Hva er en vanlig leser?

Den siste uken har norske bokbloggere våknet etter sommerdvalen og diskutert alt mellom den litterære himmel og den bokbloggende jord i det nå lukkede forumet vårt på Facebook. Likevel er det ett tema vi ikke har vært innom, og som hører mer naturlig hjemme på en åpen blogg enn i et lukket forum. Det er ideen om den vanlige leser. Den vanlige leseren dukker stadig vekk opp som et viktig konsept i bloggland. Mange bokbloggere definerer seg selv som vanlige lesere, og sier at de skriver for andre vanlige lesere. Men hva er egentlig en vanlig leser?

Hvis man skal forsøke å finne ut noe om vanlige lesere ved å lese norske bokblogger, vil man fort bli forvirret. Norske bokbloggere er en gjeng på ca 150 glade lesere, der majoriteten av dem er selvutnevnte vanlige lesere. Nivåforskjellene mellom disse bloggene er imidlertid enorme, fra de som knapt kan stave sitt eget navn til de som møysommelig har stavet seg gjennom hele James Joyces Ulysses og attpåtil kan si at det fantes øyeblikk da de fikk noe ut av den. Så hvis bloggere på hvert sitt ytterpunkt av skalaen og alle som befinner seg mellom dem er vanlige lesere, som skriver for andre vanlige lesere, hvordan i all verden skal man kunne si noe spesifikt om hva som kjennetegner en vanlig leser?

Hvis jeg skal ta en kvalifisert vurdering av hvem mine lesere er, er ca 80% prosent av dem vanlige lesere. Ca 20% av de vanlige leserne er andre bokbloggere. For meg er det vanskelig å vite noe sikkert om hvorfor alle disse vanlige leserne leser bloggen min, og hva de er på utkikk etter. Med unntak av bloggerne da, for de legger stort sett igjen kommentarer med begrunnelse sånn at jeg til enhver tid vet hvorfor de både leser og liker meg.

En indikasjon på hvem de andre vanlige leserne er, finner jeg ved å sjekke ut hvilke innlegg som har vært mest populære på bloggen min. Da ser det ut til at leserne mine aller helst vil lese om bøker av (topp ti) Eugene O’Neill, Jane Austen, Camilla Läckberg, Inger Hagerup, Sigrid Undset, Jo Nesbø, Aslak Nore, Gunvor Hofmo, Oskar Braaten og Albert Camus.

Med andre ord: Amerikansk drama, klassiske damer, modernistisk lyrikk, fattig arbeiderklasselitteratur, gode norske krimforfattere, dårlige svenske krimforfattere, og fransk eksistensialisme. De vil også lese om porno i bokhandelen og sjekke ut hvor mange uleste bøker jeg har i bokhyllen (seriøst?). Det eneste jeg da står igjen med av informasjon om mine vanlige lesere, er at de virker som en belest gjeng som har fulgt godt med i timen. Pluss at jeg er en stor favoritt hos særemneskrivende elever. Det er også kjekt å vite at jeg foreløpig ikke trenger å skrive mer om Harry Potter.

Ca 20% av leserne mine er diverse bransjefolk, forfattere og litteraturvitere uten blogg. De er lettere å forstå seg på enn de vanlige leserne. Forlagsfolkene vil vite hva jeg skriver om bøkene deres, hvor mange leseeksemplarer jeg brenner i peisen, og hvor varmt jeg skriver om konkurrentene deres. Forfatterne vil vite hva jeg skriver om bøkene deres, om jeg har brent bøkene deres i peisen, og hvor varmt jeg skriver om konkurrentene deres. Litteraturviterne venter på at jeg skal introdusere teoriene til Paul de Man, Julia Kristeva, Michel Foucault eller Theodor Adorno og bruke dem helt feil, sånn at de kan få gleden av å fortelle meg hvordan jeg ville ha gjort det hvis jeg var like smart som dem. Mens vanlige lesere bare sier noe hvis de har noe fint å si, er litteraturviterne oppdratt til bare å si noe hvis det er riktig ondskapsfullt. Jeg tolker deres fravær i mitt kommentarfelt som et meget godt tegn.

Ca 5% av leserne mine har bare gått seg vill på internett. Det er i hvert fall det jeg forteller meg selv, siden de var på utkikk etter et-eller-annet som handlet om porno, heroinmisbruk, bilder av kjederøykere, årsaker til demens og om alzheimer er arvelig, et sykelig behov for å være alene, bryllupsgaver fra 1890-tallet, og hva som er best: elskerinnen eller kona? Enten havnet de her ved en feiltakelse, eller så trenger bloggen min sårt en makeover. Pimp my blog.

I tillegg regner jeg med at ca 5% leser bloggen min kun for å spionere på meg. Det var det gjentatte søket «line tidemann naken» som satte meg på sporet. Så nå går jeg ut fra at 2,5% spionerer fordi de liker meg veldig godt, mens 2,5% spionerer fordi de misliker meg intenst. Den første gruppen venter på at jeg skal legge ut grisefine nakenbilder av meg selv som de kan ramme inn og henge på veggen. Den andre gruppen venter på at jeg skal legge ut nakenbilder som viser at jeg er blitt gammel og feit, og dessuten er stygg på håret. Den første gruppen må nøye seg med jevnlige bekreftelser på at jeg ennå ikke er gift. Den andre gruppen må nøye seg med en og annen elementær stavefeil. Jeg kan bare ikke gjøre alle til lags.

Men nok om meg og alt jeg har å streve med. Jeg har fremdeles ikke skjønt hva en vanlig leser er ved hjelp av min egen blogg, bortsett fra at en del av dem åpenbart har veldig god smak. Jeg har selvfølgelig mine hypoteser, men det blir ikke noe moro hvis jeg ikke får noen tips fra publikum. Så ikke være beskjedne nå.

Hva er en vanlig leser?

Hvem er de vanlige leserne?

Hva leser de vanlige leserne?

Hvorfor leser de bokblogg?

Hvorfor blogger de om bøker?

Er en vanlig leser en leser som leser bokblogg?

Og … finnes det uvanlige lesere?

(Beste forklaring belønnes med en marsipangris.)

83 thoughts on “Hva er en vanlig leser?”

  1. Siden jeg bare er en vanlig, høflig bokblogger må jeg få uttrykke min begeistring over ditt vel uttenkte og humoristiske skrevet innlegg, Line. Jeg syntes jeg så en skrivefeil der som jeg kunne ta deg på, men ved en nøyere gjennomlesning var det nok bare jeg som leste litt for raskt😉

    Jeg vet sannelig ikke hvem den vanlige leseren er, men jeg tenker at en del kanskje tenker at det går et skille mellom de som har en akademisk bakgrunn og de som ikke har det. Det skal bli spennende å følge med videre i kommentarfeltet her, kanskje noen sitter inne med definisjonen? Innlegget ble straks og med en gang delt på Bokblogger.no. Der er det over dobbelt så mange følgere som det finnes bokbloggere i Norge, så kanskje noen der har tanker de vil dele om hvorfor de leser bokblogger?

    1. Hehe, det er godt å høre at alle diskusjonene ennå ikke har tatt knekken på høfligheten. Og takk! Det skal være relativt fritt for skrivefeil, så de kjipe spionene får bare bite i gresset denne gangen🙂 Så flott at du delte! Jeg skulle gjerne ha hørt hva de som er vanlige lesere, og som ikke har bokblogg, tenkte om saken, men de er ofte vanskelig å røyke ut fra hiene sine. Men de dukker opp av og til, i inspirerte øyeblikk, så det er lov å håpe!

      Jeg ser poenget ditt med akademisk bakgrunn, men gjelder det i så fall bare litteraturvitere? Kan man være en vanlig leser hvis man f.eks. har akademisk bakgrunn fra andre fag? Og finnes det situasjoner der også litteraturvitere kan være vanlige lesere, eller oppfattes som vanlige lesere?

    2. Som eit apropos-aktig innspel, trur eg det er meir vanleg å vere akademikar enn å skrive bokblogg. Men eg har og inntrykk av at det er utdanning og yrkeserfaring Folk Flest™ viser til, når dei snakker om «vanlig leser».

    1. Vel uttenkt passer bedre enn gjennomtenkt, basert på tankene som lå bak i alle fall. Jeg tenkte jeg skulle forsøke meg på spontanitet for en gangs skyld, og ikke tenke gjennom alt på forhånd. Men jeg ville ha stusset hvis du skrev «utspekulert»;-)

      1. Ut fra omtalene på amazon, er de fleste essayene med i Indiskresjoner og andre essay, som jeg skrev litt (generelt) om i juni. Det er en glitrende samling! Både Melusine og Boktanker har planer om å lese den, så jeg satser på at de kommer med noen gode og grundige innlegg om den i høst🙂

      2. Hmm, nå får jeg liksom ikke svart på den siste kommentaren din. Men jaggu, der så jeg jo at du hadde skrevet om Indiskresjoner! En kan alltid vende tilbake til Woolf, altså. WWWD (What Would Woolf Do)
        Du må høre på podcasten. Jeg synes de er så herlig snobbete. Ja til mer snobberi i hverdagen! Så får de fintfølende helt enkelt bære over med det.

      3. Enig i at det er lov å være snobbete. Hvis det skal være greit å skrive subjektivt og ukritisk om dårlige bøker, må det være fritt fram for snobbene også!

      1. Eg har snakka med Selma Lønning Aarø, men eg tviler på at ho hugser meg. Eg skulle eigentleg intervjue henne på eit forfattararrangement, men intervjuet blei avlyst. Eg deler deler ambisjonen om å lese flest mogleg bøker nesten ingen andre har høyrd om, ikkje fordi eg ønsker å vere sær, eigentleg, men fordi eg synest folk som bruker tid på å skrive ei bok ofte fortener å bli lesen. Og fordi eg av erfaring har utvikla ei relativt god magekjensle for kva bøker som viser seg å vere verdt å lese.

        Det tar lang tid å bytte signatur på internett. Han ligg lagra dei utrulegaste plasser.

  2. Jeg er ingen vanlig leser. Jeg er en sær leser, som plukker kresent i boktilbudet og som har klare ambisjoner om å lese flest mulig bøker nesten ingen andre har hørt om. Ambisjonen er forøvrig overhodet ikke nådd. Jeg er en leser som skulle ønske jeg hadde fullført litteraturstudiet, men som likevel innser innerst inne at det nok var helt riktig at jeg til slutt ble statsviter. Jeg blir dritimponert når du slenger rundt deg med litteraturteoriene dine, og i og med at jeg vet hvor superflott du ser ut, trenger jeg ikke google etter bilder av deg. (Okei, her ble det kanskje litt viktig å presisere at jeg ikke har sett deg naken, dog.) Jeg er ellers en sånn leser som sjarmeres i senk av pretensiøse litterære menn og som blir starstrucked av å treffe Selma Lønning Aarø på fest. (Det er sant, jeg traff henne på Guro Sibekos lansering og jeg turte ikke si hei en gang, enda jeg pratet en god stund med mannen hennes som tross alt på en måte er sjefen til min daværende samboer.)

    Jeg er vel rett og slett rar.

    Men siden jeg egentlig vedder på at jeg er ganske normal til tross for alt dette, tror jeg den vanlige leser – altså alle dere andre – er akkurat like rare som meg. Altså ikke i det hele tatt. Vi er alle uvanlige lesere.

    1. I hear you, girl. Jeg er både rar, sær og definitivt en uvanlig leser, og alltid like overrasket over at man likevel kan ha en bokblogg som appellerer til forholdsvis vanlige lesere. Jeg er mer forvirret enn kresen, og lurer av og til på hvorfor i all verden jeg ble litteraturviter og ikke noe litt mer nyttig. Men hmmm, jeg har ikke slengt rundt meg med så mange teorier ennå, så jeg burde kanskje publisere en av semesteroppgavene mine fra master, sånn at dere skjønner hvor snill jeg er til vanlig? Og tusen takk, kjære deg:-) (Du har ikke gått glipp av noe.) Selma Lønning Aarø har jeg truffet på en lanseringsfest, uten å si hei. Jeg nøyde meg med å se stygt på henne fordi hun bråkte mens andre leste høyt. Jeg har bare vært starstruck en eneste gang, og det var da jeg så Toril Moi i vår. Jeg stod bare en meter fra henne!!!!! A Kodak Moment.

      Men ok. Hvis vi alle er uvanlige lesere, hvordan skiller vi de uvanlige leserne fra andre uvanlige lesere, eller ekstra og spesielt uvanlige lesere? (Jeg vedder også på at du er ganske normal. Jeg? Not so much.)

      1. … og dermed tror jeg i alle fall vi kan skille mellom vanlige lesere og bokbloggere. Man er kanskje en vanlig leser på privaten (hva det nå enn innebærer), men man avslører seg fort som noe annet når man skriver. For bokbloggere er det kanskje fornuftig å skille mellom leserrollen og skribentrollen? Vanlige lesere har nemlig heller ikke for vane å skrive anmeldelser av bøker, det kan vi slå fast med sikkerhet.

        Ellers enig ang komfortsonen. Vanlige lesere vet hva de liker og ikke, og de er nok ganske kresne på hvilke bøker de vil ha. Det forklarer hvorfor mange bloggere er så opptatt av å fremheve bøker de mener fortjener flere lesere, istedenfor å kaste seg over alt som er nytt og allerede heftig omtalt og markedsført. Men det er også mange bloggere som er like handlingsfokusert som vanlige lesere; det ser man blant annet på hvor opptatte bloggere er av ikke å spoile handlingen. Mens en språklig god roman ikke nødvendigvis trenger en slik diskresjon.

        Jeg tror uansett vi kan konkludere med at en bokblogger ikke er en vanlig leser på bloggen sin. En bokblogger er en anmelder/kritiker, og blir oppfattet som sådan. Selv om selvforståelsen forteller dem noe annet.

  3. Bad timing, måtte du legge ut så mange livsviktige spørsmål akkurat nå, nå som jeg har forpliktet meg til 4 episoder med en hvilken som helst brand new nettflixserie. Kvalitetstid med familien heter det. Konklusjonen blir da foreløpig og følgende: Vanlige lesere ser på tv
    , hilsen en av de bokbloggerne som påstår å være en høyst ordinær leser
    og forøvrig hadde likt både innlegg om Kristeva og Cixous (eh hun med melka) men på nakenbildene burde du i det minste vært stygg på håret, vi lesere skal også bygge selvtillit. Valgte serie ser ut til å bli Arrested Development, og mens jeg ser på med venstre skal jeg lese om cora sandel og rike asiater med høyre slikt gjør vanlige lesere. Multitasker.

    1. Hæ? Du klager når jeg ikke blogger, og klager når jeg blogger. Nå må du ta deg sammen.

      Moving on. Mamma lurer på om Netflix er bra? Vår definisjon av kvalitetstid med familien er at hun ser på tv mens jeg blogger. Hun er forresten en vanlig leser, så hypotesen din stemmer ganske bra. Men jeg krever bevis for at du er en vanlig leser, minst femten linjer solide argumenter, og jeg vil ha dem innen kl 8:00 i morgen tidlig. Jeg kan godt legge ut en semesteroppgave om Kristeva (jf kommentar til Frøken Flink), sånn at du skjønner hvor dårlig det forslaget var. Den kan nemlig ikke leses under multitasking. Cixous kommer ikke på tale. Og der avslørte du deg som en ikkevanlig leser. Vanlige lesere kan ikke namedroppe franske poststrukturalistiske feminister i andres kommentarfelt. Nemlig.

      Stygg på håret går ikke, da bryter frisøren min sammen. Han sliter fortsatt med å akseptere at jeg ikke har hårføner. Jeg sliter fortsatt med å akseptere at han er hetero.

      Jeg vedder hundre dollars på at Arrested Development er bedre enn både Sandel og Hamid.

      1. Et par dagers bloggpauser og jeg er altfor sent til denne festen. Mine femten argumenter om hvorfor jeg er en vanlig leser er oppbrukt og etter å ha lest meg igjennom hele kommentarfeltet innser jeg at jeg er like vanlig som jeg er uvanlig. Vanlig: Jeg leser for å bli underholdt og bryr meg ikke så mye om hva det er som underholder. Uvanlig: Jeg lar meg ofte underholde av ting som franske poststruktualister, pedosatirer og kommer alltid til å ha et en spesiell plass i hjerte for psykoanalytisk litteraturteori, sikker som den eneste i hele litteraturverden -). Vanlig: Jeg leser det første jeg får tak på nattbordet. Uvanlig: Jeg plasserer svært ulike ting på dette bordet.

        Ut ifra kommentarfeltet vipper nok pendelen mer mot uvanlig – fordi jeg har litteraturutdannelse, blogger og leser mer enn 50 i året – som nevnt av andre har selve bokkonsum blitt halvert siden jeg begynte å blogge. Derimot er jeg mindre interessert enn de fleste andre i dette kommentarfeltet i hvorfor det er sånn. Jeg bryr meg svært lite om annet litteraturstoff, eg, forfattere, forlag, nyheter, bokstoff, osv, noe jeg regner med er ‘vanlig’ – jeg bryr meg stort sett bare om boka, ordene jeg leser og hva jeg synes, noen ganger skriver jeg om det, noen ganger bryr jeg meg også om hva andre mener om samme bok – men de aller flest gangene, leser jeg, legger bort og plukker opp ei ny. Dette tror jeg er den avgjørende spikern i kiste – og stempler meg som en vanlig leser.

        (psst, jeg har heller ikke hårføner og netflix er utmerket hvis du ikke har en lang karriere bak deg som (nett)tv-slave, utvalget er litt begrenset, filmene litt gamle, men likevel har jeg klart å oppdage nye favoritter. Eg, The Inbetweeners)

      2. Hvis min mening teller på noen som helst måte, er du den minst vanlige og mest uvanlige leseren jeg kjenner. Jeg kjenner ingen andre lesere som etterlyser innlegg om Cixous, elsker psykoanalytisk litteraturteori og sluker vampyrporno, pedosatirer, Vigdis Hjorth og Michael Connelly – selv om (jeg ser det nå) sammenhengen er innlysende: Potent litteratur it is. Du er en altfor skeptisk, kravstor og observant leser til å være vanlig, og litteraturvitenskapen har korrumpert din uskyld. Fordi jeg er litteraturviter, lar jeg meg ikke lure av din likegyldighet til forfattere, forlag, nyheter og bokstoff. Du har lest og tatt til deg Foucault og Barthes, og skjønt at forfatterens død er leserens fødsel. Og hva finnes vel utenom språket og Derrida? Hvorfor bry seg om andre lesere, skiftende trender og verden utenfor litteraturen når tekstens univers er komplett og seg selv nok? Du er en klassisk leser à la Schiller, og en moderne kulturkonsument Don de Lillos White Noise verdig. Spørsmålet er hvorfor du er så ivrig etter å være en vanlig leser? Er det ulven som forsøker å presse seg inn i altfor trange lammeskinnsbukser? Den avgjørende spikeren i kisten her er at jeg ser bløffen din, og går all in.

  4. Jeg tenker at utrykket «vanlig leser» er litt det samme som «folk flest»: Vi er alle folk flest/vanlige lesere fordi mange av oss er vanlige og leser mye av de samme bøkene. Ingen av oss er folk flest/vanlige lesere fordi vi har noen lesevaner som avviker fra hva «alle» leser. Feks man leser dikt, leser ikke krim, elsker zombiebøker eller bøker av en for mange ukjent forfatter.

    Som bibliotekar kunne jeg sagt at den vanlige leseren er den som leser de bøkene som har mere enn 100 lånere på venteliste – dette er ofte de bøkene som har fått gode anmeldelser i avisene og som «alle» vil lese. Så lett er det dog ikke. Min «vanlige leser» vil plutselig ha ett eller annet «sært» som ikke har vært lånt ut på år og dag. Det er heller ikke slik at alle populære bøker likner på hverandre – «Min Kamp» og «50 shades» apellerer ikke nødvendigvis til samme leser – selv om det sikkert er et overlapp.

    Det eneste jeg med sikkerhet kan si om «den vanlige leseren» er at vedkommende liker å lese.

    1. Godt svar, Gjertrud. Jeg får ofte Frp-assosiasjoner når begrepet vanlig leser brukes, sikkert fordi det minner meg så sterkt om «folk flest» som et populistisk begrep. Og jeg tenker sjelden på vanlige lesere som folk flest i den forstand, for så vanlig er det da ikke å være en leser? Eller? Må man lese jevnlig for å være en leser, eller holder det å bare lese Nesbø? For hvis en vanlig leser er en som liker å lese (som stemmer med oppfatningen jeg har), tenker jeg at det fort er snakk om en nokså belest person. Og det blir straks relevant for en bokblogger som ønsker å henvende seg til vanlige lesere. Det krever kanskje mer enn man tror?

      Jeg liker at du mener at alle lesere er vanlige lesere, for jeg føler meg i alle fall ikke som en uvanlig leser bare fordi jeg er litteraturviter. Det påvirker kanskje måten jeg skriver om bøker på, men ikke forholdet jeg har til bøker. Der føler jeg meg veldig vanlig.

      1. Eg får og litt FrP-assosiasjoner til begrepet, det er litt som Folk Flest™ og Alle Andre™, ein er megetsigande og snakker på vegne av vanvittig mange, utan å eigentleg klargjere kven ein snakker på vegne av. Men det er kanskje slik slike omgrep blir brukt, for å omtale ein tendens, eg veit ikkje? Viss ein seier at Den Vanlige Leser™ les bestselgjarar (det er jo slik bestselgjarane blir bestselgjarar) og kva bøker som er bestselgjarar har forandra seg dei siste tjue åra, bruker ein det for å beskrive ein tendens, i det minste.

        I diskusjonar av den arten du viser til, blir det ofte brukt – som Bokelskerinnen peiker på under – for å lage eit slags hierarki, gjerne med ein unnskuldande og kanskje sjølvkritisk tone, «Men eg er jo bare< ein vanleg lesar», eller i eit slags sjølvforsvar. Men eg er einig i at det er både konstruert og misvisande, ikkje minst fordi ein som bloggar tar på seg ei rolle som offentleg meiningsytrar, noko som gjer ein til noko meir enn ein vanleg lesar.

      2. Interessant at du trekker inn bestselgere i denne sammenhengen, for jeg synes generelt man burde være forsiktig med å si at bestselgere avslører så mye om vanlige lesere. Det sier mye mer om forlagenes og bokhandlernes salgsstrategier enn om leserne selv. En bestselger er bare en bok som har solgt mye; begrepet omfatter ikke hvor mange av leserne som faktisk har likt den. Jeg synes i alle fall det er interessant å se hvor mange «vanlige lesere» som blir skuffet over bestselgere, både i nettforum og ellers. Jeg har en nagende mistanke om at en del lesere som plukker opp lesetips fra «leselystbloggere» og lite beleste bokhandelansatte, til slutt velger bort lesing overhodet, fordi de bare anbefales forutsigbare bøker som de kjeder seg med.

        Apropos det: Mamma er det jeg vil kalle en vanlig leser, verken akademisk utdannet eller tidsskriftleser, som liker å lese og leser mye. Hun er mest interessert i krim og underholdningslitteratur, og skulle i utgangspunktet være et perfekt «offer» for bestselgerstrategiene. Men da jeg i dag lot henne plukke fra overskuddslageret mitt av leseeksemplarene som har hopet seg opp, valgte hun bort Kate Morton, Cecilia Samartin og Victoria Hislop. Hun bare rynket på nesen og sa at hun hadde lest bøker av dem før og syntes det var dårlig. Dommen til en vanlig leser trenger ikke å være så veldig annerledes enn dommen til en såkalt snobb.

  5. I de sammenhengene som «vanlig leser» blir brukt i diskusjoner vedrørende bokbloggere, så opplever jeg at man med vanlig leser mener en person som ikke har noen form for utdannelse innen litteratur og ikke virker eller har virket som bokanmelder tidligere eller på annen måte har utdannelse eller erfaring fra media/bokbransjen. Hvorvidt begrepet er godt, kan selvsagt diskuteres. Jeg synes ikke det er et dekkende uttrykk nødvendigvis. Da skaper man en form for elitistsk tankegang hvor de «vanlige leserne» befinner seg på grasrota under de som har kunnskap og utdannelse om bøker.

    1. Enig der, jeg tror uttrykket ofte brukes for å skille mellom amatører og profesjonelle. Men skillet virker ofte både konstruert og misvisende. Det er ingenting i veien for at en litteraturkritiker kan være selvlært, og man kan være en god skribent og anmelder selv om man mangler utdannelse. Dessuten blir det også et spørsmål om hvordan man oppfattes utad. Hvis majoriteten av leserne ikke oppfatter en blogger som en «vanlig leser» eller en «amatør», er det da en relevant beskrivelse? Og den elitistiske diskusjonen blir ofte feil. Klart at mange bokbloggere ikke kan konkurrere med kritikerne i Vagant, men det kan heller ikke anmelderne i dagsavisene. Skillet mellom bloggere og kritikere er mer relativt enn kategorisk, og det er kanskje et mindre vesentlig skille enn det man finner mellom bokbloggere og vanlige lesere?

  6. Og man underminerer den vanlige leserens påvirkningskraft og markedsverdi ved å vise til at man bare er vanlige lesere som driver med en hobby og ergo ikke skal ha kritikk.

    1. Kanskje man heller burde si det sånn: Vanlige lesere har ikke samme påvirkningskraft som bokbloggere har, over markedet, forlag, forfattere og lesere. Og enhver leser med slik påvirkningskraft kan kritiseres hvis de misbruker den.

  7. Godt spørsmål! Jeg syns Bokelskerinnen kommer med en ganske treffende beskrivelse😉
    Pokker heller, dette ble for kort, og jeg som hadde lyst på marsipangris!

  8. Vanlige lesere, leser ikke 100 bøker i året. Eller 50.
    Vanlige lesere, leser årets nobelprisvinner, men ikke fjorårets.
    Vanlige lesere har ikke studert litteraturvitenskap, men er noen ganger bibliotekarer.
    Vanlige lesere, lesere oftere rosablogger enn bokblogger.
    Og vanlige lesere har ikke bokblogger.
    Selv om de innimellom snakker om bøker på bloggene sine.

    Men jeg er streng, og bruker min egen definisjon, – og jeg skjønner jo at folk bruker begrepet «vanlig leser» i enn annen forstand enn den bokstavelige, – og antar at alle uten særlig litteraturutdannelse eller ambisjoner, regnes som vanlige lesere.

    Selv er jeg en boksnobb.

    1. Dette kaller jeg et marsipangrisverdig svar. Man kan muligens avvike fra ett av punktene og fremdeles være en vanlig leser, men jeg tror jammen at dette var en knakende god innsirkling av den vanlige leser. Den vanlige leser er med andre ord ikke til forveksling lik den vanlige bokblogger.

      Selv er jeg en boksnobb bare når jeg leser dårlige bøker. Da åpenbarer litteraturviteren seg med hele sitt arsenal av teorier, begreper og grettenhet.

  9. For et morsomt og samtidig irriterende innlegg du har skrevet her.
    Utrolig vanskelige spørsmål du stiller. Veldig bra! Sånt liker jeg🙂
    Her er mine noe selvmotsigende svar…

    Hva er en vanlig leser?
    – For meg er en «vanlig leser» en som leser for underholdningens del. Jeg tenker at vedkommende kanskje ikke er så interessert i mer litterære-teorier, om man kan si det slik? Jeg tror kanskje jeg blogger mer for «vanlige lesere» enn for andre bloggere.

    Hvem er de vanlige leserne?
    – De vanlige leserne er for meg de som ofte ikke er så «eventyrlystne» når det gjelder bokvalg. De leser gjerne, men da kun på anbefaling av andre.

    Hva leser de vanlige leserne?
    – De leser bøkene det står om i riksavisene og ukebladene. Eller som nevnt over her, det de får anbefalt av andre.

    Hvorfor leser de bokblogg?
    – For å få kjapp tilgang til informasjon de kanskje ikke vet helt hvor de skal finne ellers. Terskelen for å besøke en blogg er vesentlig lavere enn for å dra på biblioteket/bokhandelen osv. for å få tips. Ingen «vanlig leser» orker i mine øyne å lese/kjøpe Morgenbladet/Vagant o.a. for å få bokanbefalinger.

    Hvorfor blogger de om bøker?
    – Jeg ser ikke nødvendigvis på mine medbloggere som «vanlige lesere». Jeg har også en slags idé at de som starter med å blogge (som meg selv) er en slags viderekommende «vanlig leser» som forsøker å utvide horisonten litt.

    Er en vanlig leser en leser som leser bokblogg?
    – Ja

    Og … finnes det uvanlige lesere?
    – Her er jeg usikker. Jeg tenker vel heller at det i utgangspunktet er feil å bruke ordet «vanlig»?

    1. Nå skriver hverken Morgenbladet eller Vagant bokanbefalinger, men jeg har generelt inntrykk av at den gjengse litteraturinteresserte holder seg ganske så oppdatert med aviser og tidsskrift. Bokvennen skriver for eksempel aldri anmeldelser og gjør alt de kan for ikke å virke «skumle». Jeg tror det er lett å undervurdere den «vanlige» leseren. Hen vil ikke bare underholdes, de vil også lære, beveges og utfordres.

      1. Nå mente jeg ikke nødvendigvis ikke bokanbefalinger i den forstand. De skriver hvert fall om litteratur.🙂 Jeg er ikke uenig i at Bokvennen ikke fremstår som «skumle». Men det jeg mente å svare på var, «Hva er en vanlig leser». Jeg har svart at for meg er en «vanlig leser» de som (og her var jeg ganske utydelig, jeg ser den) ikke orker å lese/kjøpe Vagant/Bokvennen… Disse «vanlige» leserne bruker de mediene de kanskje kjenner best til som f.eks. Google(?) Google boktips osv. noe som igjen generer trafikk til bokbloggene. Jeg har en oppfattelse av at dette er lettere for «vanlige lesere». Nei jeg undervurderer ikke. Jeg mener at når du går til det skrittet at du viser interesse som f.eks å lese noen av ovennevnte tidsskrift så er du ikke lengre en «vanlig leser». Du går da fra å være en «vanlig leser» til en som forsøker å utvide horisonten/lære/utfordres osv.

        Som det også har vært diskutert tidligere ang. det å være (la oss kalle det objektiv) når man skriver omtaler/anmeldelser…kall det hva du vil😉
        Så mener jeg at det derfor er lettere å besøke bloggere som fremstår som noe eget og som ikke et medium som presenterer litteratur for å tjene penger på det.

        Jeg mener at dette i store trekk er forskjellen hvert fall for det jeg anser som «vanlige leser».

      2. Karete: Takk for det! Det er kjempegøy å lese svarene deres, og jeg tenker til det knirker i hjernen. I likhet med deg oppdager jeg en del selvmotsigelser i tankene mine underveis, noe som bare bekrefter hvor vanskelig spørsmålene egentlig er å svare på. Men det er mange gode innspill her, så jeg tror jeg må dele ut mange marsipangriser;-)

        Med fare for å virke i overkant diplomatisk, er jeg enig med dere begge når det gjelder lesing av tidsskrifter og aviskritikk. Mitt inntrykk er at det kommer an på hvilke bøker «den vanlige leseren» foretrekker. Jeg kjenner storlesere som aldri har lest et eneste tidsskrift, fordi de leser mest krim og underholdningslitteratur. For de som er mer opptatt av litterær kvalitet, vil det nok være mer naturlig å lese tidsskrifter. Mulig det går et skille her mellom vanlige lesere og beleste lesere, men jeg er veldig usikker. Det kan ha noe med smak å gjøre, og kanskje selvtillit? Uansett synes jeg heller ikke at man skal undervurdere lesere, og jeg tror at mange søker mye mer enn underholdning. Men hvis jeg skal bruke meg selv som eksempel, startet ikke min litteraturinteresse med kvalitetslitteratur, den startet med romanserier og da spesielt Sagaen om Isfolket. Jeg utviklet meg gradvis, over mange år, til å bli en leser som foretrekker litteraturen på sitt beste og mest krevende. Når jeg gikk fra å være en vanlig leser til en mer avansert leser, er ikke godt å si, for det skjedde så gradvis.

        Jeg er for øvrig ganske sikker på at uenigheten deres i akkurat dette spørsmålet faktisk berører sakens kjerne. Det virker mer naturlig å snakke om en vanlig leser som en som leser ganske mye, enn en som bare leser sporadisk. Men innenfor kategorien storleser finner man jo både de som bare leser krim, og de som bare leser smal litteratur.

      3. Jeg er litt usikker på hvor denne kommentaren vil legge seg, så beklager om jeg roter til svaret her.

        Jeg skal dessuten slutte å kommentere nå… Det jeg først vil si er at jeg egentlig ikke tror jeg er så uenig med Marte. Antageligvis har jeg en klønete måte å uttrykke meg på. Så vil jeg også si at jeg ikke mener å undervurdere noen i det hele tatt. Som «vanlig leser» tenker jeg ofte at min mor er et greit eksempel. Hun leser mye og variert (enten det er Hamsun, Espedal eller Samartin) men ikke det jeg vil kalle så «utfordrende» (da mener jeg utfordrende i den forstand at hun har utfordret seg selv til å oppdage noe nytt, søkt informasjon el.). Hun finner sine bøker enten fordi jeg prakker dem på henne (og «tvinger» henne til å lese) eller fordi hun har hørt om en bok gjennom venninner el.
        For meg er dette en «vanlig leser».

        «…Men hvis jeg skal bruke meg selv som eksempel, startet ikke min litteraturinteresse med kvalitetslitteratur, den startet med romanserier og da spesielt Sagaen om Isfolket. Jeg utviklet meg gradvis, over mange år, til å bli en leser som foretrekker litteraturen på sitt beste og mest krevende. Når jeg gikk fra å være en vanlig leser til en mer avansert leser, er ikke godt å si, for det skjedde så gradvis. …» På mitt klønete vis er dette noe av det jeg vil frem til. Du sluttet ikke å være «vanlig leser» den dagen du ble immatrikulert ved UIO. I mine øyne ble du det da litteraturen ble noe mer for deg…

        Videre setter jeg ikke likhetstrekk ved det å f.eks. bare lese krim og det å være en «vanlig leser».

        Kjempespennende diskusjon. Er veldig glad for at du utfordrer🙂

        Skulle dessuten ønske jeg var like smart som Clementine som har funnet opp «sin vanlige leser».

      4. Det er bare flott at du følger opp kommentarene, Karete! Da kommer vi mye nærmere «svaret», istedenfor å legge diskusjonen død mens den fremdeles er generell. Veldig morsomt at du også trekker inn moren din som et eksempel på en vanlig leser, og jeg kjenner igjen min egen mor i det du sier om din. Hun vet hva hun vil ha, men jeg klarer å prakke på henne horisontutvidende bøker av og til likevel:-)

        Jeg tenker på mange i min omgangskrets, familie og kolleger som vanlige lesere. De som ikke er bloggere, litteraturvitere eller forfattere altså. Interessant nok kan de vanlige leserne jeg kjenner deles inn i «kategori Marte» eller «kategori Karete» – men begge er det jeg vil kalle vanlige lesere. Den ene gruppen er ute etter å utfordres av litteraturen, de vil utvide horisontene sine og leser kun litteratur som foregir å være virkelig god og viktig. De siler ut det meste av bestselgerlitteraturen, og leser tidsskrifter/aviser/blogger for å finne de bøkene som er verdt tiden deres, og det er bøker som kan utfordre dem. Den andre gruppen vanlige lesere jeg kjenner har en klart definert smak, og velger bøker som de tror vil passe for dem (ikke helt det samme). De vil ikke utfordres av litteraturen, de vil at den skal gi dem noe helt spesifikt; f.eks. politikrim, romantikk, humor eller rørende historier fra virkeligheten.

        Den første gruppen bør absolutt ikke undervurderes når man tenker blogging, og de vil neppe være interessert i en type litteraturformidling basert på anbefalinger. De er ute etter dybdekritikk, og så velger de det som virker komplekst, dypt eller språklig bra nok. Den andre gruppen tror jeg er mer ute etter «likte du XXX, vil du elske XXX», og de tror jeg er mer ute etter klare anbefalinger. Tilgi meg hvis jeg høres snobbete ut, men den siste gruppen vanlige lesere er det vanskelig å undervurdere, for de vil som regel ha «litteraturkritikk» som er rene forbrukerveiledninger.

        Så i motsetning til deg, mener jeg at det finnes to grupper vanlige lesere. Og som blogger tror jeg det er gull verdt hvis man vet hvilke av disse typene vanlige lesere man skriver for. Jeg blogger som sagt for vanlige lesere, men den gruppen som vil utfordres, og som krever noe av både litteraturen og kritikeren.

        Og jeg tror vi alle skulle ønske at vi var like smarte som Clementine;-)

    2. Da er jeg helt med Line! Ikke snobbete. Jeg ser nemlig på meg selv som en «vanlig leser» men jeg føler meg rimelig «uvanlig» sammenlignet med «mainstream-kundene» i butikken her.
      Dersom man deler gruppen «vanlige lesere» i to er jeg ganske enig med deg.

      Det er ikke bare gull verdt å vite hvem man henvender seg til, det er gull verdt å lese bloggen din også. Så får man (hvert fall jeg) litt mer å tenke på ift. hvordan egen fremtidige blogg skal være.
      Gull verdt, Line! Takk!

      1. Jeg mente ikke at du, Karete, undervurderte noen. Jeg skrev at det kan være lett å undervurdere den «vanlige» leseren. Og jeg tror heller ikke vi er så uenige når det kommer til stykket.🙂

        Det er svært menneskelig å kategorisere, og ofte føler en et behov for det også. Ofte er det også en nødvendighet, som i for eksempel markedsføring. Samtidig kan det være frustrerende å bli satt i en kategori. Det er ganske så mange kategorier lesere der ute, men jeg tror mer på underkategoriene under de som leser «for pleasure» og de som ikke gjør det.

  10. For et spennende blogginnlegg, Line!

    Jeg er nok blant dem som lenge har karrakterisert meg selv som en helt vanlig leser – men en som leser en god del mer enn gjennomsnittet. Jeg har ingen faglige kvalifikasjoner mht å vurdere bøker sånn egentlig, men jeg gjenkjenner godt og dårlig språk (tror jeg da).

    Jeg lærer feks masse av å lese din blogg, men legger bånd på meg i forhold til å bruke fine litteraturvitenskapelige begreper, selv om jeg har lært meg betydningen av noen fine ord og uttrykk etter hvert.😉

    Jeg erkjenner at jeg etter hvert har gått fra å være en «helt vanlig leser» til å bli en «erfaren leser» – men heller ikke stort mer.

    Men hva mener vi egentlig med «en vanlig leser»? En ukritisk leser som sluker alt? En leser som stort sett nøyer seg med de såkalte bestselgerne? En leser som skygger unna de mer utfordrende bøkene? Jeg vet ikke, jeg …

    1. Takk, Rose-Marie! Jeg regner ikke deg som en vanlig leser, jeg tenker på deg som veldig belest. Erfaren leser er også en god beskrivelse. Du har lest store mengder klassikere og samtidslitteratur fra inn og utland, og det gir deg også grunnlag for å vurdere litteratur på en troverdig og god måte. Litteraturvitenskapelige begreper trenger man ikke for å anmelde bøker, selv om det kan komme godt med å kunne dem fordi de gjør det lettere å presisere hva man mener. Men det er jo veldig hyggelig at du lærer noe av å lese min blogg!

      Mitt svar på dine spørsmål er et nytt spørsmål: Hvis litteraturkritikken og -formidlingen, forlagenes markedsføring og bokhandlernes anbefalinger hadde vært sentrert rundt god litteratur, hadde vanlige lesere lest bedre bøker og vært mer kritiske? Jeg tror svaret er ja, og at bestselgerne da ville ha vært helt andre bøker enn de som blir det i dag.

  11. Det var vanskelige spørsmål, men jeg tenker at «vanlige lesere» er de som liker å lese og som gjerne leser variert, men som ikke har det altoppslukende forholdet til bøker og litteratur som mange av oss bokbloggere har. Vanlige lesere kan gjerne lese bokblogger, men de har nok ikke en egen bokblogg. Mener jeg.
    Jeg er for øvrig en eventyrlysten, nerdete og litt sær leser selv😉

    1. Det ser ut til at mange mener at bokbloggere ikke er vanlige lesere, og jeg er helt enig. Og der vanlige lesere liker å lese, er vi nærmest besatt av bøker. Heldige oss😉 (Og jeg tror de fleste bokbloggere er mye særere, mer eventyrlysten og nerdete enn vanlige lesere.)

  12. Jeg vet ikke hva en vanlig leser er.. men ville jeg prøvd å definere det ut fra bloggkonteksten- så tror jeg at det som Bokelskerinnen skriver er dekkende for det jeg tenker..
    Jeg leser p.t I Åpent landskap av Tor-Eystein Øverås, som også skriver noe om dette faktisk. At han endret sin måte å lese og skrive på etter at han studerte llitteraturvitenskap.. Han er jo også kritiker..

    1. Jeg har tenkt over saken i et par dager nå, og har kommet fram til at litteraturvitenskapen ikke egentlig endret min måte å lese på. Det har derimot akkumulert livserfaring gjort. Litteraturvitenskapen lærte meg å skrive om litteratur, å sette ord på det jeg tenker og opplever, men det er først gjennom bokblogging at jeg har lært å skrive på min måte (denne måten), og dessuten har lært å like å skrive (på en måte). For min del innser jeg at det er stor forskjell mellom lesing og skriving.

  13. Takk for eit morosamt og velskrive innlegg – til ettertanke.

    Eg har alltid sett på meg sjølv som ein «vanleg lesar» og som «folk flest». Som bokbloggar er eg også i utgangspunktet «folk flest» – fordi eg er ein amatør som les og skriv mest om krim – som er den sjangeren «folk flest» les. I sommar har eg lest (og likt) både Politi og Inferno, slik som alle andre «vanlege» lesarar har gjort.
    På den andre sida er eg ikkje som «(kvinn)folk flest» – fordi eg ikkje har lest Fifty Shades. Eg er heller ikkje heilt vanleg når eg som er middelaldrande fann stor glede av å lesa ungdomsdystopiserien Hunger Games.
    Og dersom antall bøker som blir lest skal vera definisjonen på «det vanlege», er eg plutseleg i høgste grad uvanleg; det vert hevda at «folk flest» les 5 – 10 bøker i året – eg les 80 – 100.

    Så konklusjonen er: Det er mange måtar å vera vanleg og uvanleg på.

    1. Selv takk for bidrag i jakten på den vanlige leseren! Det høres ut som du er en av Gjertruds vanlige lesere, som gjør det alle andre vanlige lesere gjør, helt til du plutselig gjør noe helt annet. Det stemmer for så vidt med tanken om det vanlige i betydning normal eller gjennomsnittlig. En del av det å være normal er å ha særegenheter, ellers er man ikke normal. Hvis det gir mening. Så kanskje du er blant de bokbloggerne som virkelig er en vanlig leser? En storleser er du i hvert fall, med så mange leste bøker i året. Uansett er det verken galt eller riktig å være vanlig eller uvanlig, men det er interessant å diskutere!

  14. Viser til det Berit skriver over her. Jeg er ikke som folk flest, men det er mulig jeg er vanlig leser, eller kanskje ikke siden jeg antagelig leser mye mer enn gjennomsnittet, og sannsynligvis leser mye mer variert, både av lett og tungt, og boksnoker mye mer enn folk flest. Men hvis vi har vanlige lesere, hva er da uvanlige lesere?

    1. Hehe, boksnoking? Nytt ord-alarm! Jeg kjenner i hvert fall ikke til ordet fra før, og lurer på hva det betyr? Hva er en boksnok? Hva er boksnokeri? Kanskje jeg også er en boksnok, uten å vite det. Min umiddelbare reaksjon er at nei, du er ikke en vanlig leser. Det som taler mot deg er at du har bokblogg, leser for mye og er for åpen til å prøve noe nytt. Du er f.eks. med i en lesesirkel på nett der du leser veldig mye rart du ikke har valgt selv, der du leser bøker til langt på natt for å skrive om dem, og så fleksible er ikke vanlige lesere.

  15. I går skrev jeg en kommentar og så forsvant den i cyberspace og så kom jeg på nå noen som drev med brukerstøtte en gang sa til meg og det var «at det beste som er skrevet har forsvunnet i cyberspace»… en digresjon.

    Mamma? Pappa? Svigerinna mi?
    Så kom jeg på at du skrev hva er en vanlig leser og ikke hvem en vanlig leser er.

    Min definisjon er som følger….

    Alle som har bindinger til bransjen OG bokbloggere er ikke vanlige lesere. Førstnevnte er logisk, andre – kanskje ikke så masse. Men, jeg tenker at som bokblogger blir man ganske kjapt kjent med en del mekanismer i bokbransjen og ser litt hvordan det hele foregår. Nå vet jeg feks hvorfor det alltid er salg 1.mai hvert år, hvorfor noen forlag kan selge romanene sine billigere enn andre osv. I tillegg så har de fleste bokbloggere tilgang til lese-eksemplar, invitasjoner til bokaktiviteter m.m.

    Så kan man jo argumentere at dette ikke har noe med selve LESINGEN å gjøre. Men det har det. En bokblogger kan kanskje starte sin karriere som blogger som vanlig leser, om man før bare har vært en hobbyleser. Men som bokblogger endrer man seg, man blir mer bevist hva man leser (eller for min del) hva man ikke leser, kanskje leser man mer strukturert feks at man fokuserer på en forfatter. Jeg leste mye mer før jeg begynte å blogge, men jeg leste ofte bare det jeg «fant foran meg».

    Ellers er jeg enig i mye av det Bokelskerinnen skriver om vanlige lesere. Jeg tenker innimellom at jeg skriver for den vanlige leser med det ønske at de skal finne frem til noe annet å lese enn det som ligger på bestselgerlistene. Det er når jeg hører venner/familie/bekjente/kollegaer har plukket opp et tips og har likt anbefalingen at jeg blir skikkelig glad. (Jeg blir veldig glad ellers også, men antar at du forstår hva jeg mener…..)

    1. Akk ja, vi har vel alle ofret vårt til den grådige cyberspace-guden! Med fare for at kortheten i kommentaren skal virke avvisende: Jeg er enig med deg på alle punkter, dette var en ypperlig beskrivelse av hva som skjer når vanlige lesere blir bokbloggere, og det er et perfekt marsipangrissvar. Det er bare synd at jeg må sende den til deg i stedet for å overrekke den personlig😦

  16. Spennende innlegg, Line! Å definere «den vanlige leser» er ikke lett, selv om det finnes en del undersøkelser der ute som gir noen indikasjoner på hvem som er den GJENNOMSNITLIGE leseren, f.eks Bokhandlerforeningens Leseundersøkelse: http://www.bokhandlerforeningen.no/20120320_Leserundersokelsen_2012.pdf

    Så da er spørsmålet om den vanlige leseren skal defineres gjennom antall leste bøker, hvilken sjanger man foretrekker, hvilket kjønn man har osv…

    Jeg synes i alle fall Siljeblomst har en fin tolkning.

    1. Takk:-) Jeg synes vi skal gi katten i å tolke den vanlige leseren ut fra statistikk, for statistikken lyver som regel. Hah! (Men takk for lenke!😉 ) Statistikk er bare kalde, harde fakta, som ikke tar innover seg konteksten rundt den vanlige leserens valg. Her tror jeg faktisk at vi kommer mye lenger med kvalitativ innfallsmetode, det vil si å basere definisjonen på de vanlige leserne vi vet om. Sånn oss bokbloggere i mellom, vedder jeg på at vi kjenner veldig mange vanlige lesere til sammen.

  17. Det er interessant og spennende å lese svarene over, og viser hvor betimelig og smart det var å stille spørsmål om hvem den vanlige leser er. Så takk for det, Line!

    Ikke minst leder det spørsmålet til hvem vi blogger for, som Karin nevner over. Personlig tror jeg det er viktig å ta stilling til hvem det vi skriver er myntet på, fordi et budskap rettet mot noen lettere vil finne en mottager, enn et budskap som bare er generellt. Du kan ikke tilfredsstille alle, men du kan kanskje tilfredsstille noen. Og da vil du sannsynligvis få en respons på det du gjør. For vi blogger jo i et offentlig rom, og ikke i et vakum!

    Akkurat hvem min leser er, var noe jeg tenkte mye på da jeg begynte å blogge, og jeg diktet opp en fiktiv leser som var akkurat slik jeg ville ha henne. Jeg har tilogmed gitt henne et navn (sier ikke hvilket!!!) og det er henne skriver jeg alle mine innlegg til.

    Hvorfor retter jeg meg til min perfekte fiktive leser, istedet for den «vanlige leseren»? Fordi det holder fokuset mitt på hvilket «nivå» jeg skal legge meg på når jeg blogger, og det hjelper meg når jeg velger de bøkene som jeg skriver om på bloggen. Hun inspirerer meg! Noen ganger vil jeg utfordre henne, mens andre ganger vet jeg at hun bare vil lese mys som vennene hennes også leser. Ja, vi har faktisk en dialog!

    — Enig i at det er fullstendig, totalt WACKO, men det fungerer for meg!!!

    1. Jeg visste ikke hvor smart det var å spørre før kommentarene begynte å strømme på. Men her lærer vi kanskje noe, alle sammen?

      Det du skriver om å ta stilling til hvem man skriver for, er like enkelt som det er genialt – i teorien. Sprøtt er det i alle fall ikke, det tror jeg responsen under også bekrefter. I praksis synes jeg det er vanskelig, for jeg føler meg relativt fleksibel med tanke på hvem jeg ønsker å kommunisere med, det kommer så an på hvilke bøker jeg skriver om og hvem jeg tenker at innlegget kan interessere. Etter tre år som bokblogger har jeg derfor ikke klart å finne en bestemt leser jeg skriver for, og merker at jeg varierer min intenderte leser (som det så fint heter på fagspråket) fra bok til bok. Når jeg skriver om krimromaner, henvender jeg meg til andre krimlesere; når jeg skriver om lyrikk, henvender jeg meg til lesere som enten er interessert i å søke opp sjangeren/forfatteren/samlingen via google, eller de av leserne mine som er interessert i å lese uansett. Dermed blir jeg nok en litt personlighetsforstyrret bokblogger, som ikke klarer å ha en rød tråd i det jeg skriver. Men kanskje kan jeg selv som leser virke som en slags rød tråd likevel? Jeg håper det (men begynner umiddelbart jakten på min egen drømmeleser som jeg heretter kan skrive for). Inntil videre fortsetter jeg å skrive om de tilfeldige bøkene jeg tilfeldigvis leser.

      Likevel vil jeg si at mine faste bokbloggende lesere nok fungerer som et fast tenkt publikum, om ikke som hovedlesere. Akkurat den tanken har inspirert meg veldig mange ganger, spesielt til å skrive mer personlig og kreativt enn jeg lærte på universitetet.

      Jeg tror jeg snakker på vegne av alle leserne dine når jeg sier at det er med stort hell du har funnet din perfekte fiktive leser. Måten du skriver på fungerer i hvert fall perfekt for de virkelige leserne dine! Hilsen dedikert fan:-)

  18. Før jeg får så ørene flagrer om det er noe galt med den «vanlige leseren» er det viktig å få frem at grunnen til at jeg har min egen muse, er at det, som svarene ovenfor viser, er så diffust å vite akkurat HVEM den vanlige leseren er. Hvem skriver vi for? Jeg trengte å konkretisere min vanlige leser, og derfor diktet jeg opp min egen.

      1. Det var bare noe jeg gjorde organisk, fordi det hjelper meg å ikke blogge ut i luften, men å ha noen å skrive «til». Hvis jeg leser en bok som kanskje ikke er verdens mest velskrevne, men sjarmerende og søt, tenker jeg en del på om leseren min har lyst å lese om den. Det vil hun sikkert, men det betyr sannsynligvis at den neste boken må være litt mer intellektuell fordi leseren min vil også gjerne bli stimulert og liker velskrevet skjønnlitteratur. Etter en bestselger kommer en smalere bok, og etter mye litteraturprissnakk må det komme noen omtaler. Jeg har holdt på med The World’s Wife (fantastisk diktsamling av Carol Ann Duffy) nå i vår. Det liker leseren, og sannsynligvis vil jeg skrive om den på et eller annet tidspunkt i høst. Men York Notes Advanced om The World’s Wife som jeg også leser samtidig og som analyser diktene til Duffy, kjeder henne dessverre, og det vil hun bare ha en oppsummering av (!!). – Slik gir leseren min meg en slags gående feed-back. Det forbauser meg ikke at det er klassisk markedsføring, jeg har bare ikke sett det på den måten🙂
        -Jeg er blitt ganske glad i leseren min etterhvert!

      2. Spennende å høre om leseren du blogger for, Clementine. Sier som de andre at det hadde vært spennende om du laget et blogginnlegg om akkurat det🙂

        Jeg har ikke konstruert en fiktiv leser, når jeg skriver på bloggen min bruker jeg et av de eldgamle rådene: jeg skriver om det jeg selv kunne tenke meg å lese om på en blogg. Min målestokk er derfor meg selv, selv om jeg også tenker bredere. I tillegg har jeg en journalistisk tilnærming til det jeg gjør, og det preger også hvordan stoffet på bloggen fremstår.

      3. Må bare si det først: Carol Ann Duffy!! Jeg gleder meg til du kommer så langt som til å skrive om samlingen hennes; jeg har bladd i Feminine Gospels og er på nippet til å bestille Mean Time. For en lyriker!!! Jeg føler meg djevelsk fristet til å gjøre som Bokelskerinnen, bruke meg selv som målestokk og dermed gå bananas på nerdefronten. Men jeg tviler på at noen kan følge meg når tankene mine blir så innfløkte som de pleier å være. Dermed vil jeg heller gjøre et hederlig forsøk på å skape en leser som kan tillate meg å skrive alle de nerdete innleggene jeg ønsker å skrive, men uten å bli totalt utilgjengelig for resten av verden.

        Du har helt rett i at den reelle leseren er for diffus til at man kan basere seg på det. Man trenger noe mer håndfast. Årets mest inspirerende og nyttige bloggtips? Det er i alle fall veldig, veldig mye bedre enn å tenke seg et konkret marked, der man skal selge seg inn. Forskjellen virker kanskje ikke så stor, men for meg er den det. Den fiktive leseren stiller krav til innholdet, det reelle markedet kan skuffe og frata skrivingen mening.

  19. Dette var et skikkelig interessant innlegg – og svarvariasjonene likeså. Som glad leser av bøker, og jeg kunne nesten ikke overlevd uten, anser jeg meg som en vanlig leser. Og bokblogger ble jeg som resultat av at jeg ikke lenger klarte å ha oversikt over hva jeg hadde lest, og måtte på en eller annen måte dokumentere dette for meg sjøl. Og da oppdaget jeg en helt ny verden, der utveksling av erfaringer med bøker er blitt en del av hverdagen min også. Antall bøker per år er vel ikke et kriterium for å være en vanlig leser. Men en stor interesse for bøker, flittig besøk på biblioteket, aktivt følge med på hva som gis ut, ha en viss peiling på tidligere utgivelser og også lese noen klassikere er vel noe av det som kjennetegner en vanlig leser. Altså er jeg en av dem.

    1. Takk for svar, Åslaug! Din beskrivelse av deg selv som leser gjør at jeg tenker på deg som en av de uvanlige leserne, eller spesielt interesserte leserne. Eller rettere sagt: En vanlig bokblogger. Men jeg skal ikke argumentere mot din selvforståelse, siden jeg ikke kjenner deg og derfor ikke vet hva jeg snakker om!

  20. Som eit lite tillegg til alt det som er skrive over, har eg funne fram litt statistikk. Ifølgje bibsyst (http://www.bibsyst.no/ustatsum/faste/) er det ca. 3,75 millionar lånarar som låner 21,5 millioner ulike bøker i året. Det er under 150 bokbloggarar i Norge. Dermed kan vi ganske enkelt slå fast at bokbloggarar utgjer 0,004% av dei som låner bøker på norske bibliotek. Det er med andre ord ei så marginal gruppe av bibliotekbrukarane, som blogger om bøker, at det nesten ikkje gir seg utslag på statistikken. 99,996% av alle bibliotekbrukarar (lesarar?) er ikkje bokbloggarar.

    Dei fleste bokbloggarane eg les, unnskulder seg gjerne med at dei bare har lese seks bøker den siste månaden eller liknande. Sjølv om eg alltid har sett på meg sjølv som ein som les mykje, blir eg litt overraska over desse menneska som les hundrevis av bøker i året. Derfor blir eg berolega (og føler meg mykje meir vanleg) når eg ser at det bare er 14% av befolkninga som les 30 bøker eller meir i året, ifølgje Leserundersøkelsen (http://www.bokhandlerforeningen.no/20120320_Leserundersokelsen_2012.pdf). Bokhandlerforeningen opererer faktisk med «30 eller flere» som ei betegning på «storleseren». 86% av norske lesarar, les 29 eller færre bøker i løpet av eit år. Bloggarar som les 100 bøker eller fleire i året, er med andre ord ganske langt unna «den vanlege lesaren».

    Dette kan kanskje sjå ut som kverulering og leik med tal, og eg veit ikkje om eg fører deg nærare eit svar, i jakta på den vanlege lesaren. Ved hjelp av enkel statistikk kan vi slå fast at a) 99,996% av alle biblioteklånarar skriv ikkje blogg og b) 86% av norske lesarar les <29 bøker i året. Dermed skil bokbloggarar seg frå 99,996% av norske lesarar i og med at dei blogger om bøker og frå 86% av norske lesarar i mengda bøker dei les. Eg trur vi med dette kan slå fast at bokbloggarar har lesevanar som skil seg sterkt frå fleirtalet av norske lesarar og at bokbloggarar ikkje er vanlege lesarar.

    1. Såpass. I så fall tar jeg tilbake det jeg sa om at jeg ikke stoler på statistikk. Denne typen tall har jeg i alle fall ingen innvendinger mot. Jeg slutter aldri å bli imponert over seks leste bøker i måneden, spesielt når det kommer fra lesere som er i full jobb/studier med familie og noe som likner et sosialt liv. Det er kjekt å vite at de er en spesiell type storleser som det finnes få av her i landet. Selv om det viktigste tross alt er at man får noe ut av det man leser, ikke hvor mye man leser. Men jeg tror vi i hvert fall kan avrunde diskusjonen med at bokbloggere ikke er vanlige lesere, og at den vanlige leseren aldri stiller seg tilgjengelig for analyse når vi trenger dem mest.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s