at alle kan være med. Istedenfor å belønne bloggere som håper på stor gevinst med liten innsats, kan man heller tenke at det skal lønne seg å gjøre så godt man kan. Da spiller det ingen rolle om man er amatør aldri så mye, man kan like fullt ha noe viktig å bidra med. Bokblogg kan godt være lavterskel uten å være lavmål. Og bokblogg trenger ikke å bli mindre gøy selv om man er opptatt av kvalitet. Tvert imot. Hvis vi er så lidenskapelig opptatt av bøker, kan vi ikke da være enige om at de fortjener å skrives godt om? Og så overlater vi den rene og ukritiske bokreklamen til de som får betalt for å jobbe med det.

Vi sees på lørdag!